Gullfisk (trikk)

Gullfisk var kallenavnet på trikkene i seriene Type B og Type E i Oslo. Navnet oppsto på grunn av en spesiell strømlinjeformet utforming med en slags «hale». Trikkene ble bygget av lettmetall (aluminium) på Strømmens Værksted i Skedsmo og ved Skabo jernbanevognfabrik i Oslo mellom 1937 og 1939. Norge var i denne perioden langt fremme når det gjaldt utviklingen av lettmetallkonstruksjoner. I samme periode ble det bygget busser og jernbanemateriell av aluminium.

Oversikt over vognene

I alt ble det bygget 46 vogner. Prototypvognene hadde ulike tekniske og bremseteniske leverandører og løsninger.

Prototypene

Prototypvognene 158 og 159 med elektrisk utstyr fra Vickers og trykkluftbremser
Prototypvogn 160 med elektrisk utstyr fra Siemens; mekanisk håndbrems
Prototypvognene 161 og 162, med halvautomatisk sjalting
Prototypvogn 163, med monomotorer og gummiavfjæring, og mekanisk håndbrems. Monomotorer var en løsning som var langt forut for sin tid og som ikke slo igjennom før flere tiår senere.

Type E-vogner

20 vogner beregnet for bytrafikk, 164–183, senere kalt E-vogner; mekanisk håndbrems.

Type B-vogner

20 vogner beregnet for forstadsbanetrafikk, 184–203, kalt B-vogner. Trykkluftbremser og forberedt for fremtidig togkjøring.

Bruken av Gullfiskene

Type B ble fra leveringen av brukt på forstadsbanene til Kolsås og Oppsal, mens Type E var ment som rene byvogner.^[1] Fordi gullfiskene var bredere enn tidligere vogntyper kunne de de første årene bare brukes på de linjene der skinnegangen var flyttet ut i bredden for å gi plass til at brede vogner kunne møtes. Prototypvognene var fra først av å se på Kjelsåsbanen. Senere ble alle overført til bruk på forstadsbanene, Lilleakerbanen, Østensjøbanen og fra og med 1974 også Ekebergbanen. Unntaket var 163, som ble utrangert allerede på 1950-tallet.

I årenes løp gjennomgikk vognene en del moderniseringer, blant annet fikk de fjernlyskaster i fronten med henblikk på forstadsbanekjøring, og «dødmannsbrems». På 1970-tallet ble de ombygget til enmannsbetjening, det vil si uten egen konduktør. I 1974 var alle Gullfiskene blitt enmannsbetjent.

B-vognene var allerede fra leveringen av forberedt for å kunne togkjøres, med to vogner koplet i multippel; "B-tog". Dette ble iverksatt for fullt fra midt på 1950-tallet i takt med økende trafikk på Lilleaker–Østensjøbanen. Togkjøringen opphørte da vognene ble enmannsbetjente.

De var de første trikkene i Oslo av aluminium, og var de første lette boggivognene i gatetrafikk. Frem til 1964 var de også raskere enn noen annen trikk eller forstadsbane i Norge.^[2]

Hendelser

En Gullfisk-trikk var involvert i trikkebrannen i Strømsveien i 1958, der fem personer omkom.

Avvikling

De siste Gullfiskene ble tatt ut av bruk i 1985.

Bevarte vogner

Prototyp 163
E1 166
E1 170 (utstilt på Sporveismuseet i Oslo)
E1 183
B1 185 (bevart som arbeidsvogn 298 i Nordingrå i Sverige)
B1 196
B1 198 (ombygget til 1067 mm sporvidde og bevart av en privatperson i Kochi i Japan)
B1 199

Referanser

^ «Oslo Sporveier. Trikk motorvogn 184 type Gullfisk B1, nylevert fra Strømmens Værksted, ute på prøvekjøring i desember 1938. (fotograf: Anders B. Wilse)». oslobilder.no - Oslo byarkiv. Besøkt 19. januar 2022.
^ Norske lok og motorvogner. Norsk Jernbaneklubb. 1978. ISBN 82-90286-00-7.

Eksterne lenker

(en) Gullfisk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

[Byarkiv-1] «Oslo Sporveier. Trikk motorvogn 184 type Gullfisk B1, nylevert fra Strømmens Værksted, ute på prøvekjøring i desember 1938. (fotograf: Anders B. Wilse)». oslobilder.no - Oslo byarkiv. Besøkt 19. januar 2022.

[NJK-nlm-2] Norske lok og motorvogner. Norsk Jernbaneklubb. 1978. ISBN 82-90286-00-7.

[1]

[2]