Johannes XXII

Johannes XXII Ioannes XXII
Født		Ca. 1249 Cahors
Død		4. desember 1334 Avignon
Beskjeftigelse		Katolsk prest, katolsk biskop (1300–), skribent
Embete		Pave (1316–1334) kardinal (1312–) Roman Catholic Bishop of Fréjus (1300–) Roman Catholic Bishop of Avignon (1310–)
Utdannet ved		Orléans gamle universitet
Far		Arnaud Duèze
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Notre-Dame des Doms d'Avignon
Dåpsnavn		Jacques Duèze eller d'Euse
Valgt		7. august 1316
Innsatt		5. september 1316
Saligkåret		-
Helligkåret		-
Festdag		-
Forgjenger		Klemens V
Etterfølger		Benedikt XII
Våpenskjold
Johannes XXII på Commons Se også liste over paver

Johannes XXII, (født 1249 som Jacques Duèze eller d'Euse, død 4. desember 1334) var pave fra 1316 til 1334, og den andre paven under Avignon-pavedømmet (1309–1377), valgt av en konklave samlet av Filip V av Frankrike (1316–1322) i Lyon. Som forgjengeren Klemens V samlet han makt og inntekter til pavedømmet, og levde i stor stil i Avignon.^{[trenger referanse]} Han var motstander av keiser Ludvig IV av Bayern (1314–1347); til gjengjeld invaderte Ludvig Italia og innsatte en motpave (Nikolas V, 1328–1330). Under denne konflikten ekskommuniserte pave Johannes fransiskaneren og skolastikeren William av Ockham.

Pave Johannes XXII var også teologisk omstridt, ettersom han særlig i 1331–1332 gav støtte til den oppfatning at de hellige i himmelen ikke ville oppleve det salige skue av Gud (skjønt de ville få skue Jesus i hans menneskelighet) før dommedag.^{[trenger referanse]}

Han fordømte 28 utsagn av den populære tyske dominikaner-mystikeren Mester Eckhart som kjetterske i pavebullen In Agro Dominico datert 27. mars 1329.

Biografi

Johannes var sønn av en skomaker i Cahors. Han studerte medisin i Montpellier og rettsvitenskap i Paris.

Det toårige oppholdet (sede vacante) mellom pave Klemens Vs død i 1314 og valget av Johannes XXII i 1316, skyldtes uenighet blant kardinalene. Etter to år klarte kong Filip å samle en konklave av 23 kardinaler i Lyon, de utpekte Jacques d'Euse til pave Johannes XXII, og han ble vigslet i Lyon. Han valgte Avignon til pavesete istedenfor Roma, og fortsatte dermed Avignon-pavedømmet som Filip IV av Frankrike hadde fremtvunget i 1309 og som varte til 1377.

Johannes XXII involverte seg i politikken og de religiøse bevegelsene i mange europeiske land, for å hevde kirkens interesser. Dette gjorde ham til en svært kontroversiell pave i sin tid.^{[trenger referanse]}

Allerede før valget av Johannes XXII var det strid om keiserkronen, mellom Ludvig IV av Bayern og Frederik I av Østerrike. Johannes XXII holdt seg først nøytral, men da Ludvig i 1323 vant og ble keiser, ble det konflikt mellom en pavevennlig og en keiservennlig fraksjon i Italia (ghibellinerne og guelferne). Dette skyldtes delvis Johannes XXII vidtgående krav på autoritet i keiserriket, men også Ludvigs støtte til fransiskanerne, som Johannes XXII hadde fordømt for deres fattigdomsideal og tro på at tiggermunker kunne erstatte kirkens presteskap og sakramenter.^{[trenger referanse]} Ludvig ble støttet i denne uenigheten med pavedømmet av Marsilius av Padova, og senere av den britiske munken William av Ockham. Ludvig invaderte Italia og Roma, og innsatte Pietro Rainalducci som motpave Nikolaus V. Dette ble en fiasko, og de pavevennlige fikk senere tilbake makten i Roma.^{[trenger referanse]} På den annen side hadde Ludvig avverget pavens krav, og Johannes XXII ble værende i Avignon resten av livet.

Pave Johannes var en skarp jurist og lærd teolog, men svært redd for trolldom og brukte et krumt horn som angivelig beskyttelse mot å bli forgiftet. Han var utmerket klar over at påkallelse av demoner ikke i seg selv var kjetteri, men hevdet at demondyrkelse og annet som forekom «overalt», gjorde det nødvendig for kirken å straffe folk som kjettere, selv om handlingene deres strengt tatt ikke var kjetterske. Han mente at overtro av denne typen var en slik svøpe for samfunnet at den, i likhet med kjetteri, burde føre til dødsstraff. En gang ble han advart mot «tysk villskap». Paven snerret: «Ved Gud, vi skal lære tyskerne villskap!»

Tidlig i hans pavetid ble det funnet magiske bilder hos biskopen av Cahors - Johannes' egne hjemtrakter - som tydet på at biskopen ønsket å skade ham. Under utspørring innrømmet biskop Hugues Géraud å være medskyldig i mordet på pavens favorittnevø ved hjelp av magiske voksfigurer. Géraud ble brent på bål i 1317 som skyldig i mord og drapsforsøk med magiske midler. I 1320 ble flere av Johannes' politiske motstandere i Italia siktet for trolldom. Også Dante Alighieri var under mistanke. Matteo Visconti (1250-1322) som satt med makten i Milano, ble anklaget for å ha en avbildning av pave Johannes i sølv, påskrevet navnet Amaymon, «demonen i vest». Pavestolen ignorerte saken, selv om Visconti ble siktet for kjetteri, men av helt andre grunner. Ghibellineren Federigo da Montefeltro ble siktet for avgudsdyrkelse av en demon i et tempel, og dette var pavens påskudd for å erklære et korstog mot Montefeltro-klanen. I april 1322 angrep innbyggerne i Urbino derfor klanens palass. Greven og hans sønn Francesco gikk da ut til folkemengden med et rep rundt halsen og ba om nåde; men ble begge ble drept av de fremmøtte, ansporet av biskopen av Rimini. Liket etter grev da Montefeltro ble kastet i en grøft fylt av hestemøkk. Først i 1334, tolv år etter drapet, iverksatte Johannes XXII en granskning av kjetterdommen, etter anmodning fra grevens gjenlevende sønner, Nolfo og Galasso. Siktelsen ble frafalt, men da var greven død.

Johannes XXII var involvert i den teologiske striden om Det saliggjørende skue av Gud. Allerede før han ble pave hevdet han at de som døde i troen ikke ville se Gud i Hans fulle guddomsglans før dommedag.^{[trenger referanse]} Dette er et viktig punkt for katolikkene, siden helgenenes forbønn kunnes synes å miste sin mening dersom de ikke skulle skue Gud. Teologisk er imidlertid ikke denne konklusjonen tvingende, ettersom man kunne forestille seg, slik pave Johannes XXII gjorde, at de hellige kunne skue Kristus i hans menneskelige skikkelse, det vil si kunne stå overfor ham likesom dem som møtte ham i jorderiket og således godt kunne frembære bønner umiddelbart for Den treenige Gud.^{[trenger referanse]} Johannes XXII fortsatte å hevde dette synet som pave, særlig i noen prekener i 1331 og 1332, dog uten å forankre det i noen pavelig ufeilbarlighet. Etter hvert trakk han seg tilbake fra denne læreoppfatningen, og godtok at de som dør i troen og kalles til himmelriket, virkelig får det guddommelige skue.^{[trenger referanse]}

Pave Johannes XXII var også en utmerket^{[trenger referanse]} administrator.

Dominikaneren Mester Eckhart ble etterforsket for kjetteri av erkebiskopen av Köln og anket saken sin til pavens domstol i Avignon, der Johannes XXII ellers var mest opptatt av statssaker, og av å holde styr på de kvinnelige beginerne og de ytterliggående fransiskanerne som la vekt på å leve i apostolisk fattigdom. Fra prekestolen i dominikanerkirken i Köln avviste Mester Eckhart den uortodokse tolkningen av flere av sine utsagn, trakk tilbake alle mulige feil, og underkastet seg pavens dom. I pavebullen datert 27. mars 1329 fordømte paven 17 av Eckharts utsagn som kjetterske, mens 11 utsagn falt under mistanke om kjetteri.

Diverse

Johannes XXII er ufordelaktig omtalt i Umberto Ecos roman Rosens navn, der handlingen utspiller seg i 1327, og hovedpersonen besøker klosteret for å delta i en debatt nettopp om fattigdomsidealet. I 1307 var Broder Dolcino blitt brent på bålet i Vercelli for å preke absolutt fattigdom og felles eiendom, samt avvisning av kirkens hierarki. Han omtales i Den guddommelige komedie og Rosens navn.

Eksterne lenker

• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church