Gullfisk (trikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gullfisken veterantrikk foran Oslo rådhus.
Halen på Gullfisk

Gullfisk var kallenavnet på trikkene i seriene Type B og Type E i Oslo. Navnet oppsto på grunn av en spesiell strømlinjeformet utforming med en slags «hale». Trikkene ble bygget av lettmetall (aluminium) på Strømmens Værksted i Skedsmo og ved Skabo jernbanevognfabrik i Oslo mellom 1937 og 1939. Norge var i denne perioden langt fremme når det gjaldt utviklingen av lettmetallkonstruksjoner. I samme tidsperiode ble det bygget busser og jernbanemateriell av aluminium.

I alt ble det bygget 46 vogner. Prototypvognene hadde ulike tekniske og bremseteniske leverandører og løsninger.

- Prototypvognene 158 og 159 med elektrisk utstyr fra Vickers og trykkluftbremser

- Prototypvogn 160 med elektrisk utstyr fra Siemens. Mekanisk håndbrems.

- Prototypvognene 161 og 162, med halvautomatisk sjalting

- Prototypvogn 163, med monomotorer og gummiavfjæring. Mekanisk håndbremse. Monomotorer var en løsning som var langt forut for sin tid og som ikke slo igjennom før flere tiår senere.

- 20 vogner beregnet for bytrafikk, 164-183, senere kalt E-vogner. Mekanisk håndbremse.

- 20 vogner beregnet for forstadsbanetrafikk, 184-203, kalt B-vogner. Trykkluftbremser og forberedt for fremtidig togkjøring.


Type B ble fra leveringen av brukt på forstadsbanene til Kolsås og Oppsal, mens Type E var ment som rene byvogner.[1] Fordi gullfiskene var bredere enn tidligere vogntyper kunne de de første årene bare brukes på de linjene der skinnegangen var flyttet ut i bredden for å gi plass til at brede vogner kunne møtes. Prototypvognene var fra først av å se på Kjelsåsbanen. Senere ble alle overført til bruk på forstadsbanene, Lilleakerbanen, Østensjøbanen og fra og med 1974 også Ekebergbanen. Unntaket var 163, som ble utrangert allerede på 1950-tallet.

I årenes løp gjennomgikk vognene en del moderniseringer, bl.a. fjernlyskaster i fronten beregnet for forstadsbanekjøring og "dødmannsbremse". På 1970-tallet ble de ombygget til enmannsbetjening, dvs. uten egen konduktør. Enmannsbetjeningen fullført i 1974.

B-vognene var allerede fra leveringen av forberedt for å kunne togkjøres, med to vogner koplet i multippel; "B-tog". Dette ble iverksatt for fullt fra midt på 1950-tallet i takt med økende trafikk på Lilleaker-Østensjøbanen. Togkjøringen opphørte da vognene ble enmannsbetjente.


De var de første trikkene i Oslo av aluminium, og var de første lette boggivognene i gatetrafikk. Frem til 1964 var de også raskere enn noen annen trikk eller forstadsbane i Norge.[2]

En Gullfisk-trikk var involvert i trikkebrannen i Strømsveien i 1958, der 5 personer omkom. Se egen Wikipedia-artikkel.

De siste Gullfiskene ble tatt ut av bruk i 1985.

Bevarte vogner[rediger | rediger kilde]

  • Prototyp 163
  • E1 166
  • E1 170
  • E1 183
  • B1 185 (Bevart som arbeidsvogn 298 i Nordingå, Sverige)
  • B1 196
  • B1 198 (Ombygget til 1067 mm sporvidde og bevart av en privatperson i Kouchi, Japan)
  • B1 199


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Trikken». Oslo byarkiv. 1938. Besøkt 5. mars 2012. 
  2. ^ Norske lok og motorvogner. Norsk Jernbaneklubb. 1978. ISBN 82-90286-00-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

jernbanestubbDenne jernbanerelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.