Friedrich Schleiermacher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Friedrich Schleiermacher

Friedrich Daniel Ernst Schleiermacher (født 21. november 1768 i Breslau i Tyskland, død 12. februar 1834 i Berlin) var en tysk teolog og filosof, født i Breslau.

Schleiermacher er kjent for sitt forsøk på å forene opplysningstidens kritikk med den tradisjonelle protestantiske rettroenhet. Han var også innflytelsesrik i evolusjonen av den historisk-kritiske metode. På grunn av hans inngående innvirkning på den påfølgende liberale protestantiske teologiske tenkning er han stundom kalt for «far av den moderne protestantiske teologi». Den etter-ortodokse bevegelse på 1900-tallet, representert mest prominent av Karl Barth, har derimot på mange måter forsøkt å motvirke hans gjennomgripende innflytelse.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Friedrich Schleiermacher var barnebarn av zionitten Daniel Schleyermacher og sønn an den reformerte feltpredikant Gottlieb Schleiermacher. (En yngre halvsøster giftet seg i 1817 med Ernst Moritz Arndt). Fra 1783 fikk han undervisning ved herrnhuternes Pädagogium i Niesky. Fra 1785 var han ved deres seminar i Barby, men forlot det i 1787, etter at han fra 1786 var begynt å distansere seg for deres dogmatisk-positive form for religiøsitet.

Teologisk innflytelse[rediger | rediger kilde]

Schleiermacher virket først som predikant men ble senere professor i Halle og Berlin. Der utviklet han en lære som utgår fra «den fromme selvbevisstet» og utleder religionen fra mennesket. Jesus Kristus er «mennesket i seg», den guddommelige idéen om mennesket, hvorfra nåden og frelsen utgår.

Schleiermacher tilhørte romantikernes krets. Til forskjell fra opplysningens rasjonelle religionsfilosofi plasserte han religionen till følelsene; religionens vesen er «sinn og smak for det uendelige». Kristendommen har i følge ham oppgaven å forløse mennesket fra «den syndige endelighet».

Troen og den indre kjærlighet skal i følge Schleiermacher være handlingens drivkrafter. I denne ånd engasjerte han seg for kirkens frihet overfor fyrstene. Han omdefinerte videre dogmatikkens oppgave ved å relativisere den historisk. Den skal ikke lede tll tro, men utvikle de troendes forståelse av troens innhold innen en historisk epoke. Hans lære om troen og hans etikk og hermeneutikk har hatt langtgående ettervirkninger.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Über die Religion. Reden an die Gebildeten unter ihren Verächtern (1799)
  • Der christliche Glaube (1821-1822)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]