Gabriel Fauré

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gabriel Fauré
Gabriel Urbain Fauré
Gabriel Fauré Paul Nadar 1905.JPG
FødtGabriel Urbain Fauré
12. mai 1845
Pamiers
Død4. november 1924 (79 år)
Paris
Gravlagt Cimetière de Passy
Ektefelle Marie Fauré (1883–)
Partner(e) Emma Bardac, Marguerite Hasselmans
Barn Emmanuel Fauré-Fremiet, Philippe Fauré-Frémiet
Utdannet ved Niedermeyer school in Paris
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Komponist, organist, musikkforsker, musikkpedagog, pianist, kapellmester, universitetslærer
Nasjonalitet Frankrike
Utmerkelser
6 oppføringer
Storkors av Æreslegionen (1923), ridder av Æreslegionen (1890), offiser av Æreslegionen (1903), kommandør av Æreslegionen (1910), storoffiser av Æreslegionen (1920), Q62096450 (1909)
Perioderomantisk musikk, Impresjonisme
Sjangre/
former
opera, romantisk musikk, klassisk musikk
Instrumentpipeorgel
IMDBIMDbRedigere på wikidata

Gabriel Fauré (født 12. mai 1845 i Pamiers i Ariège i Midi-Pyrénées, død 4. november 1924 i Paris) var en fransk komponist og organist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gabriel Fauré var fra ni års alder elev under Louis Niedermeyer og (fra 1861) Camille Saint-Saëns ved École Niedermeyer.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble organist i Rennes 1866. I 1870 ble han innrullert i hæren og deltok under beleiringen av Paris under Den fransk-prøyssiske krig. Under Pariskommunen oppholdt han seg Rambouillet og i Sveits.

Da han vendte tilbake til Paris i oktober 1871 ble han organist og kapellmester i Saint-Sulpice. Han var i med i kretsen rundt Pauline Viardot, og var samme år med på å stifte Société Nationale de Musique. Han ble også organist ved St. Honoré.

Fra 1874 var han organist i Madeleine-kirken i Paris, hvor han fylte inn for Saint-Saëns som var kirkens faste hovedorganist. Han overtok denne stillingen da Saint-Saëns ble pensjonist i 1877.

Han etterfulgte Jules Massenet som professor i komposisjon ved konservatoriet i Paris i 1896 og var konservatoriets direktør fra 1905. Hans tid ved konservatoriet ble preget av konflikter med konservative krefter i undervisningen som Fauré forsøkte å gestalte på sin måte. Han ble tvunget til å avgå i 1920. Blant hans elever var Maurice Ravel og Nadia Boulanger.

For sitt virke ble han i 1920 tildelt Æreslegionens storkors.

Fauré skrev musikk i et bredt utvalg sjangre; blant hans mest kjente verk er Rekviem i d-moll og Pavane (op. 50).

Verkliste[rediger | rediger kilde]

  • Cantique de Racine, opus 11 tilegnet César Franck
  • Violinsonate nr. 1 A-dur, opus 13 (1875–1876)
  • Pianokvartett nr. 1 c-moll, opus 15 (cirka 1877–1883)
  • Berceuse, opus 16 (1879) (for fiolin og piano/fiolin og orkester)
  • Romance Bb-dur, opus 28 (cirka 1877)
  • Pianokvartett nr. 2 g-moll, opus 45 (cirka 1885–1886)
  • Requiem, opus 48
  • Pavane i fiss-moll, opus 50
  • Dolly Suite, opus 56 (1893–1897)
  • Shylock Suite, opus 57
  • Andante Bb-dur, opus 75 (cirka 1878)
  • Messe Basse (cirka 1880)
  • Pelléas et Mélisande (suite), opus 80 (inspirert av Maurice Maeterlincks skuespill med same navn)
    • Prélude
    • Fileuse
    • Sicilienne
    • La Mort de Mélisande
  • Pianokvintett nr. 1 d-moll, opus 89 (cirka 1887–1906) tilegnet Eugène Ysaÿe
  • Violinsonate nr 2 e-moll, opus 108 (1916)
  • Masques et Bergamasques (Suite), opus 112
  • Pianokvintett nr. 2 c-moll, opus 115 (1921) tilegnet Paul Dukas
  • Strykekvartett E-dur, opus 121 (cirka 1923)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Jost (utg.): Gabriel Fauré. Werk und Rezeption. Mit Werksverzeichnis und Bibliographie. Kassel/Basel/London/New York/Prag 1996. ISBN 3-7618-1271-X
    • Marie-Claire Beltrando-Patier: Gabriel Fauré – Leben und Werk. in: Peter Jost (Hrsg.): Gabriel Fauré. Werk und Rezeption. Mit Werksverzeichnis und Bibliographie. (1996) S. 21–37
  • Philippe Fauré-Fremiet: Gabriel Fauré. Albin Michel, Paris 1957.
  • Vladimir Jankélévitch: Gabriel Fauré et l’inexprimable. Paris 1974.
  • Marie-Claire Beltrando-Patier: Les Mélodies de G. Fauré. Thèse de doctorat, Université de Strasbourg II. Strasbourg 1978.
  • Gabriel Fauré: Correspondance présentée et annotée par Jean-Michel Nectoux. Paris 1980.
  • Michel Faure: Musique et société du Second Empire aux années vingt autour de Saint-Saëns, Fauré, Debussy et Ravel. Paris 1985.
  • Jean-Michel Nectoux: Gabriel Fauré „Les Voix du clair-obscur“. Paris 1990, 2008. ISBN 2-213-63547-1
  • Jean-Michel Nectoux: Fauré : seine Musik – sein Leben; »Die Stimmen des Clair-obscur«, Kassel ; Basel [u. a.] : Bärenreiter, 2013, ISBN 978-3-7618-1877-0
  • Jessica Duchen: Gabriel Fauré. Phaidon Press, London 2000. ISBN 0-7148-3932-9
  • Graham Johnson: Gabriel Fauré, the songs and their poets. Farnham 2009. ISBN 0-7546-5960-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]