Statens kunstakademi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kunstakademiet)
Hopp til navigering Hopp til søk

Statens akademi for malere og billedhuggere ble opprettet ved kongelig resolusjon den 8. juni 1909 som et treårig studium i billedkunst.[1] Vanlig navn har vært Statens kunstakademi. Akademiet ga lenge den eneste billedkunstudanningen i Norge på høyskolenivå, og var en viktig kunstinstitusjon. De fleste norske billedkunstnere fra mellom- og etterkrigsårene fikk sin utdannelse der. I 1996 hadde antallet klasser økt fra tre til seks, og normtallet for studenter fra 30 til 105. Antallet professorstillinger var syv. Studietien ble utvidet til fire år med et mulig femte fordypnigsår og et ytterligere år med tilgang til et mesteratelier og en løsere tilknytning til akademiet. 1996 ble Statens kunstakademi innlemmet i Kunsthøgskolen i Oslo som Avdeling Kunstakademiet.

Organisasjonsform[rediger | rediger kilde]

Styringsmessig lå kunstakademiet først under Bildende Kunstneres Styre. En av professorene fungerte som akademiets direktør mot et lite honorar. I 1956 ble akademiet lagt direkte under Kirke- og undervisningsdepartementet, fortsatt med en av professorene som direktør. Fra 1971 ble direktørtittelen endret til rektor, og i 1974 ble Statens kunstakademi innlemmet i høgskolesystemet under Universitets- og høyskoleloven, med nye vedtekter og eget styre. Fra 1984 ble rektorstillingen utvidet til en halv stilling, og fra 1989 var rektorstillingen en hel stilling..

Professoratene er åremålsstillinger. Fram til 1982 ble de oftest fornyet ved utløpet av hver åremlsperiode inntil professorens gikk i pensjon. Fra 1982 ble ordningen innskjerpet til å gjelde for seks år med én mulig fornyelse

Siden 1996 har akademiet vært organisert som en del av Kunsthøgskolen i Oslo, og ledes av en dekan. I 2005 ble utdanningsløpet omstrukturert; studentene kunne fra da av studere til en treårig bachelorgrad og eventuelt fortsette med en toårig mastergrad. I 2005 ble det også etablert et nytt Fakultet for visuell kunst, ved at Avdeling Kunstfag (en del av tidligere Statens håndverks- og kunstindustriskole) og Avdeling Kunstakademiet ble slått sammen, med én felles dekan. Denne sammenslåingen var omstridt, og endringen ble gradivs reversert; fra 2011 var akademiet på nytt en selvstendig avdeling under Kunsthøgskolen, og kalles gjerne Kunstakademiet i Oslo.

Historie[rediger | rediger kilde]

De første årene[rediger | rediger kilde]

Stortorvet i 1904. Hjørnebygningen mot Grensen er Torvet 8, der Statens kunstakademi holdt til.på loftet fra 1909 til 1919. I dag revet.

De første lokalene på 170 kvm lå på loftet i Torvet 8 ved Stortorvet i Oslo. Disse trekkfulle og nedslitte lokalene besto av seks atelierer, et til hver av de tre professorene og et til hver av de tre klassene: tegneklassen, malerklassen og billedhuggerklassen. Elevatelierene utgjorde 112 kvm.

Statens kunstakademi hadde fra første dag status som høyskole med åremålstilsatte professorer, og startet sin undervisning den 29. november 1909. Studietiden var tre år, og undervisningen besto av fire timers daglig modellstudium etter levende modell i åtte av årets måneder. De første tre professorene var malerne Christian Krohg og Halfdan Strøm, og billedhuggeren Gunnar Utsond. De var alle tre anerkjente kunstnere. Krohg ble samtidig direktør og øverste leder for akademiet, noe som kun var et beskjedent tillegg til arbeidet som professor. Sekretæren for Bildende Kunstneres Styre hadde lenge også en bistilling som akademiets sekretær.

Veien fram til åpningsdagen hadde vært lang. Akademiet ble en realitet etter nesten 100 år med kamp fra kunstnernes side, og ble i 1909 bare så vidt votert gjennom i Stortinget med stortingspresident Berners dobbeltstemme.[2] Starten var altså bekjeden, med dårlige lokaler og en årlig bevilgning på kun 11 000 kroner.[3]

Christian Krohg korrigerer malerklassen på Torvet 8 i 1909. [4]

Akademiet ble organisert etter mønster av de frie akademiene og kunstskolene i Paris. Elevene arbeidet selvstendig etter levende modell, og ble korrigert av sin professor 2-3 ganger i uken. Bortsett fra noe anatomiundervisning var det ingen støttefag. Det ble forutsatt at elevene som ble tatt opp allerede hadde grunnleggende kunnskap om perspektiv, fargelære og anatomi, og mange hadde tilegnet seg dette på Statens håndverks- og kunstindustriskole før de søkte akademiet. Opptak ble foretatt på grunnlag av prøvearbeider. Det første året ble det tatt opp 29 ordinære elever; 25 i tegne- og malerklassene og fire i billedhuggerklassen.

Handelsbygningen, oppført 1917-1918 (Ark. Niels Winge Gimnes). Akdemiets lokaler lå på loftet og hadde overlys.

Fra 1919 til 1930 fikk akademiet moderne og gode lokaler på 340 kvm på loftet i den nybygde Handelsbygningen i Drammensveien 20 (gaten skiftet navn ipå 2010-tallet, og bygningens adresse er i dag Henrik Ibsens gate 60). .Arbeidsforholdene bedret seg. Elevtallet lå mellom 20 og 30; undervisningens form og innhold var praktisk talt uendret.[5]

Disse tidlige første årene var undervisningen preget av de to eldre malerprofessorenes naturalistiske kunstsyn, og mange unge søkte seg heller til akademiene i Paris enn til det norske akademiet. Heller ikke Gunnar Utsonds billedhuggerklasse fikk større betydning. Det ble etterfølgeren Wilhelm Rasmussen som fornyet norsk skulptur gjennom sin undervisning fra 1921 til 1946.[6][7]

Strøms malerklasse på Kunstnernes hus i 1934-35.

Christian Krohgs professorat ble utlyst da han pensjonerte seg i 1924, og i 1925 ble den unge Axel Revold ansatt i stillingen.[8] Han hadde vært elev av Henri Matisse i Paris, tilhørte kretsen rundt Henrik Sørensen, og han førte sine elever inn i det moderne samtidsmaleriet med stor kraft og energi. Ansettelsen var et nådestøt mot naturalismen som dominerende kunstretning i Norge, og markerte også begynnelsen på «Matisse-elevenes»[9] hegemoni på akademiet og i norsk kunstundervisning.[10]

I Kunstnernes Hus[rediger | rediger kilde]

Kunstnernes hus i Wergelandsveien 17 i Oslo. (Ark. Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas, ferdig 1930). [11]

Da arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas tegnet Kunstnernes Hus, ble lokaler for Statens kunstakademi inkludert i programmet. Dette ga spesialtegnede atelierer på vel 500 kvm som akademiet kunne flytte til i 1930. Akademiet benyttet disse lokalene fram til 1999, også etter flyttingen til St. OLavsgate 32 .

I 1935 gikk den 72-årige Halfdan Strøm av med pensjon.[12] Han ble etterfulgt av Jean Heiberg, som i likhet med Revold hadde vært elev på Académie Matisse rundt 1910.

Fra 1936 til 1940 var den danske maleren og arkitekten Georg Jacobsen knyttet til akademiet i et ekstraordinært professorat i billedbygging og komposisjonslære.[13] Jacobsens egne arbeider var preget av underliggende geometriske beregninger. Hans idé var at det lå en geometrisk lovmessighet tilsvarende fargelæren bak komposisjonen i all god kunst. Det var en bevisst formulert estetikk preget av troen på at vesentlige problemer i billedkunsten var kartlagt og løst. Interessen var en tid enorm både hos yngre og eldre kunstnere, og det ble en sterk søkning til Jacobsens klasse, også fra etablerte kunstnere.

I de siste årene før krigen lå studenttallet på rundt 60; studiet var fortsatt treårig, både for malerne og for billedhuggerne.

Etter utbruddet av andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge, gikk Nasjonal samling (NS) inn for en «nyordning» av akademiet i nazistisk retning.[14] Maler og NS-medlem Søren Onsager ble ansatt som professor, mens Axel Revold ikke fikk fornyet sitt åremål.[15] Under slike forhold nektet Heiberg å fortsette. Også elevene forlot akademiet, sammen med sine to malerprofessorer, i en felles boikottaksjon. De dannet et illegalt akademi kalt «Fabrikken», som drev undervisning på skiftende steder rundt i byen. Imens eksisterte akademiet som en ren papirinstitusjon et par år, til tyskerne okkuperte lokalene i Kunstnernes Hus. Skulpturprofessor Wilhelm Rasmussen sympatiserte med de nye makthaverne, men var en godt likt professor som beholdt en håndfull elever. Først fra 1943 ble også skulpturundervisningen illegal. Den ble da ivaretatt på skift av Rasmussen-elevene Stinius Fredriksen og Per Palle Storm, i en like omflakkende tilværelse som den malerne førte.[16]

Malerklassene i etterkrigsårene[rediger | rediger kilde]

I det første etterkrigsåret hadde akademiet over 100 elever. Kunstnernes hus var overfylt. Professorene som fra starten av hadde hatt atelier på akademiet, måtte nå gi slipp på ordningen. Departementet gikk med på å opprette et nytt professorat i maleri, og «Matisse-eleven» og "frescobroren» Per Krohg ble ansatt i 1946.[17] Han opprett en frescoklasse i 1951, der Ola Solbaken underviste. Samme år ble det opprettet undervsining i maleriets teknikker og materialer. Heiberg satt i 20 år og sluttet i 1955. [18] Revold sluttet i 1946 etter 21 år. [19] Han ble etterfulgt av Aage Storstein.

Alexander Schultz var professor fra 1955 til 1965. Han ble en overgangsskikkelse og brobygger mellom de ulike syn som hersket i disse årene da det informelle – eller nonfigurative – maleriet kjempet seg fram i Norge. Han hadde en egen komposisjonsundevisning.

Axel Revold hadde hatt en sterk påvirkning på sine elever og nærmest skapt epigoner (eller "etterliknere".) «Revold-elev» ble et begrep.[20] I 1958 ble Reidar Aulie professor etter Per Krohg. Aulie hadde studert hos Revold, men var ikke «Revold-elev» i snever forstand.[21] Professor Schultz' etterfølger Alf-Jørgen Aas hadde studert hos både Revold, Heiberg og Jacobsen. Fra 1950 hadde han konsentrert seg om pedagogisk og administrativt virke, blant annet som direksjonsformann i Kunstnernes Hus og styremedlem i Henie-Onstads stiftelse. Disse erfaringene tok han med til akademiet i 1965, i en periode da akademiet ble organisert inn i høyskolesystemet for alvor. Han hadde et skarpt intellekt, og ingen romantisk innstilling til kunstnerrollen. For ham var det å skape et spørsmål om karakter og livsholdning mer enn om talent og tilfeldigheter.[22]

Halvdan Ljøsne ble i 1967 ansatt i et nytt professorat i komposisjon og romkunst. Han hadde studert under Storstein og Heiberg, senere i Paris, og hadde magistergraden i kunsthistorie. Ljøsne holdt ukentlige forelesninger i kunsthistorie, farge-, komposisjons- og formproblemer, og bidro til en mer allsidig undervisning og en sterkere orientering mot samtidskunsten. [23]

Sigurd Winge ble i 1969 professer med ansvar for «materialklassen». Han rakk bare å undervise et halvt år før han døde i januar 1970. Han ble etterfulgt av Ludvig Eikaas i 1970, en av pionerene innen det nonfigurative maleriet og dessuten en dyktig grafiker. Plassmangel gjorde at I hans klasse måtte ut av Kunstnernes hus. De fikk 360 kvm i den tidligere Wangs kunsthandel i Kristian IVsgate 12., og der startet Eikaas en undervisning som ble legendarisk. Alle fikk stor frihet. Eikaas oppmuntret til eksperimenter og utprøving. Han så betydningen av å skape et miljø slik at elevene kunne lære av hverandre. Om kveldene gikk diskusjonen høyt rundt kafébordene, og på dagtid ble det mange turer på byen med studier av gater, fasader og plasser. Eikaas trakk inn utøvere fra musikk, arkitektur og teater, og inviterte malervenner og kolleger til å bidra med erfaringer.[24]

Knut Rose etterfulgte sin lærer Aulie i 1973. Han hadde også studert under Storstein. Rose begynte i en nonfigurativ tradisjon, men tok med tiden i bruk enkelte figurative elementer i sine monumentale og assosiasjonsskapende bilder. Som professor hevdet han nødvendigheten både av et grundig aktstudium og god materialkunnskap. I 1981 ble Inger Sitter tilsatt som akademiets første kvinnelige professor. Sitter sluttet allerede i 1983.

Gjennom 1970-årene utviklet plassmangelen seg til en krise. Kunstakademiet var til sist spredt på 12 ulike steder i Oslo. Administrasjon og noen atelierer ble flyttet til Uranienborgveien 2, noen klasser fikk undervisning i Kunstnernes Hus som før, grafikklassen var i Tollbugaten 19, Eikaas-klassen i Kristian IVs gate 12, og billedhuggerklassen i Lakkegata 79. Det var gode miljøer på hvert av disse stedene, men den den spredte lokaliseringen splittet akademiet.

Det ble forslått å flytte akademiet til Alnabru og ti Akershus. Studentene gikk til streik.

I St. Olavs gate 32[rediger | rediger kilde]

Norges geografiske Oppmålings bygning i St. Olvsgate 32 i Oslo. Tegnet av arkitekt Wilhelm von Hanno og oppført mellom 1877 og 1880. Benyttet av Statens kunstakademi fra 1982 til 2010.[25]

I 1982 fikk imidlertid akademiet overta Norges Geografiske Oppmålings bygning i St. Olavs gate 32. Arealet var på 3128 kvm, men det var ikke nok. Atelierene i Kunstnernes Hus ble fortsatt brukt. Medregnet mesteratelierene i Handelsbygningen, i Thorvald Meyers gate og Hekkveien 2, disponerte akademiet i 1980- og 1990-årene ca. 4000 kvm netto. Selv om lokalene i St. Olavsgate 32 hadde mange fordeler, var den tidligere kontorbygningen mindre egnet til kunstnerisk virksomhet. Etter at leieforholdet i Kunstnernes hus opphørte i 1999, fant akademiet et brukbart tilleggslokale på 1700 kvm i den rivningsklare gamle Seilduksfabrikken på Grünerløkka, og da dette opphørt, i 2006 til et lokale på 1300 kvm i Mølleparken ved Akerselva. De tidligere mesteratelierene i Handelsbyningen ble brukt fram til 2005.

I 1982 kunne akademiet samles i Norges Geografiske Oppmålinga tidligere lokaler i St. Olavs gate 32, bare et steinkast fra Kunstnernes Hus. Akademiet skulle forbli der i 28 år. Det ble undervist i maleri,

skulptur, installasjon/performance, foto/film/video, skulptur og digital kunst/intermedia.

1983 ble det opprettet en egen en klasse for eksperimenter – den såkalte «anneksklassen». Bruken av gjestelærere var økende. Teori fikk større betydning og vekt. Fra 1982 ble åremålsordningen innskjerpet, ingen kunne sitte mer enn to perioder. Det åpnet for en større gjennomstrømning av professorer. I 1986 ble Ørnulf Opdahl og Irma Salo Jæger professorer i maleri for seks år. I 1987 fulgte Per Kleiva, så i de følgende årene Jon Anton Risan, Ingrid Book, Paul Brand og til sist Arvid Pettersen.

Skulpturavdelingen under og etter «Stormen»[rediger | rediger kilde]

Per Palle Storm som ble ansatt som professor i skulptur fra 1947, hadde selv studert under Wilhelm Rasmussen. Han var en glimrende tegner, og en anerkjent billedhugger med uttallige skupturer i det offentlige rom i Norge. Medregnet hans undervisning på det illegale akademiet under krigen, virket han i hele 37 år. I denne perioden kom han som eneste professor til å prege norsk skulptur i avgjørende grad. Han var en dyktig, kunnskapsrik, levende, dynamisk og karismatisk lærer. Utgangspunktet for undervisningen var menneskekroppen, og han holdt ukentlige anatomiforelesninger. Aktmodellering var eneste undervisningsform. Korrekturen kunne være voldsom; han kunne skjære elevenes modellerte arbeider helt ned til det han så som kjernen i arbeidet. Han omtalte seg selv som «en innbitt naturalist». Den manglende interessen for andre skulpturelle uttrykk enn naturalismen bidro til å stenge ute impulser fra andre kunstretninger. Plassmangel gjorde at hele skulpturavdlingen fra 1977 til 1982 flyttet til et 1000 kvm stort lokale i Lakkegata 79 i det såkalte "Slurpen", tidligere Oslo kommunale kjøkken.[26]

Det ble først med Boge Berg at skulpturavdelingen tok skrittet inn i samtiden. Berg ble ansatt etter Storm i 1980, og var professor fra 1982. Mye vekt lå fortsatt på modellelring og modellstudier, men Berg åpnet avdelingen for et bredt mangfold, arrangerte store workshps og prosjekter, trakk inn kunstformer som land art og installasjoner. I 1989 ble han etterfulgt av Steinar Christensen. I hans professorperiode opphørte modellstudiene på skulpturavdelingen, og også på resten av akademiet. En egen teoretiker ble knyttet til klassen, og bruken av gjestelærere økte. Christensen var rektor fra 1991 til 1993.

I 1996 ble Stein Rønning ansatt som professor i nyere skulptur. Samme år ble ungarskfødte Istvan Lisztes tilsatt som professor i figurativ skulptur.

Grafikkundervisningen[rediger | rediger kilde]

I 1960-årene fikk norsk grafikk en sterk oppblomstring. Fra 1958 ble Ivar H. Thorkildsen engasjert til å undervisi i ltiografi, oog fra 1968 ble det opprettet en grafikklasse, ledet av Arne Malmedal. Plassmangel gjorde at klassen praktisk talt fra første dag måtte legge undervisningen utenfor Kunstnernes hus. I 1970 flyttet de til Tolbugata 19, og ble der i 12 år. Malmedal bygget opp klassen til et komplett og tidsmessig verksted, men sluttet selv som leder av avdelingen i 1979[27], like før stillingen som avdelingsleder ble omgjort til professorat. Dermed var det Guttorm Guttormsgaard som ble den første professor i grafisk kunst. Han var rektor fra 1983-1984. I 1987 gikk professoratet til den tsjekkiskfødte Zdenka Rusova. Det var knyttet flere amanuenser til grafiikkundervisningen, i tillegg til professoren. Rusova var rektor fra 1987 til 1991, fra 1989 i en fulltidsstilling. Grafikkundervisningen opphørte fra slutten av 1990-årene og etter samorganiseringen under Kunsthøgsken. Professoratet ble omdisponert til elektronisk kunst, og i 1996 ble Kjell Bjørgeengen ansatt i denne stillingen.

Avdeling under Kunsthøgskolen i Oslo[rediger | rediger kilde]

Gravstein over akademiet. Installasjon av tre akademistudenter på en utstilling på Galleri Seilduken høsten 2005.[28]

I 1996 ble Kunsthøgskolen i Oslo opprettet ved en omstridt samorganisering av Statens teaterhøgskole, Statens balletthøgskole, Statens operahøgskole, Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi. Akademiet kunne fortsette sin virksomhet uforandret fram til 2004, da Kunsthøgskolens styre uventet vedtok å legge ned akademiet som egen avdeling. Med sine 105 studenter utgjorde akademiet en knapp fjerdedel av den totale studentmassen. Nedleggelsen førte til at Kunstakademiet organisatorisk ble slått sammen med kunsthåndverkfagene på det tidligere SHKS til et nytt «Fakultet for visuell kunst»..Akademiets styre ble nedlagt, og dekanstillingen omgjort til en deltids prodekanstilling. Etter langvarige protester og aksjoner ble ordningen gradvis reversert. Fra 2011 var kunstakademiet på nytt en egen avdeling ved Kunsthøgskolen i Oslo.

1996 ble et turbulent år på mer enn et vis. Statsråd Gudmund Hernes påla akademiet å inkludere figurativ kunst i undervisningstilbudet, og opprettet to nye professorater i figurativ kunst. Istvan Lisztes ble tilsatt i skulpturprofessoratet, mens Jan Valentin Sæther ble professor i figurativt maleri. Begge professoratene hadde egne klasser. Etter 2002 ble disse professoratene omdisponert til andre stillinger

I det øvrige akademiet ble skillet mellom avdelingene for maleri, grafikk og skulptur oppløst i 1997. Studentene kunne fritt velge undervisning fra hele det frie kunstfeltet.

I 1990-årene ble det lagt større vekt på teori enn før; et fenomen vi finner igjen på andre kunstakademier i Norden og Europa. Stian Grøgaard ble teorikoordinator i 1995 og professor i teori i 2006.

Siden 2010 har akademiet i stor grad ansatt utenlandske professorer som ikke bor fast i Norge. Flere av studentene har også vært utlendinger. Det har bidratt til at undervisning og kommunikasjon oftest foregår på engelsk.


.


Flytting til Øvre Grünerløkka[rediger | rediger kilde]

I 2010 måtte Kunstakademiet flytte til «Seilduken» på Øvre Grünerløkka, det vil si til bygningene der Christiania Seildugsfabrik tidligere lå, sammen med Kunsthøgskolens øvrige avdelinger. Ved innflyttingen i 2010 ble Akademiet tildelt lokaler på fire ulike steder på Kunsthøgskolens campus, i stedet for å kunne samles som én enhet. Atelieret er billedkunstnerens viktigste arbeidsredskap. Det må være stort nok og med godt lys Det arealet som var satt av til atelierer i nye lokalene var langt mindre og mer uhensiktsmessig enn det de hadde disponert før flyttingen. Arealene besto i hovedsak av små båser med lave lettvegger på 220 cm, scm man ikke kunne slå en spiker i. Båsene hadde ikke dører, og mange båser hadde meget dårlige lysforhold. Ventilasjonen var dårlig, og vinduene kunne ikke åpnes. Luktsmitte gjorde det helsefarlig å male, lydsmitte gjorde det både vanskelig å konsentrere seg og vanskelig å gjennomføre veiledningssamtaler mellom professor og student. Karakteren av kontorbygg med noen tilpasninger i form av lettvegger var slående. Redaktør Ingvill Henmo i tidsskriftet Billedkunst skrev nokså skarpt i en leder: «Er et kunstakademi anno 2011 definert som kontorjobbing? Fram med laptopen og lag kunst? Plugg ørene igjen med høretelefoner og se inn i skjermen? Mange arbeidsmåter synes å bli ekskludert, eller i hvert fall vanskeliggjort, i nye KHiO.»[29] I et intervju i samme utgave av tidsskriftet uttalte Dag Erik Elgin, akademiets professor i maleri, blant annet: «Når det for første gang er bygget et kunstakademi i Oslo, er det graverende at faglige råd fra Kunstakademiets fagstab, formidlet i plantegninger og i utallige byggemøter, ikke nedfelles i arkitekturen». Studentavisen Universitas skrev: «Dei nye ateliera er bygd opp som eit ope kontorlandskap. Ingen studentar Universitas var i kontakt med tykte dette var ei god løysing, og manglande abeidsro, inga plass til større arbeid og veggar det er vanskeleg å slå spiker i vart trekt fram som problem.»[30]

Fra første dag på Øvre Grünerløkka lette akademiet etter tilleggslokaler, og fant et tidligere fabrikklokale på 500 kvm i nærheten, i Malmøgata 5. Akademiet fikk lov av høgskoleledelsen til å leie fabrikklokalet i Malmøgata fra januar 2011. Både studenter og professorer var godt fornøyd med fasilitetene i Malmøgata. Men Billedkunsts redaktør Henmo fant det i sin leder merkelig at «Kunstakademiet allerede ved innflytting må søke seg ut i såkalte satellitter, lokaler utenfor skolen». Virksomheten i Malmøgata fikk navnet «Malmøgata Fine Arts Project Space» (MFAPS), og ble ledet av studenten Eirik Senje. Fram til juni 2011 ble det arrangert en rekke utstillinger i MFAPS, deriblant Bachelorutstillingen 2011. Deretter avviklet høgskoleledelsen leie av lokaler utenfor campus Seilduksgata..

Kunstakademiets stab[rediger | rediger kilde]

Direktører, rektorer og dekaner[rediger | rediger kilde]

Professorer i maleri[rediger | rediger kilde]

Professorer i skulptur[rediger | rediger kilde]

Professorer i grafikk[rediger | rediger kilde]

Professorer i teori og andre medier[rediger | rediger kilde]

  • Kjell Bjørgeengen, (1996-2002)
  • Laura Beloff,(2003–2006)
  • Henrik Plenge Jakobsen (2006–2012)
  • Stian Grøgaard (2006–)
  • Aeron Bergman (2007–2013)
  • A.K. Dolven (2007–2010)
  • Susanne Winterling (2011-2017)
  • Jan Verwoert (2014–)
  • Mike Sperlinger (2014-)
  • Felix Gmelin (2014-2018)
  • Saskia Holmkvist (2014-)
  • Dora García (2014-)
  • Bouchra Khalil (2014-)
  • Ane Hjort Guttu (2016–)
  • Tris Vonna Michell (2019-)
  • Melissa Gordon (2019-)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «St. prp. nr. 1. Hovedpost V. (1909) Kap. 3. Angaaende bevilgning til forskjellige videnskabelige, literære og kunstneriske formaal. Tit. 71. Akademi for malere og billedhuggere». Kirkedepartementet. 1909. «s. 64-66» 
  2. ^ «St. prp. nr. 1. Hovedpost V. (1909) Kap. 3. Angaaende bevilgning til forskjellige videnskabelige, literære og kunstneriske formaal. Tit. 71. Akademi for malere og billedhuggere». Kirkedepartementet. 1909. «s. 64-66». 
  3. ^ Pola Gauguin (1947). «Torvet 8». Kunst og kultur. 30: 65–85. 
  4. ^ «Interiører fra Norges nye kunstakademi, som i sidste Dage har begynt sin virksomhed». Krig og fred. Norsk illustreret tidende (49): 387–388. 1909. 
  5. ^ Pyrrhus. (17. januar 1923). «Hvor vore Malere og Billedhuggere utklækkes». Morgenposten. 
  6. ^ Markussen, Åse (2007). «Konservatismens høyborg? Billedhuggerklassen på Statens kunstakademi i 70 år. Gunnar Utsond, Wilhelm Rasmussen og Per Palle Storm.». Kunst og kultur. 90 (1): 26–45. 
  7. ^ Billedhugger Wilhelm Rasmussen i samtale med Birgit Gjernes. Radioprogram (ikke sendt), 82 minutter. Norsk rikskringkasting 1965.
  8. ^ Sm. (26 september 1925). «Professor Revolds programtale». Dagbladet.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  9. ^ Betgnelse på en gruppen unge norske malere som søkte seg til Académie Matisse i Paris mellom 1908 og 1914. Blant andre Jean Heiberg, Bernhard Hinna, Per Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen, Henrik Sørensen, Per Gjemre, Bernhard Greve og Einar Sandberg. Se Marit Werenskiold: De norske Matisse-elevene - læretid og gjennombrudd 1908-1914. Oslo, Gyldendal, 1972.
  10. ^ Markussen, Åse (2003). «Matisse-elevene inntar kunstakademiet. Professorstriden på Statens kunstakademi i 1925.». Kunst og kultur. 86 (2): 98–123. 
  11. ^ Glambek, Ingeborg (1980). Kunstnernes hus 1930-1950. Oslo: Kunstnernes hus. s. 40, 42. ISBN 8299064201. 
  12. ^ «Haldan Strøm [Intervju]». Oslo illustrerte. Januar 1931. 
  13. ^ Jacobsen, Georg (1965). Noget om konstruktiv form i billedkunst. København: Gyldendal. 
  14. ^ Markussen, Åse (1999). «Nyordningen og «Fabrikken». Statens kunstakademi under okkupasjonen 1940-45». Kunst og kultur. 82 (2): 115–141. 
  15. ^ «Nasjonalgalleriets nye direktør [Søren Onsager] om galleriet og kunsten. Det sunde og sterke i kunsten skal hjelpes frem». Fritt folk. 26. august 1941. 
  16. ^ «Statens kunstakademi i gang illegalt under hele krigen». Morgenbladet. 4 august 1945.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  17. ^ Askeland, Jan (1965). Freskoepoken : studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950. Oslo: Gyldendal. 
  18. ^ Annasif Døhlen (1970). «Jean Heiberg». Kunst og kunstnere. 2 (2): 8–12. 
  19. ^ "Med pensel og palett. Besøk på Kunstakademiet". Radioprogram fra Norsk rikskringkasting 20. april 1948. 15 minutter. Ved Trygve Strøm
  20. ^ Ljøsne, Halvdan (1965). «Axel Revold. Enquête». Trondhjems kunstforening. Årsberetning 1965: 5–16. 
  21. ^ «Kunst i trengsel. Professor Reidar Aulie: gruer som ei bikkje foran hvert besøk». Arbeiderbladet. 21. november 1964. 
  22. ^ Ljøsne, Anne Grete (red.) (1983). Alf-Jørgen Aas, 1915-1981 : Oslo kunstforening 28.april-15.mai 1983 : [katalog. Oslo: Oslo kunstforening. 
  23. ^ «Kunstklassen som et åpent verksted hvor en tar sine uttrykksmidler opp til vurdering. Nyutnevnt professor [Halvdan Ljøsne] vil ikke låse elevene sine fast,». Dagbladet. 25. januar 1967. 
  24. ^ Kari Gautnebb (1990). «Ludvig Eikaas . alkymisten i Kristian IVs gate». Samtiden (6): 73–76. 
  25. ^ «St. Olavs gate – Oslo Byleksikon». www.oslobyleksikon.no. Besøkt 4. mai 2021. 
  26. ^ Markussen, Åse (2009). Akademiet. Oslo: Ashehoug. s. 128–129. ISBN 978-82-03-23700-3. 
  27. ^ Audun Eckhoff; Øystein Ustvedt; Karin Hellandsjø; Bjørn Ransve; Kristin Elisabeth Bråten; Espen Ryvarden; Erling Neby (10. oktober 2018). «Arne Malmedal». Aftenposten - Nekrologer: 32 (papirutgavens del 1). 
  28. ^ Markussen, Åse (2009). Akademiet. Kunstakademiet i Oslo 1909-2009. Oslo. s. 241. ISBN 978-82-03-23700-3. 
  29. ^ Henmo, Ingvill (2011). Billedkunst (1). 
  30. ^ Horvei, Maria Torkilsen (6. oktober 2010). «Hard kritikk mot nye Seilduken». Universitas. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erik Dæhlin (1984) Kunstakademiet de siste 15 år, Statens kunstakademi 1984.
  • Markussen, Åse (2000). Modeller i norsk kunst i det 20. århundre. I: Vi ser på kunst, årg. 17 (2000), nr. 1, s. 24-29-.
  • Markussen, Åse (2005) Kunstakademi og kunstskole i 200 år. I: KHIO. Årbok 2005. s. 67-87
  • Markussen, Åse (2009) Akademiet. Kunstakademiet i Oslo 1909-2009. Aschehoug.
  • Solhjell, Dag (2004) Akademiregime og Kunstinstitusjon. Kunstpolitikk fram til 1850, Unipub. Inngår i prosjektet ”Norsk kulturpolitikk 1814-2014.
  • Solhjell, Dag (2005) Fra embetsmannsregime til nytt akademiregime. Kunstpolitikk 1850-1940-olhjell, Dag (2006) Kuratorene kommer. Kunstpolitikk 1980-2006. Unipub. Inngår i prosjektet ”Norsk kulturpolitikk 1814-2014
  • Thue, Oscar (1969) Statens kunstakademi 1909-1969, i katalogen Statens Kunstakademi 1909-1969-, Nasjonalgalleriet.
  • Thue, Oscar (1984) Kunstakademiets professorer, Nasjonalgalleriet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]