Kinesisk buddhisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Buddhismens tidlige spredning
Guddinnen Guanyin, den kinesiske variant av bodhisattva Avalokiteshvara (Song-dynastiet, ca 1025)

Kinesisk buddhisme (forenklet kinesisk: 汉传佛教, tradisjonell kinesisk: 漢傳佛教, pinyin: Hànchuán Fójiào) er det kollektive navnet på en rekke forskjellige skoler innenfor buddhismen som har florert i Kina siden det første århundre e.Kr. Noen ganger brukes benevnelsen Zhōngguó Fójiào; den inkluderer tibetansk buddhisme som kinesere ser på som en del av deres nasjonale tradisjon. Buddhismen har spilt en enorm rolle i dannelse av tenkesettet til det kinesiske folk, og har påvirket deres estetikk, politikk, litteratur, filosofi og medisin.

Tradisjonelt tidfestes innføringen av buddhismen til året 65 e.Kr. under Handynastiet. I århundrenes løp dukket det opp flere forskjellige skoler; tradisjonelt er det vanlig å snakke om 10 skoler, mens filologer opererer med mellom 7 og 15 skoler. Sin mest aktive og skapende periode oppnådde buddhismen under Tangdynastiet: Oversettelsen av indiske tekster ble stort sett etterhvert avsluttet, og en rekke buddhistiske mestere produserte et veld av eksegeser.

Etter at kulturrevolusjonens undertrykkelse av religion hadde lagt seg, begynte kinesisk buddhisme gradvis å vokse igjen. Gamle klostre er blitt gjenoppbygd, og flere personer velger å bli ordinert som munker og nonner.

Større buddhistiske skoleretninger i Kina[rediger | rediger kilde]

Den nye introduksjonen av buffhistiske lærer særlig fra 400-tallet førte til en oppblomstring av forskjellige buddhistisk-pregede filosofier. Disse filosofier står alle nærmahayana, og senere utviklet de store kinesiske buddhistiske «skoler» (skoleretninger) seg. De fikk også avleggere særlig i Japan.

Navn Oppstått(grunnlagt Tradisjon Japansk pendant
Chengshi zong (kinesisk: 成實宗; pinyin: Chéngshí zōng) 5. århundre Sene Hīnayāna, bl. a. basert på Harivarmans Satyasiddhi-śāstra, gren av Sanlun zong Jōjitsu-shū
Sanlun zong (kinesisk: 三論宗; pinyin: Sānlùn zōng) 5.-6. århundre Mādhyamika Sanron-shū
Niepan zong (kinesisk: 涅槃宗; pinyin: Nièpán zōng) 4.-5. århundre Basert på Mahāyāna Nirvāṇa-sūtra Nehan-shū
Lüzong (kinesisk: 律宗; pinyin: Lǜzōng) 7. århundre Vinaya Risshū
Dilun zong (kinesisk: 地論宗; pinyin: Dìlùn zōng) 5.-6. århundre Vasubandhus Dasabhūmikabhāsya  
Jingtu zong (kinesisk: 淨土宗; pinyin: Jìngtǔ zōng) 5.-6. århundre Amitabha-buddhisme Jōdo-shū
Chanzong (kinesisk: 禪宗; pinyin: Chánzōng) 5.-6. århundre Chan Zen-shū; ingen enkeltskole
Shelun zong (kinesisk: 攝論宗; pinyin: Shèlùn zōng) 6. århundre Paramārthas oversettelse av Vasubandhus kommentar til Mahāyāna-saṃparigraha-śāstra  
Tiantai zong (kinesisk: 天台宗; pinyin: Tiāntái zōng) 6. århundre Lotus-sutraen Tendai-shū
Huayan zong (kinesisk: 華嚴宗; pinyin: Huāyán zōng) 7. århundre Avatamsaka-sutraen og kommentarer til den Kegon-shū
Faxiang zong (kinesisk: 法相宗; pinyin: Fǎxiāng zōng) 7. århundre Yogācāra Hossō-shū
Mizong (kinesisk: 密宗; pinyin: Mìzōng) 7.-8. århundre Vajrayāna, Tantrayāna Mikkyō; Shingon-shū

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Robert E. Buswell (utg.): Encyclopedia of Buddhism (China). Macmillan Reference USA, 2004, ISBN 0-02-865718-7, S. 139–145.
  • Christoph Baumer: Wutai Shan. Mittelpunkt des chinesischen Buddhismus. Detjen Verlag, Hamburg 2009, ISBN 978-3-937597-29-4.
  • Kenneth Kuan Sheng Chen: Buddhism in China: A historical survey. Princeton University Press, Princeton NJ 1973, ISBN 0-691-03005-7.
  • Philip Clart: Die Religionen Chinas. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2009, ISBN 978-3-8252-3260-3.
  • Daisaku Ikeda: Der chinesische Buddhismus. Nymphenburger, München 1987, ISBN 3-485-00553-3.
  • Carsten Krause: Interdependenzen zwischen Staat und Buddhismus in der Volksrepublik China. In: Wiebke Koenig, Karl-Fritz Daiber (Hrsg.): Religion und Politik in der Volksrepublik China. Ergon, Würzburg 2008, ISBN 978-3-89913-602-9, S. 139–168.
  • Donald E. MacInnis: Religion im heutigen China: Politik und Praxis. Steyler, Nettetal 1993, ISBN 3-8050-0330-7, S. 187–286.
  • Florian C. Reiter: Religionen in China: Geschichte, Alltag, Kultur. Beck, München 2002, ISBN 3-406-47630-9.
  • Holmes Welch: Buddhism under Mao. Harvard University Press, Cambridge MA 1972, ISBN 0-674-08565-5.
  • Karsten Krause: Interdependenzen zwischen Staat und Buddhismus in der Volksrepublik China. (PDF) In: China Heute XXIV. (6), 2005, S. 222–233.
  • Walter Liebenthal: Was ist chinesischer Buddhismus. In: Asiatische Studien: Zeitschrift der Schweizerischen Asiengesellschaft. Band 6, 1952, S. 116–129.
  • Don Alvin Pittman: Toward a Modern Chinese Buddhism: Taixu’s Reforms. University of Hawaii Press, 2001.
  • Master Sheng Yen: Orthodox Chinese Buddhism. Translated by Douglas Gildow and Otto Chang, North Atlantic Books, 2007.
  • Erik Zürcher: The Buddhist Conquest of China. 3. Auflage. E. J. Brill, Leiden 2007.
religionsstubbDenne religionsrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.