Chacokrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Chacokrigen
Chacokrigen
Dato 15. juni 1932 - 10. juni 1935
Sted Gran Chaco-regionen, Sør-Amerika
Resultat
Seier for Paraguay
Parter
Paraguay Paraguay Bolivia Bolivia
Kommandanter
Paraguay Marskalk José Félix Estigarribia Bolivia General Hans Kundt
Bolivia General Enrique Peñaranda Castillo
Styrker
Omtrent 150 000 soldater I overkant 250 000 soldater
Tap
ca. 43 000 soldater og sivile ca. 57 000 soldater og sivile
Chacokrigen

Chacokrigen var en krig mellom Bolivia og Paraguay som omhandlet kontrollen over store deler av Gran Chaco-regionen, som de på den tiden trodde inneholdt mye olje. Det er aldri blitt gjort noen særlige oljefunn der i ettertid.

Krigen om den sparsomme befolkede regionen mellom elvene Pilcomayo, Rio Paraguay, Otuquis og Parapiti er den største og blodigste militære konflikten på det amerikanske kontinentet i det tjuende århundret. 250 000 bolivianske og 150 000 paraguayanske soldater kjempet mot hverandre i tre år fra juni 1932 til juni 1935 i ugjestmilde forhold i et øde og vannfattig landskap. Opptil ett hundre tusen soldater gav sine liv for en krig som i slutten ikke gav noen av partene fordeler. For begge land ble krigen en økonomisk katastrofe idet man hadde innsett at oljeforekomster i Gran Chaco-regionen var mye mindre enn man trodde i forveien.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Det sentrale området kjent som den søramerikanske Gran Chaco er fordelt fra nord til sør i tre regioner: Chaco Boreal langs elven Pilcomayo som renner gjennom slettene til elva Paraguay, Chaco Central med elven Bermejo som krysser Chaco nær jungelen El Impenetrable (den ugjennomtrengelige) som en mindre, sørlig grein kalt Bermejito, og Chaco Austral som omfatter landskapet langs det gamle elveløpet av Bermejo som den sørlige delen av Gran Chaco-området.

Det omstridte området mellom nabolandene Bolivia og Paraguay befinner seg utelukkende innenfor det geografiske området Chaco Boreal nord for elven Pilcomayo og vest for elven Paraguay, som stort sett hadde vært ubebodd og nesten uutforsket helt til begynnelsen på det tjuende århundret. Landskapet som for det meste er flatt med ei svak helning mot øst, deles inn i to klimatiske regioner: Alto Chaco, eller det tørre Chaco, i vest, der det er veldig tørt og lite bevokst, og Bajo Chaco, eller det fuktige Chaco, med store krattjungler med quebrachotrær og enger med rikt insektliv.

Klimaet i Chaco Boreal-regionen var enten meget tørt eller meget vått, om sommeren og høsten (juni-november) er det tørkesesong med voldsomme hete, om vinteren og våren (desember-mai) har man regnsesongen med regnskyll som skapte ugjennomtrengelige våtmarksområder. Det var så lite med drikkevann at folk som flyttet inn i området, var tvunget til å bosette seg der det var mulig å finne ferskvann for hele året. De få gjennomgående veger i regionen var ofte ikke mer enn stier, og gikk ofte langs de fåtallige brønner og innsjøer med ferskvann. I regnsesongen ble de støvete veiene omgjort av regnet til ufremkommelige og sølete veier omringet av våtmark. Chaco Boreal-regionen i Gran Chaco er et av de meste ugjestmilde områdene i verden, og det er ansett at krigen i 1932-35 var en av de verste konflikter for den vanlige soldaten i historien.

Tvistene om Gran Chaco[rediger | rediger kilde]

Fordi Gran Chaco var en umåtelig stor og uutforsket grenseregion mellom flere administrasjonsområder i det spanske Amerika var det ikke mulig å bestemme hvor grensene skulle gå, og på denne bakgrunn kom det raskt til de første tvister mellom de nyopprettede statene. Bolivia gjorde krav på hele Gran Chaco-regionen ettersom den såkalte audiencia domstolen i Charcas, opprettet i 1559, hadde forent administrasjonsområdet Øvre Peru (Bolivia) med Gran Chaco-regionen. Argentina gjorde krav på grenseområder sør for elven Bermejo, mens Paraguay gjorde det klart at territoriet vest for Paraguay-elven, som hadde blitt utforsket og okkupert av myndighetene i Asunción, hørte under den nye paraguayanske staten. Spania hadde også gitt jurisdiksjon over deler av Gran Chaco, inkludert Chaco Boreal, til domstolen i Asunción langs elvene fra Rio de la Plata-bassenget. Det var overlappende administrasjonsområder mellom Øvre Peru i nord og Asunción i sør.

Under trippelalliansekrigen 1864-70 tok argentinerne en andel av Paraguay de tidligere hadde gjort krav på, inkludert deler av Gran Chaco. De paraguayanske myndighetene oppmuntret immigranter fra Europa og innfødte fra andre deler av landet til å bosette seg der, uten at Bolivia reagerte. De fåtallige innfødte i regionen fra før hadde allerede sluttet seg til den paraguayanske staten. Etter at Paraguay var slått og okkupert av Argentina og Brasil i slutten på den meget blodige trippelalliansekrigen, begynte bolivianerne å gjøre seg gjeldende på det omstridte området ved å bygge en rekke mindre befestede forposter kalt fortiner som ble forbundet med hverandre med veger kalt picadaer som ikke var mer enn smale veger gjennom hardfør vegetasjon.

Siden 1810, etter at Bolivia hadde gjort krav på Gran Chaco-regionen helt fram til den vestlige bredden av elven Paraguay, hadde en utbygging i regionen blitt gjort i regi av myndighetene i Asunción både langs den viktige elven og dypere innover i regionen for å konsolidere deres grep om sine territorier. Nederlaget mot Argentina, Brasil og Uruguay kom som et voldsomt tilbakeslag på Paraguay, som ble tvunget til å gi fra seg en tredjedel av sitt landområde. For å unngå en gjenopptakelse av fiendtligheter mellom de to landene om det nordlige Chaco-området ble det voldgift om denne saken i 1870-årene. Paraguays rettigheter ble bekreftet av den internasjonale voldgiftsretten den 23. november 1878. Den tredje parten, den utenforstående Bolivia, annonserte umiddelbart sin uenighet med kjennelsen av voldgiftsretten, og startet en diplomatisk kamp om herredømmet over Chaco Boreal.

Havtilgang[rediger | rediger kilde]

Selv om området var spredt befolket, ville kontrollen over Paraguay sikre ett av de to innlandslandene adgang til Atlanterhavet via denne elva. Større havgående fartøyer kunne navigeres oppover den dype elven fra munningen av Rio de la Plata. Dette var spesielt viktig for Bolivia, som hadde mistet sin adgang til Stillehavet under salpeterkrigen i 1879 til 1883. Bolivia, som hadde alliert seg med nabolandet Peru mot det sørlige nabolandet Chile, hadde sett seg tvunget til å gi avkall på det viktige havnestedet Antofagasta i den bolivianske kyststripen som bestemt i fredstraktaten i Ancon den 20. oktober 1883. Tapet av adgangen til Stillehavet var et stort tilbakeslag for den bolivianske staten som trengte tilgang til det internasjonale markedet for sine produkter utenom andre stater eller med minst mulig utenforstående innblanding.

For Paraguay hadde Chaco Boreal-regionen, med korte avstander til havnesteder langs elven Paraguay, blitt lønnsom i begynnelsen på 1900-tallet. En tredjedel av landets nasjonale inntekter, sammen med deres tilgang på internasjonale valuta kom fra salget av quebrachotrær, guaiacolje og kveg. Etter hvert som utbyggingen tok til i regionen, ble den mer og mer økonomisk viktig for det fattige landet som allerede startet arbeidet med jernbane i flere traseer, deriblant Casado-jernbanetraseen som så sent som i 1929 var med på å skape en koloni (Colonia Filadelfia) for seks tusen kanadiske og russiske mennonitter som hadde flyttet til Paraguay.

Naturressurser[rediger | rediger kilde]

Den bolivianske økonomien var stort sett basert på eksport av råvarer som sølv og tinn fra slutten på 1800-tallet fram til 1920-årene. Etter et kupp i 1920 som gjorde slutt på den lange regjeringsperioden for det liberale partiet, overtok det republikanske partiet makten i landet, dette startet en periode med politiske og økonomiske forvandlinger. Produksjonen av tinn som hadde blitt den viktigste eksportvaren for den bolivianske økonomien, begynte å synke sammen med et prisfall på tinn frem til børskrakket i 1929. Etter hvert som den økonomiske veksten avtok, økte den finansielle avhengigheten til internasjonale parter ved utenlandske lån til staten i Bolivia. Nedgangen i økonomien hendte samtidig med store og kostbare utbyggingsprosjekter, hvilket hadde tvunget regjeringen til å låne mye i USA. I løpet av årene hadde sosial uro oppstått med økende bruk av vold mot streikende arbeidere for å stabilisere produksjonstakten. Men den store depresjonen som først hadde rammet den amerikanske økonomien, kom som et sjokk på den bolivianske befolkningen med et sprang i antall arbeidsledige. Arbeidsstokken av gruvearbeidere ble sterkt redusert som følge av den økonomiske kollapsen av markedet for tinn.

En mulig utvei av den økonomiske nedturen ble oppdaget av politikerne etter det var funnet olje i Sanandita i 1926 og Camiri i 1927 på landet ikke langt fra det omstridte Chaco Boreal-området, dette kom etter det amerikanske oljeselskapet Standard Oil hadde åpent sin avdeling i Bolivia i 1921. Allerede i 1895 i departementet Chuquisaca var olje oppdaget. Med en baktanke om dette kom Standard Oil til Bolivia, der de tok kontakt med den regjerende eliten som etter hvert gikk med på å gi dem stor innflytelse i bytte mot økonomiske gevinster. I 1926 hadde Standard Oil overtatt kontrollen over syv million hektar jord.

Oppdagelsen av olje i Bolivia ved foten av Andesfjellene fikk de internasjonale oljeselskapene til å gruble på om Chaco-regionen kunne inneholde store mengder parafin. Utenlandske oljeselskaper begynte å involvere seg i utforskningen, og etter hvert ble det et tydelig skille; selskapet Standard Oil støttet Bolivia, mens Shell støttet Paraguay. Standard hentet allerede opp olje fra fjellene øst i Bolivia, rundt Villa Montes. I mellomtiden forsøkte det amerikanske oljeselskapet å få tillatelse til å bygge en oljerørledning til et havnested i Argentina, men dette ble avslått av uvisse årsaker. Paraguay på sin side nektet å tillate transport av olje fra Bolivia under Standard Oils kontroll til sine havnesteder. Etter å ha fått leterettigheter av myndighetene i Paraguay skulle det engelsk-nederlandske oljeselskapet Shell vinne innpass hos de utenlandske investorene som dominerte den paraguayanske økonomien.

Dette trakk ulike interesser fra diverse stormakter inn i striden, hvilket bidro til å tilspisse tvisten om Chaco Boreal mellom Bolivia, som var kastet ut i økonomisk misere, og Paraguay som for lengst anså regionen som sin siste sjanse til å få en levedyktig økonomi. Paraguay begynte å innse at deres ønsker om en bedre økonomi måtte skje på bekostning av den bolivianske, og dermed startet de første forberedelser på en væpnet konflikt, mens forhandlingene om regionen ble mer intense. Den paraguayanske president Jose Guggiari, motivert av muligheten for at det kunne være rike oljeforekomster i det omstridte området som for lengst dels hadde kommet under paraguayansk kontroll, inntok en hardere holdning under forhandlingene.

Internasjonalt argumenterte Bolivia med at regionen hadde vært en del av den tidligere spanske koloni-provinsen Moxos og Chiquitos som da hørte under Bolivia. Samtidig hadde Paraguay begynt å kolonisere regionen, som var blitt deres viktigste tilgang på naturressurser for å styrke deres nasjonale økonomi, som var meget svak i kjølvannet av trippelalliansekrigens slutt i 1870. Utover 1920-årene ble tonen hardere mellom de to landene. De startet å forberede seg på en væpnet konflikt, og den diplomatiske krisen som hadde oppstått eskalerte med nyheten om en konfrontasjon mellom patruljer i regionen den 6. desember 1928.

Forspillet i 1928[rediger | rediger kilde]

Den paraguayanske majoren, Rafael Franco, var blitt så frustrert over regjeringens tilsynelatende mangel på interesse for den territoriale tvisten, at han begikk ordrenekt og gikk til angrep på den befestede forposten fortin Vanguardia ved Rio Negro-elven langt mot nordøst. Fortet ble ødelagt av det paraguayanske kavaleriet som hadde drept seks bolivianske soldater under angrepet. Majoren hadde handlet på egen hånd i strid med de paraguayanske myndigheters ønsker, og utløst en kortvarig konflikt fra den 6. desember 1928. Som hevn tok de bolivianske styrker den paraguayanske fortin Boquerón den 14. desember og sendte dagen etterpå et bombefly mot havnestedet Bahia Negra langs elven Paraguay.

Folkeforbundet grepet inn, og klarte å bilegge den kortvarige konflikten for en stakket stund, den egentlige grunnen var at begge land var uforberedt på en større konflikt. Den akutte spenningen mellom Bolivia og Paraguay var ikke løst etter en retur til status quo og den paraguayanske staten måtte betale for gjenoppbyggingen av fortin Vanguardia. I de neste årene var de to landene hele tiden et skritt fra åpen krig med hverandre.

Militære styrker[rediger | rediger kilde]

Det paraguayanske militæret[rediger | rediger kilde]

Befolkningen i Paraguay i 1932 er oppgitt til å ha vært på cirka 900 000 innbyggere, men landet hadde en stående hærorganisasjon på 4 026 mann (355 stridsbare offiserer, 146 ikke-stridsbare offiserer deriblant legepersonell, 200 kadetter, 690 underoffiserer og 2 653 menige soldater) organisert i åtte regimenter (fem infanteri- og tre kavaleriregimenter), to artillerigrupper og en ingeniørbataljon. Den paraguayanske marinen med ansvar for bevoktning av elvene i landet har en besetning på 679 mann ombord sine fartøyer.

Den paraguayanske hæren på papiret var vernepliktige ved at alle menn i aldergruppen fra 18 til 20 år skulle tjenestegjøre i militæret for to år i aktiv tilstand, deretter som reservister fram til 28-årsalderen. Deretter skulle de være i nasjonalgarden fram til 39-årsalderen, deretter i den territoriale garde fram til de hadde nådd 45-årsalderen. Samfunnsmessig sett var mennene som utgjorde den paraguayanske hæren ensartet med noenlunde lik kulturell og etnisk bakgrunn den gang som i dag. Samtidige offiserer og vernepliktige soldater var mestizo av spansk-guaraní bakgrunn. Hæren var indoktrinert etter fransk modell med inspirasjon fra det argentinske militæret, ettersom man hadde for vane å utdanne sine offiserer i Chile og Argentina. Etter den første verdenskrigen og revolusjonen i 1922 var den franske påvirkningen så sterk at reformene i militæret tok preg av dette. Den planlagte mobiliseringsplanen ved krigsutbrudd ville kunne øke den stående hæren fra 4 000 mann til 24 000 mann.

En betydelig del av hæren var allerede utplassert i Chaco-regionen i forveien. Før krigsutbruddet den 15. juni 1932, var det kanskje 3 000 til 3 500 militære i regionen. Mobiliseringen av det paraguayanske militæret startet den 1. august 1932, og en måned senere var 18 000 mann (17 300 i hæren og 700 i marinen) overført til regionen. Disse troppene var utstyrt med 56 feltskyts, 22 morterskyts, 38 mitraljøser og 375 maskingeværer.

Siden midten av 1920-tallet hadde Paraguay startet en opprustning av militæret i det skjulte som var gjennomført så effektivt at den internasjonale opinion, sammen med Bolivia og deler av det paraguayanske militæret (deriblant major Franco i 1928), ikke ante noe om deres reelle styrke. I august 1932 var arsenalet for hæren oppgitt til 21 450 boltrifler (7 000 belgiske mauser, 10 363 spanske mauser og 4 096 eldre rifler), 32 nye mitraljøser av type Colt, 29 eldre mitraljøser (6 Madsen, 11 Vickers og 12 Maxim) og 406 maskingeværer av type Madsen (151 uten tripod, 255 med). Artillerivåpenet bestod av 24 moderne bombekasterskyts, 24 moderne Schneider 75mm fjellkanoner, 8 moderne Schneider 105mm fjellhaubitser og 28 eldre skyts (75mm og 76mm). Ammunisjonslagrene hadde 6 400 granater for det eldre skytset, 2 400 granater for morterne og 9 800 granater for nytt skyts.

Det paraguayanske flyvåpenet hadde sin spede start som en integrert del av hæren den 25. november 1912 med flygningen av den franske Marcel Paillete fra Buenos Aires til landet. Dette inspirerte militæret til å anskaffe et fly året etterpå med Silvio Pettirossi som den første piloten fra Paraguay. I tråd med opprustningen ble flyvåpenet styrket, endog med krigserfaring fra en væpnet innbyrdesstrid i 1922 som så de første bombeoppdrag, til en reell styrke på 5 Wilbault 73 C1 jagerfly (ut av opprinnelige syv fra 1929), 7 Potez 25C rekognoserings/angrepsfly, 3 flybåter og et dusin andre fly.

På de paraguayanske elvene, inkludert den viktige Paraguay-elven, hadde en marineorganisasjon oppstått med to nyere og to eldre kanonbåter, to mindre væpnede farkoster og flere småbåter samt et passasjerskip, åtte lasteskip, 22 mindre fraktskip, 8 større og 22 chata (lektere). Etter hvert som konflikten raste, ble marinen med sin transportkapasitet meget viktig for Paraguays krigsinnsats. De to nyere kanonbåtene «Paraguay» og «Humaita», som var bygget i Italia og dessuten var meget godt bestykket, kunne frakte over to tusen soldater per tur.

Det bolivianske militæret[rediger | rediger kilde]

Befolkningen i Bolivia er oppgitt til å være på omtrent tre millioner innbyggerne i 1932, som dertil hadde større økonomiske inntekter gjennom sine sølv- og tinngruver som gjorde det mulig å ha større militærbudsjetter for militæret i landet. Men den bolivianske hæren var bare litt større enn sitt paraguayanske motstykket, med 5 539 mann delt i 25 regimenter (13 infanteri, 5 kavaleri, 3 artilleri og 4 ingeniør) som bare eksisterte på papiret som ledd i en mobiliseringsplan fra bataljonsnivået. Disse regimenter deretter skulle organiseres inn i seks divisjoner, hvorav fem som etter planen utplasseres i den nordlige delen av Chaco-regionen. På papiret skulle alle menn i aldergruppen fra 19 til 25 år tjenestegjør i militæret for to år, deretter i reservetroppene fram til de fylte 32 år, siden i den sekundære reservestyrken fram til 40-årsalderen, og til slutt nasjonalgarden for den vernepliktige fra 40 til 49 års alderen.

Den bolivianske hæren var godt administrert, men sterkt plaget av det bolivianske samfunnets sosiale oppbygging som var et klassesamfunn etter etniske og språkmessige forskjeller midt i vedvarende sosial uro. Offiserene for det meste var spansktalende hvite fra de øverste sjikter med manglende kontakt med sine troppene som stort sett besto av aymaratalende indianerne fra bondebefolkningen. 90 % av troppene kom fra høylandet kalt altipano, som langtfra var forberedt på å kjempe i fremmedartede omgivelser med tropiske sykdommer som en alvorlig trussel, og var i tillegg trent for fjellkrig for å gjenvinne deres la salida al mar (tilgangen til havet) mot Chile. De fleste underoffiserer var analfabeter som kunne ikke skrive og lese på spansk, at muntlige ordrer var en nødvendighet.

Den bolivianske hæren var indoktrinert etter tysk modell med sterk chilensk innflytelse med sterkt innpass av europeiske offisermateriale, særlige tyske, som sto sentralt for opplæring og veiledning av de bolivianske militære. Dette hendt etter den tyskfødte Hans Kundt ble stabsjef for hæren 10. februar 1921. Etter hvert var militæret gradvis omformet inn i et politisk instrument, ettertraktet av de mange presidenter i landet som forsøkt å vise deres makt gjennom parader ovenfor folket. Hvert år ble selvstendighetsdagen feiret med en militærparade, og Kundt overgikk alle andre med minst seks tusen mann ledeført av tysk militærmusikk i prøyssisk stil den 6. august 1925. Mistro mellom politikerne og offiserene var merkbart hele tiden.

Opprustningen i Bolivia var sterkt synlig hele tiden fram til krigsutbruddet, og dette i sammenligning med den skjulte og kamuflerte opprustningen i Paraguay hadde ledet til en overdreven selvtro på sin militær kapasitet. Arsenalet for hæren besto av 39 000 moderne boltrifler (meste tsjekkoslovakiske mauser), 750 Vickers mitraljøser og maskingeværer, 115 moderne artilleristykker (65mm, 75mm, 105mm), 78 eldre skyts, 38 luftvernskyts (20mm), 3 Vickers 6-ton stridsvogner og 2 Carden-Lloyd Mk VIb tanketter. Blant Bolivias våpenleverandører var den norske Raufoss Ammunisjonsfabrikk,[1] leveransen av 22 000 artilleriskudd til et land i krig førte til innstramming av regler for norsk våpeneksport.[2]

Det bolivianske flyvåpenet var et av de sterkeste flyvåpner i Sør-Amerika i sommeren 1932 med omtrent 80 fly. Flygningens historie i Bolivia begynte i april 1913 idet en flystripe var gjort ferdig for å teste et fly i ekstrem høyde i La Paz. Det hadde vist seg så vanskelige å kunne ta av, at de første flygninger ikke kom før i sommeren 1915, men interessen var vekket og et politisk vedtak kom med dannelsen av «Escuela de Aviación Militar» i 1916 som en flyskole for utdanning av piloter. Med en amerikansk pilot ombord på et Curtiss 18-T fly i våren 1920 var det ikke lenge umulig å fly i store høyder med de nyere flymaskiner. En eksplosjonaktige begynnelse på det bolivianske flyvåpenet startet, og bare ti år senere hadde et stort antall militære og sivile fly kommet til det fjellrike innlandske landet.

Ved krigsutbruddet hadde flyvåpenet 15 Breguet 19 A2 rekognoserings/angrepsfly, 12 Curtiss-Wright Osprey lette rekognoserings/angrepsfly, 4 Fokker CCV jagerfly, 4 Curtiss Hawk 1A jagerfly, 6 Vickers 143 rekognoserings/angrepsfly, 6 Vespa III bombefly, 3 Vendace III skolefly og tjue andre typer som var kjøpt inn i hast. Dertil det sivile flyselskapet «Lloyd Aereo Boliviano» eide av regjeringen og tyske investorer, med et dusin transportfly deriblant 3 Junkers Ju 52/3M tremotors fly, 4 Junkers F13L og 3 Junkers W 34. Transportkapasiteten skulle bli viktigere etterhvert som krigen fortsatte.

Krigen[rediger | rediger kilde]

15. juni 1932 krysset bolivianske tropper, etter ordre fra President Daniel Salamanca, grensen mot Paraguay. De angrep en paraguayansk garnison ved Pitiantuta i juni. Senere okkuperte de Fortín Boquerón lengre sør. Senere skulle dette strategiske punktet bli skueplass for krigens mest brutale slag, hvor de 600 bolivianske troppene ble beleiret i 22 dager av 14 000 paraguayanere før de overgav seg.

Paraguay hadde bare en tredjedel så mange innbyggere som Bolivia (880 000 mot 2 150 000), men Paraguay hadde erfaring da det kom til å føre geriljakrig. Dette var mye mer effektivt enn den tradisjonelle, bolivianske strategiene. Paraguay fikk i tillegg støtte og forsyninger fra Argentina, og paraguayanerne gjorde fordel av sin mulighet for radiokommunikasjon. De fikk problemer med å mobilisere troppene på store prammer over Paraguay-elva og til fronten. Dessuten var bolivianerne tungt utrustet. Paraguay fikk i all elendigheten en stor fordel – tusenvis av bolivianske soldater døde som resultat av det tørre klimaet og mangel på vann. Paraguay mistet også mange soldater på denne måten, men Bolivia mistet flest.

Bolivia brukte stridsvogner for første gang på det amerikanske kontinentet. Dessuten var det første gang på det sør-amerikanske kontinentet at det ble kriget over et så stort areal. Bolivia drog fordel av å importere utstyr fra Peru, men dette kunne ikke avgjøre det endelige utkommet. Dessuten kostet de kolossale summer, noe som drog Bolivia enda lengre ned i den pengeløse situasjonen landet alltid hadde vært i. Pengene ble brukt til det maksimale. Hadde krigen dratt i langdrag, ville den antakelig ødelagt økonomien til begge de to landene fullstendig.

Resultat[rediger | rediger kilde]

Paraguyansk frimerke som viser Chaco-regionen

Krigen endte med en omfattende og endelig seier for Paraguay, som dermed på mange måter reddet seg ut ifra sin elendighet. Men i sin helhet var krigen en katastrofe for begge sider. Bolivia hadde måttet dradd de innfødte inn i krigen. Moralen blant de innfødte var dårlig, siden de ikke følte seg som bolivianere, og siden grensene for dem var irrelevante. Paraguay derimot hadde en militær enhet som ikke hadde noen splittelse som Bolivias hær hadde. Dessuten stod nasjonalismen sterkt i Paraguay. På begge sider, spesielt i Bolivias situasjon, var ikke soldatene klare for mangelen på vann, og dårlig trent til krigføring i Gran Chacos terreng. Av de 100 000 som døde under krigen, døde flere av malaria og andre infeksjoner enn av selve krigføringen. Dessuten ble begge landene dyttet ut på klippekanten for et økonomisk kollaps. I Bolivia ble president Salamanca avsatt av sine egne.

Paraguay annekterte to tredeler av Gran Chaco, og leting etter olje ble umiddelbart satt igang. Det ble aldri gjort funn i området. Området som ikke ble okkupert av Paraguay, fortsatte under Bolivia som før. I Bolivia førte denne militære flausen til revolusjon i 1952.

Senere skulle det vise seg noe som gav krigen et helt annet utfall enn det ble tolket først. Områdene som Paraguay erobret var fullstendig tomme for rike naturressurser. I områdene som Bolivia beholdt, derimot, viste seg senere å være rik på parafin og naturgass.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Peter Wahl 2011, s. 19
  2. ^ Peter Wahl 2011, s. 20-22

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Wahl, Politisk ammunisjon : En analyse av Cuba-saken 1958-1960, Masteroppgave i historie ved Universitetet i Bergen, 2011

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Chaco War – bilder, video eller lyd