Hoel-sakene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Hoel-sakene er blitt betegnelsen på to rettsavgjørelser som medførte to justismord mot samme person. I den første saken ble Carl Andreas Ingebrigtsen Hoel, født i 1865 i Valldal, dømt til 13 års fengsel i 1903 for mordbrann og frikjent i 1918. I 1929 ble han på ny siktet for ildspåsettelse og forsøk på forsikringssvindel og senere dømt til 18 måneders fengsel. Han ble frifunnet for dette forholdet i 1951, 86 år gammel.

Den første saken[rediger | rediger kilde]

I 1903 ble Carl Hoel i lagmannsretten dømt til 13 års fengsel for mordbrann i Store Markvei i Bergen der en kvinne omkom. Straffen ble senere redusert til elleve år, og han ble løslatt på prøve etter åtte år på Akershus festning.

Etter at det ble påvist et uttall alvorlige feil i politiets etterforskning, ble saken tatt opp på ny i lagmannsretten i 1918, der han ble frikjent for forholdet og tilkjent kr. 7 500 til dekning av utgifter. Retten hadde den gang ikke anledning til å tilkjenne billighetserstatning, men etter søknad til Stortinget, fastsatte stortinget enstemmig en slik erstatning på kr. 100 000,-, et beløp som i 2008 tilsvarer ca. kr. 2 000 000,-.

Den andre saken[rediger | rediger kilde]

Erstatningssummen satte Carl Hoel i stand til å etablere en mindre møbelfabrikk på hjemstedet Valldal.

Sent på kvelden den 25. april 1929 reiste ekteparet Hoel med lokalbåten til Ålesund. Tilbake i Hoels hus var hushjelpen og læregutten. Begge hadde sin bopel der. Ved 7-tiden neste morgen oppdaget læregutten at det brant på loftet, og han varslet naboene. Sammen fikk de slukket brannen før det var gjort særlig skade. Loftet var uinnredet, uten belysning, og det var samlet mye skrot der, bl.a. flere spann med maling.

Bergen politikammer satte igang etterforskning i saken, og uten å sikre åstedet engasjerte vedkommende etterforskningsleder Hoels læregutt som medhjelper, på tross av at Hoel sa at det var en konflikt mellom ham og læregutten, og at han mistenkte ham for å ha stiftet brannen som hevn. Læregutten fortalte imidlertid at han hadde hørt at Hoel var på loftet umiddelbart før avreisen til Ålesund, og mente at han kunne ha tent et stearinlys der, som senere kunne ha startet brannen.

Carl Hoel ble tiltalt for ildspåsettelse, forsøk på mordbrann og forsøk på assuransesvindel, og av Frostating lagmannsrett den 14. mai 1930 dømt til 18 måneders fengsel, samt fradømt offentlig stemmerett og adgang til offentlig tjeneste i ti år.

Av ukjent årsak ble Carl Hoel aldri innkalt til soning av straffen i fengsel.

Carl Hoel begjærte gjenopptakelse av saken flere ganger med grunnlag i uforsvarlig etterforskning, men begjæringene ble avvist av lagmannsretten henholdsvis 1932, 1934 og 1946, og påfølgende kjæremål i sakene ble også avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

I 1948 engasjerte imidlertid Aftenpostens daværende kriminalreporter Fridtjof Knutsen seg i saken. Han tok kontakt med to erfarne pensjonerte kriminaletterforskere (Anders Auraas og Amund Brun) og en ingeniør ved Kriminallaboratoriet (Sim Wolff). De reiste til Valldal for å foreta nye undersøkelser og avhør. På vegne av Carl Hoel begjærte høyesterettsadvokat Sven Arntzen så saken gjenopptatt den 4. juni 1949. Retten besluttet på grunnlag av begjæringen å foreta avhør av 17 vitner. Under vitneavhørene kom det fram flere nye opplysninger, bl.a. at en annen person hadde vært oppe på loftet og hentet et spann med maling etter at Hoel hadde forlatt huset for å ta lokalbåten. Etter avhørene besluttet lagmannsretten så at saken skulle gjenopptas. Slutning:

SitatStraffesaken mot Carl Andres Ingebrigtsen Hoel avsluttet ved Frostating lagmannsretts dom av 14. mai 1930 gjenopptas og fornyet hovedforhandling påbys.Sitat

Den 2. mars 1951 ble det så avsagt frifinnelsesdom uten hovedforhandling i medhold av dagjeldende straffeprosesslov § 419, annet ledd.

I erstatningssaken etter frifinnelsen ble Carl Hoel tilkjent kr. 29 000,- i erstatning (tilsvarende ca. kr. 400 000 i 2008).

Kilder[rediger | rediger kilde]