Heinrich Otto Wieland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Heinrich Otto Wieland
Heinrich Wieland.jpg
Heinrich Otto Wieland
Født4. juni 1877
Pforzheim, Baden, Tyskland
Død5. august 1957 (80 år)
Starnberg, Bayern, Tyskland
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München
Doktorgradsveileder Johannes Thiele
Beskjeftigelse Kjemiker, universitetslærer
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Nazi-Tyskland, Vest-Tyskland
Medlem av
9 oppføringer
Royal Society, Bayerische Akademie der Wissenschaften, Heidelberger Akademie der Wissenschaften (1921–1925), Sovjetunionens vitenskapsakademi, American Academy of Arts and Sciences, Det russiske vitenskapsakademi, Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, Heidelberger Akademie der Wissenschaften
Utmerkelser Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Pour le Mérite for vitenskap og kunst, Nobelprisen i kjemi, Otto Hahn-prisen, Q1296191
InstitusjonerTechnische Universität München 1913-21,
Universität Freiburg 1921-25,
Universität München 1925-
FagfeltKjemi

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i kjemi
1927

Heinrich Otto Wieland (født 4. juni 1877 i Pforzheim, død 5. august 1957 i München) var en tysk kjemiker. Etter å ha studert kjemi, ble Wieland kalt til professor i Freiburg im Breisgau og senere i München. Han forsket hovedsakelig med organiske nitrogenforbindelser. I 1927 fikk han nobelprisen i kjemi for hans undersøkelser av gallesyrer og beslektede substanser. Etter 1939 utdannet han noen såkalte halvjøder som ellers fikk ikke lov å studere. Han mottok også ordenen Pour le Mérite og den tyske Bundesverdienstkreuz. I sin hjemby ble en skole og en vei oppkalt etter ham.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henrich Otto Wielands far, Theodor Wieland (1846–1928) var farmasøyt med en doktorgrad i kjemi. Han eide et gull- og sølv-raffinaderi i Pforzheim. Heinrich Otto Wieland var fetter til Helene Boehringer, som var gift med Albert Boehringer, som grunnla Boehringer Ingelheim.

Eva Wieland, Heinrich Wielands datter, ble gift med Feodor Lynen død 14. mai 1937. Lynen studerte kjemi under Heinrich fra 1930 til 1937 på universitetet i München og mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1964.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Wieland mottok sin doktorgrad i 1901 på Ludwig-Maximilians-Universität München mens han studerte under Johannes Thiele. I 1904 fwrdiggjorde han sin habilitasjon og fortsatte deretter med å undervise på universiteter. Fra 1907 var han konsulent for Boehringer Ingelheim. I 1914 ble han lektor i organisk kjemi og leder av den organiske avdeling på Statslaboratoriet i München. Fra 1917 til 1918 arbeidet Wieland på Kaiser Wilhelm -instituttet for fysisk kjemi og elektrokjemi i Darlem, under ledelse av Fritz Haber som et alternativ til militærtjeneste[trenger referanse]. Her var han involvert i våpenforskning som for eksempel å finne nye syntetiske mårer å fremstille sennepsgass på.[trenger referanse] Han er også kreditert for den første syntese av adamsitt.[trenger referanse]

Fra 1913 til 1921 arbeidet han på Technische Universität München. Senere flyttet han til Universitet iFreiburg, der han etterfulgte Ludvig Gattermann. Her begynte han å arbeide på paddegift og gallesyre. Sammen med Boehringer Ingelheim arbeidet han på syntetiske stoffer som morfin og stryknin.

I 1925 etterfulgte Wieland Richard Willstätter som professor i kjemi på Universitetet i München.

I 1941 isolerte Wieland toksinet amanitin, som er det aktive stofj i en grønn fluesopp, som er en av verdens mest giftige sopper.

Wieland forsøkte med suksess å beskytte folk, særlig jødiske studerende, som var bebyrdet av sin rase som følge av Nürnberglovene.[trenger referanse] Studerende som ble kastet ut på bakgrunn av rase kunne ble del av Wielands gruppe som kjemikere eller som Gäste des Geheimrats. En an hans studerende, Hans Conrad Leipelt, ble dømt til døden eyter å ha innsamlet penger til Kurt Hubers enke Clara Huber.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]