De Havilland Sea Venom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
De Havilland Sea Venom
De Havilland Sea Venom
de Havilland Sea Venom FAW Mk.22
Informasjon
RolleJagerfly
ProdusentDe Havilland
Første flyvning19. april 1951
Introdusert1954
Utfaset1970
StatusPensjonert
Brukt avRoyal Navy
Marine nationale
Utviklet fraDe Havilland Venom

de Havilland Sea Venom er et britisk hangarskipbasert jetjagerfly, en marinetilpasset variant av de Havilland Venom. Det tjenestegjorde i Royal Navys Fleet Air Arm og ved Royal Australian Navy. Den franske marine opererte Aquilon, en versjon av Sea Venom FAW.20 lisensbygget av SNCASE (Sud-Est).

Konstruksjon og utvikling[rediger | rediger kilde]

Sea Venom var en marinetilpasset versjon av Venom NF.2 toseters nattjager, og ble brukt som en et allværs avskjæringsfly av Fleet Air Arm (FAA). De nødvendige modifiseringer for bruk på Royal Navys hangarskip består av foldbare vinger, en bremsekrok (som kunne trekkes inn i en karakteristisk "leppe" over eksosrøret) og forsterket understell. Kuppelen over cockpit ble modifisert for å kunne skytes av under vann. Den første prototype gjorde sin første flyvning i 1951, og begynte prøver fra hangarskip samme år. Ytterligere to prototyper ble bygget.[1] Den første produksjonsmodellen av Sea Venom fikk betegnelsen FAW.20 (Fighter, All-Weather). Den ble drevet av en enkel de Havilland Ghost 103 turbojet motor og bevæpningen var den samme som RAFs versjon. Neste variant var FAW.21, som hadde samme endringer som ble introdusert med Venom NF.2A og NF.3. Noen av disse modifiseringer omfattet Ghost 104 motor, en klar kuppel og amerikansk radar. Den siste Royal Navy-varianten var FAW.22 drevet av en Ghost 105 motor. Til sammen 39 av denne typen ble bygget i 1957–58. Noen ble senere utstyrt med de Havilland Firestreak luft-til-luft missil.

Syv FAW.21 ble modifisert i 1958 med utstyr for elektroniske mottiltak (ECM). Kanonen ble erstattet av ECM-utstyr. Disse ble ECM.21. 831 Naval Air Squadron, som var den eneste skvadronen som ble utstyrt med dette var landbasert ved RAF Watton fra 1963 og ble oppløst i 1966. Konverterte FAW.22 ble samme måte kjent som ECM.22.

Et modernisert Sea Venom-prosjekt, betegnet DH.116 med bakoverstrøkne vinger og oppgradert radar ble vurdert, men kansellert da Royal Navy mente at alle erstatninger trengte to motorer. de Havilland Sea Vixen erstattet til slutt Sea Venom.

Operativ historie[rediger | rediger kilde]

I Royal Navys tjeneste[rediger | rediger kilde]

I 1956 deltok Sea Venoms, sammen med RAF Venoms i Suezkrisen som begynte 31. otober. Fly fra 809., 891., 892., 893., 894. og 895. Naval Air Squadron[2] basert på det lette hangarskipet HMS «Albion» og hangarskipet HMS «Eagle» deltok. Den anglo-franske invasjonen med kodenavn Operation Musketeer kom som følge av nasjonaliseringen av Suez-kanalen utført av Egypts leder, General Nasser. Luftkrigen begynte 31. oktober 1956 og signaliserte begynnelsen på Suez-krigen. Sea Venom deltok i mange oppdrag, med bombing av forskjellige mål i Egypt.

Sea Venom ble også brukt under andre konflikter i Midtøsten.

I 1959 begynte Sea Venom å bli erstattet i Royal Navy av de Havilland Sea Vixen, et fly som også hadde den karakteristiske dobbelthalen. Sea Venom ble trukket fra frontlinjetjeneste rett etterpå. Typen fortsatte å fly ved andrelinje FAA-enheter til den ble trukket tilbake i 1970.

Tjeneste for andre nasjoner[rediger | rediger kilde]

Royal Navy Sea Venom som overføres til Royal Australian Navy rundt 1955

Trettini Sea Venom FAW.53 tjenstegjorde ved Royal Australian Navy (RAN), der de erstattet Hawker Sea Fury. Sea Venom ble satt i tjeneste i 1956, og i løpet av sin tjenestetid ved RAN, opererte de fra hangarskipet HMAS «Melbourne». Den ble trukket tilbake fra førstelinjetjeneste i 1967, da den ble erststtet av amerikanske McDonnell Douglas A-4G Skyhawk. Aquilon var i tjeneste i den franske marinen til den ble trukket tilbake i 1963.

Operatører[rediger | rediger kilde]

Sea Venom i South Australian Aviation Museum Port Adelaide

Sea Venom operatører[rediger | rediger kilde]

AustraliaAustralia Australia
StorbritanniaStorbritannia Storbritannia

Andre operatører[rediger | rediger kilde]

FrankrikeFrankrike Frankrike

Museale fly[rediger | rediger kilde]

En Sea Venom FAW Mk.21 ved Imperial War Museum Duxford i 2011

Spesifikasjoner (Sea Venom FAW.22)[rediger | rediger kilde]

Sea Venom FAW.20.
  • Besetning = 2
  • Lengde = 11,15 m
  • Vingespenn = 13,06 m
  • Høyde = 2,60 m
  • Vingeareal = 25,9 m²
  • Max takeoff vekt = 7 167 kg
  • Motor = de Havilland Ghost 105, turbojet 23.6 kN skyvekraft
  • Toppfart = 927 km/t
  • Marsjhøyde = 12 040 m
  • Klatrefart = 29,2 m/s
Bevæpning
  • 4 × 20 mm Hispano Mk.V kanoner, 150 skudd hver
  • Raketter: 8 × 60-punds RP-3
  • Bomber = 2 x 450 kg bomber[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Tilsvarende fly[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gunston 1981, p. 56.
  2. ^ British Naval Aircraft Since 1912, Owen Thetford1962, Putnam & Co. Ltd., p.96
  3. ^ Mason 1992, p. 363.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Green, William. The World's Fighting Planes. London: Macdonald, 1964.
  • Gunston, Bill. Fighters of the Fifties. Cambridge, UK: Patrick Stephens Limited, 1981. ISBN 0-85059-463-4.
  • Mason, Francis K. The British Fighter since 1912. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 1992. ISBN 1-55750-082-7.
  • Jackson, A. J. (1978). de Havilland Aircraft since 1909. London: Putnam. ISBN 0-370-30022-X. 
  • Jackson, A. J. de Havilland Aircraft since 1909. London: Putnam, Third edition, 1987. ISBN 0-85177-802-X.
  • Sturtivant, Ray. De Havilland's Sea Venom...a Naval Twin Boomer. Air International, Vol 39. No 2, August 1990, pp. 81–90. ISSN 0306-5634.
  • Thetford, Owen. British Naval Aircraft 1912-58. London: Putnam Publishing, 1958.
  • Wilson, Stewart. Sea Fury, Firefly and Sea Venom in Australian Service. Weston Creek, ACT, Australia: Aerospace Publications, 1993. ISBN 1-875671-05-6.
  • Winchester, Jim, ed. "De Havilland Sea Vixen." Military Aircraft of the Cold War (The Aviation Factfile). Rochester, Kent, UK: The Grange plc., 2006. ISBN 1-84013-929-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]