De franske religionskrigene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
De franske religionskrigene
Konflikt: Religionskrigene
Francois Dubois 001.jpg
Avbildning av Bartolomeusnatten by François Dubois.
DatoMars 1562 – April 1598
StedFrankrike
ResultatVåpenhvile.

Ediktet i Nantes gir hugenottene rettigheter i noen området;

Paris og andre territorier erklært permanent katolske. Frankrikes fiender lykkes ikke i å svekke Frankrike og ta territorier.
Stridende parter
Protestanter:
Flag of England.svgKongeriket England
Croix huguenote.svg Hugenottene
PolitiqueneKatolikkene:
Emblem of the Papacy SE.svg Den katolske liga
Habsburg Spania
Kommandanter og ledere
Croix huguenote.svg Prinsene av Condé
Flag of England.svgElisabeth I
Pavillon royal de la France.svg Catherine de Médici
Pavillon royal de la France.svgKarl IX
Pavillon royal de la France.svgHenrik III
Pavillon royal de la France.svgHenrik IV
Emblem of the Papacy SE.svg Huset Guise

Flag of Cross of Burgundy.svg Filip II
Emblem of the Papacy SE.svg Sixtus V

Flag of Savoie.svgKarl Emanuel I av Savoia

De franske religionskrigene (1562-1598), tidvis også omtalt som Hugenottkrigene, betegner perioden med sivil uro og militæroperasjoner, hovedsakelig utkjempet mellom de franske katolikkene og de protestantiske hugenottene. Konflikten involverte konflikter mellom de franske aristokratiene, som Huset Bourbon og Huset Guise (hertugdømmet Lothringen), og begge sider mottok bistand fra utenlandske kilder.

Det nøyaktige antallet med kriger og deres respektive datoer er emne for fortsatt akademisk debatt mellom historikerne; en del hevder at ediktet i Nantes endte krigen,[1] skjønt en gjenoppstandelse av opprørsk aktivitet fulgte denne, og har fått andre historikere til å hevde at fredsavtalen i Alès[2] innebar den egentlige slutt på krigen. Det er imidlertid enighet om at massakren i Vassy i 1562 utløste religionskrigen,[3] og at ediktet i Nantes i det minste avsluttet denne rekke av konflikter. I løpet av denne tiden ble komplekse diplomatiske forhandlinger og fredsavtaler fulgt av nye konflikter og maktkamper.

Bortimot 20 000 hugenotter, rundt regnet, ble drept i Frankrike[4] I tillegg kom de som ble fordrevet i landflyktighet og de som greide å rømme landet i tide. Ved ediktet i Nantes ble hugenottene igjen gitt borgerlige rettigheter og religionsfrihet, men det avsluttet ikke fiendtligheten og hatet mot dem. Krigene svekket monarkiets autoritet, som allerede var blitt skrøpelig under styret til Frans II og deretter med Karl IX, skjønt kongedømmet ble forsterket igjen under Henrik IV.[5]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Framveksten av kalvinisme[rediger | rediger kilde]

Protestantiske tanker ble først introdusert i Frankrike under styret til renessansekongen Frans I (1515–1547) i form av læren til tyske Martin Luther og sirkulerte for mer enn et år uhindret rundt om i Paris. Selv om kongen bestemt motsatte seg kjetteri var det et problem å gjenkjenne hva som faktisk var kjettersk; katolsk lære og definisjon av ortodoks (rettroende) tro var uklar.[6] Frans I forsøkte å styre mot en mellomvei i utviklingen av en religiøse skisma (splittelse) i Frankrike.[7] Til tross for dette besluttet katolske autoriteter i januar 1536 at de som var klassifisere lutheranere var egentlig zwinglianere, tilhengere av Huldrych Zwingli.[8]

Protestantismen fikk nedslag i de nedre samfunnslag i Frankrike.[9] Imidlertid ble kalvinismen, en form for protestantisme, introdusert av Jean Calvin, som var født i Noyon i Picardie i 1509,[10] og hadde flyktet fra Frankrike i 1536 etter Affaire des Placards (se nedenfor).

Kalvinismen i særdeleshet synes å fått støtte fra adelen. Det er antatt at det begynte med Louis de Bourbon, fyrste av Condé, som på hjemreisen fra en militær kampanje til Frankrike, passerte gjennom Genève i Sveits. Her hørte han en preken til en kalvinistisk prest.[11] Senere ble Louis de Bourbon en framstående skikkelse blant hugenottene i Frankrike. I 1560 konverterte Johanna III av Navarra, dronningregent av Navarra, til kalvinismen, muligens under innflytelse av Theodor Beza.[12] Hun giftet seg senere med Antoine de Bourbon, og deres sønn Henrik IV ble en lederskikkelse blant hugenottene.[13]

Affaire des Placards[rediger | rediger kilde]

Frans I fortsatte sin politikk med å søke en mellomvei i det religiøse skillet i Frankrike. Det varte fram til hendelsen med Affaire des Placards [7] hvor antikatolske plakater ble hengt oppi Paris i fire andre byer, i løpet av natten til 17. oktober 1534. En av dem ble hengt opp på døren til kongens soverom, og skremte Frans I inngående. Plakatene var lutherske, men zwingliansk i sin ekstreme antikatolske vesen, særlige den absolutte avvisningen av den katolske lære om virkelig tilstedeværelse.[7] Protestantismen ble identifisert som «en religion av opprørere», og hjalp den katolske kirke til å definere protestantismen som kjetteri. I kjølvannet av posterne ble kongen langt hardere mot protestantene.[14] Frans I hadde blitt hardt kritisert av katolske autoriteter for hans innledende toleranse mot protestantismen, men ble nå engasjert i å undertrykke dem. På samme tid arbeidet han for en allianse med det osmanske riket.[15] De osmanske og muslimske ambassadørene fulgte kongen til Paris hvor de overvar at de som ble tatt eller mistenkt for å hengt opp plakater i Affaire des Placards ble brent på bålet den 21. januar 1535 foran katedralen Notre-Dame.

Noen få år senere sendte kongen ut ediktet i Fontainebleau som slo fast at protestantisk kjetteri var «høyforræderi mot Gud og menneskeheten», og fortjente å straffes med tortur, tap av eiendom, offentlig ydmykelse og død.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Edict of Nantes (1598)», Virtual Museum of Protestantism
  2. ^ «Peace of Alès», Virtual Museum of Protestantism
  3. ^ «The protestant Museum in the Wassy barn», Virtual Museum of Protestantism
  4. ^ Knecht, Robert J. (2002): The French Religious Wars 1562-1598. Osprey Publishing. ISBN 9781841763958. s. 91
  5. ^ «The Valois Dynasty» Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine., Bonjour la France
  6. ^ Knecht, R.J. (1996): The French Wars of Religion: 1559-1598, Longman Pearson Education Limited, s. 2
  7. ^ a b c Knecht, R.J. (1996): The French Wars of Religion: 1559-1598, s. 4.
  8. ^ Knecht, R.J. (1996): The French Wars of Religion: 1559-1598, s. 3.
  9. ^ Knecht, R.J. (1996): The French Wars of Religion: 1559-1598, s. 14.
  10. ^ Knecht, R.J. (1996): The French Wars of Religion: 1559-1598, s. 7.
  11. ^ Knecht, R.J. (1996): The French Wars of Religion: 1559-1598, s. 13-14.
  12. ^ Knecht, R.J. (1996): The French Wars of Religion: 1559-1598, s. 16-17.
  13. ^ Bernstein, Paul; Green, Robert W. (1988): History of Civilization, bind.1, Rowman & Littlefield, s. 328.
  14. ^ Holt, Mack P. (2005): The French wars of religion, 1562-1629. Cambridge, s. 20
  15. ^ Mallett, Michael; Shaw, Christine (2012): The Italian Wars: 1494-1559, Pearson Education Limited, s. 234.
  16. ^ Shepardson, Nikki (2007): Burning zeal: the rhetoric of martyrdom and the Protestant community in Reformation France, 1520-1570, Bethlehem, Pennsylvania: Lehigh University Press, s. 21

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bernstein, Paul; Green, Robert W. (1988): History of Civilization, bind.1, Rowman & Littlefield
  • Holt, Mack P. (2005): The French wars of religion, 1562-1629. Cambridge. ISBN 0-521-83872-X
  • Knecht, R.J. (1996): The French Wars of Religion: 1559-1598, Longman Pearson Education Limited
  • Knecht, Robert J. (2002): The French Religious Wars 1562-1598. Osprey Publishing. ISBN 9781841763958
  • Shepardson, Nikki (2007): Burning zeal: the rhetoric of martyrdom and the Protestant community in Reformation France, 1520-1570, Bethlehem, Pennsylvania: Lehigh University Press, ISBN 0-934223-87-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]