Folketyskere

Folketyskere (Volksdeutsche) betegner, særlig historisk, alle etnisk tyske minoriteter som bor utenfor de tyskbefolkede statene Tyskland, Østerrike, Luxembourg, Sveits og Liechtenstein.

Begrepet kom i bruk på 1800-tallet som motsetning til rikstyskere (Reichsdeutsche), tyskere som bodde i nasjonalstaten Tyskland. Begrepet ble senere brukt om tyske minoriteter som etter første verdenskrig havnet i andre stater enn de tyskbefolkede statene, for eksempel folk fra Alsace og Lorraine i Frankrike, den tyske minoriteten i Eupen-Malmedy i Belgia, tyskerne i Posen og Vest-Preussen i Polen, men også de tyske minoritetene i Østerrike-Ungarns etterfølgerstater, særlig i Jugoslavia, Ungarn, Romania, Tsjekkoslovakia (sudettyskere) og Syd-Tirol i Italia. Folketyskerne var en viktig minoritet, og utgjorde i mellomkrigstiden vel over ti millioner mennesker. Det største antallet levde i østlige og sørøstlige Europa, og de utgjorde en viktig minoritet langt inne i Russland.

Etter utbruddet av annen verdenskrig registrerte 2,7 millioner polske statsborgere seg som folketyskere i de områdene som kom under tysk administrasjon.

Hitler og Himmler ønsket å omplassere folketyskere fra Lothringen til Galicja, noe disse selv ikke ønsket. Folketyskere fra landsbyer rundt Athen, etterkommere etter folk fra Bayern som hadde fulgt med kong Otto I av Hellas et århundre tidligere, ble plassert i en leir ved Passau, selv om de helst ville blitt i Hellas.^[1] Det eneste steder der SS fikk gjennomført sin plan om tysk kolonisering, var i Zamosc i Polen, der over ti tusen polakker ble forsøkt deportert for å gi plass til 25 000 folketyske kolonister hentet utenfra. I distriktet bodde det fremdeles 26 000 ukrainere og 170 000 polakker, og tidlig i 1944 bad de lokale myndighetene innstendig om at Himmler sørget for å evakuere folketyskerne, siden polsk motstandsbevegelse jevnlig angrep kolonistenes gårder og landsbyer, slik at mennene måtte overnatte ute i markene for ikke å bli drept ved nattlige overfall. Men Hitler og Himmler trenerte evakueringen så lenge de kunne, ut fra Hitlers langsiktige plan om «hundre millioner tyskere bosatt i østområdene». Han ønsket å forvandle tyskere og folketyskere til en nasjon av bønder, uten tanke for at de fleste var urbaniserte, og slett ikke hadde noe ønske om en fremtid innen gårdsdrift.^[2]

I 1942 ble det vedtatt å distribuere klær og eiendeler stjålet fra Auschwitz-fanger som julegaver til folketyske nybyggere i Ukraina. Senere utvidet man dette programmet til å gjelde også andre folketyske kolonister.^[3]

Da Waffen-SS slapp ut paramilitære tropper i fallskjerm over Transilvania sent i 1944, reagerte sovjet-myndighetene raskt. 7. januar 1945 ble bortimot hundre tusen folketyskere sendt på tvangsarbeid i Sovjetunionen.^[4]

De folketyske bosetningsområdene er i dag for en stor del historie, da de etter krigen ble utsatt for etnisk rensning gjennom deportering eller utvandring, eller ble fordrevet etter krigen. Av dem som ble igjen, valgte de fleste å utvandre (såkalte Spätaussiedler). Deres etterkommere lever overveiende i dagens Tyskland og Østerrike.

Begrepet folketyskere må ikke forveksles med utenlandstyskere (Auslandsdeutsche), som er betegnelsen på borgere av nasjonalstaten Tyskland som bor i utlandet.

Se også

Referanser

^ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 166-167
^ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 181
^ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 183
^ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 239

Litteratur

Mazower, Mark (1999): Dark Continent, Penguin books, ISBN 0-14-024159-0

Eksterne lenker

(en) Resettlement of Volksdeutsche – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 166-167

[2] Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 181

[3] Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 183

[4] Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 239

[1]

[2]

[3]

[4]