Gabriel Fauré

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gabriel Fauré
Gabriel Urbain Fauré
FauréPirou1905.jpg
FødtGabriel Urbain Fauré
12. mai 1845[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Pamiers[5][6]Rediger på Wikidata
Død4. nov. 1924[1][2][7][8]Rediger på Wikidata (79 år)
Paris[9][6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Universitetslærer, komponist, organist[10], musikkforsker, musikkpedagog, lærer[11], pianist[12], kapellmesterRediger på Wikidata
Embete
Utdannet ved École Niedermeyer de ParisRediger på Wikidata
Ektefelle Marie Fauré (1883–1924)[13][14]Rediger på Wikidata
Partner(e) Emma Bardac, Marguerite HasselmansRediger på Wikidata
Far Toussaint FauréRediger på Wikidata
Barn Emmanuel Fauré-Fremiet, Philippe Fauré-FrémietRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Cimetière de Passy[15][14]Rediger på Wikidata
Medlem av Académie des beaux-arts (1909–1924)Rediger på Wikidata
Utmerkelser
6 oppføringer
Storkors av Æreslegionen (1923)[16], ridder av Æreslegionen (1890)[16], offiser av Æreslegionen (1903)[16], kommandør av Æreslegionen (1910)[16], storoffiser av Æreslegionen (1920)[16], medlem av Institut de France (1909)[16]Rediger på Wikidata
Perioderomantisk musikk, Impresjonisme
Sjangre/
former		Opera, romantisk musikk,[17][18] klassisk musikk
InstrumentPipeorgel
IMDBIMDb
Signatur
Gabriel Faurés signatur
Gabriel Fauré på Commons

Gabriel Fauré (født 12. mai 1845 i Pamiers i Ariège i Midi-Pyrénées, død 4. november 1924 i Paris) var en fransk komponist og organist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gabriel Fauré var fra ni års alder elev under Louis Niedermeyer og (fra 1861) Camille Saint-Saëns ved École Niedermeyer.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble organist i Rennes 1866. I 1870 ble han innrullert i hæren og deltok under beleiringen av Paris under Den fransk-prøyssiske krig. Under Pariskommunen oppholdt han seg Rambouillet og i Sveits.

Da han vendte tilbake til Paris i oktober 1871 ble han organist og kapellmester i Saint-Sulpice. Han var i med i kretsen rundt Pauline Viardot, og var samme år med på å stifte Société Nationale de Musique. Han ble også organist ved St. Honoré.

Fra 1874 var han organist i Madeleine-kirken i Paris, hvor han fylte inn for Saint-Saëns som var kirkens faste hovedorganist. Han overtok denne stillingen da Saint-Saëns ble pensjonist i 1877.

Han etterfulgte Jules Massenet som professor i komposisjon ved konservatoriet i Paris i 1896 og var konservatoriets direktør fra 1905. Hans tid ved konservatoriet ble preget av konflikter med konservative krefter i undervisningen som Fauré forsøkte å gestalte på sin måte. Han ble tvunget til å avgå i 1920. Blant hans elever var Maurice Ravel og Nadia Boulanger.

For sitt virke ble han i 1920 tildelt Æreslegionens storkors.

Fauré skrev musikk i et bredt utvalg sjangre; blant hans mest kjente verk er Rekviem i d-moll og Pavane (op. 50).

Verkliste[rediger | rediger kilde]

  • Cantique de Racine, opus 11 tilegnet César Franck
  • Violinsonate nr. 1 A-dur, opus 13 (1875–1876)
  • Pianokvartett nr. 1 c-moll, opus 15 (cirka 1877–1883)
  • Berceuse, opus 16 (1879) (for fiolin og piano/fiolin og orkester)
  • Romance Bb-dur, opus 28 (cirka 1877)
  • Pianokvartett nr. 2 g-moll, opus 45 (cirka 1885–1886)
  • Requiem, opus 48
  • Pavane i fiss-moll, opus 50
  • Dolly Suite, opus 56 (1893–1897)
  • Shylock Suite, opus 57
  • Andante Bb-dur, opus 75 (cirka 1878)
  • Messe Basse (cirka 1880)
  • Pelléas et Mélisande (suite), opus 80 (inspirert av Maurice Maeterlincks skuespill med samme navn)
    • Prélude
    • Fileuse
    • Sicilienne
    • La Mort de Mélisande
  • Pianokvintett nr. 1 d-moll, opus 89 (cirka 1887–1906) tilegnet Eugène Ysaÿe
  • Violinsonate nr 2 e-moll, opus 108 (1916)
  • Masques et Bergamasques (Suite), opus 112
  • Pianokvintett nr. 2 c-moll, opus 115 (1921) tilegnet Paul Dukas
  • Strykekvartett E-dur, opus 121 (cirka 1923)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 19073[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 5395[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Форе Габриель, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Roglo, Roglo person ID p=gabriel;n=faure;oc=3[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ GeneaStar, oppført som Gabriel Faure, GeneaStar person-ID faure[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ muse.jhu.edu[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 14037, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ marriage certificate, archives.paris.fr[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b Notable Names Database, www.nndb.com, besøkt 18. mars 2019[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ cimetiere-de-passy.com[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b c d e f ISBN-10 0824070739, side(r) 4[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ http://www.arkivmusic.com/classical/Name/Tom-Etheridge/Performer/390558-2.
  18. ^ http://www.sinfinimusic.com/uk/learn/composers/gabriel-faure.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Jost (utg.): Gabriel Fauré. Werk und Rezeption. Mit Werksverzeichnis und Bibliographie. Kassel/Basel/London/New York/Prag 1996. ISBN 3-7618-1271-X
    • Marie-Claire Beltrando-Patier: Gabriel Fauré – Leben und Werk. in: Peter Jost (Hrsg.): Gabriel Fauré. Werk und Rezeption. Mit Werksverzeichnis und Bibliographie. (1996) S. 21–37
  • Philippe Fauré-Fremiet: Gabriel Fauré. Albin Michel, Paris 1957.
  • Vladimir Jankélévitch: Gabriel Fauré et l’inexprimable. Paris 1974.
  • Marie-Claire Beltrando-Patier: Les Mélodies de G. Fauré. Thèse de doctorat, Université de Strasbourg II. Strasbourg 1978.
  • Gabriel Fauré: Correspondance présentée et annotée par Jean-Michel Nectoux. Paris 1980.
  • Michel Faure: Musique et société du Second Empire aux années vingt autour de Saint-Saëns, Fauré, Debussy et Ravel. Paris 1985.
  • Jean-Michel Nectoux: Gabriel Fauré „Les Voix du clair-obscur“. Paris 1990, 2008. ISBN 2-213-63547-1
  • Jean-Michel Nectoux: Fauré : seine Musik – sein Leben; »Die Stimmen des Clair-obscur«, Kassel ; Basel [u. a.] : Bärenreiter, 2013, ISBN 978-3-7618-1877-0
  • Jessica Duchen: Gabriel Fauré. Phaidon Press, London 2000. ISBN 0-7148-3932-9
  • Graham Johnson: Gabriel Fauré, the songs and their poets. Farnham 2009. ISBN 0-7546-5960-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gabriel_Fauré&oldid=22686518»