Nuristanispråk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nuristanispråk
Region Afghanistan og Pakistan
Lingvistisk klassifikasjon Indoeuropeisk
Indoiransk
Nuristanispråk
Videre inndeling
Språk Askunu

Kamkata-viri
Vasi-vari
Tregami

Kalasha-ala
ISO 639-2

Portal: Språk
Nuristanprovinsen i Afghanistan, hvor de fleste talere av nuristanispråk bor.

Nuristanispråk er en undergruppe av de indoiranske språkene, som tales i Afghanistan og Pakistan.

Klassifikasjon[rediger | rediger kilde]

Det er nå vanligst å klassifisere nuristanispråkene som en egen gren av den indoiranske språkgruppa, men noen klassifiserer dem som indoariske språk. Andre igjen karakteriserer dem som opprinnelig iranske, men med stor innvirkning fra de geografisk nærliggende dardiske språkene. Uansett virker det som om nuristaniene kom til det området de er på nå veldig tidlig, og i motsetning til indoarierne aldri var i Punjab.

Det er fem nuristanispråk, alle med forskjellige dialekter.

De fem nuristani-språkene
Nordlig gruppe Sørlig gruppe
Vâs'i Âṣkuňu
Kâmkʹata Kalaṣa
Tregâmi

Beskrivelse av de fem språkene[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske lingvist og språkforsker Richard F. Strand har siden 1967 utført studier, nedtegnelser og analyser i de fem nuristanspråkene i Afghanistan og Pakistan. Forut for ham kan særlig to andre språkforskere nevnes: George Abraham Grierson fra Dublin og Georg Morgenstierne fra Oslo. Til Georg Morgenstiernes fortjenester tilhører forskningen om dardspråkene og nuristanspråkene, som ikke var skriftspråk og dermed ikke hadde noen skrevet litteratur da han startet sin forskning. Morgenstierne samlet inn og nedtegnet autentiske og verdifulle språkprøver fra disse språkgruppene, og skapte dermed grunnlaget for videre forskning innenfor dette fagfeltet. Han var en forkjemper for historisk lydlære og vitenskapelig språksammelikning.

Morgenstierne fastslo at dardspråkene tilhørte den indiske språkgrenen innenfor de indoeuropeiske språk. Han viste også at nuristanspråkene ikke kunne innordnes under den indiske språkgrenen, men derimot dannet nuristanspråkene en egen gren innen de indo-iranske språkene. Dermed støttet og "bekreftet" Morgenstierne hypotesen til Sir George Abraham Grierson, som i 1906 hevdet at det var en tredje språkgren ved siden av de iranske og de indiske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Morgenstiernes teser og konklusjoner ble møtt med skepsis av noen språkforskere, men hans teser er i dagens forskning gjennomgående anerkjent. Også Morgenstiernes tilordning av dardspråkene under de indiske språkene er i dagens forskning for det meste akseptert.

Richard F. Strand har publisert mye av det arbeidet som hittil er blitt gjort i studiet av de fem nuristanspråkene. Det er også laget fargekart over disse språkene, med dialektinndeling over hoveddialektene og stedsnavn over de tilhørende landsbyene. Følgende oversikt kan settes opp:

Gruppe Språk Fargekart med hoveddialekter og tilhørende landsbyer
Nordlig Vâs'i vâsi
Nordlig Kâmk'ata mumkṣt'a vestlig kât'a (øverste bilde)
østlig kât'a (nederste bilde)
mum'o
kʹom. Dialekten kalles også henholdsvis biniʹo, ǰâmčʹo og ǰâšʹa av sine respektive stammer.
kṣtʹo. Et lite, smalt, avlangt område til høyre for kalaṣa (lysegrønt) og til venstre for kʹom (mørkerosa).

Kṣtʹo regnes som en del av dialekten kʹom.

Sørlig Âṣkuňu âṣkuňu, saňu og gřâmsaňâ.
Sørlig Kalaṣa kalaṣa
Sørlig Tregâmi tregâmi

Merknader:

  • Språket "kâmk'ata mumkṣt'a" forkortes ofte til kâmkʹata. Navnet "kâmk'ata mumkṣt'a" sammenfatter de 4 dialektene kʹom, kâtʹa, mumʹo og kṣtʹo, og blir dermed til fellesnavnet "kâmk'ata mumkṣt'a" når de danner et felles ord som betegnelse på dette språket.
  • De fleste nuristantalere bor i Afghanistan. Noen få bor i Pakistan i Chitral-distriktet, og de snakker den østlige varianten av kâtʹa og kʹom.
  • I Pakistan i Chitral-distriktet tales den østlige varianten av kât'a på følgende steder: Gâbʹur, Kunʹiṣṭ og Brumʹutul.
  • I Pakistan i Chitral-distriktet tales dialekten kʹom (lokalt navn ǰâšʹa / ǰâšʹi / ǰâšvʹiri) på følgende steder: Uštrʹoṭ og Bâḍrʹagal.
  • Siden talerne av dialektene kâtʹa og kʹom i Chitral i Pakistan er noe isolert og avsondret fra sine naboer på afghansk side av grensen, avviker uttalen litt.
  • Dialekten mumʹo er en overgangsdialekt mellom kʹom og den østlige varianten av kâtʹa.
  • Ordet "vari, viri, veri, vare" betyr "språk". Man ser dette ordet hyppig etter at nuristanspråkene nevnes: vâsʹi vari, vâsʹi vare, kâmk'ata vari, kâmvʹiri, kṣtʹaviri, mumvʹiri, âṣkuňu-saňu vːiri, âṣkuňu ve:ri.
  • Dialekten kʹom snakkes også av de 4 stammene kṣtʹo, biniʹo, ǰâmčʹo og ǰâšʹa. Disse fire stammene kaller ikke dialekten deres for kʹom, men derimot henholdsvis med sine respektive stammenavn, altså kṣtʹo, biniʹo, ǰâmčʹo og ǰâšʹa.
  • Det fremgår ikke tydelig av fargekartene over språket kâmk'ata mumkṣt'a hvor de 3 stammene biniʹo, ǰâmčʹo og ǰâšʹa er bosatt. Imidlertid står det i beskrivelsen til dette språket at biniʹo snakkes på stedet Binʹořm, ǰâmčʹo snakkes på stedet ǰâmčʹořm, og ǰâšʹa snakkes på stedene Uštrʹoṭ og Bâḍrʹagal. De to sistnevnte stedene Uštrʹoṭ og Bâḍrʹagal ligger i det sørlige Chitrâl-distriktet i Pakistan.

Navneforskjellen mellom kʹom versus kṣtʹo, biniʹo, ǰâmčʹo og ǰâšʹa[rediger | rediger kilde]

Kʹom-folket kaller dialekten sin for kʹom / kâmvʹiri, og denne dialekten snakkes også av stammene kṣtʹo, biniʹo, ǰâmčʹo og ǰâšʹa, men de kaller derimot dialekten etter henholdsvis sine egne stammenavn. Det er en historisk grunn for dette. For ca 500 år siden begynte kʹom-folket å innvandre til dagens dialektområde. Årsaken til denne ekspansjonen var behovet for beiteområder og marker til husdyr, avlinger og grønnsaker. Fjellområdene her hadde gode beiteområder om sommeren, og lavlandet her hadde beiteområder og marker om vinteren. Da de ankom denne regionen var den allerede bebodd av folkene ǰâšʹa, biniʹo og kṣtʹo. ǰâšʹa-folket regnes for å være de autoktone og dermed urinnvånerne i denne regionen av Nuristan.

Kʹom-folket ekspanderte inn i dette bebodde området, og konfiskerte beiteområdene til kṣtʹo-folket. Videre ekspropierte kʹom-folket beiteområdene til biniʹo-, ǰâmčʹo- og ǰâšʹa-folkene, men også beiteområdene til ârom-, gawâr- og kâta-folkene langs de nedre deler av Lanḍai Sin-elven og videre nedover langs Kunar-elven fram til landsbyen Nišagâm.
Biniʹo-folket, opprinnelig flyktninger fra Büni i den øvre Pech-dalen, bebodde høylandet øst for ǰâšʹa-folket. Kṣtʹo-folket, flyktninger fra Küst i nærheten av Büni, bebodde lavlandet langs elvene Lanḍai Sin og Nichingal, inkludert landsbyene `Kṣtořm, ˆÂguru, ˆÜrmür, `Merořm og ˆKâmu.

Etter hvert som århundrene gikk, overtok kʹom-folket gradvis kontrollen over denne regionen og de opprinnelige stammefolkene. Biniʹo-folket mistet deres beiteområder på høyfjellet, og biniʹo-folket ble undersåtter for kʹom-folket. ǰâšʹa-folket flyktet nedover langs Lanḍai Sin-elven, og bosatte seg i sidedalene til Pitigal og Uštroṭ. Der led også de etter hvert samme skjebne som biniʹo-folket, da kʹom-folket ekspropierte beiteområder i og rundt Pitigal.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Morgenstierne, Georg (1926). Report on a Linguistic Mission to Afghanistan. Oslo: Institutt for sammenlignende kulturforskning. ISBN 0923891099. 
  • Jettmar, Karl (1985). Religions of the Hindu Kush. ISBN 0856681636. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]