Jean-Siffrein Maury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jean-Siffrein Maury
Jean-Sifrein Maury.png
Født 26. juni 1746
Valréas
Død 10. mai 1817
Roma
Nasjonalitet Frankrike
Språk fransk
Religion Den romersk-katolske kirke
Medlem av Académie française

Jean-Siffrein Maury (født 26. juni 1746 i den pavelige enklaven Valréas ved Avignon, død 10. mai 1817 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den språkbegavede sønnen av en fattig skomaker studerte teologi ved Saint-Charles-seminaret i Avignon og begav seg i 1765 til Paris, der hans evner brakte ham hans første laurbær med sine glimrende nekrologer over dauphinen Louis Ferdinand († 20. desember 1765) og den tidligere polske konge Stanislaus Leszczynski († 23. februar 1766).

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble ordinert til prest i 1769. I 1771 ble han generalvikar for bispedømmet Lombez i Gascogne. Han ble kjent for sine åndrike taler som han holdt om berømte personligheter for Académie française, som hans i 1772 i Louvre fremdørte eloge over den franske kong Ludvig den hellige, som han høstet meget bifall for hos publikum og som innbragte ham et abbedi-prebende.

I 1785 ble han opptatt i Académie française.

Den franske revolusjon: Tidlig i 1789 valgte presteskapet i valgdistriktet Péronne ham til sin representant i generalstendene.

Maury mortsatte seg forgjebvet de tre stenders forening til nasjonalforsamling. Han ble sammen med blant annet Jacques Antoine Marie de Cazalès (1758–1805) og André Boniface Louis Riquetti de Mirabeau (1754–1792), yngre bror av Mirabeau, regnet til de kontrarevolusjonære «svarte» i konstituanten. Den lysente taler og tilhenger av det opplyste enevelde forsvarte kronens, adelens og geistlighetens forrang og rettigheter og gikk inn for bevaringen av det gamle regimes sosiale rangorden. Han var en konsekvent forkjemper for Ludvig XVIs kongelige rettigheter, og avviste sivilforfatingen for kleresiet og salg av nasjonalgods.

Jean-Siffrein Maury emigrerte etter ratifiseringen av forfatningen av 3. september 1791 via Brussel til Koblenz, og sluttet seg der til de franske rojalister. Den kongetro abbé bev seg i begynnelsen av 1792 til Roma, der han engasjerte seg for greven av Provences, den senere Ludvig XVIIIs rettigheter.

Karikatur fra 1790 med Jean-Siffrein Maury som balansekunstner
Jean-Siffrein Maury

Biskop, kardinal[rediger | rediger kilde]

Pave Pius VI utnevnte Maury i april 1792 til titularbiskop av Nicaea og sendte ham så som Den Hellige Stols representant ved keiserkroningen av Frans II til Frankfurt am Main. I 1794 fulgte hans utnevnelse til biskop av Montefiascone og til kardinal med tittelkirken Santissima Trinità al Monte Pincio.

Da franskmennene invaderte Italia i 1798, dro han til Venezia og derfra til Sankt Petersburg, og representerte den fremtidige kong Ludvig XVIII av Frankrikes interesser under pavevalget i 1800.

Etter opprettelsen av Det franske keiserrike, etter den kirkelige salving (2. desember 1804) og kroning av Napoleon, knyttet han seg til keiserdømmet. I 1806 utnevnte greven av Provence Maury til sin ambassadør ved Vatikanet, men kardinalen avslo og vendte samme år tilbake til Frankrike. Han ble dermed i stedet blant de mest keisertro geistlige i Napoleons omgivelser. Keiseren bestemte ham i 1808 til forvalter er erkebispedømmet Paris.

I 1809 hjalp han Napoleon i å få sitt ekteskap med Joséphine erkært ugyldig, i en prosess som brøt med de kanoniske prosedyrer. Keiseren kårte ham så - trass i pave Pius VIIs morstand - til erkebiskop av Paris, ved keiserlig dekret den 14. oktober 1810 men helt uten de nødvendige pavelige buller. Maury takket ja til utnevnelsen, men pave Pius VII beordret ham til å fratre og erklærte alle hans embedshandlinger for ugyldige. Det var imidlertid først etter at Napoleons regime var falt i 1814 at det parisiske domkapitlet avsatte ham.

Paven suspenderte ham som kardinal og kalte ham til Roma der han skulle forklare sin oppførsel. Under «de hundre dagene» ble han holdt fengslet i Castel Sant'Angelo. Kardinal Ercole Consalvi fikk satt ham fri.

Han ble benådet og gjenforsonet med paven. Han var imidlertid tvunget til å frasi seg bispedømmet Montefiascone. Jean-Siffrein Maury tilbragte sine siste dager som syk og brutt mann i det romerske kloster San Silvestro. Der døde han 11. mai 1817.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Œuvres choisies du Cardinal Maury (five volumes, 1827).
  • Correspondance diplomatique (two volumes, Lille: Ricard, 1891).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Louis-Siffrein Maury (Maurys nevø): Vie du Cardinal Maury (1828).
  • Jean Poujoulat: Cardinal Maury, sa vie et ses œuvres (1855).
  • Sainte-Beuve: Causeries du lundi (vol. iv.)
  • Ricard: L'Abbé Maury (1746-1791), L'Abbé Maury avant 1789, L'Abbé Maury et Mirabeau (1887).
  • G. Bonet-Maury: Le Cardinal Maury d'après ses mémoires et sa correspondance inédits (Paris, 1892).
  • François Victor Alphonse Aulard: Les Orateurs de La constituante (Paris, 1882).
  • Anklager mot Maury under revolusjonen, fra Jacques René Hébert men noen ganger attribuert til Rétif de la Bretonne:
Petit carême de l'abbé Maury, with a supplement called the Seconde année (1790).
Vie privée de l'abbé Maury (1790)
  • Joseph Marie Quérard: La France littéraire, vol. v. (1833).
  • Bernd Jeschonnek: Revolution in Frankreich 1789 bis 1799 - Ein Lexikon; Akademie-Verlag, Berlin 1989, ISBN 3-05-000801-6
  • Walter Markov: Napoleon und seine Zeit – Geschichte und Kultur des Grand Empire. Edition Leipzig; 2. gekürzte und überarbeitete Auflage 1996; ISBN 3-361-00450-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]