De Havilland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
De Havilland Aircraft Company Limited
Org.formLimited Company
Etablert1920
Opphørt1964
Etterfølger(e)Innlemmet i Hawker Siddeley
MorselskapHawker Siddeley (fra 1959)
Datterselskap(er)de Havilland Canada (1928)
de Havilland Australia (1927)
Airspeed Ltd. (1940–1951)
De Havilland Propellers (1935–1961)
de Havilland Engine Company (1944–1961)
HovedkontorHatfield, Hertfordshire, England
BransjeLuftfart
Grunnlegger(e)Geoffrey de Havilland
NøkkelpersonerGeoffrey de Havilland, grunnlegger og flykonstruktør

De Havilland Aircraft Company Limited /dəˈhævᵻlənd/ var en britisk flyprodusent grunnlagt sent i 1920 av Geoffrey de HavillandStag Lane Aerodrome i Edgware i utkanten av Nord-London. Virksomheten ble senere flyttet til Hatfield i Hertfordshire.

Selskapet var kjent for sine innovasjoner, og de Havilland var ansvarlige for en rekke viktige luftfartøy, inkludert dobbeldekkeren Moth som revolusjonerte den generelle luftfarten i 1920-årene, Fox Moth som kom i 1930-årene, det lette bombeflyet fra andre verdenskrig, Mosquito, som var bygd av tre, og det første passasjerjetflyet Comet.

Selskapet de Havilland ble en del av Hawker Siddeley-gruppen i 1960, men mistet sin egen identitet i 1963. I dag er det en del av det britiske luftfarts- og forsvarsselskapet BAE Systems plc.

Historie[rediger | rediger kilde]

I januar 1920 arbeidet Geoffrey de Havilland for Airco som teknisk direktør og sjefskonstruktør. BSA kjøpte 20. januar 1920 Airco fra George Holt Thomas visstnok etter at en av direktørene i BSA hadde gjort mangelfulle undersøkelser om selskapets finansielle situasjon. I løpet av noen dager oppdaget BSA hvilken tilstand Airco virkelig befant seg i, og la det ned. Tapene som fulgte var så store at BSA ikke kunne betale utbytte de neste fire årene.[1]

Ved hjelp av Thomas, skaffet de Havilland seg enkle lokaler på nærliggende Stag Lane Aerodrome og grunnla et aksjeselskap, De Havilland Aircraft Company Limited, registrert 26. september 1920. Ledelsen bestod av de Havilland, Arthur E. Turner og sjefsingeniør Charles Clement Walker. Egenkapitalen var £50,000.[2]

Den nødvendige kapitalen kom fra[3] Geoffrey de Havilland (£3,000) og George Holt Thomas (£10,000), og flere andre som bidrom med £1,000. Med en ordre verdt £2,500 som opprinnelig var bestilt hos Airco i bakhånd,[4] fikk de Havilland inn vennene Charles Clement Walker (aerodynamikk og stresstesting), Wilfred E. Nixon (sekretær), Francis E. N. St.Barbe (forretninger og salg) og Frank Hearle (verkstedleder).[5] Hugh Burroughes gikk til Gloster Aircraft Company. Det nystartede selskapet hadde hellet med seg neste år, da de ble kontaktet av en mann som ønsket å få bygget set et nytt fly, Alan Samuel Butler. Han gjorde en stor investering i selskapet.[3] Omsetningen første år var £32,782 og fortjenesten £2,387, og tidlig i 1922 kjøpte de Stag Lane aerodrome for £20,000.[4] De klarte seg fram til 1925 da de Havillands egen konstruksjon, Moth (første flyvning 22. februar 1925) viste seg å være akkurat hva verdens luftfart ventet på.[5] I 1928 ble de Havilland Aircraft Company Limited børsnotert.[6]

I starten konsentrerte de Havilland seg om en- og toseteres dobbeltdekkere, en videreføring av serien av DH-fly bygd av Airco, men tilpasset dem for bruk hos luftfartsselskaper, men så introduserte de en serie av mindre fly drevet av de Havilland's egen Gipsy-motor. Disse inkluderte Gipsy Moth og Tiger Moth. Disse flyene satte mange luftfartsrekorder, mange av disse ble satt med de Havilland selv bak spakene. Amy Johnson fløy solo fra England til Australia i en Gipsy Moth i 1930.

Moth-serien med fly fortsatte med den mer forfinede Hornet Moth, med innebygget kabin, og Moth Minor, som var en lavvinget enkeltdekker bygd av tre. Et av de Havillands varemerker var at navnet på flytypen var malt på skroget i en elegant skrifttype. Når det var streik på fabrikken, brukte dekoratørene den samme skrifttypen for å lage arbeidernes protestplakater.

DH 84 Dragon var det første flyet som ble innkjøpt av Aer Lingus i 1936; senere opererte de DH 86B Dragon Express og DH 89 Dragon Rapide. De Havilland fortsatte å bygge høy-ytelsesfly, inkludert to-motors racerflyet DH 88 Comet, hvorav et ble berømt som vinner av MacRobertson Air Race fra England til Australia i 1934.

Bygging av Mosquito-fly ved de Havilland fabrikken i Hatfield i 1943

Konstruksjonene med høye ytelser og bruken av tre i byggingen av flyene kulminerte med Mosquito, som var konstruert hovedsakelig av tre for å spare strategiske materialer som aluminium under andre verdenskrigr. Selskapet fulgte opp med jageren Hornet som hadde enda bedre ytelser, og som var et tidlig eksempel på bruken av teknikken med limte forbindelser mellom metall-tre og metall-metall..

Den første prototypen av de Havilland DH106 Comet på Hatfield i 1949

Etter den andre verdenskrig fortsatte de Havilland med avanserte konstruksjoner både for militært og sivilt bruk, men flere store katastrofer førte etter hvert til firmaets undergang. Den eksprimentelle haleløse jetdrevne jageren de Havilland DH 108 Swallow styrtet i Themsenestuaret, og testpiloten, som var grunnleggerens sønn, Geoffrey de Havilland, Jr., ble drept. En stor ekstra flyfabrikk på Hawarden Airport ved Broughton i nærheten av Chester, som utfylte produksjonskapasiteten på Hatfield, ble kjøpt i 1948. De Havilland Comet, som var det etterlengtede første jetdrevne passasjerflyet, dobbelt så raskt som alternativene, og en britisk stolthet, ble satt i trafikk i 1952. Comet ble utsatt for tre store ulykker i løpet av bare to år. Like katastrofal var ulykken på Farnborough Airshow i 1952 da en prototype av DH.110 gikk i oppløsning i lufta og drepte flere publikummere.

På grunn av de strukturelle problemene med Comet, ble alle gjenværende fly tatt ut av trafikk i 1954, og de Havilland satte i gang et større arbeid for å bygge en ny versjon som skulle være både større og sterkere. Resultatet, Comet 4, gjorde at de Havilland-passasjerflyet igjen kunne settes i trafikk i 1958. Men da hadde allerede USA fått sine Boeing 707 og Douglas DC-8-jetfly, som begge var raskere og mer økonomiske i drift. Bestillingene på Comet tørket inn.

Hawker Siddeley kjøpte De Havilland i 1960, men beholdt det som et separat selskap fram til 1963. Det året ble det til de Havilland Division i Hawker Siddeley Aviation[7] og alle modeller i produksjon eller under utvikling endret betegnelse fra "DH' til "HS" (se Hawker Siddeley Trident og BAe 125). Det berømte merket "DH" og de Havilland-navnet lever dog videre, med flere hundre Moth av forskjellige modeller og og et stort antall av mange av selskapets andre konstruksjoner som fremdeles flyr rundt i verden.[8]

De Havilland vendte tilbake til langdistanseselskapene i 1962 med et tremotors passasjerfly, DH 121 Trident. Konstruksjonen ble dog gjort mindre for å passe behovene til et spesielt flyselskap—British European Airways. Andre flyselskaper fant det ikke attraktivt og vendte seg i stedet til den konkurrerende tremotors maskinen: Boeing 727 som var omtrent på samme størrelse som den opprinnelig planlagte DH 121. de Havilland bygde kun 117 Trident, mens Boeing etter hvert solgte over 1800 727.

De Havilland var også med og utviklet langdistanseraketter,[9] med Blue Streak, som brukte flytende brennstoff. Den ble ikke tatt i bruk militært, men ble første trinn i raketten Europa, som skulle brukes til oppskytning av romfartøyer. I tester hadde Blue Streak bra ytelser—men de neste trinnene, som var bygd i Frankrik og Tyskland feilet gjentatte ganger. I 1973, ble Europa-programmet kansellert, og med det også Blue Streak. Den siste endte opp hos en bonde som brukte brennstofftankene til kyllinghus.[10]

Produkter[rediger | rediger kilde]

Luftfartøyer[rediger | rediger kilde]

de Havilland Biplane No. 2 eller F.E.1 i lufta, circa 1911
En de Havilland Airco DH9 utstilt ved Imperial War Museum Duxford i 2008
En de Havilland DH 83 Fox MothKemble Airport i 2003
1936 de Havilland DH87B Hornet Moth under avgang på Kemble Air Day, Wiltshire, i 2008
En DH.89 Dragon Rapide fra Army Parachute Association på RAF Netheravon i 1968
De Havilland Hercules-66 Imperial Airways
de Havilland Mosquito B 35 (ombygd til en FB Mk.VI, utstilt på Alberta Aviation Museum)
En de Havilland DH.104 Dove på Kemble i 2003
En de Havilland designet HS.121 Trident 3 fra British AirwaysManchester Airport i 1975
de Havilland Sea Vixen (G-CVIX) på et flyshow i Kemble i 2005

Reservedeler[rediger | rediger kilde]

  • Hardware
    • DHS bolter
    • DHS nagler

Våpensystemer[rediger | rediger kilde]

En Blue Streak-rakett på Deutsches MuseumSchleissheim i Munchen

Datterselskaper[rediger | rediger kilde]

de Havilland Canada[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: de Havilland Canada

C-FGYN Adlair Aviation Ltd. De Havilland Canada DHC-2 Beaver Mk I med pontonger
Bombardier (de Havilland Canada) Dash 8 fra Flybe
de Havilland Australia DHA.3 Drover 3B i Sydney (Bankstown) i 1970, hvor det ble bygd

de Havilland Canada Aircraft of Canada Ltd. ble dannet i 1928[11] for å bygge Moth-fly til pilotutdanning for kanadiske flyvere og fortsatte etter krigen med å bygge sine egne konstruksjoner egnet for det tøffe kanadiske klimaet. Flyene DHC-2 til DHC-7 var alle av STOL-type. DHC var en periode et statseid selskap, deretter en avdeling i Boeing, så tilbake som et statlig selskap. de Havilland (Canada) ble til slutt til en del av Bombardier-gruppen av selskaper og Dash 8 er fortsatt i produksjon, hvor det blir lagt spesiell vekt på det lave lydnivået sammenlignet med andre fly av tilsvarene størrelse. I mai 2005 solgte Bombardier rettighetene til de utgåtte flymodellene (DHC-1 til DHC-7) til Viking Air Ltd. i Sidney i British Columbia.

de Havilland Australia[rediger | rediger kilde]

Det første oversjøiske datterselskapet i Australia ble dannet i mars 1927 som de Havilland Aircraft Pty. Ltd. Selskapet flyttet fra Melbourne til Sydney i 1930 hvor det fungerte som en agent for morselskapet, med montering, reparasjoner og reservedelslager for selskapets populære sports- og passasjerfly. Konstruksjon og full produksjon av fly hos de Havilland Australia (DHA) begynte ikke før andre verdenskrig, da selskapet begynte å produsere DH 82 Tiger Moth som basis skolefly i Bankstown i New South Wales.

Under andre verdenskrig, konstruerte DHA et lite militært glidefly for transport av personell, som var tenkt brukt dersom Australia ble invadert av Japan. DH-G1 kom i 1942 og brukte fremre del av flykroppen fra DH 84 Dragon, siden 87 av disse var i produksjon på samme fabrikk som øvingsfly for navigatører. De to som ble bygd fungerte som prototyper for den endelige modellen DH-G2 som ble produsert året etter, men behovet var ikke lenger til stede og bare seks DH-G2 ble bygd. Selskapet begynte også å produsere Mosquito, hvor de første ble levert til RAAF i 1944. Totalt 212 Mosquitoer ble bygd på Bankstown mellom 1943 og 1948. Noen av disse var i tjeneste hos RAAF fram til 1953.

Lisensproduksjon av de Havilland Vampire startet i 1948, hvor den første av 190 som ble bygd fløy i 1949.

En annen konstruksjon fra DHA, de Havilland DHA-3 Drover, ble produsert mellom 1948 og 1953. Kun 20 ble bygd, hovedsakelig til Royal Flying Doctor Service (RFDS), Trans Australia Airlines og Qantas. DHA-3 Drover var et tre-motors lett transportfly utviklet fra DH 104 Dove, som kunne frakte 6-8 passasjerer. Det ble konstruert som en erstatning for DH 84 Dragon, som var vanlig i Australia på grunn av krigsproduksjonen hos DHA. Motoren som ble valgt til den nye konstruksjonen var de Havilland Gipsy Major Mk-10 4s. Flere Drovere ble senere ombygd med den kraftigere Lycoming O-360 boksermotoren for å bedre ytelsen.

I 1959 ble det opprettet en avdeling for båtbygging kalt de Havilland Marine ved fabrikken i Bankstown.

de Havilland Australia eies nå av Boeing Australia og er kjent som Hawker de Havilland Aerospace. 6. februar 2009, annonserte Boeing at Hawker de Havilland endrer navn til Boeing Aerostructures Australia.

de Havilland New Zealand[rediger | rediger kilde]

Bilde fra de Havillands flyfabrikk på New Zealand i Rongotai i Wellington i 1939 eller 1940

For å møte etterspørselen etter Tiger Moth skolefly fra Royal New Zealand Air Force og eventuelt for RAF-opplæring som skulle gjøres på New Zealand, ble de Havilland (New Zealand) Company Ltd etablert i mars 1939, og arbeidene med New Zealands første flyfabrikk i Rongotai startet.[12] Etter andre verdenskrig drev selskapet med diverse vedlikeholdsarbeider til det ble overtatt av Hawker Siddeley International NZ Ltd i 1964.[13][14] Stedet hvor fabrikken lå er nå en del av Wellington internasjonale lufthavn.

de Havilland Engines[rediger | rediger kilde]

I tillegg til å være en framgangsrik flyprodusent, var de Havilland også en viktig produsent av flymotorer. Dette var ikke helt vanlig, oftest ble motorer konstruert og bygd av spesialiserte selskaper, men i Storbritannia hadde også Bristol Aeroplane Company en omfattende produksjon av motorer og Armstrong Whitworth Aircraft var en del av Armstrong Siddeley[15] «Gipsy»-motoren og senere konstruksjoner som Gipsy Major var vellykkede og populære motorer som ble brukt i nesten alle av de Havillands lette modeller og flere andre fly fra andre produsenter. Gipsy-motorene var relativt uvanlige i 1930- og 40-årene siden de var rekkemotorer, i en tid da stjernemotorer eller boksermotorer var mer populære. Selskapet var også en konkurrent til Rolls-Royce og Metrovick i de første årene av jetmotorens utvikling. Ved å bruke Frank Halfords kompetanse, og senere kjøpe ut selskapet hans, produserte de de Havilland Goblin og de Havilland Ghost-motorene for sine første jetjagere og deretter for Comet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Davenport-Hines 2002, p. 216.
  2. ^ Flight Magazine, 7 October 1920, p. 1070.
  3. ^ a b "The De Havilland Aircraft Company." RAF Museum website. Retrieved: 3 April 2014.
  4. ^ a b Flight Magazine, 20 September 1940. p. 254.
  5. ^ a b "Obituary: Sir Geoffrey de Havilland, O.M." The Times, Issue 56328, Saturday, 22 May 1965, p. 10.
  6. ^ Flight Magazine, 20 September 1940, p. 255.
  7. ^ "de Havilland History." Arkivert 7 oktober 2007 hos Wayback Machine. RAF Museum, Retrieved: 12 August 2007.
  8. ^ Landings.com "Australia, Canada, New Zealand, UK & US Civil Aircraft Register databases." landings.com. Retrieved: 12 August 2007.
  9. ^ de Havilland propellers
  10. ^ T. A. Heppenheimer (2002). «The Expanding World of the Shuttle». History of the Space Shuttle, Volume Two: Development of the Space Shuttle, 1972–1981. Smithsonian. s. 92. ISBN 978-1-58834-441-0. Besøkt 11. juni 2015. 
  11. ^ "de Havilland Canada." GlobalSecurity.org. Retrieved: 14 April 2015.
  12. ^ Ewing 1986, p. 120.
  13. ^ White's Air Directory and Who's Who in New Zealand aviation, 1964, p. 7.
  14. ^ "de Havilland Rongotai info sought." Wings Over New Zealand Aviation Forum, 7 September 2011. Retrieved: 27 September 2014.
  15. ^ Etter 1935 var begge en del av Hawker-gruppen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bain, Gordon. de Havilland: A Pictorial Tribute. London: AirLife, 1992. ISBN 1-85648-243-X.
  • Bransom, Alan. The Tiger Moth Story, Fifth Edition. Manchester, UK: Crécy Publishing Ltd., 2005. ISBN 0-85979-103-3.
  • Davenport-Hines, R. P. T. Dudley Docker: The Life and Times of a Trade Warrior. Cambridge, UK: Cambridge University Press, 2002. ISBN 0-521-89400-X.
  • Ewing, Ross. The History of New Zealand Aviation. Portsmouth, New Hampshire: Heinemann, 1986. ISBN 978-0-8686-3409-8.
  • Hotson, Fred. The de Havilland Canada Story. Toronto: CANAV Books, 1983. ISBN 0-9690703-2-2.
  • Jackson, A. J. de Havilland Aircraft since 1909. Putnam, 1987. ISBN 0-85177-802-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]