Irène Joliot-Curie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Irène Joliot-Curie
Joliot-curie.jpg
FødtIrene Curie
12. sep. 1897[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
13. arrondissement[5]Rediger på Wikidata
Død17. mars 1956[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (58 år)
ParisRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Fysiker[6], kjemiker[7][8][9], forsker, professor, politiker, kjernefysikerRediger på Wikidata
Embete Undersecretary (1936–1936)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Faculté des sciences de Paris (–1925)[10]Rediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder		 Paul LangevinRediger på Wikidata
Ektefelle Frédéric Joliot-Curie (1926–)Rediger på Wikidata
Far Pierre CurieRediger på Wikidata
Mor Marie CurieRediger på Wikidata
Søsken Ève CurieRediger på Wikidata
Barn Pierre Joliot, Hélène Langevin-JoliotRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Cemetery Sceaux[11]Rediger på Wikidata
Medlem av Akademie der Wissenschaften der DDR, Det russiske vitenskapsakademi, Royal Academy of Medicine of Belgium, Koninklijke Nederlandse Akademie van WetenschappenRediger på Wikidata
Utmerkelser
8 oppføringer
Offiser av Æreslegionen (1939), Nobelprisen i kjemi (1936)[12][13], æresdoktor ved universitetet i Krakow (1951), Matteucci-medaljen (1932), 3. klasse av Grunwald-korsets orden (1946), Barnard-medaljen, honorary doctor of the Maria Curie-Skłodowska University (1950)[14], kommandørkors med stjerne av Ordenen Polonia Restituta (1947)Rediger på Wikidata
InstitusjonerFaculté des sciences de Paris
FagfeltKjemi
Doktorgrads-
studenter		Yang Chengzong
Kjent forTransmutasjon av elementer
Irène Joliot-Curie på Commons
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i kjemi
1935

Irène Joliot-Curie (født 12. september 1897 i Paris, død 17. mars 1956 samme sted) var en fransk forsker med polsk opprinnelse. Sammen med sin mann ble hun tildelt Nobelprisen i kjemi i 1935 for oppdagelsen av kunstig radioaktivitet. I 1938 førte hennes forskning om nøytroner til et gjennombrudd på veien til oppdagelsen av atomfisjon. Hun ble professor ved vitenskapsakademiet i Paris i 1937.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun var datter av Marie og Pierre Curie. Hennes utdannelse begynte da hun var 6 år, og da hun var 10, var det åpenbart at hun var blitt særskilt interessert i matematikk og var begavet på dette område.[15]

I det man mente at det ikke var noen skole i Paris som passet til barn med Joliot-Curies evner,[15] ble det organisert en spesiell skole av moren og hennes forskervenner der Joliot-Curie studerte i to år.[16] Skolen var slik innrettet av barna kunne få en undervisning med særlig tyngdepunkt i vitenskap.[16] Foruten moren hadde Joliot-Curie også fysikerne Paul Langevin og Jean Perrin som lærere.[15]

Joliot-Curie studerte så ved Collège Sévigné i Paris der hun avla eksamen i 1914.[17]

Hun studerte ved Sorbonne, men hennes utdannelse ble avbrutt av første verdenskrig, da hun arbeidet som sykepleierske med radiografi.

Forsker[rediger | rediger kilde]

Etter krigen tok hun i 1925 doktorgrad med en tese om alfastråling i polonium.[18] Polonium er et grunnstoff som var blitt oppdaget i 1898 av Joliot-Curies foreldre.[19] Disputasen ble også gitt oppmerksomhet i USA da avisen The New York Times rapporterte om den.[20]

Irène Curie + Frédéric Joliot (1934)

I 1926 giftet hun seg med Frédéric Joliot og de to samarbeidet i forskningen. Mens hun var gravid med sitt første barn i 1927 ble hun tuberkulosesyk,[21] og sykdommen var ikke helt botet før andre verdenskrigs avslutning[22].

I 1932 var paret Joliot-Curie nær ved å oppdage nøytronen etter et eksperiment.[23] Paret noterte uvanlige resultater, men innså ikke betydningen av disse, og i stedet ble det James Chadwick som oppdaget nøytronene.[23] I et senere eksperiment var paret også nære på å oppdage positronet; men de kom frem til en feilaktig slutning etter at eksperimentet hadde gitt et uventet resultat, og det ble Carl D. Anderson som senere oppdaget positronet.[23]

Parets forskning innen naturlig og kunstig radioaktivitet, transmutasjon av elementer og nukleærfysikk førte til at de i 1935 ble tildelt Nobelprisen i kjemi. Konkret var det for oppdagelsen av kunstig radioaktivitet.

I 1936 ble Joliot-Curie understatssekretær for vitenskapelig forskning i Frankrikes statsråd,[18] til tross for at kvinner i Frankrike ikke hadde stemmerett på den tiden.[21] Joliot-Curie sa opp sin post i statsrådet etter tre måneder og arrangerte det slik at Jean Perrin etterfulgte henne.[21] Året etter hennes statsrådspost ble Joliot-Curie professor ved Universitetet i Paris.[18]

Mot slutten av 1930-tallet led Joliot-Curie mer av tuberkulose og tilbragte uker og måneder i Alpene for å komme i form.[21] Selv om hennes helse forverret seg innledet Joliot-Curie forskning om uran og etter mange eksperimenter publiserte hun forskningsresultater som tydet på at hun hadde oppdaget en ny radioisotop som ligner lantan.[21] Den tyske forskeren Otto Hahn syntes at Joliot-Curie hadde feil med sin forskning og kom også til å meddele dette til Joliot-Curies mann der han forringet hennes forskning.[21] Til tross for synspunktene fra Hahn utførte Joliot-Curie eksperimentet på nytt og fordi hun fikk samme resultat gjenpubliserte hun dette.[21] Det Joliot-Curie ikke innså var at hun var tett ved å oppdage kjernespaltning, og i stedet ble det Otto Hahn som etter å ha utført samme eksperimenter som Joliot-Curie som ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1944 for oppdagelsen av kjernespaltning.[24]

I 1943 ble hennes mann opptatt som medlem i det franske vitenskapsakademi og ettee dette søkte også Irène Joliot-Curie om medlemskap, men ble avvist.[22] I 1946 ble hun direktør for Radiuminstituttet.

Likesom sin mor døde hun av leukemi, som med stor sannsynlighet kan tilskrives stråling og de materier hun arbeidet med. Med i alt tre nobelpriser til mor og far, mor alene og datter stiller familien Curie i en klasse for seg både i vitenskapens historie og i nobelprisenes historie.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Irene Curie-Joliot, Munzinger IBA 00000001098, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Irène Joliot-curie, CTHS person-ID 110940, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ fulltekst tilgjengelig på musee.curie.fr, besøkt 11. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.reuters.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.sciencephoto.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.sciencephoto.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.sudoc.fr[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Find a Grave 38021075, besøkt 24. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.umcs.pl[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b c Hussey, George; Rand, Ruth. «IRENE JOLIET-CURIE» (engelsk). woodrow.org. Arkivert fra originalen 14. juli 2007. Besøkt 19. oktober 2012. 
  16. ^ a b «Irène Joliot-Curie and Frédéric Joliot» (engelsk). Chemical Heritage Foundation. Besøkt 19. oktober 2012. 
  17. ^ Nuclear Age Peace Foundation. «Nuclear Files: Library: Biographies: Irene Joliot-Curie» (engelska). NuclearFiles.org. Besøkt 19. oktober 2012. 
  18. ^ a b c «Irène Joliot-Curie - Biography» (engelsk). Nobelprize.org. Besøkt 19. oktober 2012. 
  19. ^ «Polonium» (svenska). studera.com. Besøkt 19. oktober 2012. 
  20. ^ Gilmer, s. 6
  21. ^ a b c d e f g Gilmer, s. 12
  22. ^ a b Gilmer, s. 14
  23. ^ a b c «Jean-Frederic and Irene Curie» (engelsk). American Institute of Physics. Besøkt 19. oktober 2012. 
  24. ^ Gilmer, s. 12-13

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irène_Joliot-Curie&oldid=21352881»