Lyststeder i Bergen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Frydenlund er typisk for lyststedene fra 1700-tallet med midtark og valmtak
Damsgård hovedgårds berømte rokokkofasade fra slutten av 1770-årene
Hovedbygning ved Krohnstedet
Lystgård i Gravdal gjengitt i Johan F. L. Dreiers prospekt «Udsigten ved Grawdal» (1821)
Kubiske, toetasjes hus med nyklassisistiske fasader preger mange av lyststedene fra tiden etter 1800 (Fjøsanger hovedgård)
Grønnestuen på Alvøen
Kronstad hovedgård ble ombygget i 1844 er preget av den stramme empiren

Lyststedene i Bergen dokumenterer en bygningskultur tidfestet til perioden rundt 1750-1850 og rommer stilmessig periodene preget av rokokko, louis-seize og empire. Lystedene eller lystgårdene var prektige landsteder som ble benyttet av byborgere som «fritidsbolig» i sommerhalvåret eller til kortere opphold i forbindelse med selskapligheter og andre «fritidsaktiviteter».

Historie[rediger | rediger kilde]

Ved reformasjonen overtok Kongen kirkegodsene. På grunn av kostnader med Karl Gustav-krigene solgte kongen mange landeiendommer til rike embedsmenn og kjøpmenn i tiden 1660-1679. Interessen for gårdsdrift og landlivet ble vekket ut på 1700-tallet. Byborgerne bygget da landsteder som ble kalt lyssteder og brukt til selskapelighet og annen adspredelse. Kontinentale forbilder for skikken finner man eksempelvis ved lystslott (Maison de plaisance) som Grand Trianon oppført i Versaillesparken mellom 1670 og 1708 og «vingårder» som Sanssouci.

Lystedene i Bergen ble i stor grad oppført tiden 1776-1807, en fredelig periode preget av økonomisk oppgang for handel og skipsfart. Danmark-Norge tjente godt på sin nøytralitet under Napoleonskrigene. På begynnelsen av 1800-tallet var det oppført 70-80 lysteder rundt Bergen. Lyststedene ble bygget som frittliggende byborgerhus plassert iøynefallende i terrenget. For tilkomst til lystedene ble det som regel benyttet båttransport.

Utforming[rediger | rediger kilde]

De frittliggende husene ga mulighet for en flottere arkitektonisk utforming enn det ville vært mulig inne i byen. Som regel er lyststedene symmetriske hus med plan av barokktypen med doble romrekker. Bygningene er preget av to hovedformer. På 1700-tallet dominerer enetasjeshus med midtark med saltak eller valmtak. Våningshusene på 1800-tallet er som regel kubiske, toetasjes hus med valmtak og nyklassisistiske fasader. På 1800-tallet fikk også flere av lyststedene valmtak med flatere vinkel og hovedfasade utstyrt med en antikk tempelfront.

Etter at Norge fikk sin første bygningsfredningslov i 1920, ble mange av lystedene i Bergen listeført som fredete bygninger.

Lysthager og -parker[rediger | rediger kilde]

Mange av lyststedene fikk også anlagt geometriske hager påvirket av franske slottsparker. Utover på 1800-tallet kom også de engelske landskapshagene til å prege en rekke av lyststedene ved Bergen. Betydelige hager ble bl.a. anlagt ved Fastings Minde, Store Milde, Stend hovedgård, Damsgård hovedgård, Frydenlund, Årstad hovedgård, Kronstad hovedgård, Gravdal hovedgård og Elsesro.

Festligheter[rediger | rediger kilde]

I den første tiden brukte kjøpmennene lyststedene til fester for menn. Etter en skildring av festlighetene av Henrik Steffens fra 1794 fikk hver mann først en halv flaske madeira og to flasker bordeauxvin til maten. I tillegg fikk man også skjenket rødvin, sterkvin fra Málaga og senere kaffe og cognac. Til frokost neste morgen fikk man madeira og cognac. Utover på 1800-tallet deltok også kvinner i festlighetene.[1] I en samtidig nedtegnelse ble festlighetene ved konsul August Konows Gravdal hovedgård bekrevet slik: «Mange av konsulens venner tilbragte sommerkveldene på herregården som ble brukt som lyststed. På storhusets halvrunde veranda ut mot parken og bukten satt bykjøpmenn, embedsmenn og offiserer og nød den perlende vinen fra husets kjeller. Den gamle, forhenværende skipper og hoffagent Herman Didrich Janson skålte godmodig med biskop Johan Nordahl Brun, og krigskommissær Wibe diskuterte med verten dagens politikk. Andre gjester kunne være overlærer Lyder Sagen, president Christie, stiftsamtmann Hagerup, major Hesselberg og mange flere. Fra tid til annen kunne man høre spinettets toner fra hallen hvor det ble danset stivt og høytidlig. Damene holdt med anstand de lange kjoleslepene med den ene hånden, mens den andre hånds fingerspisser ble holdt elegant løftet av kavalerene, og damenes vifter svingte i gullkjeder fra de nakne armene i takt med menuetten. I anleggets mange små veier gikk de hvitkledte jomfruene med sine kavalerer og pustet ut mellom dansene. En kunne høre latter fra kjeglebanen, som var et langt, lavt, hvitmalt hus ved siden av hagegjerdet og veien. Hvor stort et slikt selskap kunne være, kan en få et innblikk i når en hører at i en lys sommernatt kunne opp til 60 båter bli rodd fra Gravdalsbukten og ut på den blanke byfjorden mot den sovende by.» [2]

Sjøboder med lystværelser[rediger | rediger kilde]

I Bergen finner man også lystværelser i tilknytning til pakkhusene i Sandviken og Skuteviken. Kjøpmannens kontor lå ofte ut mot sjøen. Fra slutt av 1600-tallet ble kontorene gjerne rikt dekorert med stiliserte roser og akantusranker malt direkte på tømmerveggene. I andre halvdel av 1700-tallet endret utsmykningene seg ved at man også malte svalgangene. Veggmaleriene var preget av en natur- og landskapsoppfatning man finner i parker i engelsk landskapsstil. Dyr, løvtrær og grotter var typiske motiv. Det finnes også eksempel på lystværelser med tapeter med seilskutemotiver.

Liste over tidligere bergenske lyststeder som er fredet[rediger | rediger kilde]

Liste over delvis bevarte bergenske lyststeder[rediger | rediger kilde]

Liste over tidligere bergenske lyststeder som er revet[rediger | rediger kilde]

  • Store Bleken, Friedrich Fosswinckels lyststed fra 1772. Hovedbygningen ble revet like før 1900 for å gi plass til Skansen brannstasjon.
  • Dokken, Henrich Berles lystgård fra slutten av 1700-tallet. Ble revet på 1930-tallet for å gi plass til ny bebyggelse på Dokken.
  • Fantoft, Ditmar Kahrs lystgård fra 1773 ble revet på slutten av 1800-tallet.
  • Gyldenpris, Hans Tornøes lyststed «Sommerlyst» 1833. «Villa Mexico» sto i veien for utbyggingen av ny avkjørsel fra Puddefjordsbroen da Løvstakktunnelen skulle bygges, og ble revet i 1967.[5]
  • Frydenbø (Wossenborg), stadskaptein Jan Bøes lyststed «Sorgenfri» fra 1796.
  • Gamlehaugen og Nyhaugen.
  • Haukeland, lystgår hvor Nina Grieg ble født, revet i 1973.
  • Hoffmannsgård i Sandviken ble revet rundt 1880.
  • Holen, gullsmedmester Jan Jansen Greves lyststed fra 1823.
  • Hop i Fana, Werner Hosewinckel Christies lyststed fra 1784 ble bygget med eksperimentelle bygningsmaterialer og revet allerede rundt 1830.
  • Laksevåg, Johan F. de Langes lyststed fra 1830 ble revet rundt 1900.
  • Lille Kalfaret, Lauritz Holte Nicolaysens lyststed fra 1785, revet i 1917 for å gi plass til Villa Westfal-Larsen.
  • Lysekloster hovedgård, revet 1939.
  • Mannsverk, Claus Grips lyststed fra ca 1820 ble revet i forbindelse med utbyggingen av Landås etter andre verdenskrig.[6]
  • Nattland, brant ned i 1820 og deretter i 1860-årene.
  • Nordås
  • Nygjerde (Mohrs Minde), Hans Nagels lyststed i Laksevåg ble bygget i 1830-årene og revet i 1973 for å gi plass til blokkbebyggelse.
  • Nygård.[7]
  • Nygård (Gravdal).
  • Store Sandviken, hovedhuset revet 1971-72 for å gi plass til en parkeringsplass.
  • Skansehaugen.
  • Store Kalfaret, Lauritz Holte Nicolaysens lyststed fra 1791.
  • Stranden ved Puddefjorden.
  • Strømnes lystgård på Askøy, revet i 1950-årene.
  • Sælen lystgård i Fyllingsdalen, revet i 1859 da bøndene overtok eiendommen.
  • Tveiterås.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Trebbi, Marco: Sandviken - Enestående i Norge - integrert i Europa, Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene, Museum Vest, s. 16
  2. ^ Fossen, Kjell: Laksevågs historie, bind I og bind II
  3. ^ Bergens Tidende - Lyststedet som ble sykehus (Lest 11. september 2020)
  4. ^ http://www.bergenbyarkiv.no/aarstad/archives/arstad-hovedgard-fra-kongsgard-til-tvangsskole/2076#lightbox[post-2076]/0/ Bergen byarkiv
  5. ^ http://www.bergenbyarkiv.no/aarstad/archives/sommerlyst-villa-mexico/2634#lightbox[post-2634]/2/ Bergen byarkiv
  6. ^ http://www.bergenbyarkiv.no/aarstad/archives/mannsverk-fra-lystgard-til-boligkompleks-og-kollektivtransportsentral/3378 Bergen byarkiv
  7. ^ http://marcus.uib.no/instance/photograph/ubb-bros-03410.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Trumpy, Bjørn: Bergenske lyststeder, Bergen 1977
  • Indahl, Trond, og Torvanger, Åse Moe; Hus i Bergen, Bergen 2005 ISBN 82-419-0367-7. S. 49-51
  • Trebbi, Marco: Sandviken - Enestående i Norge - integrert i Europa, Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene, Museum Vest
  • Risåsen, Geir Thomas «Borgerskapets 'Arkadia' – 1700- og 1800-tallets lystgårder». I: Årbok, Fortidsminneforeningen, Oslo, 2010. S. 29–39.