Legitime og illegitime barn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Legitime og illegitime barn betegner i familierett (i vesten hovedsakelig eldre familierett) og dagligtale i mange deler av verden barn som er født henholdsvis i ekteskap og barn som er født utenfor ekteskap. Synonymer for barn født i ekteskap, legitime barn, er «ekte barn», «ektefødte barn», mens barn født utenfor ekteskap, illegitime barn, også omtales som «uekte barn», «utenomekteskapelige barn». Et barns status som legitimt eller illegitimt hadde i de fleste vestlige land tidligere stor betydning for barnets rettigheter til slektsnavn, arv og stand (f.eks. evt. adelskap). Barn født utenfor ekteskap ble ikke regnet som medlemmer av farsslekten, og ble tradisjonelt gitt morens etternavn. I endel land skilles det fortsatt rettslig mellom legitime og illegitime barn, og barn født utenfor ekteskap kan ha en svakere rettsstilling. Det var i svært mange kulturer, og er fortsatt i en del, et stort sosialt stigma knyttet til illegitime barn. Dette stigmaet rammer både moren og barnet, i langt mer begrenset grad den biologiske faren.

Norge[rediger | rediger kilde]

Til midten av 1700-tallet hadde bare moren underholdsplikt for barn født utenfor ekteskap. Barnet hadde lenge bare arverett etter moren, men dersom barnet var «horebarn» (født av en gift kvinne som var utro) hadde det heller ikke arverett etter moren. Faren kunne imidlertid fra 16/1700-tallet «lyse barnet i kull og kjønn» og dermed gi det visse rettigheter.

På midten av 1700-tallet fikk fedre til barn født utenfor ekteskap en begrenset plikt til å betale barnebidrag til barnet var ti år. Bidragsplikten ble utvidet i 1821, og ytterligere utvidet og innskjerpet i 1892. Barnebidragene hadde imidlertid mer karakter av skadeserstatning til moren enn underhold til barnet, og innebar ikke at barnet hadde noen rettigheter i forhold til farsslekten. På slutten av 1800-tallet gikk Venstre, støttet av kvinnesaks- og arbeiderbevegelsen, inn for at farens ansvar skulle utvides og at uekte barn skulle få rett til navn og arv etter faren. Disse kravene fikk gjennomslag med en stor reform vedtatt av Stortinget i 1915, «de Castbergske barnelover», etter Johan Castberg. De castbergske barnelover bestod av ett sett lover: En lov om barn født utenfor ekteskap, en om foreldre og ektefødte barn og en om forsorg for barn som tok sikte på å hjelpe mødre som ikke fikk bidrag fra faren. De castbergske barnelover var i internasjonal sammenheng svært progressive, lignende reformer kom i mange andre vestlige land først langt senere.

Lovene fra 1915 ble i 1956 erstattet av to lover, en lov om barn i ekteskap og en lov om barn utenfor ekteskap. Barnelovgivningen i Norge skilte tydelig mellom barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap til 1981, da de to lovene fra 1956 ble erstattet av én lov, barneloven. Loven inneholder bestemmelser både om barn født i ekteskap og om barn født utenfor ekteskap. Det var et uttrykt mål med den nye barneloven å markere likestillingen mellom barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap så langt som mulig.