Genmodifisert mat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Genmodifisert mat er mat produsert fra organismer som har fått introdusert spesifikke endringer i genmaterialet ved hjelp av gensløyd, en type bioteknologi. Bioteknologi er et nyere navn på en gren av naturvitenskapen som omfatter bruk av levende organismer, som for eksempel planteceller, dyreceller og mikroorganismer, til å lage produkter som kan være til nytte for oss.[1] å bruke gensløyd kan en ha mye bedre kontroll over valg av egenskaper sammenlignet med tradisjonell planteforedling eller mutasjonsforedling.[2] Genteknologien gjør planten i stand til for eksempel å tåle kulde, tørke eller sprøytemidler, eller de kan selv begynne å produsere insektgift.

Kommersielt salg av mat fra genmodifiserte organismer startet i 1994, da firmaet Calgene fikk godkjent, og begynte å markedsføre en tomat som modnet saktere enn normalt, kalt Flavr Savr.[3] Hovedmengen av genmodifisering har vært fokusert på matplanter med stor etterspørsel hos gårdbrukere, som soya, mais, raps og bomullsfrøolje. Disse plantene har blitt modifisert til å tåle være mer motstandsdyktige mot patogener og ugressmidler, og forbedret næringsstoffinnhold. Genmodifiserte dyr ment for mat har også blitt utviklet, men har foreløpig ikke blitt markedsført.[4][5]

Det er bred vitenskapelig konsensus om at mat som selges i dag, fra genmodifiserte organismer er like trygg som mat fra konvensjonelle organismer.[6][7][8][9][10][11] Likevel har motstandere protestert mot genmodifisert mat på grunnlag av trygghet, innvirkning på miljøet, og det faktum at noen genmodifiserte organismer er dekket av patenter eid av bedrifter.

Norge er ett av fire land i verden som per i dag ikke tillater import av genmodifisert mat eller dyrefôr.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bruk av bioteknologi i matproduksjon går langt tilbake. Sumererne og babylonerne benyttet seg av gjær og malt til å lage fermenterte drikkevarer som øl[12] men bruken går sannsynligvis enda lengre tilbake.[13] Oppfinnelsen av mikroskopet tillot menneskeheten å oppdage mikroorganismer som ville bli brukt i matproduksjon. I 1871 oppdaget Louis Pasteur at å varme opp plantesaft til visse temperaturer tok livet av skadelige bakterier, som hadde innvirkning på vin og fermentering.[14] Pasteurisering ble også senere brukt i produksjon av melk, for å gjøre den tryggere.

Oppdagelsen av enzymer, og deres rolle i fermentering og fordøyelse av mat førte til bruk av genmodifiserte mikrober til å lage det enzymer som proteasen chymosin for produksjon av ost. Ost hadde tradisjonelt blitt produsert ved hjelp av løype fra en del av magen (løypemagen) til kalver. Forskere modifiserte bakterier slik at de produserte chymosin, som også kunne brukes til å koagulere melk til ostemasse.[15] Mikrobielle enzymer ble den første bruken av genmodifiserte organismer i matproduksjon, i USA ble de godkjent til bruk i av Food and Drug Administration i 1990.[16]

Forskere oppdaget i 1946 at DNA kunne bli overført mellom organismer. Den første genmodifiserte planten, en antibiotikaresistant tobakksplante, ble produsert i 1983. I 1994 ble den transgene Flavr Savr-tomaten godkjent for markedsføring i USA. Planten var modifisert til å modne etter at den ble plukket.[3]

Avlinger[rediger | rediger kilde]

Utbredelse av dyrkingsareal[rediger | rediger kilde]

Dyrkingsarealet har økt jevnt de siste ti årene. GM planter ble dyrket i 28 land i 2014 (mot 25 i 2008), på til sammen 181,5 millioner hektar (mot 125 mill ha i 2008), eller tilsvarende nær tre ganger Frankrikes landareal. USA sto i 2014 for 40 % av totalproduksjonen av transgene avlinger (mot 50 % i 2008), mens Brasil og Argentina samlet produserte noe under 40% (mot 30 % i 2008). India, Canada og Kina produserte tilsammen 27 % (mot 15 % i 2008).[17][18] Det ble dyrket 111 millioner tonn soya totalt i 2014, hvorav 82 % var genmodifisert. 68 % av verdens bomullsavlinger var genmodifisert, det samme var 30 % av maisen og 25 % av rapsen.[18]

Dyrking av genmodifiserte avlinger i Europa er begrenset, med et totalt areal på ca. 1000 km² (1 million dekar/mål) hvorav storparten finnes i Spania.[19] Ulike maissorter er de eneste GM-plantene som blir dyrket i Europa.

Produkter[rediger | rediger kilde]

Risikovurdering[rediger | rediger kilde]

Fundamentet for helserisikovurderingene av GMO består av en sammenligning av ulike forskjeller mellom modifiserte og umodifiserte organismer med tilsvarende genetisk bakgrunn («vesentlig likhet»). Ved påviste endringer blir det foretatt en vurdering av om dette kan medføre helsemessige konsekvenser. Det blir da utført en tradisjonell risikovurdering av den introduserte egenskapen, for eksempel et nytt protein, på lik linje med kjemiske og biologiske stoffer.

I miljørisikovurderinger av transgene planter, vurderes det blant annet om genmodifiseringen har medført endringer i kulturplantens tilpassingsevne i form av økt motstandsdyktighet på jordbruksarealer, eller økt risiko for etablering av forvillede populasjoner utenfor dyrkingsområder. Videre vurderes potensialet for spredning av genmodifisert materiale til andre organismer, både til andre planter eller til bakterier. Risikovurderingen diskuterer også effekter på målorganismene (for eksempel bekjempelse av et skadeinsekt) for genmodifiseringen, og mulige ikke-tilsiktede effekter på andre organismer, inkludert rødlistede (truede og nær truede) arter. Videre vurderes effekter på jordlevende organismer og jordmiljø, samt mulige miljøeffekter av endret landbrukspraksis. Det foretas i tillegg en vurdering av søkers forslag til overvåkingsplan.

Regulering[rediger | rediger kilde]

Norge er tilsluttet EUs godkjenningsordning for genmodifiserte organismer (GMO) og avledete produkter. Dermed får Norge alle GMO-saker som søkes godkjent i EU/EØS-området til behandling, og kan komme med innspill og kommentarer i løpet av godkjenningsprosessen. I Norge regulerer genteknologiloven bruken av genmodifiserte organismer og matvarer.[20] I loven står det at fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer skal foregå på en etisk forsvarlig måte, det skal være nyttig for samfunnet og i tråd med prinsippet om bærekraftig utvikling.

Genmodifiserte matvarer som skal selges i Norge, må godkjennes av Mattilsynet. Det er Miljøverndepartementet som sammen med Direktoratet for naturforvaltning (DN) har ansvaret for miljørisikovurderingen i Norge. Det er satt strenge krav til godkjenning og merking av genmodifiserte produkter. Hittil har ingen genmodifiserte matprodukter blitt godkjent som mat eller fôr i Norge.[21]

Mat må merkes med «genmodifisert» hvis mengden av dette innholdet er mer enn 0,9 % av matproduktet. I EU og Norge gjelder de samme reglene også for derivater av genmodifiserte organismer som ikke inneholder genmodifisert materiale, som olje, sukker og sirup. Hvis under 0,9 % av innholdet kommer fra en genmodifisert organisme, slipper man å merke produktet som genmodifisert.

Genmodifisert mat i EU[rediger | rediger kilde]

De første søknadene om å innføre genmodifisert mat på det europeiske markedet fra 1994 ble umiddelbart godkjent, men sommeren 1999 etablerte EU et midlertidig forbud mot kjøp og import av nye GM-produkter. I 2002 vedtok EU at alle produkter som inneholdt mer enn 0,9 % med GMO (også dyrefôr) skulle merkes tydelig.

I 2002 utfordret USA, Australia, New Zealand og syv sør-amerikanske land EU til å oppheve sitt midlertidige forbud mot GMO gjennom møter i Verdens handelsorganisasjon (WTO). I en pressemelding sa den amerikanske handelsrepresentanten og jordbruksdepartementet: «Mange organisasjoner, forskere og vitenskapsfolk har slått fast at biotekmat ikke utgjør noen trussel mot menneskene eller miljøet. USA truet lenge med å starte en klagesak i WTO mot EUs midlertidige forbud mot genmodifisert mat.»

USA mener merkekravene hindrer fri handel av matvarer og at frykten for GMO bunner i uvitenhet. «EUs vedvarende motstand mot å oppfylle sine WTO-forpliktelser har opprettholdt en handelsbarriere som ikke har basis i Europakommisjonens egne vitenskapelige analyser, noe som hemmer den globale utnyttelsen av en teknologi som kan være av stor nytte for jordbrukere og forbrukere rundt om i verden,» sa USAs daværende handelutsending Robert B. Zoellick.[22]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Temasider – laget for skolen». Bioteknologirådet. Besøkt 22. mai 2015. 
  2. ^ «GM SCIENCE REVIEW FIRST REPORT» (engelsk). Department of Trade and Industry (Storbritannia). Juli 2003. Besøkt 19. mai 2015. 
  3. ^ a b Brad Stone (18. mai 1994). «The Flavr Savr Arrives» (engelsk). Food and Drug Administration. Besøkt 19. mai 2015. 
  4. ^ Lisa Henderson (29. september 2014). «Genome editing opens possibilities for genetically modified livestock» (engelsk). Kansas State Collegian. Besøkt 19. mai 2015. 
  5. ^ «Genmodifiserte dyr og mikroorganismer - Bioteknologirådet». Bioteknologirådet. Juni 2009. Besøkt 19. mai 2015. 
  6. ^ Ginger Pinholster (25. oktober 2012). «AAAS Board of Directors: Legally Mandating GM Food Labels Could “Mislead and Falsely Alarm Consumers” | AAAS - The World's Largest General Scientific Society» (engelsk). American Association for the Advancement of Science. Besøkt 19. mai 2015. 
  7. ^ Rosie Mestel (Juni 2012). «GMO foods: Labels are not necessary, the American Medical Association says. But it recommends safety oversight. - latimes» (engelsk). Los Angeles Times. Besøkt 19. mai 2015. 
  8. ^ «WHO | Frequently asked questions on genetically modified foods» (engelsk). WHO. Besøkt 19. mai 2015. 
  9. ^ Committee on Identifying and Assessing Unintended Effects of Genetically Engineered Foods on Human Health; Food and Nutrition Board; Institute of Medicine; Board on Agriculture and Natural Resources; Board on Life Sciences; Division on Earth and Life Studies; National Research Council (2004). Safety of Genetically Engineered Foods: Approaches to Assessing Unintended Health Effects. The National Academic Press. ISBN 978-0-309-09209-8. 
  10. ^ Europakommisjonen (2010). A decade of EU-funded GMO research. Luxembourg: Directorate-General for Research and Innovation. Biotechnologies, Agriculture, Food. European Union. doi:10.2777/97784. ISBN 978-92-79-16344-9. 
  11. ^ Flere kilder (på engelsk):
  12. ^ «What is Industrial Biotechnology?» (engelsk). Biotechnology Industry Organization. Besøkt 22. mai 2015. 
  13. ^ «Sumerian Beer: The Origins of Brewing Technology in Ancient Mesopotamia». Cuneiform Digital Library Journal (engelsk). 22. januar 2012. ISSN 1540-8760. 
  14. ^ Vallery-Radot, René (2003). Life of Pasteur 1928 (engelsk). Kessinger Publishing. s. 113–114. ISBN 978-0-7661-4352-4. 
  15. ^ «Plantemolekylærbiologi - Institutt for biovitenskap». Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (UiO). Besøkt 22. mai 2015. 
  16. ^ «FDA Approves 1st Genetically Engineered Product for Food». Los Angeles Times (engelsk). 24. mars 1990. 
  17. ^ Bioteknologinemnda: Temaark: Genmodifiserte planter og mat (PDF)
  18. ^ a b Pocket K No. 16: Global Status of Commercialized Biotech/GM Crops in 2014 International Service for the Acquisition of Agri-biotech Applications
  19. ^ Fakta om GMO, Teknologirådet, 10. oktober 2007
  20. ^ Genteknologiloven
  21. ^ Genmodifisert mat, Helse- og omsorgsdepartementet
  22. ^ USA til kamp mot EU om genmodifisert mat, Forskning.no 23. mai 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]