Ernie O’Malley

Ernie O’Malley
Født		Ernest Bernard O'Malley 26. mai 1897 Castlebar
Død		25. mars 1957 (59 år) Howth
Beskjeftigelse		Politiker, lyriker, selvbiograf
Embete		Teachta Dála (4th Dáil, Dublin North, 1923–1927)
Ektefelle		Helen Hooker (1935–1952) (avslutningsårsak: skilsmisse, bryllupssted: London)
Nasjonalitet		Irland Den irske fristaten
Ernie O’Malley på Commons

Ernie O'Malley (født 26. mai 1897 i Castlebar i County Mayo i Irland, død 25. mars 1957 i Howth nær Dublin) var en irsk republikaner og forfatter. Han er særlig kjent for sin rolle som IRA-soldat under den irske uavhengighetskrig og den irske borgerkrig. Hans tre bøker om disse opplevelsene regnes blant de litterært sett beste blant de mange memoarene som er gitt ut av tidligere IRA-medlemmene.

Tidlig liv

O'Malley ble født i Castlebar i Mayo, i en respektabel katolsk middelklassefamilie. Faren jobbet for Congested Districts Board, som organiserte jordreformer i det vestlige Irland. Politisk var foreldrene konservative nasjonalister, som støttet Irish Parliamentary Party.

Som barn flyttet han med familien til Dublin. Han studerte medisin ved University College Dublin da påskeopprøret børt ut i april 1916. Unionistiske studiekamerater klarte nesten å overtale ham til å bli med på å organisere forsvar av Trinity College, en tradisjonelt protestantisk og britiskvennlig institusjon. Men han kom til at sympatien lå hos opprørerne, og sammen med en venn lånte han en rifle og skjøt på britiske soldater.

Uavhengighetskrigen

Etter opprøret ble O'Malley involvert i republikansk aktivitet. Ettersom familien hadde sterke bånd til det britiske etablissmentet – broren var til og med offiser i British Army – måtte han skjule dette for dem.

Han oppgav i 1918 studiene og jobbet på heltid som organisator i IRA, en jobb som førte til at han reiste over hele øya. Ved et tilfelle ble han sendt til et halvoffentlig møte i Ulster Volunteer Force for å samle opplysninger om organisasjonen, og han beklaget at så mange egnede menn stod på den andre siden.

Selv om han offisielt var tilknyttet IRAs hovedkvarter i Dublin, betydde all reisingen at han ble innblandet i operasjoner over hele landet da uavhengighetskrigen brøt ut. I februar 1920 ledet han sammen med Eoin O'Duffy et angrep på Royal Irish Constabularys (RIC) brakke i Ballytrain i Monaghan. De lyktes i å ta den; dette var første gang under krigen at IRA hadde erobret en RIC-brakke.

I september 1920 ledet han sammen med Liam Lynch 2. Corkbrigade i det eneste angrepet under krigen hvor en britisk militærbrakke ble erobret, i Mallow. De forlot stedet med rifler, to Hotchkiss-maskingevær og ammunisjon. De britiske offiserene og soldatene plyndret etterpå byen og brente ned rådhuset og meieriet; ironisk nok måtte medlemmer av Auxiliary Division gripe inn for å stoppe dem.

O'Malley ble pågrepet av britene i Kilkenny i desember 1920. Han var bevæpnet med en pistol, og hadde også viktige papirer på seg som han ikke rakk å ødelegge. Disse inneholdt navnene på alle medlemmene var 7. West Kilkenny-brigade, og alle ble arrestert. O'Malley ble satt i Kilmainham fengsel, og ble brutalt behandlet. Det var også reell fare for at han ville bli dømt til døden. Etter to måneder fikk han hjelp av en fangevokter til å rømme. Han ble så stabsoffiser med kommando over IRAs 2. sørlige divisjon i Munster, og var tilknyttet en enhet i Tipperary.

Hans memoarer forteller om geriljakrigføring som ofte var svært brutal i det sørlige Irland, hvor det var innført unntakstilstand. Ved flere anledningen beordret han drap på britiske soldater som var tatt til fange som represalier for drap på IRA-fanger. I felt var han kjent som svært modig, og han ble såret flere ganger.

Britene var klar over hans sentrale rolle i IRA, og mens hans satt i varetekt under aliaset Bernard Stewart fikk han se et notat som nevnte at man var svært interessert i å fakke den beryktede IRA-offiseren Ernie O'Malley.

Borgerkrigen

O'Malley var motstander av den anglo-irske traktat av prinsipielle grunner; han var mot enhver avtale med britene som ikke medførte opprettelsen av en uavhengig irsk republikk. Han var også kritisk til at det ble inngått en avtale mens britene truet med å gjenoppta krigføringen; uavhengighetskrigen hadde stoppet med en våpenhvile for å forhandle frem traktaten, og ble formelt avsluttet først da traktaten ble ratifisert.

Han var med som assisterende stabssjef under aksjonen som utløste borgerkrigen i 1922, okkupasjonen av Four Courts i Dublin. Etter to dagers artilleribeskytning av bygningen overgav han seg til Fristatens styrker, men klarte å unnslippe med en gang. Han reiste via Wicklowfjellene til Blessington, så til Wexford og deretter Carlow. Fire andre ledere fra Four Courts-okkupasjonen ble senere henrettet i Kilmainham fengsel som represalier etter drapet på Seán Hales, og det er sannsynlig at O'Malley ville blitt skutt sammen med dem dersom han ikke hadde klart å unnslippe. Han ble kommandant for IRA-styrkene i Ulster og Leinster, og bodde i skjul i Dublin.

I oktober 1922 reiste han til Dundalk og møtte Frank Aiken og Padraig Quinn, henholdsvis kommandant for 4. nordlige divisjon og kvartermester for IRA. De tre planla et angrep i Dundalk for å løslate IRA-medlemmer som satt fengslet der. De klarte å gjøre dette, men var ikke i stand til å kontrollere byen og måtte spre seg. Aksjonen illustrerer en side ved Liam Lynch' strategi som O'Malley var svært frustrert over. Ved at man aldri klarte å holde på områder, men trakk seg tilbake og spredde seg inntil neste aksjon, kunne Fristaten bygge opp større styrker og sakte, men sikkert ta over områder hvor IRA holdt til. Han mente at IRA måtte gå over til konvensjonell krigføring dersom de skulle kunne vinne krigen.

O'Malley ble pågrepet for siste gang den 4. november 1922, etter en skuddveksling med fristatshæren i Ballsbridge i Dublin. Han ble alvorlig skadet, truffet av mer enn tyve kuler. Tre av dem ble sittende i ryggen resten av hans liv. En fristatssoldat ble drept i skuddvekslingen.

På dette tidspunkt hadde Fristaten begynt å henrette IRA-medlemmer som ble pågrepet med våpen på seg. Det som reddet O'Malley var at kirurgen, som først reddet livet hans på operasjonsbordet, overdrev når han beskrev tilstanden. Dette var nok til at han fikk leve; det er mulig at en faktor som også spilte inn var O'Malleys viktige rolle under uavhengighetskrigen.

Livet etter krigene

Innen O'Malley hadde kommet seg etter skuddskadene var borgerkrigen over, og han ble overført til Mountjoy fengsel. Han sultestreiket der i 41 dager i protest mot at IRA-medlemmer fortsatt var internert etter at krigen var over. Mens denne sultestreiken pågikk ble han valgt inn i Dáil Éireann for Sinn Féin i valgkretsen North Dublin. O'Malley var en av de siste republikanske fangene som ble løslatt etter borgerkrigen.

Han prøvde å fullføre sine medisinstudier i 1926, men ble aldri lege. Etter dette forlot han Irland i noen år, og reiste rundt på det europeiske kontinentet, i Mexico, USA og andre steder.

I 1928 reiste han rundt i USA på vegne av Éamon de Valera, og samlet inn penger til etableringen av en ny republikansk avis, Irish Press. Fianna Fáil-regjeringen innvilget etter dette pensjon som veteran fra uavhengighetskrigen.

I 1930-årene giftet han seg med den amerikanske kvinnen Helen Hooker. De fikk tre barn, og bodde dels i Dublin og dels i Burrishoole. De var interessert i kunst og kultur; hun drev med skulptur og teater, mens han skrev. Forholdet kom etterhvert på galt spor, og de ble skilt. Hooker «kidnappet» da to av barna og tok dem med til USA. Det tredje barne, en av de to sønnene, ble igjen hos faren, og ble sendt til kostskole i England. Til tross for sitt republikanske standpunkt var O'Malley en stor beundrer av det britiske privatskolesystemet.

På grunn av sårene fra krigsdagene slet O'Malley mye med helsen. Han var allikevel svært aktiv, og var blant annet venn av regissøren John Ford og skuespilleren John Wayne, som han veiledet under innspillingen av The Quiet Man. Han involverte seg i liten grad i politikk etter borgerkrigen. Hans standpunkt var noe vagt, utover at han var fast bestemt på at Irland måtte bli en selvstendig stat.

Etter sin død i 1957 ble det arrangert en statsbegravelse for ham, på grunn av innsatsen i uavhengighetskrigen. Familien donerte en statue av Manannan mac Lir i Castlebar til minne om ham.

Forfatterskap

Hans viktigste verker er de to selvbiografiske bøkene On Another Man's Wound om uavhengighetskrigen, eller «Tan War» som han kalte den, og The Singing Flame om borgerkrigen. Han skrev også boken Raids and Rallies, som inneholdt intervjuer med andre som hadde kjempet i de to krigene. Bøkene ble meget godt mottatt av kritere og publikum, og spesielt On Another Man's Wound har solgt i meget store opplag og trykkes jevnlig opp på nytt.

The Singing Flame ble skrevet i 1930-årene, men ble ikke publisert før slutten av 1970-årene, to årtier etter hans død. Årsaken til dette var antagelig at borgerkrigen fortsatt var meget kontroversiell.

Han skrev også mye poesi og bidro til det litterære magasinet The Bell, som var grunnlagt av republikaneren Peadar O'Donnell.

Det omfattende notatene O'Malley tok mens han var offiser i IRA er en av de fremste primærkildene for kunnskap om republikansk aktivitet i årene 1919&ndash1923. De oppbevares i arkivene til University College Dublin etter at sønnen Cormac donerte dem dit i 1974. Det meste av hans private papirer, upubliserte dikt og noen manuskripter er i Cormac O'Malleys eie.

O'Malley selvbiografiske bøker var den viktigste inspirasjonskilden til Ken Loach' film The Wind that Shakes the Barley; hovedpersonen Liam er tildels basert på O'Malley.

Litteratur

• Cosgrove, Mary (2005). Ernie O'Malley: Art and Modernism in Ireland. Éire-Ireland. s. 85–103. 
• English, Richard (1998). Ernie O'Malley, IRA Intellectual. 
• O'Farrell, Padraic (1983). The Ernie O'Malley Story. 

Eksterne lenker

• (en) Ernie O'Malley hos Oireachtas, Irlands parlament