Hopp til innhold

Gheorghe Gheorghiu-Dej

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gheorghe Gheorghiu-Dej
FødtGheorghe Gheorghiu
8. nov. 1901[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Barlad[5]
Død19. mars 1965[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (63 år)
București[5]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat Rediger på Wikidata
Embete
BarnLica Gheorghiu
PartiDet rumenske kommunistpartiet
NasjonalitetRomania
GravlagtCimitirul Șerban Vodă
UtmerkelserStorkors av Ordenen Polonia Restituta
Gheorghe Gheorghiu-Dej på Commons

Gheorghe Gheorghiu-Dej (Ro-Gheorghe Gheorghiu-Dej.ogg [ˈɟeorɟe ɟeorˈɟiu ˈdeʒ] hjelp•info ; født Gheorghe Gheorghiu 18. november 1901 i Bârlad, død 19. mars 1965 i București) var en rumensk kommunistisk politiker.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Gheorghiu-Dej var sønn av en fattig arbeider fra Bârlad, Tănase Gheorghiu, og hans kone Ana.[6] Han hadde også to søstre, Victoria og Tinca.[6]

Arbeider og fagforeningsaktivist

[rediger | rediger kilde]

Fattigdommen gjorde at han måtte avbryte skolegangen og gå ut i arbeidslivet da han var elleve år gammel.[7] Han begynte som bryggesjauer, men skiftet ofte arbeidsplass og ble til slutt elektriker.[8] Mens han arbeidet på en fabrikk i Comănești, ble han medlem av fagforeningen og deltok i generalstreiken i 1920, med det resultat at alle deltakerne ble avskjediget.[8]

Ett år senere ble han ansatt som elektriker ved sporvognselskapet i Galați, der han også ble avskjediget etter å ha organisert streiker for kortere arbeidstid og høyere lønn.[9] Senere ble han ansatt ved verkstedet til Romanias jernbaneselskap (CFR) i Galați.[8]

I 1930 ble Gheorghiu-Dej medlem av Kommunistpartiet.[7] Han fikk i oppdrag å organisere agitasjon i jernbaneselskapets verksteder i Moldova.

15. august 1931 ble Gheorghiu-Dej anklaget for «kommunistisk agitasjon» and tvangsoverflyttet til byen Dej i Transilvania, der han fortsatte fagforeningsarbeidet.[8] Fagforeningen sendte i februar 1932 ut en petisjon til jernbaneselskapets hovedkvarter, hvor den ba om bedre arbeidsforhold og høyere lønn.[8] Som resultat ble verkstedet stengt og alle 300 arbeidere ble avskjediget.[8]

Aktivist

[rediger | rediger kilde]

Det var på denne tiden at han begynte å bli omtalt som Gheorghiu-Dej til etternavn av Siguranța (mellomkrigstidens hemmelige politi), for å skille ham fra en annen fagforeningsmann som også het Gheorghe Gheorghiu.[10] Avskjedigelsen gjorde at ble han enda ivrigere med å fagorganisere arbeiderne, denne gangen i Iași, Pașcani og Galați.[11]

15. juli 1932 ble han arrestert for å ha satt opp «subversive plakater» i București, og han ble holdt i arrest i fengslet Văcărești.[8] Han ble løslatt etter at hans forsvarsadvokat klarte å overbevise retten om at plakatene var en del av valgkampanjen til det forestående allmennvalget.[8]

Han ble arrestert igjen i oktober 1932, på slutten av et fagforeningsmøte i CFR Socola-verkstedet i Iași, der han ba deltakerne stå sammen om «å kjempe mot den kapitalistiske klassen». Anklagelsen lød på vold mot en politioverbetjent.[8] Men han ble senere løslatt av retten etter at det ble bevist at anklagen var falsk.[8]

I desember 1932 deltok han på den Komintern-organiserte internasjonale konferansen for transportarbeidernes fagforeninger i Berlin.[8] I 1933, mens han var arbeidsløs, var han en av lederne for det som skulle bli CFR Grivița-streiken av 1933.[12][13] Regjeringen svarte med å innføre beleiringstilstand i seks måneder i București og i noen andre byer.[13] Gheorghiu-Dej ble arrestert om natten 14.-15. februar 1933.[13]

Mellomkrigstiden og andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Gheorghiu-Dej ble 19. august 1933 dømt til femten års tvangsarbeid av en militær straffedomstol (senere redusert til tolv år), og satt fengslet i Jilava, Văcărești, Aiud, Ocnele Mari, Doftana, Caransebeș og i interneringsleiren Târgu Jiu.[13][14][15][16] I 1935 ble han valgt inn i Kommunistpartiets sentralkomité og ble leder av den såkalte «fengselsavdelingen» i partiet (partimedlemmer som satt fengslet i Romania, til forskjell fra de som var blitt dømt til fengselsstraffer in absentia, og hadde klart å rømme til Sovjetunionen).[17]:16

Som kjent kommunistaktivist ble han innesperret i fangeleiren Târgu Jiu under Ion Antonescus regime og mesteparten av andre verdenskrig; han fikk hjelp til å rømme sammen med noen andre innsatte mens Den røde armé var på vei mot hovedstaden București, noen dager før regimets fall 23. august 1944.[18][19]

Mens han satt fengslet i Doftana ble nærmere kjent med Nicolae Ceaușescu.[20] De hadde et tett samarbeid etter 1944, og Ceaușescu overtok generalsekretærstillingen i Kommunistpartiet etter Gheorghiu-Dejs død i 1965.[21] Mellom 1946 og 1947 var Gheorghiu-Dej medlem av Romanias delegasjon til Fredskonferansen i Paris.[22]

Ved makten

[rediger | rediger kilde]
Gheorghiu-Dej (i midten) sammen med andre partiaktivister i 1948 (Nicolae Ceaușescu er den yngre mannen til Gheorghiu-Dejs venstre)
Gheorghiu-Dej mottar Nikita Khrusjtsjov (med hatten i hånden) på Băneasa lufthavn i București i 1960.

Under sovjetisk kontroll

[rediger | rediger kilde]

Han ble «valgt» (rettere sagt, utpekt av Stalin[23]) til generalsekretær av Kommunistpartiet i januar 1945 (etter at han hadde oppholdt seg i Moskva sammen med Ana Pauker fra desember 1944 til januar 1945[24]), men det var først i 1952 at han konsoliderte sin stilling, etter at han hadde blitt kvitt Ana Pauker og hennes eksilkamerater.[25]

30. desember 1947 tvang Gheorghiu-Dej og statsminister Petru Groza, som begge var bevæpnet med hver sin pistol, Kong Mikael til å abdisere.[26] Noen timer senere ble monarkiet avskaffet og Folkerepublikken Romania proklamert av det kommunistdominerte ministerråd.[26] Gheorghiu-Dej anses for å være hovedanstifteren til drapet på kommunistpartiets tidligere generalsekretær Ștefan Foriș i 1946, og arrestasjonen i 1948 og henrettelsen i 1954 av tidligere justisminister Lucrețiu Pătrășcanu, en av kommunistpartiets få intellektuelle ledere.[27][28] Gheorghiu-Dej var også hovedansvarlig for utrenskningen av Ana Pauker og hennes allierte i partisekretariatet, Vasile Luca og Teohari Georgescu.[29] I mai 1952 ble de anklaget for såkalt «høyrevridd deviasjon».[17] Da Stalin ga ordre om at «sionister» i hele sovjetblokken skulle bli rensket ut fra kommunistpartiene, brukte Gheorghiu-Dej anledningen til å kvitte seg med Pauker, som var jødisk.[17]

I april 1954 bestemte kommunistpartiets sentralkomité at generalsekretærposten skulle bli erstattet av et sekretariat ledet av en førstesekretær.[30] Dej trakk seg derfor fra generalsekretærstillingen, men forble formann av ministerrådet.[31] Gheorghe Apostol ble valgt som førstesekretær, men i september 1955 ble han erstattet av Gheorghiu-Dej.[30] En av de andre tre sekretærene av sekretariatet var Nicolae Ceaușescu, som også ble valgt til varamedlem av politbyrået.[32]

Etter 1958

[rediger | rediger kilde]

Etter at de rumensk-sovjetiske handelsbedriftene ble avviklet i 1954, trakk de sovjetiske okkupasjonstroppene seg ut av Romania i 1958.[33] Gheorghiu-Dej, som hadde unngått å bli bli fjernet fra partiets ledende stillinger i avstaliniseringsperioden som fulgte Stalins død i 1953, kom med spinkle forsøk på uavhengighet fra Moskva: i 1959 ble forlaget Cartea Rusă («Den russiske bok»; etablert i 1945) lagt ned.[33] 1961 var siste året da man defilerte i Romania i anledning oktoberrevolusjonen, i 1962 ble russisk nedgradert til valgfag i skolene, samme år var siste år da den årlige sovjetiske industriutstillingen ble holdt i București, 1963 ble Det rumensk-sovjetiske institutt og Det rumensk-russiske muséet lagt ned.[34] I 1964 forlot de siste sovjetiske rådgiverne (de fra innenriksministeriet og fra hemmeligpolitiet) landet, og 3 356 politiske fanger ble benådet.[33][35]

Da Sovjet i 1963 foreslo det som kom til å ble kalt «Valev-planen», nemlig å integrere sovjetblokklandene i et enhetlig økonomisk kompleks, der for eksempel Romania, Bulgaria og sørlige del av Ukraina skulle spesialisere seg på landbruk, mens andre land, for eksempel DDR og Tsjekkoslovakia, skulle spesialisere seg på industri, var Gheorghiu-Dejs svar «skarpt og voldsomt».[36][37] Planen ble aldri gjennomført.[38]

Død og ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Gravfølget under Gheorghiu-Dejs begravelse (Zhou Enlai, fremste til venstre, og Anastas Mikojan, fremste til høyre)
Gravstedet til Gheorghiu-Dej

Gheorghiu-Dej døde av lungekreft i București 19. mars 1965. Begravelsesseremonien fant sted 24. mars 1965, og han ble lagt til ro i et mausoleum i det som den gang het «Frihetsparken» (nåvårende Carolparken). Etter revolusjonen i 1989, ble hans jordiske levninger ekshumert og flyttet til Șerban Vodă Gravlund.[39]

I 1965 ble byen Onești omdøpt til «Gheorghe Gheorghiu-Dej», et navn som den bar til 1990, da den fikk det gamle navnet tilbake.[40] Byen Liski i Sovjetunionen ble også omdøpt til «Georgiu-Dezh» (russisk: Георгиу-Деж) i 1965, et navn den hadde til 1990.[41][42]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Gheorghiu-Dej giftet seg med Maria Alexe i 1927 og de hadde sammen to døtre: Vasilica (Lica) (1928-1987) og Constantina (Tanți) (1921-2000).[17]:14 Gheorghiu-Dej og Maria skilte seg, og hun giftet seg på nytt.[17]:14 Gheorghiu-Dej giftet seg ikke igjen, selv om han i 1938 ba partiet om tillatelse til å gifte seg med Elena Sârbu, en kommunistisk aktivist, men han trakk tilbake ansøkningen.[17]:14 Lica giftet seg først med Marcel Popescu, som etterhvert ble minister for utenlandshandel (1957-1959).[17]:14 De hadde to døtre sammen. Lica skilte seg giftet seg på nytt med Gheorghe Rădoi, administrerende direktør for traktorfabrikken Steagul Roșu i Brașov.[17]:14 Han ble valgt inn i Kommunitspartiets sentralkomité og ble dagen før Gheorghiu-Dej døde utnevnt til viseformann av ministerrådet, men ble avsatt 21. august samme år.[17]:14 Lica var filmskuespillerinne og spilte blant annet i Erupția, Lupeni 29, Harap Alb og Tudor. Tanți ble sivilingeniør og underviste deretter på Det polytekniske instituttet i București.[17]:14

Offentlige stillinger[43]

[rediger | rediger kilde]
  • Kommunikasjonsminister (4. nov. 1944–28 febr. 1945)
  • Romanias delegasjonsleder for samtaler med Sovjetunionen (20. febr. 1945)
  • Formann av Det høye råd for nasjonaløkonomien (27. nov. 1945–2. juni 1952)
  • Minister for kommunikasjon og offentlige arbeider (6. mars 1945–29. nov. 1946)
  • Minister for industri og handel (29. nov. 1946–13. apr. 1948)
  • Medlem av Romanias offisielle delegasjon ved Fredsavtalen i Paris (1947)
  • Ministerrådets første-visepresident av (13. apr. 1948–2. juni 1952)
  • Formann av Kommisjonen for økonomisk gjenoppretting og monetær stabilisering (13. apr. 1948–2. juli 1948);
  • Ministerrådets formann (2. juni 1952–4. okt. 1955)
  • Medlem av al formannskapet i A.R.L.U.S (Vennskapsforbundet Romania-Sovjetunionen).
  • Medlem av presidiumet til Store nasjonalforsamlingen (4. okt. 1955–25. mars 1961)
  • Innenfor kommunistpartiets sekretariat ledet han kommisjonen for partikontroll, fagforeningens sentralråd, avdelingene for tungindustri og landbruk (fra 7. okt. 1955)
  • Statsrådets formann (25. mars 1961–19. mars 1965)
  • Parlamentetsmedlem, representerte București-valgkrets (1946–1948); medlem av Store nasjonalforsamling, representerte Grivița Roșie-valgkrets, București (1948–1965); formann for Store nasjonalforsamlings kommisjon for utarbeidelse av Grunnloven (25. mars 1961–19. mars 1965)

Æresbevisninger[43]

[rediger | rediger kilde]
  • «Romanias kroneorden», Storkors-graden (1945)
  • Kulturfortjenesteordenen, Offisersgrad (1946)
  • Stjerneordenen, Storkors-graden (1947)
  • Helt av sosialistarbeidet i Folkerepublikken Romania og Gullmedaljen «Sigden og hammeren»
  • Medaljen «25-årsdagen for jerne- og oljearbeidernes heltemodige kamp» (1959)
  • Ordenen «23 August» 1. klasse (1959)
  • Medaljen «40-årsdagen for Det rumenske kommunistpartiets stiftelse» (1961)
  • Medaljen «20-årsdagen for fedrelandets frigjøring» (1964)
  • Medaljen «10-årsdagen for Folkerepublikken Romanias Værnede Styrkers dag» (1964)
  • Tsjekkoslovakias «Den hvite løves orden, 1. klasse»
  • «Arbeidsordenen 1. klasse»

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004765, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 23228[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0029833[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 13611410g[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Георгиу-Деж Георге, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b «Sfera Politicii». revistasferapoliticii.ro. Besøkt 10. mai 2020. 
  7. ^ a b Olaru, Tudor (18. november 1946). «Primul candidat al Capitalei. Gh. Gheorghiu-Dej,». Scanteia. s. 1-2. 
  8. ^ a b c d e f g h i j k Neagoe-Pleșa, Elis (2014). «Gheorghe Gheorghiu-Dej și „procesul ceferiștilor” (1933-1934)». Comuniștii înainte de comunism: procese și condamnări ale ilegaliștilor din România. Bucuresti: Editura Universității București. s. 77. 
  9. ^ «Annen utgave». Gheorghe Gheorghiu-Dej. București: Editura Partidului Muncitoresc Român. 1948. s. 12. 
  10. ^ Apostol, Gheorghe (1998). Eu şi Gheorghiu-Dej. București. s. 8. 
  11. ^ «nr. 6565». Scânteia. 21. mars 1965. s. 3. 
  12. ^ Tismaneanu, Vladimir (2002). Gheorghiu-Dej and the Romanian Workers' Party: From De-Sovietization to the Emergence of National Communism (på engelsk). Cold War International History Project, Woodrow Wilson International Center of Scholars. s. 29. 
  13. ^ a b c d Ștefan, Bosomitu; Mihai, Burcea (14. juni 2016). Spectrele lui Dej (på rumensk). Elefant Online. ISBN 978-973-46-3262-6. 
  14. ^ «Gheorghe Gheorghiu-Dej, primul șef de stat comunist. El poartă răspunderea victimelor regimului». www.digi24.ro (på rumensk). Besøkt 10. mai 2020. 
  15. ^ «Gheorghe Gheorghiu-Dej, un soldat credincios al lui Stalin». www.digi24.ro (på rumensk). Besøkt 10. mai 2020. 
  16. ^ AdamPopescu, Autor: (11. mars 2007). «Gheorghiu-Dej: "Adio, Moscova!" | Evenimentul Zilei - Part 2». Evenimentul Zilei (på Romanian). Besøkt 11. mai 2020. 
  17. ^ a b c d e f g h i j Deletant, Dennis (1999). Communist Terror in Romania: Gheorghiu-Dej and the Police State, 1948-1965 (på engelsk). Hurst. ISBN 978-1-85065-386-8. 
  18. ^ Deletant, Dennis (11. oktober 2018). Romania under Communism: Paradox and Degeneration (på engelsk). Routledge. ISBN 978-1-351-78189-3. 
  19. ^ Smarandache, Florentin. Popasuri scriitoricești pe Olt și Olteț, Vol. II, Volum antologic (på rumensk). Infinite Study. s. 172. ISBN 978-606-707-087-3. 
  20. ^ Kunze, Thomas (2000). Nicolae Ceauşescu: eine Biographie (på tysk). Ch. Links Verlag. s. 36. ISBN 978-3-86153-211-8. 
  21. ^ «România și puterea lui Ceaușescu». www.historia.ro (på rumensk). Besøkt 12. mai 2020. 
  22. ^ «Spolierea României la Tratatul de Pace de la Paris». www.historia.ro (på rumensk). Besøkt 11. mai 2020. 
  23. ^ Wolton, Thierry (28. mai 2019). O istorie mondiala a comunismului. Incercare de investigatie istorica: Volumul I – Cu pumnul de fier. Calaii (på rumensk). Humanitas SA. s. 449. ISBN 978-973-50-6457-0. 
  24. ^ Roszkowski, Wojciech; Kofman, Jan (8. juli 2016). Biographical Dictionary of Central and Eastern Europe in the Twentieth Century (på engelsk). Routledge. s. 286. ISBN 978-1-317-47594-1. 
  25. ^ Payerhin, Marek (2. september 2016). Nordic, Central, and Southeastern Europe 2016-2017 (på engelsk). Rowman & Littlefield. s. 548. ISBN 978-1-4758-2897-9. 
  26. ^ a b «Abdicarea regelui Mihai. «Sfârșitul unei epoci»». www.historia.ro (på rumensk). Besøkt 10. mai 2020. 
  27. ^ «Moartea lui Ştefan Foriş. Politica făcută cu ranga». www.historia.ro (på rumensk). Besøkt 10. mai 2020. 
  28. ^ Hodos, George H. (1987). Show Trials: Stalinist Purges in Eastern Europe, 1948-1954 (på engelsk). Greenwood Publishing Group. s. 101. ISBN 978-0-275-92783-7. 
  29. ^ «Radio Romania International - Gheorghe Gheorghiu Dej and Stalinism in Romania». Radio Romania International. Besøkt 10. mai 2020. 
  30. ^ a b «Cazul Gheorghe Apostol: De la prim-secretar al C.C. al P.M.R., la «derbedeu politic»». www.historia.ro (på rumensk). Besøkt 28. mai 2020. 
  31. ^ «Ceauşescu l-a apărat pe Dej după moartea lui Stalin». www.historia.ro (på rumensk). Besøkt 28. mai 2020. 
  32. ^ «IICCMER - Partidul Muncitoresc Român şi avatarurile principiului „conducerii colective”». IICCMER (på rumensk). 19. april 2013. Arkivert fra originalen 1. desember 2020. Besøkt 28. mai 2020. 
  33. ^ a b c Ciachir, Autor: Dan (31. august 2019). «Moda căsătoriilor cu rusoaice în timpul comunismului». Evenimentul Zilei (på Romanian). Besøkt 28. mai 2020. 
  34. ^ Preda, Simona (30. april 2013). Patrie romana, tara de eroi! (på rumensk). Elefant Online. ISBN 978-606-588-816-6. 
  35. ^ «50 de ani de la eliberarea deţinuţilor politici anticomunişti | Revista 22». revista22.ro (på engelsk). Besøkt 28. mai 2020. 
  36. ^ Sucala, Voicu Ion (9. mars 2018). Inside the East European Planned Economy: State Planning, Factory and Manager (på engelsk). Routledge. ISBN 978-1-351-65436-4. 
  37. ^ «RUMANIAN ATTACK STARTLES SOVIET; Controversial Danube Plan Explained as Theoretical». The New York Times (på engelsk). 20. juni 1964. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. mai 2020. 
  38. ^ «„Politica de independență“ a lui Gheorghe Gheorghiu-Dej». www.historia.ro (på rumensk). Besøkt 28. mai 2020. 
  39. ^ Ion, Ianoși (14. juni 2016). Internaționala mea. Cronica unei vieți (på rumensk). Elefant Online. s. 73. ISBN 978-973-46-2912-1. 
  40. ^ webmagnat. «Stafia lui Gheorghe Gheorghiu Dej bântuie la Oneşti». www.ziarulevenimentul.ro (på rumensk). Besøkt 11. mai 2020. 
  41. ^ Post-Soviet Geography, Volumul 34, V.H. Winston & Son, 1993, p. 648
  42. ^ The Current Digest of the Soviet Press, Volume 43, Issues 1-16, American Association for the Advancement of Slavic Studies, 1991, p. 31
  43. ^ a b Dobre, Florica (2004). Membrii CC al PCR (1945-1989) dictionar. București: Editura enciclopedică. s. 291-292. ISBN 973-45-0486-X. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Adrian Cioroianu (red.), Comuniștii înainte de comunism: procese și condamnări ale ilegaliștilor din România, Ed. Universității din București, 2014
  • Dennis Deletant, Communist Terror in Romania: Gheorghiu-Dej and the Police State, 1948-1965 (New York: St. Martin's Press, 1999)
  • Dennis Deletant, Romania under Communist Rule (Portland, OR: Center for Romanian Studies, 1998)
  • Dennis Deletant, "The Securitate and the Police State in Romania: 1948-64," Intelligence and National Security 8, nr. 4 (1993): 1-25
  • Stephen Fisher-Galați, Twentieth Century Rumania (New York: Columbia University Press, 1970)
  • Johanna Granville,"Dej-a-Vu: Early Roots of Romania's Independence,"East European Quarterly, vol. XLII, no. 4 (Winter 2008), pp. 365–404
  • Bruce J. Courtney and Joseph F. Harrington, Tweaking the Nose of the Russians: Fifty Years of American-Romanian Relations, 1940-1990 (East European Monographs, 1991)
  • Tom Gallagher, Theft of a Nation: Romania Since Communism (Hurst & Company, 2005)
  • Mary Ellen Fischer, Nicolae Ceaușescu and the Romanian Political Leadership: Nationalization and Personalization of Power (Skidmore College, 1983)
  • Paul D. Quinlan, The United States and Romania: American-Romanian Relations in the Twentieth Century (ARA Publications, 1988).
  • Vladimir Tismăneanu, Fantoma lui Gheorghiu-Dej, Editura Univers, 1995
  • Vladimir Tismăneanu, Stalinism for All Seasons: A Political History of Romanian Communism (Berkeley: University of California Press, 2003)


Forgjenger  Generalsekretær av Det rumenske kommunistpartiet
1944–1954 		Etterfølger
Forgjenger  Generalsekretær av Det rumenske arbeiderpartiet
1955–1965 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gheorghe_Gheorghiu-Dej&oldid=23695353»