Hawker Sea Fury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hawker Sea Fury
Hawker Sea Fury
En restaurert Sea Fury under en flyoppvisningYeovilton flyplass, juli 2006.
Informasjon
RolleJagerfly
ProdusentHawker Aircraft
Designet avSydney Camm
Første flyvning21. februar 1945
Introdusert1945
Utfaset1968
StatusPensjonert
Brukt avFleet Air Arm
Marine royale canadienne
Produsert1945-1955
Antall produsert864
Utviklet fraHawker Fury

Hawker Sea Fury var et britisk jagerfly som ble bygget av Hawker Aircraft for Royal Navy på slutten av 1940-tallet. Det var Storbritannias siste propelldrevene jagerfly og et av de raskeste med stempelmotor som ble bygget.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

1 1942 begynte Sydney Camm å arbeide med en erstatning for Hawker Typhoon. Tegningene ble presentert i januar 1943 for Luftfartsministeriet som bestilte seks prototyper med tre ulike motoralternativ: Rolls-Royce Griffon, Napier Sabre og Bristol Centaurus. I april samme år fikk Hawker spesifikasjoner fra Admiralitetet på et liknende fly for Royal Navy og utviklingen ble deretter rettet mot en marin variant. I april 1944 fikk man kontrakt på 200 Fury til Royal Air Force og ytterligere 200 Sea Fury til RN (hvorav 100 skulle bygges av underleverandøren Boulton Paul).

Den 1. september 1944 fløy den første prototypen med Centaurus XII-motor og firebladet propell, etterfulgt den 27. november av den andre prototypen med Griffon-motor og doble kontraroterende propeller. Den sjette og siste prototypen fløy den den 25. juli 1945 med en Sabre VIII-motor på over 3 000 hestekrefter og lyktes i å komme opp i 780 km/t. Andre verdenskrigs slutt gjorde at flyvåpenet avbestilte sine fly og valgte heller å satse helt og holdent på jetdrevne fly i stedet. Dessuten hadde leveransene av RAFs siste propelldrevne jagerfly.[klargjør] Supermarine Spiteful alle.[klargjør] Marinen valgte motsatt vei. Ettersom Fury oppviste bedre egenskaper i lav hastighet enn Supermarine Seafang, og dermed var bedre egnet til å lande på et hangarskip, valgte man å gå videre med Sea Fury som et sikrere konvensjonelt alternativ til Sea Vampire. Sea Fury ble testet og kvalifisert for sjøtjeneste på HMS «Victorious» i 1946 og tatt i tjeneste i februar 1947.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Australia[rediger | rediger kilde]

Australia var en tidlig eksportkunde av Sea Fury. Flyet ble tatt i tjeneste i Royal Australian Navy i 1948 og brukt av tre divisjoner (No.805, No.808 og No.850 Skvadon) ombord på hangarskipene HMAS «Sydney» og HMAS «Vengeance». Liksom Storbritannia brukte Australia sine Sea Furies i Koreakrigen. Australia beholdt dem i tjeneste fram til 1962.[1][2]

Burma[rediger | rediger kilde]

I 1957 kjøpte Burma 21 brukte Sea Fury fra Storbritannia. De ble satt inn i mot Kuomintang-støttet gerilja i nordre Burma. Den 15. februar 1961 ble en taiwansk Consolidated Privateer skutt ned av Sea Fury-fly nær thailandske grensen, ettersom den ble mistenket for å levere utstyr til geriljaen. Burma erstattet sine Sea Furies med fly av modellen Lockheed T-33 Shooting Star i 1968.[2]

Canada[rediger | rediger kilde]

Et annet land som tidlig begynte å bruke Sea Fury var Canada. Det første flyet ble levert i juni 1948. To divisjoner (No.803 og No.883 Squadron, senere omdøpt til No.870 och No.871 Skvadron) opererte flyet fra hangarskioet HMCS «Magnificent» og fra flybasen Shearwater i Nova Scotia. Sea Fury ble brukt fram till 1956 da modellen ble erstattet av av McDonnell F2H Banshee.[2]

Cuba[rediger | rediger kilde]

En cubansk Fury utstilt på Playa Girón ved Grusebukta i Matanzas.

I forbindelse med den cubanske revolusjonen i 1959 kjøpte Fulgencio Batistas regering in sytten brukte Fury fra Storbritannia for å bekjempe 26 juli-bevegelsen. Det varte dog ikke lenge før Batista ble styrtet og flyene ble overtatt av det cubanske revolusjonærene flyvåpen. På grunn av mangel på reservedeler og flymekanikere ble bare fem satt i flydyktig stand i april 1961. To av de ble ødelagt på bakken den 15. april av Douglas A-26 Invader. Dagen etter da Grisebuktinvasjonen gikk av stabelen forble de gjenværende fly i det revsolusjonnære flyvåpen og senkte fartøyene Houston og Rio Escondido. Douglas Invader ble også nedskutt av Sea Furies. En Sea Fury havarerte i Grisebukta på grunn av motorstans, muligens forårsaket av luftvernild.[2]

Nederland[rediger | rediger kilde]

I april 1948 kjøpte Nederland 22 Sea Fury fra Hawker samt lisens for Fokker til å bygge ytterligere 25 fly. Disse ble basert på hangarskipet Karel Doorman. De ble erstattet i 1957 av det jetdrevne Hawker Sea Hawk.

Irak[rediger | rediger kilde]

Den første eksportkunden som allerede i 1946 bestilte Sea Fury var Irak og det var også Irak som anmodet om at en to-seters skoleversjon skulle utvikles. Leveransene begynte i 1947 men ble stoppet under den arabisk-israelske krig i 1948, da irakiske Sea Furies basert i Egypt ble satt inn mot Israel. De gjenværende Sea Furies som Irak hade bestilt ble levert i stedet til Pakistan. Etter krigen plasserte Irak bestillinger 25 nye Sea Furies; i 1951, femten nybygde og ti brukte i 1953. De erstattett Hawker Hunter på 1960-tallet.[2]

Pakistan[rediger | rediger kilde]

Under den første indisisk pakistanske krig i 1947 kjøpte Pakistan i all hast inn 52 Sea Fury-fly for å komplettere sine Hawker Tempest. Etter krigen ble det også kjøpt 37 Sea Furies bygget for Irak, vilket gjorde gjorde Pakistan til den største brukeren av Sea Fury etter Storbritannia. Pakistan erstattet de fleste av sine Sea Fury med North American F-86 Sabre i 1955.[3] Bare en divisjon (No.14 Squadron) beholdt de til 1966 da de ble erstattet av modellen Lockheed F-104 Starfighter.[2] Til skilnad fra mange andre land skrotet ikke Pakistan sine Sea Furies, men solgte de på det sivile marked på 1970-tallet. Mange av de Sea Furies som fortsatt var flydyktige og flyr i det pakistanske eller irakske flyvåpen

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

En Sea Fury FB Mk.11 lastet med raketter starter fra hangarskipet Glory i juni 1951.

Sea Fury erstattet Supermarine Seafire som viktigste jagerfly innen Royal Navy. Seafire var mere som en nødløsning som krigens krav presset fram som en erstatning for den håpellst umoderne Gloster Gladiator. Seafirens lange nese ga dårlig sikt fremover og det smale understellet gjorde landning under sjøgang til en vågeseilas. Sea Fury var raskere enn Seabird, hadde lengre rekkevidde og kunne også brukes som angrepsfly bevæpnet med bomber eller raketter.

Etter Koreakrigens utbrudd ble Sea Fury brukt fra hangarskipene Glory, Theses og Ocean fra og med oktober 1950. I desember måned ble det gjennomført 332 angrep mot bruer, jernbane og flyplasser i Nord Korea med Sea Fury. I 1952 begynte kinesiske MiG-15 dukke opp over Korea. Den 8. august 1952 angrep åtte MiG-15 en britisk formasjon med Sea Furies og Fireflies. I kampen ble en Firefly alvorlig skadet, mens en MiG-15 ble skutt ned av en Sea Fury. Det var den eneste britiske luftseieren under Koreakrigen.[4]

Sea Fury ble etterhvert erstattet av Hawker Sea Hawk og Supermarine Attacker i 1953 og i august 1955 ble siste tatt ut av tjeneste. Etter 1971 har Royal Navy Historic Flight hatt et fåtall Sea Furies i bruk. Dessverre er flere av dem blitt ødelagt eller eller skadet i havarier.[5]

Sivilt bruk[rediger | rediger kilde]

Mange av de Sea Furies som ble tatt ut av tjeneste på 1950-tallet ble sendt tilbake til Hawker Aircraft i Blackpool. Foruten de som fortsatte å bli brukt som jagerfly i Burma og på Cuba ble mange solgt på det sivile markedet, blant annet i Tyskland der de ble brukt som slepemålsfly. Også Pakistan og Irak solgte sine Sea Furies på det sivile markedet. Sea Fury var et populært sportsfly ettersom det var raskt, lett håndterlig og relativt lett å vedlikeholde. Sea Fury ble brukt fortsatt for konkurranseflyvning, men flyene er da også forsynt med kraftfulle motorer som Pratt & Whitney Wasp Major eller Wright Duplex-Cyclone. Mange er også blitt plassert på museer, og er i enkelte tilfelle fortsatt flyvedyktige.

Spesifikasjoner (FB Mk.11)[rediger | rediger kilde]

Sea Fury FB Mk.11
Tekniske data
Mannskap 1
Lengde 10,57 m
Vingespenn 11,69 m
Høyde 4,84 m
Vingeareal 26,01 m²
Vekt (uten last) 4 190 kg
Vekt (maksimalt) 5 670 kg
Motor 1 × Bristol Centaurus 18
(1 × 1 900 kW)
Ytelser
Maksimal hastighet 740 km/t
Rekkevidde 1 225 km
Marsjhøyde 10 910 m
Klatrefart 21,9 m/s
Bevæpning
Maskinkanoner 4 × Hispano Mk V, 20 mm

Tilsvarende fly[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «805 Squadron History». Australiens flotta. Besøkt 12. september 2016. 
  2. ^ a b c d e f Rickard, J. (9. februar 2010). «Hawker Sea Fury - Development and Service Record». Military History Encyclopedia on the Web. 
  3. ^ «Pakistan Air Force (PAF)». Besøkt 12. september 2016. 
  4. ^ Goebel, Greg (1. oktober 2015). «The Hawker Typhoon, Tempest, & Sea Fury». Air Vectors. 
  5. ^ Robinson, Julian (31. juli 2014). «Royal Navy Historic Flight's Hawker Sea Fury crash landed at at RNAS Culdrose airshow». The Daily Mail. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]