Elyséepalasset

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Palais de l'Élysée
Élysée Palace 2009.JPG
Beliggenhet
Navn Palais de l'Élysée
Område 8. arrondissement
Kommune Paris
Historiske fakta
Formål Embedsbolig
Arkitekt Armand Claude Mollet, Pierre-François-Léonard Fontaine
Stilretning Klassisistisk
Påbegynt 1718
Ferdigstilt 1722

Élyséepalasset (fransk: Palais de l'Élysée) er den offisielle boligen til Frankrikes president. Palasset ligger med adresse til 55 rue du Faubourg-Saint-Honoré like ved Avenue des Champs-Élysées i Paris8. arrondissement.

Slottet sto ferdig i 1722, men Louis-Napoleon Bonaparte var den første som gjorde det til en presidentresidens i 1848 (før han erklærte seg som keiser under navnet Napoleon III),[1] og har fungert som presidentens embedsbolig siden 1874. Flere presidenter har beholdt sin private bolig og kun anvendt palasset til representative formål. President Jacques Chirac bodde derimot der gjennom hele sin embedsperiode. Det inneholder kontoret til presidentene og er møtestedet for regjeringen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Arkitekt Armand-Claude Molet[2] eide en eiendom med front mot veien til landsbyen Roule, vest for Paris (i dag Rue du Faubourg Saint-Honoré), og tilstøtende til en kongelig eiendom, Grand Cours, via Avenue des Champs-Élysées. Han solgte denne i 1718 til Louis Henri de La Tour d'Auvergne, greve av Évreux (familie med hertugene og fyrstene av Bouillon og Sedan: La Marck / von der Marck), med den avtale at Mollet skulle bygge et hôtel particulier (privat herskapshus) for greven, med en stor gårdsplass foran og en hage bak. Hôtel d'Évreux ble ferdig og dekorert ved 1722 og selv om det har gjennomgått mange endringer siden da, er det fortsatt et utmerket eksempel på fransk klassisistisk stil. På den tiden han døde i 1753 var Évreux eier av ett av de mest beundrede herskapshus i Paris. Det ble kjøpt av kong Ludvig XV av Frankrike|Ludvig XV]] som en bolig for hans elskerinne madame de Pompadour. Konens motstandere viste deres avsmak for hans regime ved henge opp skilt ved porten med påskrift som «Hjemmet til kongens hore».[3][1] Etter hennes død ble herskapshuset igjen en del av kronens eiendommer.

I 1773 ble det kjøpt av Nicolas Beaujon, bankier for hoffet og en av de rikeste i Frankrike, som hadde behov for et egnet luksuriøst «landlige palass» (ettersom byen Paris ennå ikke strakte seg hit) for å huse hans storstilte malerisamling av store mestre.[4] Han ansatte arkitekt Étienne-Louis Boullée for å gjøre betydelige endringer til bygningen, inkludert å formgi et hageanlegg i engelsk stil. Deretter ble det stilt velkjente mesterverk som Holbeins Ambassadørene (i dag i Nasjonalgalleriet i England) og Frans HalsBohemienne (eller Sigøynerpiken; i dag ved Louvre). Hans arkitektoniske endringer og kunstgalleriet ga palasset et internasjonal omdømme som «et av de fremste hus i Paris».[5]

Palasset og hageanleggene ble kjøpt fra Beaujon av Bathilde d'Orléans, hertuginne av Bourbon, i 1787 for 1 300 000 livres.[6] Det var hertuginnen som ga det navnet Élysée etter Elysion, eller de elysiske (elysæiske) marker, som i henhold til greske og romerske mytologier var et paradis, det sted som gode, heroiske og rettskafne mennesker kommer til når de dør.[7] Hun bygget også en gruppe av mindre hus, som hun kalt Hameau de Chantilly, etter det Hameau hos hennes svigerfars Château de Chantilly. Da den franske revolusjon brøt ut, flyktet hertuginnen fra landet og Élysée ble konfiskert. Det ble leid ut og hageanleggene ble benyttet som et sted å spise, drikke og danse under navnet Hameau de Chantilly. Rommene ble brukt til gambling.[8]

I 1803 ble Élysée solgt til Joachim Murat, og i 1808 til keiseren. Det ble da kjent som Élysée-Napoléon. Etter slaget ved Waterloo reiste Napoléon tilbake til Élysée, signerte sin abdisering der den 22. juni 1815 og forlot Élysée den 25. juni.[8]

Russiske kosakksoldater slo leir ved Élysée da de okkuperte Paris i 1814. Eiendom ble deretter tilbakelevert til dens tidligere eier, hertuginne de Bourbon, som deretter solgte den til sin kongelige fetter, Ludvig XVIII, i 1816.[1]

Under den midlertidige regjeringen til den andre republikk, fikk stedet navnet Élysée National, og ble omgjort til den offisielle residens for republikkens president. Presidenten hadde også flere andre offisielle residenser, inkludert Château de Rambouillet, 45 km sørøst for Paris, og Fort de Brégançon i nærheten av Marseille.

I 1853, som følge av statskuppet som avsluttet den andre republikk, Louis-Napoleon Bonaparte (Napoleon III) ansatte arkitekten Joseph-Eugène Lacroix for å pusse opp og endre. [9] Napoleon III flyttet selv til det nærliggende Palais des Tuileries, men beholdt Élysée som et diskret sted for sine elskerinner og besøkte dem via en hemmelig tunnel mellom de to stedene, som siden har blitt stengt.[1] Etter utbedringene til Lacroix som ble fullført i 1867 har det vesentlige utseendet til Palais de l'Élysée vært uendret.[9]

I 1873, under den tredje republikken, ble Élysée den offisielle residensen til den franske presidenten. I 1899 ble Félix Faure den første, og siden den eneste, franske presidenten som har dødd i palasset (og i armene på sin elskerinne Marguerite Steinheil).[10][1]

I 1917 rømte en sjimpanse fra et nærliggende menasjeri, kom seg inn i palasset, og det ble sagt at den forsøkte å trekke hustruen til president Raymond Poincaré opp i et tre, men ble forhindret av vaktene ved Élysée.[11] President Paul Deschanel, som gikk av i 1920 grunnet mental sykdom, ble sagt å ha vært så imponert av en orangutangs bedrifter at til sine gjesters forskrekkelse begynte han å hoppe fra tre til tre.

Élysée ble stengt i juni 1940 og forble tomt under den andre verdenskrig. Det ble først flyttet inn i 1946 av Vincent Auriol, president i den midlertidige regjering, deretter av presidenten av den fjerne republikk fra 1947 til 1954.

Fra 1959 til 1969 var Élysée i Charles de Gaulles besittelse, den første president av den femte republikk, men de Gaulle likte ikke mangelen på privatliv og sørget for kjøpet av det luksuriøse Hôtel de Marigny for å innlosjere utenlandske statsgjester til Frankrike. Begrunnelsen var at «Jeg liker ikke ideen på å møte konger gående i mine korridorer i deres pyjamaser.»[12]

På 1970-tallet fikk president Georges Pompidou en del av de opprinnelige rommene i palasset redesignet av Pierre Paulin i moderne stil, og av disse er det kun Salle à Manger Paulin som har overlevd. Den sosialistiske president François Mitterrand, som styrte fra 1981 til 1995, ble det sagt brukte det sjeldent som sin private residens, og foretrakk privatlivet i sitt eget hjem ved Rive gauche (Venstre bredd). En diskret leilighet i nærheten av presidentens tilbygg Palais de l'Alma, huset hans elskerinne Anne Pingeot, mor til hans utenomekteskapelige datter Mazarine Pingeot. I kontrast bodde hans etterfølger Jacques Chirac i begge perioder som president (1995-2007) i Élysée sammen med sin hustru Bernadette. Chirac økte palassets budsjett med 105 prosent, det vil si 90 millioner euro i året, i henhold til boken L'argent caché de l'Élysée. En million euro per år er brukt på drikke alene for gjester invitert til palasset. 6,9 millioner euro i året er benyttet på bonuser for presidentens stab og 6,1 million i året på 145 ekstra ansatte som Chirac ansatte da han ble valgt i 1995.

I hageanleggene til Élysée er presidenten vert for selskap om kvelden fredag 14. juli som er Frankrikes nasjonaldag. Denne tradisjonen opphørte i 2010 da president Nicolas Sarkozy besluttet å utelate arrangementet grunnet Frankrikes store gjeld og økonomiske krise.

Emmanuel Macron, president i Frankrike siden 2017, bor i palasset.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Edinger, Bernard (16. mai 2007): «France's presidential palace has racy past», Reuters
  2. ^ Armand Claude Molet (1660–1742), fra slekten Mollet tilknyttet til kongelige gartnere, var husarkitekt for Henri-Louis, comte de Dreux. Han delte ansvar for hageanlegget Jardin des Tuileries med Jean Le Nôtre, nevø av landskapsarkitekten André Le Nôtre. Armand-Claude Molet ble akseptert som medlem av Académie royale d'architecture i 1699.
  3. ^ Bertière, Simone (25. november 2007): «La Pompadour a-t-elle mené Louis XV à sa perte?», Secrets d'histoire sur France 2
  4. ^ «History of the Elysée Palace», Présidence de la République; se også «Le Palais de L'Élysée et son histoire», Présidence de la République
  5. ^ «Élysée Palace», OpenBuildings
  6. ^ Leroux-Cesbron, C. (1925): Le palais de l'Élysée, chronique d'un palais national, deuxième édition, s. 76.
  7. ^ «Top 10 things to know about the Élysée Palace in Paris», Frenchmoments
  8. ^ a b Haynie, Henry (1902): Paris: Past & Present 2, New York: F. A. Stokes Company
  9. ^ a b «Élysée Palace», 61 Charron
  10. ^ «Death of French President Felix Faure», Getty Images
  11. ^ Meyer-Stabley, Bertrand (1999): Les dames de l'Élysée, Perrin, ISBN 2262016208, s. 33
  12. ^ Reiss, Levi: «I Love Touring Paris - the Tony Eighth Arrondissement», Streetdirectory

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dosière, René (2007): L'argent caché de l'Élysée, Seuil

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Palais de l'Élysée – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Koordinater: 48°52′13″N 2°18′59″Ø