Damnatio memoriæ
Damnatio memoriæ er en latinsk frase som bokstavelig betyr «minnets fordømmelse» i betydningen å utradere en person fra felles erindring; det vil si at det foreligger en dom om at personen ikke lenger skal huskes, som om vedkommende aldri har eksistert. Det var en form for vanære som kunne vedtas av det romerske senatet overfor forrædere eller andre som hadde påført den romerske staten skam. Hensikten var å fjerne noen fra historien, en oppgave som var langt enklere i antikk tid, da dokumentasjon var langt mer sparsommelig. Rent praktisk skjedde det ved at navnet ble fjernet fra innskrifter og hodet fjerne fra statuer (som ofte ble gjenbrukt, ved å få et hode forestillende en annen person).
Damnatio memoriæ forekom også i andre land og til andre tider: I det nye rike i Egypt ble faraoer som Hatshepsut, Akhnaton, Smenkhkare og Tutankhamon fjernet fra felles minne på dette vis. Et svensk eksempel er Gustav IV Adolf da han ble avsatt i mai 1809. I Sovjetunionen under Stalin ble offisielle fotografier regelmessig retusjert for å være i overensstemmelse med den rådende politiske oppfatningen.
Praksis
[rediger | rediger kilde]_2012-09-30_008.jpg)
Rundt halvparten av alle romerske keisere ble utsatt for en eller annen form av denne fordømmelsen, og fra og med Caligula i 41 og til og med Magnus Maximus i 388 var det få som slapp unna.[1]
Historikere har tidvis benyttet frasen de facto damnatio memoriæ når fordømmelsen ikke var offisiell. Sejanus hørte til de få som ble utsatt for offisiell og faktisk damnatio memoriæ. Han skal ha konspirert mot keiser Tiberius i 31, likeså Livilla som menes å ha vært hans medskyldige. Kun tre keisere er kjent for offisielt for å fått damnatio memoriæ: Domitian som med sin voldelige død i 96 avsluttet det flaviske dynasti,[2][3] medkeiser Publius Septimius Geta[4] hvis minne ble offentlig fjernet av hans medkeiser og bror Caracalla etter at han hadde fått ham myrdet i 211, og på nytt i 311 med Maximian som var tatt til fange av Konstantin den store og ble oppmuntret til å begå selvmord.
Enhver virkelig effektiv damnatio memoriæ ville ikke oppdages av senere historikere, ettersom vedkommende da hadde vært sporløst borte fra arkiver og nedtegnelser. Ettersom alle politikere har allierte så vel som fiender, var det vanskelig å lykkes med praksisen. Eksempelvis ønsket det romerske senatet å fordømme minnet om Caligula, men Claudius forhindret dette. Nero ble av senatet erklært som statsfiende, men deretter hedret med en flott gravferd etter sin død ved Vitellius. Mens statuer av en del keisere ble ødelagt eller omarbeidet etter deres død, ble andre reist. Mange mynter med bildet av en diskreditert person fortsatte å være i omløp. Særlig er det bevart et stort antall med Getas bilde.[5]
Tilsvarende praksis i andre samfunn
[rediger | rediger kilde]
Da oldtidens israelitter gikk inn i Kanaans land, ble de beordret til å utrydde lokalbefolkningen, men Amaleks stamme ble særlig utpekt, ikke bare til å utryddes, men til at Gud ville «fullstendig utslette minnet om amalekittene under himmelen.»[6]
I antikkens Hellas satte Herostratos fyr på Artemistempelet i Efesos for selv å bli berømt. For å avskrekke slike handlinger besluttet lederne i Efesos at hans navn aldri skulle gjentatt igjen under trussel om dødsstraff. Dette mislyktes grundig, siden uttrykket «herostratisk berømt» (= beryktet) lever videre.
Oldtidens egyptere la stor vekt på å få et navn som ble husket. Skrapte man ut en inskripsjon med en persons navn, var det for dem som å ødelegge selve personen,[7] en handling med virkning også hinsides graven.
Kartusjene fra 18. dynasti med farao Akhnatons navn ble ødelagt av hans etterfølgere. Tidligere i det samme dynastiet ble tilsvarende gjort med Hatshepsuts navn.[8] Imidlertid var det bare avbildninger og statuer av henne som kronet konge av Egypt som ble fjernet. Avbildninger av henne som dronning ble latt i fred. Det var ikke snakk om en total damnatio memoriæ.[9]
Som følge av pave Alexander VIs død sa Julius II på dagen ved sitt valg: «Jeg vil ikke bo i de samme rom som Borgiaene. Han skjendet den hellige kirke som ingen før ham. Han ranet den pavelige makt ved djevelens hjelp, og jeg forbyr under trussel om bannlysing enhver å tale om eller tenke på Borgia igjen. Hans navn og minne må bli glemt. Det må bli krysset ut av hvert eneste dokument og minnesmerke. Hans styre må utslettes. Alle malerier utført av eller for Borgiaene må tildekkes med svart krepp. Alle Borgiaenes graver må åpnes og deres lik returneres dit de hører hjemme – til Spania.» [10] Borgiaenes leiligheter forble forseglet fram til 1800-tallet.[10]
Marino Faliero, femtifemte doge av republikken Venezia, ble fordømt til damnatio memoriæ etter et mislykket statskupp.
Et mer moderne eksempel på total damnatio memoriæ, med fjerning av portretter, bøker, retusjering av bilder og alle andre spor etter Josef Stalins motstander i løpet av den store utrenskningen, eksempelvis i Store sovjetiske encyklopedi. Da det sovjetiske landslaget i fotball tapte for Jugoslavia i sommerolympiaden i 1952, beordret Stalin at alle filmopptak av hendelsen skulle ødelegges.[11] Ironisk nok ble Stalin selv redigert ut av en del propagandafilmer da Nikita Khrusjtsjov ble leder av Sovjetunionen, og byen Tsaritsyn som tidligere het Stalingrad, ble omdøpt til Volgograd i 1961.
I USA ble de offisielle portrettene av de vanærede guvernørene fra Maryland, Spiro Agnew og Marvin Mandel midlertidig fjernet fra mottakelserommet i Maryland State House (delstatens lovforsamling).[12][13] I begge tilfeller skjedde dette etter anklager om korrupsjon. Mandels portrett ble hengt opp igjen da han ble frikjent. Agnew ble aldri frikjent, men hans portrett ble senere hengt opp etter innvendinger om at ingen har rett til å endre historien.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Mati Davis og Sara Chopra: Damnatio memoriæa: On facing, not forgetting our past, 21. august 2020
- ^ Graham, Abigail S: «Sic semper tyrannis: Domitian, damnatio memoriae and the Imperial Cult at Ephesus» Arkivert 4. desember 2013 hos Wayback Machine., The American Philological Association
- ^ «Topic: Domitian-damnatio memoriae», Classical Numismatics Discussion Board
- ^ Bryn Mawr Classical Review 2012.03.05; se også Die Damnatio Memoriae Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine.
- ^ Geta: The One Who Died Arkivert 3. desember 2010 hos Wayback Machine.
- ^ Nettbibelen: Andre Mosebok 17:14,8-16
- ^ E.A Wallis (1987): Egyptian Religion, Arkana, ISBN 0-14-019017-1
- ^ «Erasing the Face of History». New York Times. 14. mai 2011
- ^ Dorman, Peter F. (2005): «The Proscription of Hapshepsut» i: Hapshepsut: From Queen To Pharaoh, red. Catherine H. Roehrig, Metropolitan Museum of Art (NY), s. 267–269
- ^ a b Cawthorne, Nigel (1996): Sex Lives of the Popes. Prion. s. 219.
- ^ «How do you punish a football team?». BBC News. 24. juni 2010
- ^ Governor Glendening's Press Conference on the opening of the Exhibit of Governors' Portraits in the Governor's Reception Room Arkivert 15. mai 2021 hos Wayback Machine., Maryland State House, Annapolis, 13. april 1995
- ^ Mandel portrait hung in State House Arkivert 6. oktober 2014 hos Wayback Machine., Baltimore Sun, 14. oktober 1993
Se også
[rediger | rediger kilde]- Bildestorming, religiøs, kulturell eller politisk begrunnet fjerning av bilder og minnesmerker
- Bildeforbudet i Det gamle testamentet
- Bildeforbudet i Islam
- Sensur
- Cancel culture, digital utskjemming og fortielse av personer eller virksomheter en misliker
- Eksklusjon
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Damnatio memoriae Arkivert 14. oktober 2012 hos Wayback Machine., Livius.org
- «The Commissar Vanishes» – Nikolaj Jezjov retusjert ut av bildet med Josef Stalin
- Pope Alexander VI and his mistress, BBC