Otto I av Hellas
| Otto I av Hellas | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Otto Friedrich Ludwig von Bayern 1. juni 1815[1][2][3][4]  Salzburg[5][6] | ||
| Død | 26. juli 1867[1][3][4][7] (52 år) Bamberg[5][6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, monark |
||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Amalie von Oldenburg (1836–ukjent)[8][9][10] |
||
| Partner(e) | Jane Digby |
||
| Far | Ludwig I av Bayern[11] |
||
| Mor | Therese av Bayern[11] |
||
| Søsken | 7 oppføringer
Mathilde Karoline von Bayern, Adelgunde Auguste von Bayern, Hildegard Luise von Bayern, Alexandra Amalie av Bayern, Luitpold av Bayern, Maximilian II av Bayern, Adalbert von Bayern
|
||
| Nasjonalitet | Kongeriket Bayern, Kongeriket Hellas |
||
| Gravlagt | Theatinerkirche |
||
| Utmerkelser | Ridder av ordenen Det gylne skinn, Andreasordenen, Frelserens orden, Sankt Stefans orden, storkors av Den nederlandske løves orden (1843)[12] |
||
Otto I av Hellas (gresk: Ὄθων, Βασιλεὺς τῆς Ἑλλάδος, født 1. juni 1815 i Salzburg, død 1867 i Bamberg) var konge av Hellas 1832–62.
Den greske nasjonalforsamlingen valgte i august 1832 den liberale bayerske prinsen Otto av Wittelsbach, sønn av Ludwig I av Bayern, til konge.
Et opprør i 1843 tvang ham til å kalle sammen nasjonalforsamlingen, og i 1844 gav han landet en grunnlov som etablerer et representasjonsystem med to kamre; senatet og deputertkammeret. Fra Bayern hadde kong Otto med seg folk som bosatte seg i landsbyer rundt Athen. Under andre verdenskrig ble deres etterkommere hentet hjem som folketyskere og som SS ønsket omplassert til nye tyske kolonier. De fikk plass i en leir i Passau, enda de ønsket seg hjem til Hellas.[13]
Gjennom hele sin tid som konge sto Otto overfor politiske utfordringer angående Hellas’ finansielle svakhet og myndighetenes rolle i kirkens anliggender. Hellas’ politikk var basert på landets tilknytning til de tre stormaktene Storbritannia, Frankrike og Russland, og Ottos evner og dyktighet til å skaffe seg støtte fra stormaktene var nøkkelen til hans grep om makten i Hellas. For å styrke egen posisjon forsøkte Otto å spille interessene til stormaktene opp mot hverandre uten å forverre situasjonen. Da Hellas ble blokkert av den britiske marine i 1850 og på nytt i 1853 for å forhindre at Hellas angrep Det osmanske rike under Krimkrigen, ble Ottos posisjon blant grekerne langt dårligere. Som et resultat var det et forsøk på å myrde dronningen og til sist den 13. februar 1862 brøt et nytt opprør ut, en militærrevolt som førte til at kongen ble avsatt 23. oktober 1862. Han døde i landflyktighet i Bayern i 1867.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ data.matricula-online.eu, besøkt 22. september 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 45884, oppført som Oton I. (grčki kralj)[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Salzburgwiki, oppført som Otto von Griechenland, Salzburgwiki ID 58937[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118787411, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Оттон I, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Otó I de Grècia, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0047975[Hentet fra Wikidata]
- ^ ESBE / Otton I, gretsjeskij korol[Hentet fra Wikidata]
- ^ basert på følgende heuristikk avledet fra tidslinjen fra andre hendelser[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10180.htm#i101791, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nationaalarchief.nl[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, Penguin books, ISBN 0-14-024159-0, s. 166-167
| Forgjenger: - |
Konge av Hellas |
Etterfølger: Georg I |