Indian Removal Act

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Indian Removal Act var en lov som ble vedtatt i USA den 28. mai 1830[1] som tvang indianerene som bodde øst for Mississippi-elven å flytte til områder vest for den. Fordrivelsen er siden blitt kalt «Tårenes vei».

Rt

Loven fikk direkte støtte blant ikke-indianere i Sydstatene som var ivrige etter å ta over deres eiendom. Kristne misjonærer protesterte mot loven.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

USAs president Andrew Jackson ivret sterkt for en lov i sin tale om «Rikets tilstand» i 1829.

Tidlig på 1800-tallet begynte De forente staters regjering systematisk å flytte de innnfødte amerikanske indianerne fra områder i sydøst.[2]. De fem stammene, chickasaw, choctaw, muskogee, seminole og cherokee — også omtalt som de «Fem siviliserte stammer» av europeiske nybyggere på grunn av at de hadde vennet seg til nybyggerers kultur og hadde etablert seg som selvstendige nasjoner i det sydøstre USA.

Denne flyttingen (som opprinnelig var blitt foreslått av George Washington) var godt igang blant cherokee- og choctaw-stammene på begynnelsen av 1800-tallet.[3] I et forsøk på å tilpasse seg de hvite amerikaneres kultur ble de innfødte oppmuntret til «å omvende seg til kristendommen, lære å snakke og lese engelsk og tilegne seg europeisk levemåte og økonomisk praksis, som det å eie eget land og andre eiendeler» (inkusive i noen tilfeller, afrikanske slaver).[4] Thomas Jeffersons politikk var en gjenklang av Washingtons forslag om å respektere de innfødtes rett til sine hjemland og tillate de fem stammene å forbli øst for Mississippi, forutsatt at de tilpasset seg anglo-europeisk levemåte og praksis. Jefferson oppmuntret dem til å praktisere et jordbruksbasert samfunn, men president Jackson forsøkte en politikk som gikk ut på fjerning med militær makt og arbeidet for å gjennomføre loven.[5][6] I sin tale til til Kongressen om rikets tilstand i 1829 fastholdt Jackson at flyttingen skulle gjennomføres.[7] Indian Removal Act ble innført for å gi nybyggerne i de sydlige staters land, land som indianerne hadde slått seg ned på. Selv om loven var vedtatt i 1830, pågikk det en dialog mellom Georgia og den føderale regjering siden 1802. Davis skriver i sin artikkel at «den føderale regjeringen hadde lovet Georgia å slette indianernes hevd på landområder innen delstatens grenser så snart det ble mulig å oppnå fordelaktige betingelser for kjøp.».[8] Som tiden gikk begynte sydstatene å fremskynde prosessen ved å argumentere for at avtalen mellom Georgia og den føderale regjering ikke var noen kontrakt, og at statene kunne vedta loven. Dette tvang regjeringen til å vedta Indian Removal Act den 28. mai 1830 hvor president Jackson sa seg enig i å dele territoriet vest for Mississippi i distrikter for stammer for å erstatte det landet de var tvangsflyttet fra. President Jackson lovte at indianerne skulle få eie dette landet for all fremtid.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Andrew Jacksons tale til Kongressen i desember 1830 hvor han forsvarte loven, The Indian Removal Act

Den 24. april 1830 vedtok Senatet loven med 28 mot 19 stemmer..[9] Den 26. mai 1830 vedtok Representantenes hus med 101 mot 97 stemmer..[10]. Den 28. mai 1830 ble Indian Removal Act undertegnet av President Andrew Jackson.

Gjennomføringen[rediger | rediger kilde]

Mens flyttingen i teorien var frivillig, ble det i realiteten lagt stort press på indianernes ledere om å underskrive avtalene. De fleste observatører så at loven betydde ufravikelig flytting av de fleste indianerne. Noen innfødte amerikanske ledere som tidligere hadde vært motstandere begynte etterhvert å endre holdning, spesielt etter Jacksons valgseier i 1832.

The Removal Act banet vei for tvungen forflytning av titusener av amerikanske indianere fra sine tradisjonelle boplasser i Statene i vest, en hendelse kjent som «Tårenes vei» en tvungen forflytning av den innfødte befolkning.[11][12][13][14] Den første avtale om forflytning som ble undertegnet var «Treaty of Dancing Rabbit Creek» den 27. september 1830, hvor choctawene i Mississippi fikk land øst for elven i bytte mot betaling og land i vest. Neste avtale ble undertegnet i 1835, og førte til forflytning av cherokee-befolkningen på «Tårenes vei».

Seminolene og andre stammer lot seg ikke flytte på fredelig vis. Sammen med frigitte slaver motsatte de seg flytting. Den andre Seminole-krigen varte fra 1835 til 1842, og førte til at regjeringen lot seminolene forbli i sumplandet i Florida. Bare en liten gruppe forble og om lag 3 000 ble drept i kriger mellom amerikanske soldater og seminoler.[15]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ USAs senat vedtok loven den 24. april 1830 (
    -19), USAs representanthus godkjente loven 26 mai 1830 (102-97); Francis Paul Prucha, The Great Father: The United States Government and the American Indians, Volume I (Lincoln: University of Nebraska Press, 1984), s. 206.
  2. ^ «Indian Removal». WGBH Educational Foundation. 1999. 
  3. ^ Perdue, Theda (2003). «Kapittel 2 «Both White and Red»». Mixed Blood Indians: Racial Construction in the Early South. The University of Georgia Press. s. 51. ISBN 0-8203-2731-X. 
  4. ^ «Trail of Tears». A+E Networks. 2009. 
  5. ^ Jefferson, Thomas (1803). «President Thomas Jefferson to William Henry Harrison, Governor of Indiana Territory». Besøkt 14. juli 2012. 
  6. ^ Jackson, Andrew. «President Andrew Jackson's Case for the Removal Act». Mount Holyoke College. Besøkt 28. mai 2013. 
  7. ^ «Andrew Jackson calls for Indian removal - North Carolina Digital History». Besøkt 7. april 2015. 
  8. ^ Davis, Ethan. «An Administrative Trail of Tears: Indian Removal». The American Journal of Legal History, 50 (1), s. 50-55. 
  9. ^ «To Order Engrossment and Third Reading of S. 102.». GovTrack. 7. juli 2013. Besøkt 21. oktober 2013. 
  10. ^ «To Pass S. 102. (P. 729)». GovTrack. 7. juli 2013. Besøkt 21. oktober 2013. «The bill passed 101–97, with 11 not voting» 
  11. ^ Robert E. Greenwood PhD (2007). Outsourcing Culture: How American Culture has Changed From "We the People" Into a One World Government. Outskirts Press. s. 97. 
  12. ^ Rajiv Molhotra (2009). «American Exceptionalism and the Myth of the American Frontiers». I Rajani Kannepalli Kanth. The Challenge of Eurocentrism. Palgrave MacMillan. s. 180, 184, 189, 199. 
  13. ^ Paul Finkelman and Donald R. Kennon (2008). Congress and the Emergence of Sectionalism. Ohio University Press. s. 15,141,254. 
  14. ^ Ben Kiernan (2007). Blood and Soil: A World History of Genocide and Extermination from Sparta to Darfur. Yale University Press. s. 328, 330. 
  15. ^ Foner, Eric (2006). Give me liberty. Norton.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]