John Wilkes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John Wilkes
John Wilkes,
portrett av Richard Houston, 1769
Født17. okt. 1725[1]Rediger på Wikidata
London
Død26. desember 1797 (72 år)
London
BeskjeftigelseJournalist, politiker, duellant Rediger på Wikidata
Embete
  • Member of the 11th Parliament of Great Britain (Storbritannias 11. parlament)
  • medlem av Storbritannias 12. parlament (Storbritannias 12. parlament)
  • medlem av Storbritannias 13. parlament (Storbritannias 13. parlament)
  • medlem av Storbritannias 14. parlament (Storbritannias 14. parlament)
  • member of the 15th Parliament of Great Britain (Storbritannias 15. parlament)
  • member of the 16th Parliament of Great Britain (Storbritannias 16. parlament)
  • Lord Mayor of London (1774–1775) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Leiden
EktefelleMary Meade
FarIsrael Wilkes
MorSarah Wilkes (Heaton)
SøskenMary Hayley
BarnMary
PartiRadicals
NasjonalitetStorbritannias flagg britisk
GravlagtGrosvenor Chapel, Mayfair
Medlem avRoyal Society (1749–)
UtmerkelserFellow of the Royal Society
John Wilkes på Commons

John Wilkes (født 17. oktober 1725 i London, død 26. desember 1797 samme sted) var en engelsk radikaler, journalist og politiker.

Han ble først valgt som medlem av parlamentet i 1757. I en valgstrid i valgkretsen Middlesex kjempet han for rettighetene til sine velgere, framfor de til Underhuset, for bestemme deres representanter. Rasende tilhengere av Wilkes, som protesterte mot at han var blitt fengslet, ble 1768 undertrykt i en massakre etter soldater åpnet ild mot dem i St George's Fields i London. I 1771 var han medvirkende til å tvinge regjeringen til godta trykkerienes rett til å utgi ordrette redegjørelser av debattene i parlamentet. I 1776 kom han med det første lovforslag for parlamentarisk reform i det britiske parlamentet.

Under den amerikanske uavhengighetskrigen støttet han de amerikanske opprørerne, noe som gjorde ham ytterligere populær blant de amerikanske whigene. I 1780 kommanderte han imidlertid en militsstyrker som bidro til å slå ned Gordonopptøyene, noe som ødela hans popularitet hos mange radikalere. Det markerte et vendepunkt og fikk ham i økende grad til å omfavne konservativ politikk som førte til misnøye blant progressive radikalere til lavlønnete landeiere. Det var medvirkende til at han tapte sitt parlamentssete i Middlesex i valget i 1790. I en alder av 65 år trakk Wilkes seg tilbake fra politikken og tok del i progressive samfunnsreformer som den katolske emansipasjon (lemping av restriksjoner mot katolikker) på 1790-tallet som følge av den franske revolusjon. I løpet av sitt liv, hovedsakelig for hans virksomhet som skribent, fikk han et omdømme som en libertiner.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og karakter[rediger | rediger kilde]

John Wilkes, gravering fra 1887 basert på et maleri.

Wilkes ble født i Clerkenwell i London som den andre sønnen av brennevinsprodusenten Israel Wilkes og hans hustru Sarah (født Heaton) som hadde seks barn. John Wilkes fikk innledningsvis sin første utdannelse ved et lærested i Hertford, det ble fulgt av en privatundervisning og til sist en tid ved det nederlandske Universitetet i Leiden. Der møtte han Andrew Baxter, en presbyteriansk geistlig som i stor grad formet Wilkes’ oppfatninger på religion.[2][3] Selv Wilkes forble innenfor den engelske kirke hele sitt liv, hadde han en dyp sympati for nonkonformistiske protestanter og fremmet selv religiøs toleranse fra ung alder.[4][5] Wilkes begynte også å utvikle en inngående patriotisme for sitt land. Under jakobittopprøret i 1745 skyndte han seg hjem til London for å være med på å forsvare hovedstaden. Straks opprøret hadde blitt knust i slaget ved Culloden, dro Wilkes tilbake til Nederlandene for å fullføre sine studier.

I 1747 giftet han seg med Mary Meade (1715-1784) og gjennom henne fikk han inntekter og eiendom i Buckinghamshire.[2] De fikk et barn, Mary (som ble kalt for Polly) og som han ytterst hengiven til resten av livet. Han ble derimot separert fra sin hustru i 1756, en separasjon som ble endelig. Wilkes giftet seg aldri igjen, men fikk et omdømme som libertiner, og han var kjent for ha blitt far til minst fem andre barn.

Wilkes ble valgt inn som medlem av Royal Society i 1749, og utnevnt til høysheriff av Buckinghamshire i 1754. Han var en mislykket kandidat for Berwick i parlamentsvalget i 1754, men ble valgt inn for Aylesbury i 1757 og på nytt i 1761.[6] Valgene skjedde i kirken til St. Mary the Virgin i Aylesbury hvor han holdt en fast kirkestol. Han bodde i Prebendal House, Parsons Fee, Aylesbury.

Han var medlem av en privat herreklubb, Knights of St. Francis of Wycombe, siden kjent som Medmenham Monks, og generelt som Hellfire Club. Klubben hadde mange framstående medlemmer, i særdeleshet jarlen av Sandwich og Francis Dashwood. Wilkes var opphavsmann til en skøyerstrek som kan bidratt til klubbens oppløsning. Wilkes skal ha anskaffet en liten ape som ble kledd opp med en kappe og horn for å ligne en djevel, og brakt med seg apen til de ritualer som ble utført i klubben, og det medførte betydelig uro og bråk blant de innvidde.[7]

Wilkes var langt fra en vakker mann, tvert imot ble han betraktet som det motsatte, og noe overdrevet kalt for den styggeste mannen i England. Han hadde en lite attraktiv skjeling og en utstikkende hake, men eide en uvanlig sjarme som til viss grad utjevnet førsteinntrykket.[8][9] Han hevdet at det «tok ham en halvtime å snakke bort sitt ansikt», og erklærte at «en måneds forsprang angående sitt ansikt» ville sikre ham hell i enhver kjærlighetsaffære.[10] Han var velkjent for sin kvikke tunge, vidd og raske svar på fornærmelser. Da en velger hevdet at han heller ville gi sin stemme til djevelen, svarte Wilkes: «Naturligvis, og om din venn beslutter å ikke stille, kan jeg da regne med din stemme?»[11]

I en siden berømt utveksling med John Montagu, jarlen av Sandwich, skal den siste ha utbrutt: «Sir, jeg vet ikke om du vil dø i galgen eller av kopper,» og Wilkes skal da ha svart, «Det avhenger, min herre, om jeg omfavner dine prinsipper eller din elskerinne.»

Fred R. Shapiro i The Yale Book of Quotations (2006) bestride at denne replikkvekslingen først opptrådte i en bok utgitt i 1935,[12] men det tilskrevet Wilkes i Henry Broughams Historical Sketches (1844), formidlet av Bernard Howard, 12. hertug av Norfolk, som hevdet å ha vært tilstede,[13] foruten også i Charles Marshs Clubs of London (1828).[14] Brougham noterte at ut replikkutvekslingen hadde i Frankrike tidligere blitt tilskrevet Honoré Gabriel Riqueti, comte de Mirabeau og kardinal Jean-Siffrein Maury.[13]

Radikal journalistikk[rediger | rediger kilde]

En satirisk gravering av Wilkes ved William Hogarth, som viser ham med demonisk utseende parykk, skjelende øyne og to utgaver av hans avis The North Briton: nummer 17 (hvor han angrep, blant andre, Hogarth) og det beryktede nummer 45.

Wilkes begynte sin parlamentariske karriere som en tilhenger av William Pitt den eldre og støttet entusiastisk Storbritannias deltagelse i syvårskrigen i tiden 1756-1763. Da den skotske John Stuart, 3. jarl av Bute, kom til som leder av regjeringen i 1762, begynte Wilkes en radikale ukeavis, The North Briton, for å angripe ham og hvor en anti-skotsk tone var et av virkemidlene. Typisk for Wilkes var avisens tittel en satirisk referanse til avisen The Briton som lord Bute benyttet, og hvor North Briton var en henvisning til Skottland. Wilkes ble særlig rasende på det som han oppfattet som lord Butes forræderi i være ettergivende i fredsforhandlingene med Frankrike mot slutten av krigen.[7]

Den 5. oktober 1762 utkjempet Wilkes en duell med William Talbot, 1. jarl Talbot, som var Lord Steward og tilhenger av Bute. Han utfordret Wilkes til duell med pistoler etter å ha blitt latterliggjort av ham i utgave 12 av The North Briton.[15] Oppgjøret skjedde ved Bagshot og om natten for å oppmerksomhet for rettsvesenet. Ved en rekkevidde på rundt 7 meter avfyrte både Talbot og Wilkes sine pistoler, men ingen av dem traff. Da begge ble noenlunde forsonet kunne de gå til et vertshus og delte en flaske rødvin. Da hendelsen senere ble kjent, var det flere som fant opptrinnet komisk og drev satire på den i avisene. En kommentatorer avviste duellen som et planlagt stunt, satt opp for å bedre omdømmet til begge menn.[16]

Wilkes ble anklaget for oppviglersk injurier over sine angrep på kong Georgs tale som støttet og anbefalte Paristraktaten i 1763 ved åpningen av parlamentet den 23. april 1763. Wilkes var meget kritisk mot kongens tale, som ble avslørt som skrevet av lord Bute. Han angrep talen i en artikkel i utgave 45 av The North Briton. Dette nummeret fikk den ekstra symbolverdien at det var synonymt med jakobittopprøret i 1745, vanligvis kjent som «The ‘45». Den folkelige oppfatning assosierte lord Bute, som skotte og politisk kontroversiell som rådgiver av kongen, med jakobittbevegelsen, en oppfatning som Wilkes utnyttet til det fulle.

Kongen følte seg personlig forulempet og beordret en generell bemyndigelse for Wilkes og utgiverne arrestert den 24. april 1763. Førtini mennesker, inkludert Wilkes, ble arrestert, men generelle bemyndigelser var upopulære, og Wilkes fikk betydelig folkelig støtte da han forfektet at slik arrestasjoner var ulovlige. Ved avhøret i retten hevdet han at parlamentarisk privilegium beskyttet ham som medlem av parlamentet fra å bli arrestert under anklagen av injurier. rettspresidenten (den øverste dommeren) avgjorde at parlamentarisk privilegium faktisk beskyttet ham og han ble snart løslatt. Wilkes saksøkte de som arresterte ham for å ha gjort seg skyldig i eiendomskrenkelse. Som et resultat av denne episoden ropte folk på gaten: «Wilkes, frihet og nummer 45», en henvisning til hans avis. Parlamentet stemte raskt for et grep som fjernet beskyttelsen til parlamentsmedlemmer fra å bli arrestert for å skrive og utgi oppviglerske injurier.

Lord Bute gikk av som førsteminister (statsminister) den 8. april 1763, men Wilkes motsatte seg George Grenville, Butes etterfølger og fremste rådgiver for kongen, like heftig. Den 16. november 1763 utfordret Samuel Martin, en støttespiller av Georg III, Wilkes til en duell. De møttes i Hyde Park hvor Martin skjøt Wilkes i maven. Det førte til at han senere flyktet til Paris.

Fredløs[rediger | rediger kilde]

"John Wilkes for retten til King's Bench", gravering fra The Gentleman's Magazine for mai 1768.

Wilkes og Thomas Potter skrev et uanstendig, om enn ikke pornografisk, dikt dedikert kurtisanen og den prostituerte Fanny Murray, kalt for «An Essay on Woman» (1763).[17] Fanny Murray var en av de mest kjente og framtredende kurtisaner i sin tid, en berømthet og et moteikon som klatret opp fra fattigdom til rikdom.[18] Diktet var en parodi på Alexander Popes «An Essay on Man»,[19] Popes dikt var et filosofisk forsøk på å rasjonalisere eller forsvare Guds forhold til mennesket, et variasjon av John Miltons påstand i begynnelsen av Det tapte paradis: ettersom mennesket ikke kjenner Guds vilje og hensikt, kan han ikke klage på sin posisjon i verden og må akseptere at hva som er, er også riktig. Parodien hadde en langt annen alvorlig hensikt. Den første linjen leses «Awake, my Fanny», og et avsnitt sammenlignet henne med jomfru Maria, og hevdet at Fanny Murray er bedre som aldri født et barn.[20]

Det er sannsynlig at diktet ble skrevet av Thomas Potter, men fullført av Wilkes. Potter var parlamentsmedlem, men hadde et omdømme som en libertiner. Han var en venn av Wilkes, som han synes å ha betraktet som en form for protesjé, og ble senere anklaget for å ha korrumpert den yngre Wilkes.[21] Thomas Potter var også et medlem av Hellfire Club, kanskje i større grad enn Wilkes var.[22] Et framstående medlem av Hellfire-klubben var John Montagu, 4. jarl av Sandwich, hadde Fanny Murray som en av sine elskerinner. Sandwich kom over diktet og grep sjansen til å angripe Wilkes da han hadde et nag mot ham siden Wilkes og hans apekatt hadde hoppet ut og skremt jarlen under en fordrukken sammenkomst i Hellfire-klubben.[23] Sandwich leste diktet opp i Overhuset med Wilkes oppgitt som forfatteren for å anklage Wilkes' umoralske oppførsel. Lordene erklærte diktet for uanstendig og blasfemisk, og hendelsen ble stor skandale. Lordene stemte for å få Wilkes dømt, men han rømte til Paris før noen utvising eller rettssak ble iverksatt. Han ble stilt for retten og dømt skyldig in absentia for utuktig og opprørsk injurier, og ble erklært for lovløs den 19. januar 1764.[24]

Wilkes håpet på at endring i den politiske makten skulle få fjernet anklagene, men det skjedde ikke. Da hans franske kreditorer begynte å presse ham, hadde han ikke noe annet valg enn å reise tilbake til England. Han kom tilbake med den hensikt å stå som parlamentsmedlem i opposisjon til regjeringen; regjeringen utstedte ikke ordre for hans umiddelbare arrest da den ikke ønsket å piske opp folkelig støtte for ham.[25]

Wilkes stilte til valg i London og kom sist av sju kandidater, muligens grunnet til at han kom sent i gang i løpet for å bli valgt. Han ble raskt valgt som radikalt parlamentsmedlem for Middlesex hvor det meste av hans støtte var forankret. Han overga seg til King's Bench, høyesteretten, i april. Hans parlamentariske rett til immunitet ble sidestilt, og han ble dømt av dommer Joseph Yates til to års fengsel og en bot på 1 000 pund. Lordenes dom på fredløshet ble veltet.[26]

Da Wilkes ble fengslet i King's Bench Prison den 10. mai 1768. Hans tilhengere møtte opp foran King's Bench og ropte «No liberty, no King» («Ingen frihet, ingen konge»). Soldater åpnet ild mot de ubevæpnete mennene, drepte sju og såret femten; en hendelsen som ble husket som St George's Fields-massakren.[27][28] Den irske dramatikeren Hugh Kelly, en framstående tilhenger av regjeringen, forsvarte hærens rett til å bruke våpen mot demonstranter. Det førte til raseri fra Wilkes' tilhengere og de møtte opp utenfor Drury Lane Theatre hvor Kellys nye stykke A Word to the Wise ble framført. Teateret ble tvunget til å ta stykket av plakaten.[29]

Valgstriden i Middlesex[rediger | rediger kilde]

«Brentford veddeløpslotteri», satirisk tegning over valget i Town and Country Magazine (13. april 1769). Wilkes' rytterløse hest har merkelappen «1143», noe som indikerer at han fikk flertallet mens hans motstandere mislykkes.

Parlamentet forviste Wilkes i 1769 på grunnlag av at han var fredløs da han kom tilbake. Hans valgkrets Middlesex valgte ham på nytt den samme måneden med støtte fra John Wheble, redaktør av Middlesex Journal, kun for å se ham forvist igjen og valgt på nytt i mars. I april, etter hans forvisning og enda et gjenvalg, erklærte parlamentet hans motstander Henry Luttrell som vinner.

På trass ble Wilkes alderman av London i 1769 ved å benytte seg for sin kampanje sine tilhengeres pressgruppe for borgerlige rettigheter, Society for the Supporters of the Bill of Rights,[30] Wilkes lyktes til sist å overbevise parlamentet om å fjerne beslutningen om hindre ham å sitte i parlamentet. Mens han satt i parlamentet fordømte han regjeringens politikk mot de amerikanske koloniene under den amerikanske uavhengighetskrigen i tiden 1765-1783. I tillegg introduserte han den eldste radikale lovforslaget til parlamentet, men greide ikke å få det vedtatt. Ved hans løslatelse fra fengselet i mars 1770 ble han utnevnt som sheriff i London.

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Wilkes' popularitet hos de radikale dalte etter at han ledet en milits for å beskytte Bank of England under Gordonopptøyene i 1780. Wilkes ble en tilhenger av William Pitt den yngre som ble premiereminister (statsminister) i 1783, og mistet de fleste av sine tidligere radikale forbindelser.

I 1774 ble Wilkes Lord Mayor of London,[31] han ble samtidig master av Joiners' Company, en yrkesorganisasjon, hvor han endret mottoet fra «GOD GRANNTE US TO USE JUSTICE WITHE MERCYE» («Gud gir oss rettferdighet med nåde») til «JOIN LOYALTY AND LIBERTY» («Bli med lojalitet og frihet»), en politisk slagord som ble assosiert med Wilkes.[32] Dette året ble Wilkes gjenvalgt til parlamentet, på nytt som representant for Middlesex. Han var en av de som motsatte seg krig med de amerikanske koloniene. Han støttet også Regulator Movement (omtrentlig «vedtektsbevegelsen»), et opprør i koloniene i Britisk Nord-Amerika, som varte fra rundt 1765 til 1771, hvor borgerne grep til våpen mot kolonimyndighetene. Han var også tilhenger av religiøs toleranse. Han største suksess var å beskytte trykkefriheten ved å få tilslutning av en lov for fjerne makten til generelle fullmakter og få en slutt på parlamentets mulighet til å straffe politiske rapporter av parlamentsdebattene.[7] I 1779 ble han valgt til posisjonen som Chamberlain of London, en posisjon av stort ansvar som han holdt fram til sin død i 1797.

Etter 1780 gikk hans popularitet tilbake da han ble oppfattet som mindre radikal. I løpet av et opprør som ble kjent som Gordonopptøyene hadde Wilkes ansvaret for soldatene som forsvarte Bank of England fra angripende mobbgjenger. Det var på hans ordre at soldatene skjøt inn i mengden av opprørere. Arbeiderklassen, som tidligere hadde sett på Wilkes som «en mann av folket», kritiserte ham som en hykler; hans støtte i middelklassen ble skremt av den voldelige handlingen. Gordonopptøyene hadde bortimot fjernet hele hans popularitet.

Da han kom tilbake til sitt grevskapssete i Middlesex i 1784 fikk han så liten støtte at ved 1790 trakk han seg tidlig i valget. Den franske revolusjon i 1789 hadde skapt store splittelser i England, og Wilkes hadde vært imot den grunnet volden og drapene i Frankrike. Hans posisjon var annerledes enn andre radikalere på denne tiden og var en oppfatning som var langt mer knyttet til tradisjonelle konservative figurer, inkludert katolsk emansipasjon. Edmund Burke, som også hadde støttet amerikansk uavhengighet, gjorde en lignende politisk kursendring.

Wilkes arbeidet i sine siste år som en øvrighetsperson som drev kampanje for en mer moderat bestraffelse av ulydige hustjenere. Mellom 1788 og 1797 bodde han i en hus som het «Villakin» i Sandown på Isle of Wight. Stedet er i dag markert med en blå plakett.[33] Han var også et medlem av den mer moderate herreklubben Odd Fellow,[34] og i dag står en statue til hans minne ved Fetter Lane EC4 i London.

Wilkes døde i sitt hjem ved 30 Grosvenor Square, Westminster, London den 26. desember 1797. Årsaken til dødsfallet var en svekkende sykdom som på den tid ble kalt for marasmus.[35] Han ble gravlagt i et hvelv i kirken Grosvenor Chapel i South Audley Street i London den 4. januar 1798.[17]

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Statue av John Wilkes i Fetter Lane, London.

En radikal samtidig irske politiker, Charles Lucas (1713–1771), som satt for byen Dublin i det irske parlamentet, var kjent som «den irske Wilkes».[36] Den nederlandske politikeren Joan van der Capellen tot den Pol (1741–1784), var inspirert av Wilkes, og gjorde seg til talsmann for amerikansk uavhengighet og kritiserte stattholderregimet.

Britiske undersåtter i de amerikanske koloniene fulgte tett Wilkes' karriere. Hans strider overbeviste mange kolonister om at den britiske konstitusjonen var underlagt av en korrupt regjering, en tanke som bidro til å framskynde den amerikanske revolusjon. Som en reaksjon, etter revolusjonen, ble det gjort bestemmelser i den nye amerikanske grunnlov for å forhindre kongressen fra å avvise et lovlig valgt medlem og forhindre utøvelse av generelle bemyndigelser for arrestasjon.

John Wilkes' bror var bestefar til admiral Charles Wilkes i den amerikanske marine.

Eponymer

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oxford Dictionary of National Biography[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Simkin, John (2011)
  3. ^ Cash, Arthur H. (2006): John Wilkes, s. 13–16.
  4. ^ McCarthy, Daniel (2006)
  5. ^ Cash, Arthur H. (2006): John Wilkes, s. 9.
  6. ^ Bloy, Marjie (2011)
  7. ^ a b c Lynch, Jack (2003)
  8. ^ Bloy, Marjorie: «John Wilkes (1725-1798)», A Web of English History
  9. ^ Hemming, Henry (2009): In Search of the English Eccentric, Hachette UK
  10. ^ Wentworth-Fitzwilliam, Charles; Bourke, Richard (1844): Correspondence of the Right Honourable Edmund Bruke, Francis & John Rivington
  11. ^ Cash, Arthur H. (2006): John Wilkes, s. 211.
  12. ^ Shapiro, Fred R., red. (2006): The Yale Book of Quotations, s. 281–282.
  13. ^ a b Brougham, Henry (1844): Historical Sketches, s. 146.
  14. ^ Marsh, Charles (1828): The Clubs of London, s. 17.
  15. ^ Sainsbury, John (2006): John Wilkes, s. 71.
  16. ^ Sainsbury, John (2006): John Wilkes, s. 73.
  17. ^ a b «An Essay On Woman In Three Epistles», Gale Encyclopedia of Biography: oppslag for John Wilkes.
  18. ^ White, Jerry (2012): A Great and Monstrous Thing: London in the Eighteenth Century, ISBN 1448129532, s. 376
  19. ^ Den mest framstående akademiske utgaven av «Essay on Woman» er Cash, Arthur H. (2001): Essay on Woman by John Wilkes and Thomas Potter: A Reconstruction of a Lost Book, with a Historical Essay on the Writing, Printing, and Suppressing of This «Blasphemous and Obscene» Work, New York: AMS Press. Det inkluderer Popes tekst av det opprinnelige diktet sammen med parodien til Wilkes og Potter side og side.
  20. ^ John Wilkes (ca. 1760): An Essay on Woman, sitert av Redford, Bruce (2008): Dilettanti, ISBN 0892369248, s. 112.
  21. ^ Cash, Arthur H. (2006. ): John Wilkes, s. 29-36
  22. ^ «D» (Juli 1857): «Wilkes and the 'Essay on Woman'». Notes and Queries: 1–2; 41–43.
  23. ^ Franklin, Michael J. (2011): «Orientalist Jones»: Sir William Jones, Poet, Lawyer, and Linguist, 1746-1794, ISBN 0199532001, s. 125–126
  24. ^ Cash, Arthur H. (2006): John Wilkes, s. 151–179.
  25. ^ Cash, Arthur H. (2006): John Wilkes, s. 179–208.
  26. ^ Cash, Arthur H. (2006): John Wilkes, s. 204–226.
  27. ^ «St. George's Field Riot», Spartacus Educational
  28. ^ Paterson, Mike: «... I must raise a dust or starve in a gaol», London Historians' Blog
  29. ^ Cash, Arthur H. (2006): John Wilkes, s. 216–226.
  30. ^ «The Society for the Supporters of the Bill of Rights (SSBR)»
  31. ^ «History of the Mayoralty» Arkivert 20. oktober 2013 hos Wayback Machine., City of London.
  32. ^ The Worshipful Company of Joiners and Ceilers (2008)
  33. ^ Allan, Geoff (2011).
  34. ^ Dennis, Victoria Solt (2008): Discovering Friendly and Fraternal Societies, s. 90.
  35. ^ Thomas, Peter D. G. (2004): «Wilkes, John (1725–1797)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press.
  36. ^ Thomas, Peter D.G. (2002): George III, s. 111.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Ytterligere lesning
  • Bleakly, Horace (1917): The Life of John Wilkes. London: Bodley Head.
  • Trench, Charles Chenevix (1962): Portrait of a Patriot. Edinburgh: Blackwood.
  • Holdsworth, William (1938): A History of English Law. 10. London: Methuen, ISBN 0-421-05100-0, s. 659–72.
  • Rudé, George (1962): Wilkes and Liberty: a social study of 1763 to 1774. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-881091-1.
  • Thomas, Peter D.G. (1996): John Wilkes: a friend to liberty. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-820544-9.
  • Williamson, Audrey (1974): Wilkes, a friend to liberty. London: Allen & Unwin. ISBN 0-04-923064-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_Wilkes&oldid=23832588»