Furespissmus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Furespissmus
Cubaalmiqui, Solenodon cubanus
Cubaalmiqui, Solenodon cubanus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Solenodon[1]
Brandt, 1833
Soricomorpha
Norsk(e) navn: furespissmusfamilien,
furespissmus,
almiquier,
solenodonter
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Insektetere
Familie: Solenodontidae[1]
Antall arter: 2[2]
Habitat: terrestrisk, fossorial, montan løvskog opp til 2 000 moh.
Utbredelse: Cuba og Hispaniola
Arter:

Furespissmus (Solenodon) kalles også almiquier og solenodonter og er en slekt med fossoriale insektetere (Eulipotyphla), stedegen for Cuba og Hispaniola i Karibia. Furespissmus er eneste slekt i furespissmusfamilien (Solenodontidae) og omfatter kun to nålevende arter, som begge er sterkt truet av utryddelse og har status som såkalte EDGE-arter.[3] Den ene arten jaktes fortsatt som matauk i Haiti.

Solenodontene, som er svært sjeldne og evolusjonært unike, tilhører en eksklusiv liten gruppe med primitive, toksiske pattedyr, og de leverer giften på en lignende måte som giftslanger, via en kanal i de modifiserte fortennene (2. fortann) i underkjeven.[4][5] Giften er normalt ikke dødelig for mennesker, men folk som håndterer solenodonter bruker gjerne hansker.[6] Det har imidlertid blitt rapportert at solenodonter, som har blitt hold i fangenskap sammen med andre solenodonter, har dødd av uforklarlige årsaker, annet enn bitemerker på beina etter stridigheter blant dyra.[7] Et annet kjent toksisk pattedyr er nebbdyret, med det bruker en giftspore som er gjemt i pelsen på hvert bakben.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Haitialmiqui
Utstoppet haitialmiqui

Den vitenskapelige betegnelsen Solenodon stammer fra de to greske uttrykkene solenos, som betyr kanal eller pipe, og odontos, som betyr tann. Navnet refererer til de to fortennene (2. fortann) i underkjeven, som er bestyrket med en kanal (som på norsk har blitt til fure, derav furespissmus) som kan levere toksin fra to kjertler som står i forbindelse med de aktuelle tennene via kanaler/piper/furer.[4]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Furespissmus minner om ei forvokst kjempespissmus, er pelskledd og på størrelse med en liten katt. De veier typisk 700–1 000 g og måler vanligvis cirka 28–39 cm, målt fra snutespissen til haleroten. Halen måler i tillegg cirka 17,5–25,5 cm.[3]

Dental formel: i3/3, c1/1, p3/3, m3/3 = 40 tenner.

Solenodonter har en karakteristisk, lang og svært bevegelig snute, som stikker frem over kjeven, og en lang, rottelignende hale som er skjellkledt. Den bevegelige snuten er festet til et skulderlignende kuleledd ved basen, noe som avstedkommer den usedvanlige bevegeligheten. Artene har relativt store ører og god hørsel i forhold til andre insektetere, men øyene er små og synet lite utviklet. Framlemmene er mer utviklet enn baklemmene og også lengre, og tærne (fem på hver fot) er utrustet med kraftige klør, som dyra bruker til å grave med og for å komme til mat med (ved å rive sund gamle trestammer og lignende). Som andre insektetere er også solenodonter sålegjengere.

Arter[rediger | rediger kilde]

Gruppen med solenodonter splittet fra stamtreet med alle andre dyr for omkring 78 millioner år siden.[8] Forskerne tror at furespissmusene oppsto fra nordamerikanske solenodonter som koloniserte De store Antillene fra Mellomamerika for omkring 30 millioner år siden,[3] og den linjen som førte fram til dagens solenodonter splittet fra andre insektetere for omkring 25 millioner år siden,[9] noe som sammenfaller med da landmassene i det nordlige Hispaniola og det østlige Cuba skilte lag.[3] Med bakgrunn i denne hendelsen (det lang tidsløpet) har noen forskere argumentert for at de to artene bør plasseres i separate slekter. Atopogale (Cabrera, 1925[10]) har blitt foreslått for cubaalmiquien, men argumentasjonen har så langt ikke ført fram.[3]

Det finnes kun to nålevende arter med solenodonter; cubaalmiqui (stedegen for Cuba) og haitialmiqui (stedegen for Hispaniola). Begge er ifølge IUCNs rødliste sterkt truet av utryddelse.[11][12] Haitialmiquien eksisterer i kraft av to underarter.[13]

  • S. arredondoi †, kjempealmiqui (var fysisk størst av de fire artene)[4]
  • S. cubanus, cubaalmiqui (er minst av de eksisterende artene, i snitt ca. 44,4 cm i totallengde)[4]
  • S. marcanoi †, marcanosalmiqui (var fysisk minst av de fire artene)[4]
  • S. paradoxus, haitialmiqui (er størst av de eksisterende artene, i snitt ca. 53,9 cm i totallengde)[4] To underarter anerkjennes:

Cubaalmiqui og haitialmiqui skiller seg gjennom forskjeller i den dentale utrusningen. Cubaalmiqui har blant annet et diastem mellom I3 og C1 og mindre diastemer mellom I2–3 og C1–P1 enn haitialmiqui. Cubaalmiquien har dessuten kortere og mindre robuste klør på framlabbene og kortere, mindre tett og mindre ullen pels enn haitialmiquien.[4]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Artene er nattaktive og gir fra seg lyder som minner om «fugleskrik» og «grisegrynt». De har duftkjertler i armhulene, og det hevdes at den stramme muskduften minner geiter.

Solenodonter er ikke spesielt produktive. Hunnen hevdes å være mottakelig < 1 dag i 10-dagers intervaller. Hun føder typisk 1–3 unger, som veier 40–55 g ved fødselen. Nyfødte har naken rosa hud og øynene er gjenklistret. Pelsen vokser ut i løpet av de første 14 dagene. Ungene blir hos mora i flere måneder. De første to månedene transporteres ungene rundt hengende i pattene (som sitter i lysken på dyret) på mora. Man vet lite om avvenningsprosessen og hvor gamle dyra er når dem kan regnes som forplantningsdyktige. I fangenskap kan almiquier leve til de blir elleve år gamle.[4]

Solenodontene lever hovedsakelig av leddyr, inkludert av noen arter med kjemisk forsvar, som for eksempel skorpioner, skolopendere og tusenbein, men også mye annet, som meitemark, snegler, krabber, frosker, slanger, øgler, ris og frukt med mer.[4]

Av naturlig fiender finnes styksugle (Asio stygius), tårnugle (Tyto alba) og haitiboa (Epicrates striatus), samt introduserte rovdyr som indisk mungo (Herpestes javanicus), katter og hunder.[4]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Haitialmiquien trives i fuktig og våt, uforstyrret bredbladet løvskog i middels høyde og opp mot 2 000 moh. De fleste observasjonene stammer fra høyder over 1 000 moh, selv om arten også er observerte i lavere elevasjoner nær mennesker. I den Den dominikanske republikk finnes arten i mer variert habitat, som spenner fra tørre til våte soner. Den habiterer områder med kalksteinklipper og fin og middels gjennomtrengelig jord i bratter.[4]

Slektstre[rediger | rediger kilde]

Inndelingen av Eulipotyphla følger Brace et al. (2016) og inkluderer den utdødde familien Nesophontidae.[14]

   Eulipotyphla   


Nesophontidae



Solenodontidae





Talpidae




Soricidae



Erinaceidae





Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Brandt, Johann Friedrich 1833. De solenodonte, novo mammalium insectivorum genere. Memoires de l’Académie Impériale des Sciences de St. Pétersbourg sciences mathématiques, physiques et naturelles, series 6 2:459–478.
  2. ^ M. Valomy, L. D. Hayes, C. Schradin (2015). Social organization in Eulipotyphla: evidence for a social shrew. Biol. lett. 11: 20150825. doi:10.1098/rsbl.2015.0825
  3. ^ a b c d e Evolutionarily Distinct and Globally Endangered (EDGE). Top 10 ED Species: Cuban Solenodon/Hispaniolan Solenodon. Mammals. The Zoological Society of London (ZSL). Besøkt 2016-07-14
  4. ^ a b c d e f g h i j k Jonathan J. Derbridge, Erin E. Posthumus, Hsiang Ling Chen, John L. Koprowski (2015). Solenodon paradoxus (Soricomorpha: Solenodontidae). Mammalian Species, 47(927):100-106. doi:10.1093/mspecies/sev010.
  5. ^ Tracy S. Carter, Mariella Superina, David M. Leslie Jr. Priodontes maximus (Cingulata: Chlamyphoridae). Mamm Species (2016) 48(932): 21-34 DOI: http://dx.doi.org/10.1093/mspecies/sew002 First published online: 5 May 2016 (14 pages).
  6. ^ Rebecca Morelle (2. juni 2010). Solenodon hunt: Close encounter with a bizarre beast. Science & Environment, BBC News.
  7. ^ Ligabue-Braun, R.; Verli, H.; C.R., Carlini (2012). Venomous mammals: A review. Toxicon 59 (7-8): 680–695. doi:10.1016/j.toxicon.2012.02.012.
  8. ^ Brandt AL, Grigorev K, Afanador-Hernández YM, Paulino LA, Murphy WJ, Núñez A, Komissarov A, Brandt JR, Dobrynin P, Hernández-Martich JD, María R, O'Brien SJ, Rodríguez LE, Martínez-Cruzado JC, Oleksyk TK, Roca AL (20 Apr 2016). Mitogenomic sequences support a north–south subspecies subdivision within Solenodon paradoxus. Mitochondrial DNA A DNA MappSeq Anal. PMID 27159724. DOI:10.3109/24701394.2016.1167891.
  9. ^ Roca, A. L.; Bar-Gal, G. K.; Eizirik, E.; Helgen, K. M.; Maria, R.; Springer, M. S.; O'Brien, S. J.; Murphy, W. J. (2004-06-10). Mesozoic origin for West Indian insectivores. Nature 429 (6992): 649–651. doi:10.1038/nature02597. PMID 15190349.
  10. ^ Cabrera, A. 1925. Genera mammalium—Insectivora, Galeopithecia. Museo Nacional de Ciencias Naturales, Madrid, Spain.
  11. ^ Soy, J. & Mancina, C.A. 2008. Solenodon cubanus. The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T20320A9185957.
  12. ^ Turvey, S. & Incháustegui, S. 2008. Solenodon paradoxus. The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T20321A9186243.
  13. ^ a b c Ottenwalder, J. A. 2001. Systematics and biogeography of the West Indian genus Solenodon. Pp. 253–329 in Biogeography of the West Indies: patterns and perspectives (C. A. Woods and F. E. Sergile, eds.). CRC Press, Boca Raton, Florida.
  14. ^ Brace, Selina; Thomas, Jessica A.; Dalén, Love; Burger, Joachim; MacPhee, Ross D.E.; Barnes, Ian & Turvey, Samuel T. (13 September 2016). "Evolutionary history of the Nesophontidae, the last unplaced Recent mammal family". Molecular Biology and Evolution (Epub ahead of print). 33: 3095–3103. PMID 27624716. doi:10.1093/molbev/msw186.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]