De Castbergske barnelover

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Stortingsrepresentanten Johan Castberg (1862–1926) var pådriver for «De Castbergske barnelover» som ble vedtatt 10. april 1915. Lovene innebar blant annet at barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv og navn etter faren.
De Castbergske barnelover sikret rettighetene til utenomektskapelige barn, men skapte mye motstand. Her er Johan Castberg karikert i vittighetsbladet Hvepsen, 1915. Avotografering: ukjent/Norgeshistorie.no

De Castbergske barnelover er ettertidens kallenavn på et sett norske lover som ble vedtatt den 10. april 1915. De ble iverksatt fra 1. januar 1916.

Lovene innebar et brudd med tidligere rettstilstand, idet de ga barn født utenfor ekteskap rett til arv fra far. De skulle arve både hans navn og sin del av formuen.

Tidligere var det ikke uvanlig at jenter som fikk barn med bemidlede menn uten å være gift, ble sendt vekk med graviditet og «lausunge», og måtte takle både skam og fattigdom. Det nye lovverket styrket de ugifte kvinnenes og de «uekte» barnas rettigheter, og skjerpet barnefarens forpliktelser tilsvarende.

Lovene har sitt navn etter arbeiderdemokraten Johan Castberg (1862–1926), som var den mest sentrale pådriveren for å få dem gjennom. Han var både influert av nye strømninger i tiden og av sin svigerinne, kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1880-årene var det fremkommet krav om revisjon av de da eksisterende lovene. Disse kravene ble reist på vegne av kvinner og arbeidere. Spesielt kvinner hadde vært utsatt, for loven hadde fritatt mennene for ansvar. Kvinnesaksforkjemperen Hagbart Berner - første og hittil (2015) eneste mannlige formannen i Norsk Kvinnesaksforening - uttrykte det slik: Menn kunne «drive Tøilesløsheden som professionelle Forførere» uten å rammes, mens kvinnen ble «knuged af nød og skam». Det var som oftest arbeiderklassens kvinner som ble berørt.[1]

Forslag om nye barnelover ble fremmet av Castberg allerede i 1909 da han var justisminister i Gunnar Knudsens første regjering. Det ble regjeringsskifte, og forslaget ble trukket tilbake av den nye justisministeren uten å bli behandlet i Stortinget.[2] I 1912 ble det fremmet en liknende proposisjon av daværende justisminister Fredrik Stang. Den hadde likhetstrekk med Castbergs forslag, men inneholdt ingen bestemmelse om navn eller arverett etter faren. Proposisjonen ble tilbakesendt med tidsnød som begrunnelse.

Sammenfatning[rediger | rediger kilde]

De Castbergske barnelover besto av seks lover. De fem første var såkalte vernelover, den siste en såkalt trygghetslov.

  1. lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre. Her ble det slått fast at barn født i og utenfor ekteskap er juridisk likestilt.
  2. lov om forandringer i arveloven. Her fikk «uekte» og ektefødte barn samme arverett.
  3. lov om forandringer i formuesforhold mellom ektefeller. Her fikk man mulighet til særeie om en av partene hadde barn utenom ekteskapet.
  4. lov om forandringer i skilsmisseloven
  5. lov om foreldre og ektebarn. Her ble det slått fast at begge foreldrene hadde ansvar for å bidra til å forsørge barnet.
  6. lov om forsorg for barn. Her ble det fastslått at mødre og barn som ble stående uten bidrag fra faren skulle sikres. Mødrene kunne nå kreve bidrag i oppholdskommunen rundt fødselen og i inntil seks måneder etter at de hadde fått barnet. Bidrag kunne nå bli innkrevd av lensmann eller fogd, og det ble derfor langt vanskeligere for barnefaren å unndra seg forpliktelsene.

De nye lovene var i samtiden sterkt omstridt, og var i europeisk sammenheng svært radikale. Motstanden mot lovene kom blant annet fra gifte kvinner. De fryktet at deres egne barn brått ble nødt til å dele navn og arv med «uekte» barn som dukket opp ingensteds fra ... Det ble også hevdet at de nye lovene ville fremme promiskuitet og undergrave kristne famlieverdier.

Lovene ble imidlertid vedtatt i april 1915 - mot Høires, og en del av Venstres stemmer. De ble satt ut i livet fra 1. januar 1916, og utgjorde lovverket på dette området til det skjedde større revisjoner og ble vedtatt nye lover på 1950-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kilde: Anne Lise Seip (1994): Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920.
  2. ^ Aftenposten, 10. april 2015, del 2 side 14

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]