Prajñāpāramitā

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den 8-delte veien symboliseres med et hjul med 8 eker

Prajñāpāramitā (devanāgarī: प्रज्ञा पारमिता, pali: Paññapāramitā) er et sammensatt sanskrit-ord, som ofte blir oversatt som «visdommens perfeksjon». En mer ordrett oversettelse er «visdommen (prajñā) som har trengt hinsides eller transcenderer (pāramitā)». Det er visdommen som fører den søkende til «den andre bredden» over verdenslidelsens hav.

Prajñāpāramitā er mahāyāna-buddhismens fundament, og tidfestes av orientalister til perioden 100 f.Kr.100 e.Kr.

I land utenfor India brukes følgende benevnelser:

Språk Navn
Tibetansk Shes-rab-pha-rol-phyin
Mongolsk Bilig-un Chinadu Kichaghar-a Kürük-sen
Kinesisk Bānruò-bōluómìduō (般若波罗蜜多)
Koreansk Panya paramil (반야바라밀)
Japansk Hannya-haramitsu (ハンニャハラミツ)
Vietnamesisk Bát-nhã-ba-la-mật-đa

Prajñāpāramitā som teknisk begrep[rediger | rediger kilde]

Prajñāpāramitā er et teknisk begrep i mahāyāna-buddhismen. De seks pāramitās er seks egenskaper ved personligheten til en bodhisattva. Den sjette pāramitā er prajñā eller visdommen.

I den store prajñāpāramitā sūtra er Buddha's fjerde edle sannhet – den 8-delte veien, inndelt i etiske regler (Śīla), kontemplasjon (Samādhi) og visdom (Prajña).

Prajña eller visdommen er erkjennelsen av eksistensens fire «generelle tilstander» (samyāna-lakśaņā):

  • Alle ting som er dannet av årsaker er forgjengelige
  • Alle ting som er forgjengelige er forbundet med lidelse
  • Alle ting er Anatman (uten noe permanent selv)
  • Nirvāna er Fredfylt

Prajña er å innse tomheten (Śūnya) og den ontologiske tomheten (Śūnyata) ved alle fenomener. Fenomenene er flyktige og forgjengelige fordi de er tomme for egen eksistens (svābhava).

Som hjelp til meditasjon inneholder Prajñāpāramitā-tekstene en rekke numeriske lister (mātŗka) fra den skolastiske Abidharma-litteraturen.

Tantriske perspektiver[rediger | rediger kilde]

Sanskrit-utgaven av den store prajñāpāramitā i 100 000 vers benytter det tekniske begrepet «Prajñāpāramitā-Yoga», og dets derivater yukta og yojayati. Dette tekniske begrepet er benyttet i det som utgjør kjernen av hjertet av Prajñāpāramitā, populært kalt hjertesūtraen.

Ifølge Tantra er det mulig å knytte lærdommene til chakraene.

Prajñāpāramitā-litteraturen[rediger | rediger kilde]

Forsiden til et sanskrit-manuskript av Prajñāpāramitā i 8 000 vers fra Nepal, skrevet på palmeblader i året 1080 e.Kr. 6,7 × 20 cm. Prajñāpāramitā er malt som en Bodhisattva som personifiserer tekstene. Bodleian Library, Oxford

Prajñāpāramitā er også navnet på den mest omfattende litteraturen innenfor mahāyanā-buddhismen. Den utgjør omkring 40 tekster, som i størrelse varierer fra 125,000 vers ned til en tekst bestående av det enkle ordet ikkesanskrit.

Den store prajñāpāramitā sūtra finnes i utgaver på 8 000, 10 000, 18 000, 25 000 og 100 000 vers.

Prajñāpāramitā i 8 000 og 10 000 vers er i utgangspunktet den samme teksten. Forskjellen består i at den sistnevnte repeterer avsnitt i den førstnevnte.

Prajñāpāramitā i 18 000, 25 000 og 100 000 vers er likeledes den samme teksten. Forskjellen er antall repetisjoner av avsnitt i teksten.

I tillegg finnes det en rekke forkortede utgaver. De mest kjente er diamantsūtraen og Hjertet av Prajñāpāramitā, også kalt hjertesūtraen, som er en kompakt fremstilling av læren om tomheten.

Store deler av denne litteraturen er bevart i sanskrit-manuskripter som kan dateres til perioden 100 f.Kr.100 e.Kr. Den er også bevart i oversettelser til tibetansk og kinesisk foretatt mellom det 2. århundre og det 9. århundre e.Kr.

I tillegg er et stort antall eksegeser tilknyttet denne litteraturen. Eksegeser ble skrevet av mahāyāna-buddhister i Sør-India i det 1. århundre e.Kr., i Nord-India i det 3. århundre e.Kr., og senere i Tibet, Sentral-Asia, Kina, Korea og Japan.

Den store prajñāpāramitā sūtra[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den store prajnaparamitasutraen

Den store prajñāpāramitā sūtra er en fellesbenevnelse på 6 tekster med et varierende antall vers (shlokas), der hvert vers har 32 stavelser. I Nepal, Kashmir og Tibet ble 5 tekster i det 9. århundre tildelt følgende titler:

  • Shatasāhashrikā (100 000 vers)
  • Pañchavimshāti-sāhashrikā (25 000 vers)
  • Ashtādasha-sāhashrikā (18 000 vers)
  • Dashasāhashrikā (10 000 vers)
  • Ashtasāhashrikā (8 000 vers)

Den sjette teksten, en forkortelse av «Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers», er bevart i en kinesisk oversettelse fra sanskrit som ble foretatt i det 7. århundre.

Den store prajñāpāramitā sūtra er den største teksten i mahāyanā-buddhismen. I den tibetanske buddhistiske kanon utgjør 5 av tekstene 20 bind i Derge-utgaven av Kenguyr.

I tibetansk tradisjon er den store prajñāpāramitā sūtra kalt GYE DRING DU SUM, «tre bøker, lang, middels, kort»: Lang (GYE) er utgaven i 100 000 vers, middels (DRING) er utgavene på 25 000 og 18 000 vers, og kort (DU) er utgavene på 10 000 og 8 000 vers.

Den originale prajñāpāramitā sūtra ble ødelagt av muslimske brann-stiftere under den islamske invasjonen av India, der blant annet Universitetet i Nalanda gikk opp i flammer.

Etiketter som «8 000 vers» var neppe tekstenes opprinnelige titler. For det første er benevnelsene upresise. Manuskriptet Add.866 av «Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers» ved Cambridge University, et sanskrit-manuskript fra Nepal fra 1008 e.Kr., har 8 411 vers. Likeledes har «Prajñāpāramitā sūtra i 100 000 vers» fra Nepal mer enn 125 000 vers.

For det andre ble slike titler aldri brukt i Kina. Oversettelsen av utgaven på 25 000 vers til kinesisk i året 291 e.Kr. ble tildelt tittelen «Prajñāpāramitā sūtra som utstråler Lyset», på bakgrunn av tittelen på første kapittel.

Oversettelsen til kinesisk i årene 172-179 e.Kr. av utgaven på 8 000 vers, hadde tittelen «Sūtra om praktisering av veien».

På grunn av prajñāpāramitā-litteraturens kompleksitet, er betegnelsene 8 000, 10 000, 18 000, 25 000 og 100 000 vers likevel brukt for å lette forståelsen.

Tekstens struktur[rediger | rediger kilde]

Prajñāpāramitā i 8 000 og 10 000 vers har begge 32 kapitler og er egentlig den samme teksten. Forskjellen er at den sistnevnte repeterer avsnitt i den førstnevnte.

Prajñāpāramitā i 18 000, 25 000 og 100 000 vers er likeledes den samme teksten, men varierer i antall gjentagelser. Prajñāpāramitā Sūtra i 18 000 vers har 83 kapitler i Narthang-utgaven av den tibetanske kanonen Kenguyr. Sanskrit-manuskriptene av Prajñāpāramitā sūtra i 25 000 vers har også 83 kapitler med de samme emnene. I Derge eller New Delhi Kenguyr har de henholdsvis 87 [18 000] og 76 [25 000] kapitler.

Prajñāpāramitā sūtra i 100 000 vers (86 kapitler i den tibetanske og 76 kapitler i den kinesiske oversettelse) er en videre utvidelse av utgavene i 18 000 og 25 000 vers med enda flere repetisjoner.

Astha-linjen Ashtādasha-linjen
EN FELLES, TAPT URTEKST - DEN STORE PRAJÑĀPARAMITĀ
10 000 vers (Dashasāhashrikā) 100 000 vers (Shatasāhashrikā)
8 000 vers (Ashtasāhashrikā) 25 000 vers (Pañchavimshātisāhashrikā)
Ukategorisert (kun bevart på kinesisk) 18 000 vers (Ashtādasha-sāhashrikā)

To forskjellige tekster[rediger | rediger kilde]

Den tyske orientalisten Dr. Edward Conze (19041979), betraktet Prajñāpāramitā i 8 000 vers som den eldste teksten, og de 5 andre som senere utvidelser. Han begrunnet dette med at flere kapitler i Prajñāpāramitā i 8 000 og 18 000 vers omhandlet lignende emner.

Senere orientalister betrakter Conze's argument som utilstrekkelig: Flere kapitler i 8 000 og 18 000 vers har lignende emner, men her stopper også alle likheter.

  • Intet sitat fra Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 og 10 000 vers finnes i Prajñāpāramitā sūtra i 18 000 og 25 000 vers
  • 8 kapitler av Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 og 10 000 vers (16, 21-22, 24 og 29-32) er fraværende i utgavene på 18 000 og 25 000 vers.
  • 28 kapitler i Prajñāpāramitā sūtra på 18 000 og 25 000 vers (2-5, 16-17 og 62-83) mangler paralleller i utgavene på 8 000 og 10 000 vers

Prajñāpāramitā sūtra i 18 000 vers er ikke en utvidelse av Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers, i betydningen repetisjoner av avsnitt.

Stadig flere orientalister mener at det dreier seg om to forskjellige tekster, som opprinnelig var to deler av en felles urtekst.

Omkring 350 e.Kr. skrev kineseren Chih Tun at prajñāpāramitā sūtra på 25 000 og 8 000 vers var to forskjellige og klart adskilte tekster som «utgikk fra en opprinnelig kilde, hvis tekst som teller 600 000 ord, nå sirkulerer i India, men aldri har kommet til Kina.»[1]

Den japanske orientalisten Shogo Watanabe har erstattet inndelingene etter antall vers med benevnelsen Ashtasāhashrikā-Pañchavimshāti (AD-PV) linjene av den store prajñāpāramitā sūtra.[2]

Forkortede prajñāpāramitāsūtraer[rediger | rediger kilde]

Kinesisk diamantsūtra

I tillegg finnes det en rekke forkortede utgaver. Mest kjent er diamantsūtraen og hjertesūtraen, som er en kompakt fremstilling av læren om tomheten. Bind 34 av Derge Kanguyr inneholder 18 forkortede utgaver (tekst 13-30) av den store prajñāpāramitā sūtra, oversatt til tibetansk:

I Derge Tenguyr finnes ytterligere to mindre prajñāpāramitā-tekster:

Den kinesiske buddhistiske kanon inneholder fire mindre prajñāpāramitā-tekster som ikke er bevart på sanskrit eller tibetansk:

Prajñāpāramitā-biblioteket til Xuán Zăng (玄奘) 660-663 e.Kr.[rediger | rediger kilde]

Oversettelsen til Xuán Zăng (玄奘, 602-664) er den største buddhistiske tekst som eksisterer. Den omfatter 600 bokruller, inneholdende 5 millioner kinesiske skrifttegn, der hvert tegn uttrykker et helt ord.

Originalen var en sanskrit-tekst som ble ervervet i Sørøst-India like før året 643 e.Kr. Xuán Zăng oversatte teksten til kinesisk ved klosteret Yù Huá Gōng (玉華宮) i nærheten av Jade-blomster palasset mellom den 16. februar 660 og den 25. november 663.

Keiser Shomu i Japan (701-756) hadde en særskilt tro på denne teksten, og fremmet seremonielle opplesninger av teksten og beordret kopiering av mange sett. Kopieringen av de 600 bokrullene begynte i året 730, og var avsluttet etter 15 år. Hver av de 600 bindene ble bemyndiget av et medlem av en liten gruppe av ansatte ved hoffet.

Fra Nara-perioden (710-794) og fremover, ble denne enorme teksten lest fra begynnelsen til slutten i ritualer som en bønn for en rikelig avling og for beskyttelse av staten mot pest. Senere leste prester bare ut av tittelen eller en seksjon av hver rull. På japansk er tekstens tittel Daihannyaharamita-kyo.

Xuán Zăng’s oversettelse består av 16 Prajñāpāramitā-tekster:

Prajñāpāramitā som bodhisattva[rediger | rediger kilde]

Statue av Guān Yīn fra dynastiet Ming, Kina. Shanghai-museet

Prajñāpāramitā er også navnet på en kvinnelig bodhisattva som personifiserer tekstene. Bilder og statuer av henne er å finne i Bengal, Sumatra, Java, Kambodsja, Nepal, Tibet, Kina og Japan.

Som gudinne er Prajñāpāramitā mor til alle Buddhaer (Buddha Mātri) og total opplysning. Hun er arketypen for alle buddhistiske gudinner. Den kinesiske reisende Fa-hsien beskrev statuer av henne i India i året 400 e.Kr. De eldste bevarte bilder og statuer er fra 800-tallet og senere.

Dyrkelse av Guān Yīn i tempelet

Innenfor japansk Shingon (Tantra) finner man henne i malerier av garbhadhātu-mandala, hvor hun opptrer i den lysbærende forsamling. I Tantra er hun beskrevet som det feminine aspekt av Ādi Buddha (den første Buddha).

Hun er vanligvis portrettert som gul og hvit, med 4 armer; noen ganger også med 2, 6, 10 eller 12 armer. I Kambodsja er hun ofte avbildet med 11 hoder og 22 armer.

Hendene er avbildet i belærende gester (dharmā chakrā mūdras). I øverste høyre hånd holder hun ofte tordenkilen eller diamantstaven (vajra) for å demonstrere uforanderlighet og tomheten (sunnyatā). I øverste venstre hånd holder hun ofte visdommens bok Prajñāpāramitā Sūtra for å demonstrere prajñā eller visdom.

Laveste høyre hånd holder hun ofte på hennes bryst for å demonstrere mangel på frykt og tilbakedrive onde krefter, og laveste venstre hånd hvilende i hennes skjød for å demonstrere meditativ stabilitet. Enkelte ganger holder hun også en lotus-blomst, en rosenkrans, et sverd (som skiller sannhet fra løgn) og en tiggerbolle (fornektelse av materielle goder for å oppnå visdom).

I Kina kalles hun Guān Yīn, barmhjertighetens og medlidenhetens bodhisattva.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hurvitz, Leon: The Jornual of American Oriental Society Vol 88, 1968, side 255
  2. ^ Watanabe, Shogo: «A comparative study of the Pancavimsatisahasrika Prajnaparamita», The Jornual of American Oriental Society Vol 114, No 3 (juliseptember 1994), sidene 386-396.

Se også[rediger | rediger kilde]