Hopp til innhold

Dharmarakșas oversettelse av Lotussūtraen

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dharmarakșas oversettelse av Lotussūtraen
Lotussūtra fra Mingdynastiet
orig. 正法華經
zhèng fǎhuā jīng
Forfatter(e)Dharmarakșa (oversetter)
286 e.Kr. under det vestlige Jindynastiet
SpråkKinesisk
SjangerMahāyānabuddhisme
Utgitt286 (julian)
Dharmarakșas oversettelse av Lotussūtraen på Commons

Dharmarakșas oversettelse av Lotussūtraen (tradisjonell kinesisk: 正法華經, Zhèng fǎhuā jīng) er den eldste kinesiske oversettelsen av Lotussūtraen som er bevart. Oversettelsen ble foretatt av buddhistmunken Dharmarakṣa (竺法護, 223–316), som kom fra den sentralasiatiske oasebyen Dūnhuáng langs silkeveien. Den ble foretatt i året 286 e.Kr. og fant sted i byen Chang'an på Guānzhōngsletten i det som idag er provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Zhèng (正) betyr «god» eller «korrekt», fǎ (法) betyr «lov» i betydningen dharma eller buddhismen, huā (華) betyr «lotusblomst» og jīng (經) betyr «sūtra». Tittelen kan derfor oversettes med sūtraen om lotusblomstens gode lov.

Lotussūtraen er en mahāyānasūtra – en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. I Nepal, Sikkim, Bhutan, Tibet og Mongolia har teksten spilt en mer perifer rolle. I Øst-Turkestan har den derimot stått mer i fokus, og i Kina, Korea og Japan har både skolen Tiāntái og ulike avskygninger av Nichirenbuddhismen utropt den til buddhismens ultimate og høyeste lære. Også i andre skoler av østasiatisk buddhisme har den vært sentral.

Det som gjør denne oversettelsen spesielt interessant for religionshistorikere, er tilstedeværelsen av daoistisk terminologi. Den kinesiske sivilisasjon var omkring 2 000 år gammel da buddhismen kom til Kina, etter sigende da «himmelens sønn», keiseren Han Mingdi (28–75), i året 68. e.Kr. opprettet den hvite hestens tempel i byen Luoyang. Bruken av velkjente begreper fra folkelige religioner, gjorde at buddhismen lettere fikk utbredelse i de første århundrer av vår tidsregning. Den rike semantikken i det kinesiske språket, der ord har mange assosiasjoner, førte til utviklingen av kinesisk buddhisme som en særegen retning.

Kanoniske referanser

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den kinesiske buddhistiske kanon

I tekstsamlingen Tripitaka Koreana er Dharmarakșa's oversettelse tekst nr 117 (bind 267–269) og ble inngravert på treplater i årene 1242-1243 e.Kr.,[1] i Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新脩大藏經, «Tripiṭaka publisert under æraen Taishō (大正)») befinner den seg i bind 9 som tekst nr 263,[2] i Zhōnghuá Dàzángjīng (大日本續藏經, «kinesiske manuskripter i Tripiṭaka Sinica») befinner den seg i bind 15 som tekst nr 125[1] og i katalogen til Nanjo Bunyu (1849–1927) fra 1883, er den tekst nr 183.[3][4]

Oversettelsen

[rediger | rediger kilde]

Gamle kinesiske kataloger over sūtraer omtaler totalt 17 komplette og delvise kinesiske oversettelser av Lotussūtraen,[5] men bare tre komplette og en delvis oversettelse har blitt bevart.[6] Lotussūtraen ble første gang oversatt til kinesisk i året 255 e.Kr. av en indisk legmann.[7] Deretter ble en utgave med 28 kapitler oversatt av Dharmarakṣa i året 265 e.Kr.[7] Disse to oversettelsene har gått tapt, sammen med en tredje delvis oversettelse.[5]

Den fjerde kinesiske oversettelsen, og den eldste som er bevart, er fra året 286. e.Kr. Oversettelsen ble foretatt av Dharmarakṣa (竺法護, 223–316), og fant sted i byen Chang'an på Guānzhōngsletten i det som idag er provinsen Shaanxi i det sentrale Kina.[8] Dette var under regjeringstiden til keiser Sīmǎ Yán (司馬炎, 236–290) av det vestlige Jin-dynastiet, under æraen Tàikāng (太康, 280–289).

Oversettelsen har tittelen Sūtraen om lotusblomstens korrekte lov (正法華經, Zhèng fǎhuā jīng) og består av 27 kapitler fordelt på 10 bokruller (chüan).[2][1] Den koreanske tittelen er Chŏng pŏphwa kyŏng (정법화경), på japansk kalles teksten Shō hokke kyō (ショウホウケキョウ) og på vietnamesisk kalles den Chánh pháp hoa kinh.[8]

Originaltekst i gandhāri?

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Gandhāri og dharmaguptaka

Lotussūtraen ble oversatt til tibetansk fra en sanskritoriginal som kom fra Nepal.[9] Også en av de kinesiske oversettelsene har et nepalesisk manuskript som basis.[9] Man kan fristes til å tro at originalene på sanskrit er «mer ekte», «mer verdifulle» og mer interessante enn kinesiske oversettelser. Som vi skal se, kan det motsatte være tilfelle. For det første ble Lotussūtraen opprinnelig skrevet i et prākritspråk, og ikke sanskrit. For det andre er Dharmarakṣa’s oversettelse åtte århundrer eldre enn de bevarte manuskriptene fra Nepal. Den er også to århundrer eldre enn noen bevart versjon på sanskrit. Den er vårt eldste vindu inn i fortidens tåke som omgir Lotussūtraens opprinnelige form.

I Kina, Korea og Japan, har Dharmarakṣa’s oversettelse hatt en beskjeden rolle opp gjennom historien. Fokuset har vært på oversettelsen til Kumārājīva som ble foretatt omkring 120 år senere. Sistnevnte dannet basis for skolen Tiāntái i Kina, avleggeren Cheontae i Korea og skolene Tendai-shū og Nichiren-shū i Japan, og disse skolene skapte en betydelig eksegetisk tradisjon.[10] Dharmarakṣa’s oversettelse inneholder derimot ingen spesifikk eksegese i den kinesiske buddhistiske kanon.[4] Forklaringen er at Kumārājīva's oversettelse regnes som et litterært mesterverk, mens Dharmarakṣa's oversettelse inneholder en rekke oversettelsesfeil. Og lenge var årsaken til disse oversettelsesfeilene ikke forstått.

Fragmenter av et buddhistisk manuskript, skrevet på bjørkebark, som er del av en buddhistisk tekstsamling fra Gandhāra.
Foto: British Library (Or. 14915, part 31)

Tidlig på 1930-tallet analyserte orientalistene Friedrich Weller (1889–1980) og Ernst Waldschmidt (1897–1985) 36 transkripsjoner av den 15. sutra av Dīrghāgama, som ble oversatt til kinesisk av Buddhayaśas og Zhú Fóniàn i årene 412-413 e.Kr. under tittelen Cháng āhán jīng (長阿含經).[11][12] De rekonstruerte fonetiske formene ble definert som prākrit, og det samme kom Waldschmidt frem til da han undersøkte Dàhuì jīng (大會經), den kinesiske oversettelsen av den 19. sutra av Dīrghāgama.[13] Språket ble plassert i samme kategori som i Dhammapada fra Gandhāra.[14] Andre orientalister og sinologer gjorde lignende oppdagelser. Den kinesiske oversettelsen av dharmaguptakavinaya (四分律, Ssŭ-fen lü),[15] refererer til messingen av arapacanaformularet,[16] og dets rekkefølge i stavelsene er gāndhāri skrevet i kharoṣṭhī.[17] I 1962 fremsatte orientalisten Harold Walter Bailey (1889–1996) «Gandharihypotesen».[18] Det middelindoariske idiom i disse tidlige kinesiske transkripsjoner ble av Bailey døpt gāndhāri, og det ble etterhvert også det faglige navnet på denne nordvestlige formen for prākrit.

Hypotesen utropte gāndhāri til buddhismens lingua franca i de første århundrene av vår tidsregning, og ble støttet av orientalister som John Brough (1917–1984)[19] og Franz Bernhard (1931–1971).[20] Baily påviste at gāndhāri har påvirket khotanesisk og tokarisk,[18] og det finnes også elementer av gāndhāri i partisk og sogdisk.[21] I årene 1993–1995 kom det for dagen restene av en buddhistisk tekstsamling skrevet i gāndhāri i det nåværende Afghanistan. De eldste av disse tekstene hadde tilhørt den tidlige skolen dharmaguptaka, og stammet trolig fra et kloster i Nagarāhāra. Også de administrative tekstene i det gamle kongedømmet Shànshàn ved den nordøstlige delen av Taklamakanørkenen, ble skrevet på gāndhāri. Det mangler beviser for at gāndhāri var et sentralasiatisk «universalspråk», men vi tvinges til å nyansere bildet av det idiom som lå til grunn for de tidligste kinesiske og tibetanske oversettelsene.

I 1992 publiserte den japanske orientalisten Seishi Karashima[22] ved Sōkauniversitetet et tekststudium av samtlige kinesiske oversettelsene av Lotussūtraen.[23] Han sammenlignet dem med alle tilgjengelige versjoner på sanskrit og tibetansk.[23] Hans konklusjon var at Dharmarakșa oversatte et manuskript som var skrevet i et prākritspråk som var svært lik, eller identisk med gandhāri, og at forvekslinger mellom ord i prākrit og likelydende ord i sanskrit forårsaket oversettelsesfeil.[23] Som støtte for denne hypotesen, publiserte Karashima i 1998 en ordbok over vokabularet i Dharmarakșa's oversettelse.[24]

Denne observasjonen ble støttet av Daniel Boucher i 1998.[25]

Oversettelsesfeil

[rediger | rediger kilde]

Nedenfor vil vi gjennomgå en del eksempler som illustrerer dette.[23][25]

Doble oversettelser

[rediger | rediger kilde]

Et uvanlig trekk ved Dharmarakșa's oversettelse, er forekomsten av doble oversettelser. I slike tilfeller er indoariske ord i den originale teksten oversatt to ganger. Dette skyldes at ordene var tvetydige, og at oversetterne ikke klarte å velge mellom to betydninger.[26] Det samme fenomenet forekommer i oversettelsen av kinesiske tekster til uigurisk.[27]

Vidū (den vise) og pidu (faren til)
[rediger | rediger kilde]
Lotussūtra fra Mingdynastiet.

Et eksempel er en dobbelt oversettelse av -vidū (den vise) og -pidu (faren til), fordi oversettelsesteamet ikke hørte forskjell på den ustemte konsonanten v og den stemte konsonanten p. Kanskje trodde de at to stemte konsonanter (v og d) var avledet av to ustemte (p og t).[28]

KN 162.5: लोकविदू
lokavidū

«en som forstår verden» (et av Buddha's epiteter)[29]
Dh 89b.13: 世之聖父，
shìzhī shèng fù

«den helgenaktige faren til verden»[29]
KN 193.1: यथा वयं लोकविदू भवेम
yathā vayaṃ lokavidū bhavema

«akkurat som vi vil bli de som kjenner verden»[30]
Dh 93b.23-24: 吾等當成， 世之明父,
wú děng dàng chéng shìzhī míng fù

«vi vil bli de vise fedrene til verden»[30]
Ākāra (disposisjon) og āgāra (rom)
[rediger | rediger kilde]

Vi finner også en dobbel oversettelse av ākāra (grunn, årsak, disposisjon) og āgāra (oppholdsted, hus, rom). Dette skyldes problemer med å skille mellom den stemte konsontanten k og den ustemte konsonanten g.[31] I versjonen av Dhammapada på gāndhārī med kharoṣṭhī skrift, som ble oppdaget ved Kohmāri Mazār nær Khotan i 1893, finnes eksempler på at k uttales g.[32] I dokumenter fra Niya-ruinene som er skrevet i Niya-prākrit, betyr notasjonen ģ enten k eller g.[33]

KN 301.6: स्वाकारास्ह् चैव ते सत्त्वाः
svākārāś caiva te sattvāḥ

«og disse vesener med god disposisjon»[31]
Dh 111a.6: 眾生善因室，
zhòng shēng shàn yīn shì

«vesener som har gode hensikter/rom»[31]
Pāņi (hånd) og pānīya (som kan drikkes)
[rediger | rediger kilde]

En dobbel oversettelse av pāņi (hånd) og pānīya (som kan drikkes), skyldes en mangelfull oppfattelse av forskjellen på n og ņ.[34]

KN 231.3-4: तथागतपाणिपरिमार्जितमिऊर्धानस्ह् तेभविष्यन्ति
tathāgatapāṇiparimārjitamiūrdhānash a te bhaviṣyanti

«De vil ha sine hoder strøket av hånden til Tathāgata»[34]
Dh 101b16: 求如來水 志存佛掌，是乃前世 願行所致。
qiú rúlái shuǐ zhì cún fó zhǎng, shì nǎi qián shì yuàn xíng suǒ zhì

«Å søke vannet til Tathāgata og å aspirere for å komme i Buddhas håndflate –
dette er resultatet av praktiseringen av tidligere løfter.»[34]
Pratayabuddha og pratyekabuddha
[rediger | rediger kilde]

Det er to titler på en Buddha som tilhører «den andre vognen»:[a] Pratayabuddha (opplysning med ytre (?) hjelp) og pratyekabuddha (opplysning uten ytre hjelp).[36] Språkforskeren Kenneth Roy Norman (1925–) har gransket forekomsten av ordene på pāli, prākrit og sanskrit i både buddhistiske og jainistiske tekster og inskripsjoner. Han har påvist at pratayabuddha er ordets opprinnelige form, mens pratyekabuddha (og jainistenes patteyabuddha) er en senere ukorrekt orddannelse.[36] Oversettelser som gjenspeiler begge former, forekommer flere steder i den kinesiske buddhistiske kanon.[37] Men hos Dharmarakșa finnes det tilfeller hvor han eller hans assistenter var ute av stand til å velge mellom de to.[38]

Kern 10.4: प्रत्येकयानं च वदन्ति तेषां
pratyekayānaṃ ca vadanti teṣāṃ

«De snakker til dem om den ensomme vogn»[38]
Dh 64b.4: 又得逮至，緣一覺乘，
yòu dé dǎi zhì, yuán yí jiào shèng

«Videre er de i stand til å oppnå vognen til de betingede-ensomme buddhaer»[38]

Dharmarakșa har tilsynelatende oversatt ordet prataya-eka-buddha, noe som er nonsens.[38] Men det gir mening dersom den middelindoariske navneformen verken var prataya eller pratyeka, men noe som lignet på begge.[38] I Zhi Qians (222–252) oversettelse av Vimalakīrtisūtraen fra årene 223–228 e.Kr.,[39] finnes den samme meningsløsheten: «Dessuten vil [jeg] innvie andre i praksisen til śravaka'er og prataya-eka-buddhaer» (522a.26: 復立人為弟子緣一覺行, fù lì rénwèi dìzǐ yuán yí jiào xíng), og det er mulig at feilen ble «lånt» derfra.[38]

Yāna (vogn) og jñāna (kunnskap)
[rediger | rediger kilde]
Illustrert koreansk manuskript av Lotussūtraen fra Goryeodynastiet omkring 1340. De tre vognene øverst symboliserer de «tre vognene» śrāvakayāna, pratyekabuddhayāna og bodhisattvayāna.
Foto: Icemoon (15. desember 2017)

I 1993 fremsatte Karashima den hypotese at begrepet mahāyāna («den store vogn») i Lotussūtraen, egentlig burde ha vært gjengitt som mahājñāna («den store kunnskapen»).[40] I 2001 gjentok han hypotesen,[41] og påpekte at den opprinnelige middelindoariske navneformen var *mahājāna.[40][41] Han var av den oppfatning at ordspillet omkring yāna (vogn) og jñāna (kunnskap) i «lignelsen om det brennende huset» som finnes i tredje kapittel (upamā parivartaḥ) av Lotussūtraen, kan ha ført til det feilaktige begrepet mahāyāna.[40][41][b]

Teamet rundt Dharmarakșa har flere ganger ikke klart å avgjøre om *jāna[23][41] tilsvarte yāna eller jñāna på sanskrit, og har derfor tydd til doble oversettelser.[38]

Kern 49.2: एकं इदं यान द्विटिय नास्ति
ekaṃ idaṃ yāna dviṭiya nāsti

«Dette er den eneste vognen, det er ikke noen annen.»[42]
Dh 71a.2: 慧乘有一，　　未曾有二。
Huì shèng yǒuyī, wèicéngyǒu èr

«Når det gjelder visdommen/vognen, har det vært én, aldri to»[42]

Også i Nepal har det vært uenighet om tolkningen av *jāna. I sanskritmanuskriptet Ms.Add 1682[43][c] hos Cambridge University Library står det jñāna i ovennevnte tilfelle.[42]

KN 49.7-8: सर्वे क ते दर्स्हयि एकयानम् ऐेकं च यानं अवतारयन्ति
एकस्मि याने परिपाचयन्ति अचिन्तिया प्राणि सहस्रकोटियः
sarve ka te darśayi ekayānam ekaṃ ca yānaṃ avatārayanti
ekasmi yāne paripācayanti acintiyā prāṇi sahasrakoṭiyaḥ

«Alle [buddhaer] har manifestert intet annet enn én enkelt vogn, og de introduserer bare èn vogn.
Med denne ene vognen bringer de til modenhet ufattelige antall tusener av kotis med vesener.»[45]
Dh 71a.8-10: 普為眾生，　　示現一乘，　　是故說道，
度未度者。　　常為人說，　　平等道慧，
開化眾庶，　　億百千[女*亥]。　　又復見異，
pǔwèi zhòng shēng, shìxiàn yí shèng, shìgù shuōdào
dù wèi dù zhě, cháng wéirén shuō, píng děng dàohuì,
kāihuà zhòng shù, yì bǎi qiān nǚ hài, yòu fù jiàn yì

«Av hensyn til vesener overalt, manifesterer [buddhaene] bare èn vogn.
Derfor underviser de i denne veien for å frigjøre de ufrie.
De underviser alltid for menneskenes skyld om sinnslikevektens vei/kunnskap,
og omvender på denne måte hundretusener av millioner av kotis av vesener.»[45]

Avsnittet ovenfor gir en dobbel oversettelse (道慧, dàohuì). Dessuten identifiseres den buddhistiske «vognen» med den daoistiske forestillingen om «veien» eller dào (道).[38]

KN 189.1-2: मा खल्व् इम एकम् ऐेव बुद्धज्ञनाम् स्ह्रुत्वा द्रवेणैव प्रतिनिवर्तयेयुर् नैवोपसम्क्रंएयुः
बहुपरिक्लेसम् इदम् बुद्धज्नानं समुद्द्नयितव्यम् इति
mā khalv ima ekam eva buddhajñanām shrutvā draveṇaiva pratinivartayeyur naivopasamkraṃeyuḥ
bahupariklesam idam buddhajñanām samuddnayitavyam iti

«Disse [vesener], som har hørt om denne ene og eneste Buddha-kunnskap,
bør ikke tilfeldig vende tilbake og ikke gå hele veien [mens de tenker]:
Å oppnå denne Buddha-kunnskap er belemret med for mange vanskeligheter.»[34]
Dh 92c.14-15: 又佛從本說有一乘，聞佛講法不受道慧，
yòu fó cóng běn shuō yǒu yí shèng, wén fó jiǎng fǎ bú shòu dàohuì

«Dessuten lærte Buddha fra begynnelsen av at det er én vogn;
etter å ha hørt Buddha undervise i dharma, aksepterer ikke [disse vesener] veien/kunnskapen.»[34]

I det andre tilfellet bruker Dharmarakșa den samme dobbelte oversettelsen dàohùi (道慧), som vist i forrige avsnitt.[34]

I det såkalte «Kashgarmanuskriptet» (som ble oppdaget i Kashgar i 1893 eller tidligere, men som stammer fra Khotan[46]) gjengis buddhajñanām som buddhayānam i begge ovenstående tilfeller (Kash 183a.3 og Kash 183a.4).[38]

Jñāna (kunnskap) og dhyāna (meditasjon)
[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Chán, Zen og Bodhidharma

Flere steder i Dharmarakșa's oversettelse er jñāna (kunnskap, uttalt gya:nə) gjengitt som dhyāna (meditasjon), og omvendt. Det har vært en språklig utvikling hvor det middelindoariske ordet jāna (eller jāņa) har blitt til jñāna på den ene siden, og har blitt til jhāna og deretter dhyāna på den andre.[47]

KN 53.2 येना विनेष्यन्ति ह प्राणकोट्यो बौद्धस्मि ज्ननज्ञान अनास्रवस्मिन्
yenā vineṣyanti 'ha prāṇakoṭyo bauddhasmi jñānasmi anāsravasmin

«hvorigjennom [buddhaene] vil trene kotis av vesener her i buddhakunnskap som er uten moralsk fordervelse»[47]
Dh 71c.23-24 所以開化，　　億數眾生， 禪定智慧，　　以消諸漏，
suǒyǐ kāihuà yìshǔ zhòngshēng chándìng zhìhuì yǐ xiāo zhū lòu

«hvorigjennom de ansporer vesener som teller kotis, i meditativ konsentrasjon/visdommen hvor de tørker opp sine "utstrømninger"»[47]
Portrett av den første Zen-patriarken Bodhidharma av Unkei Ikkei, Japan, 1504-1520. Ordet Zen, kinesisk chán (禪, /d͡ʑianH/), oversettes gjerne med «meditasjon». Den opprinnelige meningen kan like godt ha vært «kunnskap» (jñāna)
Foto: Daderot (6. desember 2015)

Dharmarakșa har her oversatt dhyāna med 億數 (chándìng), som betyr «meditativ konsentrasjon» og som er den femte av de seks pāramitāer.[48] Samtidig har han oversatt jñāna med 智慧 (zhìhuì) som er det korrekte ordvalget.[49] Zhìhuì er den vanligste kinesiske oversettelsen av prajñā, som er den sjette av de seks pāramitāer (prajñāpāramitā).[49]

Forvekslingen til Dharmarakșa var mulig fordi nordvestlige indoariske dialekter i mange tilfeller uttalte ya som ja.[50] Kharoṣṭhī-dokument nr 511 fra Niya, som ble oppdaget av Marc Aurel Stein (1862–1943) under hans andre ekspedisjon i Øst-Turkestan i 1906–1907, gjengir for eksempel meditasjon (dhyāna) som jāna: te jāna parami gate, «de oppnår mesterskap i meditasjon».[51]

Dharmarakșa og Boucher har foreslått,[52] at forvekslingen mellom jñāna (uttalt jāna) og dhyāna har ført til mer omfattende etymologiske misforståelser innen østasiatisk buddhisme som sådan. Det kinesiske språket har en rik semantikk. Ord kan ha mange meninger, gi mange assosiasjoner og også føre til mange misforståelser.

Ovenfor har vi sett hvordan dhyāna er blitt oversatt med 億數 (chándìng), mens det korrekte vil være å oppfatte det som jñāna. Boucher har påpekt at samme misforståelse også ligger til grunn for de middelalderkinesiske transkripsjonene chán (禪) eller chán-nà (禅那).[52] I Japan ble transkripsjonen gjengitt med de japanske ordene zen og zen-na. Zen er en mahāyānabuddhistisk retning som har spilt en viktig rolle i japansk kultur og historie. Navnet Zen blir gjerne oversatt med «meditasjon» (dhyāna), mens det korrekte ville være «kunnskap» (jñāna).[52]

Bodhidharma (slutten av 400-tallet), som sies å ha vært den første patriarken innenfor Zen, kom til Kina fra «de vestlige regioner» i Sentral-Asia.[53] Hans morsmål var sannsynligvis et av de mange østiranske språk, muligens sogdisk eller baktrisk.[53]

På tidlig middelalderkinesisk – under Tang-dynastiet, ble chán (skrevet under Mingdynastiet) uttalt dzian (/d͡ʑianH/),[52][54][55] dzien (/d͡ʑiɛn/)[54][56] og dzjæn (/d͡ʑjæn/).[54]

Dentale stopper ble i økende grad hørbare, slik at de i en økende tendens ble stemte dentale frikativer [ð], noe vi har sett i gāndhārī (under østiransk påvirkning). Det er det lett å forestille seg at ord som har -j- foran en vokal (uttalt i nordvestlige dialekter som [z]), med rette og urette fikk skrivemåten [ð].[52] I en seglinskripsjon fra Taxila[57] i det nåværende Punjab i Pakistan, finnes et tilfelle hvor mahajana tilsvarer ordet mahādhana på sanskrit og pāli (i pālikanonen er dette navnet på en person). Her er -j- som uttales [z] i nordvestlig dialekt, identisk med -dh- som uttales [ð] på sanskrit.[58]

Jñāna (kunnskap) og jana (folk)
[rediger | rediger kilde]

Konsonantklustere i jñāna og dhyāna har blitt assimilert til homofone lyder (uttales likt, men skrives forskjellig) i noen sammenhenger, dvs. at j- har blitt til jj- og deretter til jñ- og jh- har blitt til dhy-. Når vi sammenligner Dharmarakșa's oversettelse med «Kashgarmanuskriptet», i tillegg til det nepalesiske manuskriptet som ble oversatt av Kern, ser vi en dobbel oversettelse hos Dharmarakșa. Der er jñāna (kunnskap) forvekslet med jana (folk, mennesker):[59]

Kash 31a.2-3: समदपेति बहु बोधिसत्त्वां अचिन्तिका कोत्ट्सहस्र ज्ञान
samādapeti bahu bodhisatvā(ṃ) acintikā koṭisahasra jñāne

«[Buddha] inspirerer ufattelig mange tusener av kotis av bodhisattvaer mot kunnskap»[60]
KN 23.6 समादपेति बहुबोधिसत्त्वन् अचिन्तियान् उत्तमि बुद्धज्ञान
samādapeti bahubodhisattvan acintiyān uttami buddhajñāne

«[Buddha] inspirerer bodhisattvaene med den ufattelige høyeste opplysning av Buddhakunnskap»[59]
Dh 66c.2-3: 勸助發起，　　無數菩薩，　　不可思議， 億百千人。
quàn zhù fāqǐ wúshù púsà bùkě sīyì yì bǎiqiān rén
«[Buddha] vil oppmuntre og utvikle utallige bodhisattvaer og ufattelige hundretusener av kotis med mennesker»[59]
Kapittel 12 om Devadatta i Lotussūtraen

Karashima har også dokumentert hvordan Dharmarakșa har forvekslet jñāna med prajana (generasjon) og jina (जिन, «seierherre» ).[59][47]

Som Franklin Edgerton (1885–1963) har påvist, er ortografien i buddhistisk hybrid sanskrit svært misvisende som en indeks over uttalen.[61][62] Versene i de sūtraer som er skrevet i hybridspråket, hadde en langt større prākritortografi enn det som går frem av manuskriptene. Den vanligste metrikk i Lotussūtraen er trişţubhjagatī (44 stavelser og 4 vers i 11 stavelser), som krever at første, tredje, syvende og niende vokal er trykklette stavelser. Flere sammenhengende konsonanter ble da uttalt som én konsonant, selv om de ortografisk utgjorde flere. I eksempelet ovenfor, acintikā koṭisahasra jñāne, må den niende stavelsen -sra, være metrisk trykklett, selv om den den ortografisk er trykktung. Konsonantklusteret -jñ må derfor ha blitt uttalt som én lyd.

Det som er uklart fra forskjellige indiske tekster, er hvordan slike stavelser ble assimilert. Når det gjelder eksempelet jñ, kan jj- ha blitt til j-, -ñāna ha blitt til nāņa, āņā eller ñāna.[63] Det er også mulig at slike konsonantklustere ble assimilert forskjellig av ulike dialekter.

Dhyāna (meditasjon) og dāna (å gi)
[rediger | rediger kilde]

Det er også tilfeller hvor Dharmarakșa forvekslet dhyāna (meditasjon) med dāna (å gi), og på denne måten forvekslet dh- med d-.[64][65]

KN 13.10: ध्यानेन ते प्रस्थित अग्रबोधिम्
dhyānena te prasthita agrabodhim

«De satte seg som mål den høyeste opplysning gjennom meditasjon»[64]
Dh 65a.13-14: 布施立意， 求尊佛道。
bùshī lìyì, qiú zūn fú dào.

«ved å feste sine tanker på å gi, søker de den noble opplysning»[64]
KN 24.13: सर्वस्वदानानि परित्यजन्तह्
sarvasvadānāni parityajantah

«De forsaket donasjoner av hele deres eiendom»[65]
Dh 67a.3-4: 一切禪定， 不起因緣，
yīqiè chándìng, bù qǐ yīnyuán

«ingen meditasjon gir opphav til årsaker»[65]

Vi kunne forvente at -y- ble assimilert av dentale stopper og ble til palatale stopper, selv om det finnes unntak i prākritspråk.[66] Vi kan heller ikke utelukke at redaksjonelle forskjeller har spilt en rolle i å skape ulikhet mellom versjoner på sanskrit og kinesisk. I KN 14.4 leser vi at: deśenti te prāṇasahasrakoṭināṃ jňānena te prasthita agrabodhim, «de [buddhaene] underviser tusenvis av kotis av vesener, og disse søker den høyeste opplysning gjennom meditasjon». Karashima påpeker at[67] også det sentralasiatiske MS-fragmentet i Steinsamlingen (H3 Kha. i 24, fol. 4a.8) inneholder jňānena her.[68] Det gjør også Dharmarakșa's oversettelse. Men i «Kashgarmanuskriptet» (Kash 20a.6) og Gilgitmanuskript MS97 inneholder begge dānena i det nevnte eksempel.[69]

Grammatiske misforståelser

[rediger | rediger kilde]
Den bøyde endelsen -mānāḥ
[rediger | rediger kilde]

Oversettelsen inneholder i flere tilfeller en forveksling mellom det bøyde suffikset til presens partisipp -māna, og manas (sinn, tenkning):[65]

KN 24.15: अनिञ्जमानास्ह् वेधमानाः
aniñjamānāś avedhamānāḥ

«[bodhisattvaene] er ubevegelige og uten røre»[65]
Dh 67a.7: 忍辱樂禪，　　不捨一心。
Rěnrǔ lè chán, bù shě yīxīn

«Deres sinn kontemplerer på forgjengelighet, og de blir ikke tøyesløse»[65]

For det første er aniñja blitt tolket som anitya (flyktig), fordi den siste uttales annica på nordvestlig prakrit (gāndhāri: aṇica), med tap av nasal vokal og forveksling av stemte og ustemte palatale stopper. For det andre er det midterste presens partisipp som ender på -māna, blitt tolket som manas (sinn, tanke).[70] Den franske indologen Gérard Fussman (1940–) har pekt på et eksempel hvor -c- har utviklet seg til -j- i gāndhāri.[71] Både -c- og -j- utviklet seg til ya før de forsvant. Som eksempel har Dharmarakșa gjengitt Ajita som ayi (阿逸, Dh 66a.17), tidlig middelalderkinesisk ajit.[70]

KN 120.7: तथागतस्ह् चर्य प्रजानमनः सर्वेष सत्त्वान थ पुद्गलानाम्
tathāgataś carya prajānamanaḥ sarveṣa sattvāna 'tha pudgalānām

«tathāgata, som kjenner handlingene til alle vesener og personer ...»[72]
Kash 121a.2-3: तथागताध्यास्हय जानमानाः परेष सत्वान च पुद्गलान च
tathāgatādhyāśaya jānamānāḥ pa(re)ṣa satvāna ca pudgalāna ca

«tathāgataene, som kjenner disposisjonene til andre vesener og personer ...»[72]
Dh 83a.26-27: 如來皆睹， 眾人性行，　　他人心念。　　一切群萌，
Rúlái jiē dǔ, zhòngrén xìngxíng, tārén xīn niàn. yīqiè qúnméng,

«alle tathāgataene observerer trekkene og handlingene til folk, tankene til andre og til hele menneskeheten»[72]

Ovenfor ser vi at Kashgarmanuskriptet og nepalesiske manuskripter har to forskjellige gjengivelser av avsnittet, og det er uklart hvilken av disse som Dharmarakșa's oversettelse gjenspeiler. Xìngxíng (性行) er enten en oversettelse av carya eller ādhyāśaya; tārén (他人) synes å være en oversettelse av pa(re)ṣa satvāna som vi finner i Kashgarmanuskriptet, men også yīqiè qúnméng (一切群萌) kan være en oversettelse av det samme tekniske begrepet.[70] Uansett, det ser ut som at Dharmarakșa har oppfattet jānamānāḥ eller prajānamanaḥ som bestående av de to ordene jāna- (mennesker) og -manaḥ (tanker) i stedet for være et partisipp som er avledet av √jñā (å vite, å forstå, kinesisk: 了智, liǎozhì).[73][70]

Den abstrakte endelsen -tva
[rediger | rediger kilde]
KN 255.3-4: कोटीसहस्रान् बहवः अर्हत्वे यो पि स्थापयेत्
षडभिज्ञान् महाभागान् यथा गन्गाय वालिकाः
koṭīsahasrān bahavaḥ arhatve yo 'pi sthāpayet
ṣaḍabhijñān mahābhāgān yathā gangāya vālikāḥ

«Selv om man skulle oppnå arhatskap med mange tusen av kotis av høyt virtuose,
som var tildelt de seks overnaturlige evner og tallrike som sandkornene på Ganges ...»[74]
Dh 105a.6-7: 若無數億千，　　興立無著塔，
六通極大聖，　　猶如邊沙。
Ruò wú shù yì qiān, xìng lì wúzhuó tǎ,
Liù tōng jídà shèng, yóurú biān shā.

Noter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Lotussūtraen deler opplyste vesener opp i tre kategorier, som følger hver sin «vei». Dette er «tre vogner» (triyāna) som Lotussūtraen forener i «den ene vogn» (ekayāna):[35] 1) Śrāvakaer (श्रावक, «den som hører»), som oppnår opplysning gjennom undervisningen i et kloster eller en forsamling. En śrāvaka blir til slutt en arhat (अर्हत्, «den verdige»), som oppnår opplysningen for seg selv og vender aldri tilbake til den menneskelige verden.[35] 2) pratyekabuddhaer (प्रत्येकबुद्ध, «den ensomme buddha» eller «buddhaen som står alene») som oppnår opplysningen gjennom egne bestrebelser,[35] og 3): bodhisattvaer (बोधिसत्त्व, «kommende buddhaer»), som etter sin opplysning vender tilbake for å opplyse andre vesener og ikke bare seg selv.[35]
  2. ^ Lotussūtraens tredje kapittel inneholder en lignelse om hvordan hvite løgner brukes for å redde barn fra et brennende hus. Barna er menneskeheten og det brennende huset er lidelsen som menneskene opplever i denne verden. Lignelsen beskriver tre yānas (vogner) som blir drevet av geiter, rådyr og okser. Disse tre vognene er śrāvakaene, pratyekabuddhaene og bodhisattvaene, som er nevnt i forrige note.
  3. ^ En artikkel fra Risshōuniversitetet betegner dette som Ms.Add 1683, mens Ms.Add 1682 kalles for en tidligere feilaktig benevnelse.[44] Nummereringen Ms.Add 1682 brukes imidlertid fortsatt av Cambridge University Library.[43]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Tripikata Koreana tekst nr 117
  2. ^ a b Taisho, Bind 9, tekst nr 263
  3. ^ Nanjio 1883
  4. ^ a b Wittern 2002, T09N263 正法華經
  5. ^ a b Kurumiya 1977
  6. ^ Nakamura 1987, side 185
  7. ^ a b Soothill 2004, side 3
  8. ^ a b Muller 1995, 法華經 Lotus Sutra
  9. ^ a b Kangyur 2018, side i25
  10. ^ Wittern 2002, T09N262 妙法蓮華經
  11. ^ Weller 1930
  12. ^ Waldschmidt 1932, side 226-249
  13. ^ Waldschmidt 1980
  14. ^ Waldschmidt 1932, side 231f
  15. ^ Wittern 2002, T22N1428 四分律
  16. ^ Levi 1915, side 440
  17. ^ Salomon 1990
  18. ^ a b Bailey 1946
  19. ^ Brough 1965, side 587
  20. ^ Bernhard 1970, side 57
  21. ^ Sims-Williams 1983, side 132-141
  22. ^ Karashima
  23. ^ a b c d e Karashima 1992
  24. ^ Karashima 1998
  25. ^ a b Boucher 1998
  26. ^ Boucher 1998, side 489
  27. ^ Zieme 1992
  28. ^ Boucher 1998, side 490
  29. ^ a b Karashima 1992 side 108-109
  30. ^ a b Karashima 1992, side 139
  31. ^ a b c Karashima 1992, side 176
  32. ^ Brough 1962, side 30-31
  33. ^ Burrow 1937, side 16
  34. ^ a b c d e f Karashima 1992, side 140
  35. ^ a b c d Buswell 2013, side 281-282
  36. ^ a b Norman 1983, side 240
  37. ^ Muller 1995, 辟支佛 pratyekabuddha
  38. ^ a b c d e f g h i Boucher 1998, side 491
  39. ^ Wittern 2002, T14N474 佛説維摩詰經
  40. ^ a b c Karashima 1993
  41. ^ a b c d Karashima 2001, side 170
  42. ^ a b c Karashima 1992, side 139
  43. ^ a b Cambridge University Library, MS Add.1682
  44. ^ Risshōuniversitetet
  45. ^ a b Karashima 1992, side 143
  46. ^ Hinüber 2014
  47. ^ a b c d Karashima 1992, side 149
  48. ^ Muller 1995, 禪定 meditative concentration
  49. ^ a b Muller 1995, 智慧 wisdom
  50. ^ Pischel 1955, side 236
  51. ^ Boyer 1920-1929, bind II, side 186
  52. ^ a b c d e Boucher 1998, side 493
  53. ^ a b Jorgensen 2000
  54. ^ a b c Wiktionary 2018, 禪
  55. ^ Pulleyblank 1991, side 48
  56. ^ Pan Wuyun 2000
  57. ^ Konow 1929, side 100
  58. ^ Brough 1962, side 6b
  59. ^ a b c d Karashima 1992, side 148
  60. ^ Boucher 1998, side 492
  61. ^ Edgerton 1935
  62. ^ Edgerton 1936
  63. ^ Pischel 1955, side 236
  64. ^ a b c Karashima 1992, side 32
  65. ^ a b c d e f Karashima 1992, side 40
  66. ^ Pischel 1955, side 281
  67. ^ Karashima 1992, side 33
  68. ^ Toda1981, side 265
  69. ^ Watanabe1975, seksjon II.8
  70. ^ a b c d Boucher 1998, side 494
  71. ^ Fussman 1989
  72. ^ a b c Karashima 1992, side 91
  73. ^ Muller 1995, 了智 to know
  74. ^ Karashima 1992, side 153

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Nettsteder

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dharmarakșas_oversettelse_av_Lotussūtraen&oldid=23970788»