Den hvite rose

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Minnesmerke for Den hvite rose ved Ludwig-Maximilians-universitetet

Den hvite rose (Die Weiße Rose) var en ikkevoldelig opposisjonell gruppe av kristne studenter i begynnelsen av tyveårene ved Ludwig-Maximilians-Universität i München som skrev og distribuerte seks regimekritiske løpesedler mot det nasjonalsosialistiske regimet. I 1943 ble kjernemedlemmene arrestert av Gestapo og dømt til døden av Folkedomstolen og henrettet. Utkastet til en syvende pamflett ble funnet etter arrestasjonen.

Medlemmene[rediger | rediger kilde]

De opprinnelige medlemmene av gruppen var Hans Scholl, Sophie Scholl, Christoph Probst, Alexander Schmorell og Willi Graf. Inge Scholl, Hans og Sophie Scholls eldste søster, ble også medlem. Senere sluttet universitetsprofessoren Kurt Huber seg til dem, og skrev de to siste pamflettene.

Andre personer var involvert i gruppen, men var ikke i den indre kjerne. De inkluderer Hans Conrad Leipelt, Marie-Luise Jahn, Hans Hirzel, Susanne Hirzel, Heinz Brenner, Franz Josef Müller, Eugen Grimminger og Falk Harnack. De hadde også støttespillere utenfor studentmiljøet, som Probsts svigerfar Harald Dohrn, som ble angitt og henrettet få dager før amerikanerne nådde München,[1] arkitekten Manfred Eickemeyer som stilte sitt atelier til rådighet som møtelokale, maleren Wilhelm Geyer som hjalp til med atelieret, og bokhandleren Joseph Söhngen som skjulte løpesedler i kjelleren. Det kan også ha vært andre som hjalp til uten at dette har blitt kjent.

De mannlige medlemmene av Den hvite rose var krigsveteraner, som hadde kjempet på den franske og russiske fronten. De var påvirket av den tyske ungdomsbevegelsen, hvor Hans Scholl og Christoph Probst var medlemmer. De hadde sett hvor brutal krigen var, og hadde skjønt at den ikke kunne vinnes. Medlemmene av Den hvite rose avviste fascismen, og trodde på et føderalt Europa som bekjente seg til toleranse og rettferdighet. Den kristne troen var viktig for medlemmene av Den hvite rose, og de protestantiske Sophie og Hans Scholl ble stadig mer overbevist av katolsk tenkning.

I alt ble rundt åtti personer stilt for retten i forbindelse med Den hvite rose,[2] blant dem Traute Lafrenz, som en periode i 1942 var kjæreste med Hans Scholl og den som skaffet til veie mye av papiret til løpesedlene. Senere var hun den eneste utenfor familien som møtte opp i begravelsen til Sophie og Hans.[3]

Navnet[rediger | rediger kilde]

Under forhør hos Gestapo fortalte Hans Scholl at navnet Den hvite rose var hentet fra en spansk roman han hadde lest, uten at dette ble nærmere spesifisert. Dumbach og Newborn har i sin bok spekulert i om det kan dreie seg om boken Den hvite rose av B. Traven, den tyske forfatteren som er mest kjent for Skatten i Sierra Madre. Boken omhandler utbytting av bønder i Mexico, og ble utgitt i Tyskland i 1931.

Men i et senere avhør, den 20. februar, sa han at navnet var vilkårlig valgt. Den hvite rosen er ellers kjent som et symbol på renhet, og har vært et kristent symbol.

Navnet Den hvite rose ble kun brukt som overskrift på de fire første flygebladene, og medlemmet Traute Lafrenz presiserer at navnet aldri var i bruk som navn på kretsen av medlemmer. Men siden navnet ble husket, gikk det over til å bli betegnelsen både på flygebladene og på kretsen som stod bak dem.[4]

Løpesedlene[rediger | rediger kilde]

I de første løpesedlene siterte de Bibelen, Laozi, Aristoteles, Novalis og Goethe. Mens de fire første løpesedlene ble trykt i bare rundt hundre eksemplarer hver, og sendt til utvalgte akademikere i posten, ble de to neste trykt opp i rundt ti tusen eksemplarer og sendt til mottakere i hele landet, deriblant Hitler og Goebbels.[5] men av det første flygebladet som ble sendt ut i ca. hundre eksemplarer, ble 35 av løpesedlene levert til Gestapo.[6]

Mot slutten av juli 1942 ble de mannlige medlemmene av gruppen sendt til Østfronten for militærtjeneste mens det var ferie ved universitetet. På senhøsten kom de tilbake, og Den hvite roses aktivitet ble gjenopptatt. I januar 1943 brukte de en hånddrevet duplikator til å lage anslagsvis seks til ni tusen kopier av den femte løpeseddelen, med tittelen «Appell til alle tyskere!». Den ble distribuert via kurér til flere byer, og så postlagt der. Det ble funnet kopier i Stuttgart, Köln, Wien, Freiburg, Chemnitz, Hamburg og Berlin. Løpeseddelen var skrevet av Hans Scholl med forbedringer av Huber, og advarte om at Hitler førte Tyskland i avgrunnen. Etter at man begynte å forstå hvilken vei slaget om Stalingrad gikk, var dette tanker mange var mottagelige for i Tyskland. Gestapo satte i gang en intensiv leting etter de som stod bak.

Nettene til 3., 4., 8. og 15. februar ble slagord som «Frihet» og «Ned med Hitler» skrevet på vegger på universitetet og andre steder i München. Schmorell, Graf og Hans Scholl hadde malt dem med tjære, og det kan også ha vært andre som senere imiterte dette.

I begynnelsen av februar var nederlaget ved Stalingrad et faktum, og selv om myndighetene forsøkte å forvrenge virkeligheten, mistet mange troen på tysk seier i krigen. Som en følge av dette kom den sjette løpeseddelen, forfattet av Huber. Den hadde tittelen «Medstudenter!», og annonserte at «dommens dag» hadde kommet for «den mest avskyelige tyrann vårt folk noen gang har måttet tåle». Mange eksemplarer ble sendt med kurér og post, men det var også et restopplag som gruppen ikke hadde konvolutter til på grunn av papirmangelen.

Arrestasjoner og rettssaker[rediger | rediger kilde]

Atriet på Ludwig-Maximilians-universitetet. Her ble Sophie og Hans Scholl pågrepet mens de delte ut løpesedler.
Jakob Schmid under rettssaken i februar 1947

Den 18. februar 1943 tok Hans og Sophie Scholl med seg restopplaget av den sjette løpeseddelen til universitetet. Mens forelesninger pågikk la de raskt ut bunker i de tomme korridorene slik at studentene kunne finne dem når de kom ut. Da de hadde lagt ut løpesedlene fant Sophie noen til i kofferten, og de gikk til atriet hvor Sophie kastet ut de siste fra øverste etasje. Dette ble oppdaget av Jakob Schmid, som arbeidet som pedell (politisk kommissær og ansvarlig for ro og orden) og han pågrep dem. Politiet var ikke langt unna på grunn av de mange hendelsene ved universitetet den siste tiden, og de to var snart i Gestapos varetekt. Andre aktive medlemmer ble arrestert og forhørt i timene og dagene som fulgte.

Kort tid etter arrestasjonen ble et manuskript til en syvende løpeseddel funnet på Hans Scholl. Skriften ble identifisert som tilhørende Christoph Probst. Selv om søsknene prøvde å holde ham utenfor, siden han var trebarnsfar og dermed hadde langt mer å tape, var dette fellende bevis.

Gravene til Sophie og Hans Scholl og Chrisoph Probst ved siden av Stadelheimfengselet i München.

Søsknene Scholl og Probst ble den 22. februar 1943 stilt for Volksgerichtshof, «Folkedomstolen», som dømte i politiske saker. Roland Freisler, som var domstolens president, kom fra Berlin for å lede saken. Prosessen var, i likhet med mange saker som ble ført for folkedomstolen, mer en anledning til å ydmyke de tiltalte enn en reell rettssak. Ingen av de oppnevnte forsvarerne hadde spørsmål, og de tiltaltes forsøk på å forklare sine handlinger ble avbrutt med utskjelling. Sophie Scholl klarte å få sagt til dommeren at «du vet like godt som oss at krigen er tapt. Hvorfor er du så feig at du ikke vil innrømme det?». Dommen var klar på forhånd; de tre ble dømt til døden ved giljotinering. Dommen ble eksekvert i Stadelheim-fengselet samme dag. Bøddelen, Johann Reichardt, hadde vært skarpretter siden 1924 og tok livet av ca. tre tusen politiske fanger i Det tredje rike. Etter andre verdenskrigs slutt ble han sendt til det amerikanske fengselet i Landsberg, der han hengte nasjonalsosialister som var dømt for krigsforbrytelser. Selv døde han fredelig som pensjonist.[7]

De tre som ble henrettet, hadde under lange forhør klart å la være å implisere andre. Det er uklart om de ble utsatt for tortur. Det var et rykte om at Sophie Scholl hadde fått brukket det ene benet under tortur, men det var ikke korrekt. Uansett ble Schmorell og Huber arrestert, og henrettet 13. juli 1943. Graf ble henrettet 12. oktober 1943.

Venner og kolleger av de dømte ble straffet med fengsel fra seks måneder til ti år for å lage og distribuere løpesedler, og for å samle inn penger til enken og barna til Probst.

Flere av medlemmene hadde ventet at deres offer ville føre til et studentopprør mot Hitler og krigen. Men dette uteble; de fleste studenter fortsatte som før, og andre mennesker tiet. Mange mente fortsatt at bevegelsen var unasjonal og skadelig for Tyskland. Først etter andre verdenskrig ble deres innsats fullt ut verdsatt.

Hyllester[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Den hvite rose raskt et symbol på motstand mot tyranniet, og medlemmene ble hyllet for å ha ofret alt uten egeninteresse. Deres historie ble svært godt kjent. Komponisten Carl Orff hevdet overfor allierte forhørsledere at han var en av grunnleggerne, og ble raskt løslatt. Om han hadde vært tilknyttet Den hvite rose er usikkert; han kjente Karl Huber personlig, men det finnes ingen bevis for at han arbeidet for gruppen.

Plassen foran sentralhallen ved universitetet hvor de studerte og ble arrestert har fått navnet Geschwister-Scholl-Platz etter Hans og Sophie Scholl, mens plassen på den andre siden av bygningen heter Professor-Huber-Platz. Et stort antall skoler, gater og plasser over hele Tyskland har fått navn etter gruppen eller medlemmer av den.

Utstillingen Ulmer DenkStätte Weiße Rose er et prosjekt ledet av Weiße Rose Stiftung. Den har en permanent installering i Ulm, men er også en vandreutstilling. Hensikt er å styrke kunnskapen om motstandsarbeidet under krigen, såvel som å hylle de som var tilknyttet Den hvite rose.

TV-kanalen ZDF hadde i 2003 en stor meningsmåling hvor man kåret de største tyskerne gjennom historien. På grunn av et enormt antall stemmer fra unge tyskere havnet Hans og Sophie Scholl, de to mest kjente av medlemmene, på fjerdeplass. De kom dermed høyere enn personer som Bach, Goethe, Gutenberg, Brandt, Bismarck og Einstein. Blant de unge seerne kom søskenparet på en klar førsteplass. Magasinet Birgitte, med omkring 400 000 lesere, hadde kort tid tidligere kåret Sophie Scholl til den fremste kvinne i det 20. århundre.

Historien har blitt fremstilt i flere medier, blant annet i en opera av Udo Zimmermann og i flere filmer. Den første filmatiseringen kom i 1970-årene. Das Versprechen («Løftet») var finansiert av Bayerns delstatsmyndigheter, og ble i liten grad kjent selv i Tyskland. Den skiller seg fra andre filmatiseringer ved at den også dekker den tidlige perioden. I 1982 kom Percy Adlons Fünf Letzte Tage («De fem siste dager»), med Lena Stolze i rollen som Sophie Scholl. Filmen forteller om Sophie Scholl i tiden fra arrestasjonen til henrettelsen, sett gjennom cellekameraten Else Gebels øyne. Samme år kom Michael Verhoevens Die Weiße Rose, også den med Lena Stolze i hovedrollen som Sophie Scholl.

I 1991 hadde Lillian Garrett-Groags stykke The White Rose premiere på Old Globe Theatre.

I februar 2005 kom filmen Sophie Scholls siste dager, regissert av Marc Rothemund. Julia Jentsch spilte Sophie Scholl. Filmen var basert på intervjuer med overlevende og referater fra forhør og rettssaker som inntil 1990 hadde ligget skjult i østtyske arkiver. Dette gav filmen en større realisme enn man hadde hatt mulighet til å oppnå i tidligere filmatiseringer. Den ble nominert til en Oscar for beste utenlandske film, og ved Filmfestivalen i Berlin fikk Rothemund Sølvbjørnen som beste regissør mens Jentsch fikk Sølvbjørnen som beste skuespiller.

Det er også utgitt et betydelig antall bøker som omhandler eller nevner Den hvite rose. Jud Newborn, som i 2006 utgav boken Definitive Account of the White Rose sammen med Annette Dumbach, fikk laget en permanent utstilling om Den hvite rose på United States Holocaust Memorial Museum i Washington D.C. Newborn og Dumbachs bok er pr. 2007 den mest omfattende som er utgitt om Den hvite rose, idet den inkluderer materialet fra de østtyske arkivene. Blant dokumentene som er gjengitt er manuskriptet til den syvende løpeseddelen, som man trodde hadde gått tapt. Under pågripelsen hadde Hans utkastet i lommen; han hadde forsøkt å rive det i stykker. Til Gestapo sa han at en ukjent student i mengden hadde stukket det i lommen på ham. Gestapo satte imidlertid bitene sammen, og sammenlignet håndskriften på bitene med prøver på Probsts håndskrift som var funnet hos Hans. Etter Berlinmurens fall ble Gestapos rekonstruksjon av utkastet funnet i østtyske arkiver. Det begynner slik: «Stalingrad! To hundre tusen tyske brødre ble ofret til ære for en militær svindel. Betingelsene for overgivelse som ble satt av russerne, ble ikke gjort kjent for soldatene som ble ofret. For dette massedrapet mottok generaloberst Paulus eikebladmedaljen. Høytstående offiserer unnslapp nedslaktningen i Stalingrad med fly. Hitler nektet de omringede troppene å trekke seg tilbake til styrkene bak frontlinjene. Nå anklages morderen Hitler av blodet fra to hundre tusen dødsdømte soldater.»

I 2003 dannet studenter ved University of Texas i Austin en organisasjon kalt The White Rose Society. Formålet er å minnes holocaust og å styrke oppmerksomheten omkring folkemord. I april hvert år deler medlemmene ut 10 000 hvite roser på universitetet, tilsvarende antallet mennesker man mener ble drept daglig i Auschwitz.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 70), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7
  2. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 185)
  3. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 207)
  4. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 145)
  5. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 144-5)
  6. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 105)
  7. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 231), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Detlef Bald, "Wider die Kriegsmaschinerie" Kriegserfahrungen und Motive des Widerstandes der "Weißen Rose", Essen 2005, Klartext Verlag ISBN 3-89861-488-3
  • Detlef Bald, Die Weiße Rose, Berlin 2003 ISBN 3-351-02546-7 (innbundet) / ISBN 3-7466-8116-2 (paperback 2004)
  • Dumbach, Annette og Newborn, Jud: Sophie Scholl & The White Rose, 2006 (utvidet versjon av Shattering the German Night, 1986)
  • Kißener/Schäfers (Hrsg.), Weitertragen – Studien zur Weißen Rose. Festschrift für Anneliese Knoop-Graf zum 80. Geburtstag. 2001 ISBN 3-89669-962-8
  • Rudolf Lill (Hrsg.), Hochverrat? Neue Forschungen zur Weißen Rose, 2. utg.. 1999 ISBN 3-89669-902-4
  • Inge Scholl, " Die Weiße Rose", Frankfurt am Main 1955 (Erw. Neuausgabe: Feb 1993). Fischer Verlag ISBN 3-596-11802-6.
  • Hildegard Hamm-Brücher, "Zerreißt den Mantel der Gleichgültigkeit"- Die Weiße Rose und unsere Zeit, Berlin 1997; Aufbau Taschenbuch Verlag ISBN 3-7466-8515-X
  • Susanne Hirzel, "Vom Ja zum Nein. Eine schwäbische Jugend 1933 bis 1945. Aus dem Kreis der 'Weißen Rose'. ISBN 3-87407-368-8
  • Christoph Probst Gymnasium Gilching (Hrsg.), ...Damit Deutschland weiterlebt! – Christoph Probst ISBN 3-00-007034-6
  • Harald Steffahn, Die Weiße Rose. Rowohlt, Reinbek 1992 ISBN 3-499-50498-7
  • Thomas Hartnagel (Hrsg.), Sophie Scholl und Fritz Hartnagel – Damit wir uns nicht verlieren. Briefwechsel 1937-1943 ISBN 3-10-000425-6
  • Sönke Zankel: Die „Weisse Rose“ war nur der Anfang. Geschichte eines Widerstandskreises. Köln: Böhlau, 2006. ISBN 3-412-09206-1
  • Neumann, Alfred: Es waren ihrer Sechs. Berlin: Habel 1947