Britisk Nord-Amerika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Britisk Nord-Amerika er betegnelsen på områdene Storbritannia kontrollerte i det kontinentale Nord-Amerika etter anerkjennelsen av USA i 1783. Betegnelsen ble først benyttet uformelt i 1783, men den var generelt uvanlig før Report on the Affairs of British North America (1839), også kalt for Durham-rapporten.[1] Disse territoriene utgjør i dag Canada og Pacific Northwest (stillehavskysten i nordvest) i USA.

Ved den amerikanske revolusjon i 1775 kontrollerte Storbritannia tyve kolonier nord av Mexico. Ved Parisavtalen fikk de tretten amerikanske koloniene sin selvstendighet og Florida (Østflorida og Vestflorida) ble avgitt til Spania. De gjenværende britiske koloniene sluttet seg etter hvert sammen i staten Canada. Unntaket var Newfoundland som ikke ble en del av Canada før 1949.

Koloniene i Britisk Nord-Amerika[rediger | rediger kilde]

Koloniene som eksisterte før signeringen av Oregon-traktaten i 1846:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Lambton, 1. jarl av Durham (1839): «Report on the Affairs of British North America», vedlagt flere appendikser som ikke kommer fram ved denne lenken
  2. ^ Maton, William F (1998): «British Columbia Terms of Union», The Solon Law Archive.
  3. ^ Maton, William F. (8. desember 1995): «Prince Edward Island Terms of Union», Solon.org.