George Pell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
George Pell
Cardinal George Pell.jpg
Født8. juni 1941[1][2]Rediger på Wikidata (80 år)
Ballarat[3][4][5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Voldtektsforbryter, katolsk prest (1966–)[6], diakon (1966–)[7]Rediger på Wikidata
Embete
7 oppføringer
Kardinal (2003–), katolsk biskop (1987–), Delegate to the Australian Constitutional Convention, 1998 (19981998), titulærbiskop (1987–), katolsk erkebiskop (1996–), katolsk erkebiskop (2001–), hjelpebiskop (1987–)Rediger på Wikidata
Utdannet ved
6 oppføringer
Campion Hall, University of Oxford, Monash University, St Patrick's College, Loreto College[8], Pontificia università urbanianaRediger på Wikidata
Nasjonalitet AustraliaRediger på Wikidata
Utmerkelser Malteserordenen (2003), companion av Order of Australia (2005)[9]Rediger på Wikidata
Signatur
George Pells signatur
Våpenskjold
George Pells våpenskjold

George Pell (født 8. juni 1941 i Ballarat i Australia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, tidligere erkebiskop av Sydney fra 2001 til 2014. Fra april 2013 til oktober 2018 var han medlem av det pavelige kardinalråd som pave Frans knyttet til seg. Fra februar 2014 til februar 2019 var han prefekt for den romerske kuries økonomisekretariat.

Siden juni 2017 var han imidlertid blitt fristilt fra sine oppgaver i Roma idet han ville reise til Australia for å forsvare seg i rettsundersøkelser etter overgrepsanklager.

I påfølgende rettssak i desember 2018 ble han dømt skyldig av en enstemmig jury. Han fikk ikke medhold i ankeinstansen (kjennelsen 2 mot 1), og ble den høyest rangerte geistlige i den katolske kirken som var blitt dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige. Georg Pell ble imidlertid enstemmig frikjent av Australias høyesterett den 7. april 2020, og sluppet ut av fengsel.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

George Pell er sønn av George Arthur og Margaret Lillian (født Burke) Pell.[10] Faren var en ikkepraktiserende anglikaner med slektsrøtter i Leicestershire i England; han var bestyrer for Gordon gullgruve [11] og også mester i tungvektsboksing.[12] Moren var en hengiven katolikk av irsk bakgrunn.[13]:21 De fikk tvillinger, en gutt og en jente, som begge døde i 1940. Han fikk senere en yngre søster, Margaret, og en yngre bror, David. Som barn gjennomgikk George 24 operasjoner for å fjerne en verkebyll i halsen.[11]

George Pell fikk sin første utdannelse ved Loreto-klosteret i Ballarat, hvor han mottok sin første kommunion i 1948. Deretter gikk han på St. Patrick College i Ballarat. Han ble etter hvert 193 centimeter høy, og i tidlige år var han en ivrig deltaker i australsk fotball og roing.[11]

Etter studier i Ballarat og Werribee tok han en lisensiatgrad i teologi ved Urbaniana i Roma i 1967. I ungdommen var han en aktiv idrettmann, og drev blant annet med australsk fotball og roing. I 1959 skrev han kontrakt med Richmond Football Club, men gikk vekk fra dette da han begynte prestestudiene.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i Peterskirken i Roma i 1966, av den armensk-katolske kardinal Krikor Bedros XV Agagianian (1895-1971), prefekt for Propaganda Fide.[11]

Han fortsatte så sine studier i Oxford i England. Der tok han en doktorgrad i kirkehistorie i 1971. I 1982 tok han en mastergrad i pedagogikk ved Monash University i Clayton i Australia. I årene mellom prestevielsen og utnevnelsen til biskop virket han i flere menigheter og ved flere katolske universiteter og seminarer.

Biskop, erkebiskop[rediger | rediger kilde]

I 1987 utnevnte pave Johannes Paul II ham til titulærbiskop av Scala og hjelpebiskop i Melbourne erkebispedømme. Han valgte som motto Nolite Timere (Be not afraid) («Frykt ikke»). Mens han innehadde dette hovedembede ble han ble utnevnt av Kongregasjonen for folkenes evangelisering til særoppdrag som apostolisk visitator for de nasjonale seminarene på New Zealand i 1994, Papua Ny-Guinea og Salomonøyene i 1995, Stillehavsøyene i 1996 og Irian Jaya og Sulawesi i 1998.[11]

I juli 1996 ble han Melbournes syvende erkebiskop. Han etablerte der samme år «Melbourne Response», en bispedømmeprotokoll med tiltak og retningslinjer til oppklaring av misbruksanklager innen den katolske kirke.[14][15] Protokollen var den første av sitt slag.

I mars 2001 ble han overflyttet til erkebispedømmet Sydney der han overtok etter kardinal Edward Bede Clancy.

I januar 2003 ble han medlem av Det pavelige rådet for familien.

I australsk kontekst er Pell blitt betraktet som progressiv på en rekke sosialetiske områder, men konservativ hva gjelder tro og moral.[16] Han har ofte påtalt det han kaller det hjerteløse ved («the callousness of») utøylet kapitalisme. Han ble regnet som den ledende personligheten i Den katolske kirke i Australia og var en sterk kritiker av den australske regjeringens harde asylpolitikk. Teologisk er han på en rekke områder sterkt konservativ, og markerte der en endring fra mange av de øvrige australske biskopene. Han var ikke redd for konfrontasjoner, og han nølte ikke med å nekte kommunion til praktiserende homofile som erklærte sin seksualitet ved å bære regnbueskjerf. Han var også medforfatter av en bok som gikk mot kvinnelige prester.[11]

Han ledet Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningens kommisjon Vox Clara, som arbeidet for å bevare liturgiske tradisjoner.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Pave Johannes Paul II kreerte ham til kardinalprest ved konsistoriet oktober 2003, som var denne pavens siste. Pell ble medlem av Det pavelige rådet for rettferdighet og fred og fortsatte i Det pavelige råd for familien. Kardinal Pell deltok i konklavet i 2005 som valgte tyskeren Benedikt XVI til ny pave, og i konklavet i 2013, som valgte argentineren pave Frans.

Han var erkebiskop av Sydney fra 2001 til 2014. Fra april 2013 til oktober 2018 var han medlem av det pavelige kardinalråd som pave Frans knyttet til seg. Denne kommisjonen på åtte kardinaler (senere utvidet til ni) skulle gi ham råd i styringen av den universelle Kirke og studere en plan for å revidere den apostoliske konstitusjonen om den romerske kurien, Pastor Bonus.[11]

Fra februar 2014 til februar 2019 var han prefekt for den romerske kuries økonomisekretariat - også dette en ny struktur i Vatikanet tilkommet under pave Frans. Siden juni 2017 var han imidlertid blitt fristilt fra sine oppgaver i Roma idet han ville reise til Australia for å forsvare seg i rettsundersøkelser etter overgrepsanklager.

Han fyller åtti år den 8. juni 2021 og vil da ikke lenger kunne delta ved pavevalg.

Beskyldninger om seksuelle overgrep[rediger | rediger kilde]

2002[rediger | rediger kilde]

I juni 2002 ble Pell beskyldt for å ha forgrepet seg på en tolv år gammel gutt under en ungdomsleir i 1961. Pell benektet påstanden, og en komité nedsatt av erkebispedømmet i Melbourne undersøkte den, men uten å finne forholdet bevist. Komiteen fulgte imidlertid ikke de nasjonale retningslinjene for behandling av slike spørsmål, men en prosess som Pell selv hadde etablert i sin tid som erkebiskop.[11][17][18]

2013 til 2017[rediger | rediger kilde]

I mars 2013 iverksatte politiet i delstaten Victoria Operation Tethering for å granske hvorvidt Pell hadde gjort seg skyldig i overgrep som ikke var blitt rapportert.[19] I februar 2016 offentliggjorde avisen Herald Sun at Pell var blitt gransket av politiets avsnitt for seksuelt misbruk (SANO Taskforce) for overgrep han skulle ha foretatt over en førti års periode fra 1978 til 2001. Kardinalen benektet påstandene, og Melbournes erkebiskop kom ham til forsvar.[20][21]

Den 29. juni 2017 informerte Vatikanet at de med beklagelse hadde hørt om anklager i Australia mot kardinal George Pell for overgrepshandlinger flere tiår tilbake som ble tilskrevet ham. Da han ble klar over anklagene, bestemte han seg for å dra til hjemlandet for å møte anklagene. Han informerte paven, som innvilget ham permisjon fra hans verv, slik at han kunne forsvare seg. Den 1. mai 2018 møtte han i en australsk rett og erklærte seg ikke skyldig i anklagene om kriminelle handlinger. Ved avslutningen av de forberedende høringene avviste en dommer i Melbourne noen av anklagene mot ham, men avgjorde at andre krevde en rettssak for en jury.[11]

2018 til 2019[rediger | rediger kilde]

Rettssaken mot Pell begynte den 2. mai 2018 i Victoria State County Court. Den 11. desember 2018 fant en enstemmig jury ham skyldig i å ha forgrepet seg på to tretten år gamle gutter,[22] men pressen fikk forbud mot å offentliggjøre dette. Først den 25. februar 2019 ble juryens kjennelse offentliggjort. Pell var funnet skyldig i å ha forgrepet seg seksuelt mot to gutter på 12 og 13 år da han var erkebiskop i 1996.[23] Straffen på seks års fengsel ble kunngjort i mars 2019.[24] Som kardinal og finansminister i Vatikanet, ville Pell - dersom dommen ble stående - ha vært den geistlige med høyest stilling som var blitt dømt for seksualovergrep i den katolske kirken.

Pell anket dommen til høyesteretten i delstaten Victoria, og den ble tatt opp til ny behandling i juni 2019.[25] 21. august 2019[26] avslo ankedomstolen, høyesterett i Victoria, anken énstemmig hva gjeldt prosedyrespørsmål, og med to av tre dommerstemmer hva gjaldt skyldspørsmålet.[22][27] Vatikanets pressesjef gjentok i en erklæring samme dag at Pavestolen respekterer Australias rettssystem og tar til etterretning rettens avvisning av Pells anke, pekte på at kardinalen fastholder sin uskyld og det er hans rett å anke videre til landets høyesterett.[28] På spørsmål sa han at den relevante kirkelige rettsinstans avventer om en slik appell følger og dens utfall før den behandler saken. Han var i 2017 blitt foreløpig forbudt å utføre kirkelige funksjoner og kontakt med mindreårige.[29][30] En kirkelig rettsforfølgelse kunne i ytterste konsekvens føre til kardinalens laisering (tap av den geistlige status), således lignende det som skjedde tidlig i 2019 med den tidligere erkebiskop av Washington DC, kardinal Theodore McCarrick.

Frikjennelse i Australias Høyesterett (High Court)[rediger | rediger kilde]

High Court åpnet sin behandling den 11. mars 2020, men den 12. mars utsatte den saken for å gi prosessens parter mer tid til å forberede flere stillingstagender.[31][32][33]

Den 7. april 2020 opphevet High Court of Australia enstemmig (med 7 mot 0 stemmer) de forutgående instansers dommer og frikjente Pell helt og holdent. De syv dommerne fulgte i store stykker samme argumentasjon som den dommeren i forrige rettsinstans som hadde gått inn for frikjennelse.[34][35]

I domsbegrunnelsen het det at juryen i første instans ikke hadde forholdt seg korrekt til bevissituasjonen. Det var blant annet flere vitner som hadde sagt at Pell etter bispemessen alltid var ledsaget av andre, og at det i sakristiet der belastningsvitnet angivelig var blitt seksuelt misbrukt dessuten var en konstant strøm av folk inn og ut.[36] Pell ble deretter løslatt fra fengselet.[37][38]

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Pell har vært en produktiv skribent i kirkelige og sekulære tidsskrifter, fagtidsskrifter og aviser i Australia og annetsteds[39] , og var ofte på fjernsyn og i radio. Blant hans øvrige skridter kan navnes The Sisters of St Joseph in Swan Hill 1922–72 (1972), Catholicism in Australia (1988), Rerum Novarum – One Hundred Years Later (1992), Catholicism and the Architecture of Freedom.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som George Cardinal Pell, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-Cardinal-Pell, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som George Kardinal Pell, Munzinger IBA 00000031720, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.sott.net[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ books.google.com.au[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.catholicweekly.com.au[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID pell, besøkt 2. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID pell, besøkt 29. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Australian Honours Search Facility, honours.pmc.gov.au, Australian honours ID 1135850[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Miranda, Salvador. «Pell, George». The Cardinals of the Holy Roman Church. 
  11. ^ a b c d e f g h i Per Einar Odden: George Pell, katolsk.no, besøkt 19. august 2019
  12. ^ Miller, Nick (26. februar 2019). «George Pell 'the ambitious Australian bulldog': The boy from Ballarat». Newcastle Herald. Besøkt 28. februar 2019.  Arkivert 28. februar 2019 hos Wayback Machine.
  13. ^ Livingstone, Tess (2004). George Pell: Defender of the Faith Down Under. San Francisco: Ignatius Press. ISBN 978-0-89870-984-1. 
  14. ^ Melbourne Response: «Facing the Truth – Learning from the Past – How the Catholic Church in Victoria has Responded to Child Abuse (submission to Parliamentary Inquiry into the Handling of Child Abuse by Religious and other Non-Government Organisations)» (PDF). 21. september 2012. Besøkt 6. juli 2017.  Betrayal of trust : inquiry into the handling of child abuse by religious and other non-government organisations (Volume 2) (PDF). East Melbourne, Victoria: Parliament of Victoria. 2013. ISBN 9780987372857. 
  15. ^ Royal Commission into Institutional Responses to Child Sexual Abuse 2015
  16. ^ Henderson, Gerard (29. oktober 2007). «Cardinal George Pell's Book God and Caesar». Sydney, Australia: The Sydney Institute. Arkivert fra originalen 20. mars 2015.  Arkivert 20. mars 2015 hos Wayback Machine.
  17. ^ Michele Fonseca (22. august 2002). «Catholic church reeling from sex abuse claims» (engelsk). Radio National/ABC Local Radio. Arkivert fra originalen 12. februar 2019. Besøkt 19. august 2019. 
  18. ^ «Exonerated, not forgotten» (engelsk). The Sydney Morning Herald. 15. oktober 2002. Arkivert fra originalen 25. mars 2019. Besøkt 19. august 2019. 
  19. ^ «Police had started George Pell taskforce 'before any crime was reported'». ABC News (engelsk). 28. mars 2018. Besøkt 29. mars 2018. 
  20. ^ Lucie Morris Marr (15. oktober 2002). «Victoria Police investigating Cardinal Pell» (engelsk). Herald Sun. Arkivert fra originalen 21. april 2019. Besøkt 19. august 2019. 
  21. ^ By Colleen Dulle/Catholic News Servic (28. juli 2016). «Cardinal Pell denies new allegations of abuse, broadcast in Australia» (engelsk). CatholicPhilly. Arkivert fra originalen 29. juli 2016. Besøkt 19. august 2019. 
  22. ^ a b «Cardinal George Pell loses appeal against sexual abuse convictions» (engelsk). BBC. 21. august 2019. Arkivert fra originalen 21. august 2019. Besøkt 21. august 2019. 
  23. ^ NTB 27. februar 2019: Aktor vil sende dømt kardinal (77) rett i fengsel
  24. ^ NTB. «Pårørende skuffet over kardinal Pells straff for overgrep». Aftenposten. Besøkt 13. mars 2019. «Kardinal George Pell (77) er i en domstol i Melbourne dømt til seks års fengsel for voldtekt og andre overgrep mot to korgutter. Pårørende er skuffet.» 
  25. ^ Melissa Davey (6. juni 2019). «George Pell appeal: cardinal's victim not a liar or fantasist, court told» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 6. juni 2019. Besøkt 6. juni 2019. 
  26. ^ Rachel Eddie (15. august 2019). «George Pell appeal decision will be live-streamed next week». The Age. Besøkt 15. august 2019. 
  27. ^ Melissa Davey (21. august 2019). «https://www.theguardian.com/australia-news/2019/aug/21/cardinal-george-pells-conviction-for-child-sexual-abuse-upheld» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 21. august 2019. Besøkt 21. august 2019.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  28. ^ Dichiarazione del Direttore della Sala Stampa della Santa Sede, Matteo Bruni, 21.08.2019, press.vatican.va, lest 21. august 2019.
  29. ^ National Catholic Register: Holy See Issues Statement on Dismissal of Cardinal George Pell's Appeal Arkivert 21. august 2019 hos Wayback Machine., lest 21. august 2019.
  30. ^ Ed Condon and JD Flynn/CNA: Cardinal Pell’s Sexual-Abuse Conviction Upheld Arkivert 21. august 2019 hos Wayback Machine. (National Catholic Register), lest 21. august 2019
  31. ^ Australien: Entscheidung im Fall Pell vertagt. Vatican News av 12. marsz 2020
  32. ^ https://thenewdaily.com.au/news/george-pell/2019/12/20/george-pell-2019. 
  33. ^ Till Fähnders: Hat Kardinal Pell noch eine Chance? Frankfurter Allgemeine, 12. mars 2020
  34. ^ «Judgment Summary: Pell v The Queen [2020] HCA 12» (PDF). 7. april 2020. Besøkt 11. april 2020. 
  35. ^ "George Pell v The Queen", Victorian Court of Appeal.
  36. ^ https://www.sn.at/politik/weltpolitik/belastungszeuge-im-fall-pell-akzeptiert-freispruch-85975630. 
  37. ^ Till Fähnders: Kardinal Pell aus dem Gefängnis entlassen, Frankfurter Allgemeine, 7. april 2020.
  38. ^ Melissa Davey (7. april 2020). «George Pell: Australian cardinal released from jail after high court quashes child sexual abuse conviction» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 7. april 2020. Besøkt 7. april 2020. 
  39. ^ «Meet George Pell, Australia's Newest Cardinal». ABC News. Australia. oktober 2003. Arkivert fra originalen . Besøkt 4. juli 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Edward Bede Clancy 
Katolsk erkebiskop av Sydney
Etterfølger:
 Anthony Fisher