Hopp til innhold

Paleobalkanske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Paleobalkanske språk er en utdødd undergruppe av indoeuropeiske språk som ble snakka på Balkan i oldtida. Underinndelinga av språkgruppa er omstridt, og noen mener at gresk, albansk og armensk tilhører denne gruppa. Med unntak av de språkene som har utviklet seg til gresk og albansk, er alle paleobalkanske språk utdødd,[1] grunnet hellenifisering, romanifisering, slavifisering, og tyrkifisering.

De følgende språkene er rapportert for å ha blitt snakket på den balkanske hlavøya av antikkens greske og romerske forfattere:[2]

Selv om disse språkene er alle medlemmer av indoeuropeiske språkfamilie, er slektskapet mellom dem uklart eller ukjent. Klassifisering av de språkene som ble snakket i regionen er meget vanskelig grunnet det faktum at de i liten grad er dokumentert. I tillegg er det problemer med at de som har utgitt undersøkelser om disse språkene vært preget av sterke patriotiske eller nasjonalistiske interesser som har kompromittert verdien av deres arbeid.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Simmons, Austin; Jonathan Slocum: «Indo-European Languages: Balkan Group: Albanian» Arkivert 6. oktober 2015 hos Wayback Machine.. Linguistics Research Center of the University of Texas at Austin
  2. ^ Quiles, Carlos; López-Menchero, Fernando (2009): A Grammar of Modern Indo-European, Second Edition: Language and Culture, Writing System and Phonology, Morphology, Syntax, Texts and Dictionary, Indo-European Association. ISBN 9781448682065. s. 90–98

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Crossland, R.A.; Boardman, John (1982): «Linguistic problems of the Balkan area in the late prehistoric and early Classical period» i: The Cambridge Ancient History, bind 3, del 1. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-22496-3.
  • Polomé, Edgar Charles (1982): «Balkan Languages (Illyrian, Thracian and Daco-Moesian)» i: Cambridge Ancient History. III.1. s. 866–888.
  • Harmatta, János (1967): «Zum Illyrischen» i: Acta Antiqua Academiae Scientiarum Hungaricae 15, s. 231–234.


Autoritetsdata