Irène Joliot-Curie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Irène Joliot-Curie
Joliot-curie.jpg
Født12. september 1897[1][2][3][4]
13. arrondissement
Død17. mars 1956 (58 år)
5. arrondissement[5]
Ektefelle Frédéric Joliot-Curie (1926–)
Far Pierre Curie
Mor Marie Curie
Søsken Ève Curie
Barn Pierre Joliot, Hélène Langevin-Joliot
Utdannet ved Faculté des sciences de Paris, Sorbonne
Doktorgradsveileder Paul Langevin
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Nasjonalitet Fransk
Medlem av Akademie der Wissenschaften der DDR, Det russiske vitenskapsakademi, Royal Academy of Medicine of Belgium, Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
Utmerkelser
6 oppføringer
Offiser av Æreslegionen, Nobelprisen i kjemi (1935), æresdoktor ved universitetet i Krakow, Matteucci-medaljen (1932), 3. klasse av Grunwald-korsets orden, Barnard-medaljen
InstitusjonerSorbonne
Radiuminstituttet
FagfeltKjemi
Kjent forTransmutasjon av elementer

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i kjemi
1935

Irène Joliot-Curie (født 12. september 1897 i Paris, død 17. mars 1956 samme sted) var en fransk forsker med polsk opprinnelse. Sammen med sin mann ble hun tildelt Nobelprisen i kjemi i 1935 for oppdagelsen av kunstig radioaktivitet. I 1938 førte hennes forskning om nøytroner til et gjennombrudd på veien til oppdagelsen av atomfisjon. Hun ble professor ved vitenskapsakademiet i Paris i 1937.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun var datter av Marie og Pierre Curie. Hennes Curies utdannelse begynte ved seks års alder, og ved ti års ålder var det åpenbart at hun var blivit særskilt intressert i matematikk, og var begavet på dette område.[6] Idet man mente at det ikke var noen skole i Paris som passet til barn med Joliot-Curie evner,[6] ble det anordnet en spesiell skole av moren og hennes forskervenner der Joliot-Curie studerte i to år.[7] Den var slik innrettet av barna kunne få en undervisning med særlig tyngdepunkt i vitenskap.[7] Foruten moren hadde Joliot-Curie også fysikerne Paul Langevin og Jean Perrin som lærere.[6]

Joliot-Curie studerte så ved Collège Sévigné i Paris der hun avla eksamen i 1914.[8]

Hun studerte ved Sorbonne, men hennes utdannelse ble avbrutt av første verdenskrig, da hun arbeidet som sykepleierske med radiografi.

Forsker[rediger | rediger kilde]

Etter krigen tok hun i 1925 doktorgrad med en tese om alfastråling i polonium.[9] Polonium er et grunnstoff som var blitt oppdaget i 1898 av Joliot-Curies foreldre.[10] Disputasen ble også gitt oppmerksomhet i USA da avisen The New York Times rapporterte om den.[11]

Irène Curie + Frédéric Joliot (1934)

I 1926 giftet hun seg med Frédéric Joliot og de to samarbeidet med ham i forskningen. Mena hun var gravid med sitt første barn i 1927 ble hun tuberkulosesyk,[12] og sykdommen var ikke helt botet før andre verdenskrigs avslutning[13].

I 1932 var paret Joliot-Curie nær ved å oppdage nøytronen etter et eksperiment.[14] Paret noterte uvanlige resultater men innså ikke betydningen av disse, og i stedet ble det James Chadwick som oppdaget nøytronene.[14] Ved et senere eksperiment var paret også nære på å oppdage positronet; men de kom frem tul en feilaktig slutning etter at eksperimentet hadde gitt et uventet resultat, og det ble Carl D. Anderson som senere oppdaget positronet.[14]

Parets forskning innen naturlig og kunstig radioaktivitet, transmutasjon av elementer og nukleærfysikk førte til at de i 1935 ble tildelt Nobelprisen i kjemi. Konkret var det for oppdagelsen av kunstig radioaktivitet.

I 1936 ble Joliot-Curie understatssekretær for vitenskapelig forskning i Frankrikes statsråd,[9] til tross for at kvinner i Frankrike ikke hadde stemmerett på den tiden.[12] Joliot-Curie sa opp sin post i statsrådet etter tre måneder og arrangerte det slik at Jean Perrin ettertrådte henne.[12] Året etter hennes statsrådspost ble Joliot-Curie professor ved Universitetet i Paris.[9]

Mot slutten av 1930-tallet led Joliot-Curie mer av tuberkulose og tilbragte uker og måneder i Alpene for å komme i form.[12] Selv om hennes helse forverret seg innledet Joliot-Curie forskning om uran og etter ett mange eksperimenter publiserte hun forskningsresultater som tydet på at hun hadde oppdaget en ny radioisotop som ligner lantan.[12] Den tyske forskeren Otto Hahn syntes at Joliot-Curie hadde feil med sin forskning og kom også til å meddele dette til Joliot-Curies mann der han forringet hennes forskning.[12] Til tross for synspunktene fra Hahn utførte Joliot-Curie eksperimentet på nytt og fordi hun fikk samme resultat så gjenpubliserte hun dette.[12] Det Joliot-Curie ikke innså var at hun var tettved ål oppdage kjernespaltning, og i stedet ble det Otto Hahn som etter å ha utført samme eksperimenter som Joliot-Curie som ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1944 for oppdagelsen av kjernespaltning.[15]

I 1943 ble hennes mann opptatt som medlem i det franske vitenskapsakademi og ettee dette søkte også Irène Joliot-Curie om medlemskap, men ble avvist.[13] I 1946 ble hun direktør for Radiuminstituttet.

Likesom sin mor døde hun av leukemi, som med stor sannsynlighet kan tilskrives stråling og de materier hun arbeidet med. Med i alt tre nobelpriser til mor og far, mor alene og datter stiller familien Curie i en klasse for seg både i vitenskapens historie og i nobelprisenes historie.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12275132b
  3. ^ FemBio, 9. okt. 2017, Irène Joliot-Curie, 14804
  4. ^ KNAW Past Members, 9. okt. 2017, Irène Curie sp/o Joliot, PE00001119
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  6. ^ a b c Hussey, George; Rand, Ruth. «IRENE JOLIET-CURIE» (engelsk). woodrow.org. Arkivert fra originalen 14. juli 2007. Besøkt 19. oktober 2012. 
  7. ^ a b «Irène Joliot-Curie and Frédéric Joliot» (engelsk). Chemical Heritage Foundation. Besøkt 19. oktober 2012. 
  8. ^ Nuclear Age Peace Foundation. «Nuclear Files: Library: Biographies: Irene Joliot-Curie» (engelska). NuclearFiles.org. Besøkt 19. oktober 2012. 
  9. ^ a b c «Irène Joliot-Curie - Biography» (engelsk). Nobelprize.org. Besøkt 19. oktober 2012. 
  10. ^ «Polonium» (svenska). studera.com. Besøkt 19. oktober 2012. 
  11. ^ Gilmer, s. 6
  12. ^ a b c d e f g Gilmer, s. 12
  13. ^ a b Gilmer, s. 14
  14. ^ a b c «Jean-Frederic and Irene Curie» (engelsk). American Institute of Physics. Besøkt 19. oktober 2012. 
  15. ^ Gilmer, s. 12-13

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]