Borgerlønn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Borgerlønn er en økonomisk ytelse til alle innbyggere i et samfunn, en betingelsesløs og universell grunninntekt som utbetales uavhengig av sosial status og som er høy nok til at de som mottar den kan leve et liv i verdighet og mulighet for å delta i samfunnet. Det finnes ulike idéer om hvordan borgerlønn skal utformes og finansieres, med ulike tilnærminger som garantert minsteinntekt, samfunnslønn, eller borgerinntekt, og om hvordan dette skal gjennomføres i praksis. Motivasjonen for borgerlønn kan være et ønske om at ingen skal sulte eller fryse, men at alle samfunnsborgere uten hensyn til hvordan de velger å leve sine liv skal være garantert et økonomisk eksistensminimum. Dette som en slags medfødt rett, en menneskerettighet.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Thomas Paine, tidig proponent for borgerlønn.

1700–1900[rediger | rediger kilde]

Thomas Paine (1739–1809) argumenterte for at eiendomsbesittere hadde en moralsk forpliktelse til å sikre andre borgere lik rett til naturens ressurser ut fra et argument om at disse ressursene var Guds gaver. I 1796 utdypet han dette i publikasjonen «Agrarian Justice» ved å hevde at jorden i sin ubearbeidede tilstand tilhører alle og at den private eiendomsretten forhindret oppfyllelsen av denne rettigheten. Som erstatning skulle alle tildeles en grunnkapital. Begrunnelsen for ytelsen var at ingen skulle ha et dårligere utgangspunkt enn i menneskets naturtilstand med felleseie. Tanken om en utjevnende grunnkapital ble i 1853 fremført av François Huet. I tillegg til Paines argumenter, mente Huet at det samme prinsippet gjelder for varer som er produsert av samfunnsborgere som ikke lenger er i live. Ytelsen skulle finansieres gjennom skatt på arv og gaver, og det skulle være opp til den enkelte borger å benytte disse ressursene på den måten de selv ønsket.

Paines og Huets varianter skiller seg fra borgerlønnstanken på et viktig prinsipp ettersom de mente at beløpet skulle utbetales samlet én gang. Ifølge den sentrale europeiske borgelønnsteoretikeren Philippe Van Parijs ble den første kjente idéen om en borgerlønn / universell basisinntekt formulert av Joseph Charlier, som argumenterte for at en territorial dividende skulle utbetales til alle borgere som en følge av deres likemessige eiendomsrett til nasjonens territorium, i sin bok «Solution of the Social Problem» utgitt 1848.

I 1848 presenterte John Stuart Mill i en nyutgave av «Principles of Political Economy» et utkast til en redistribusjonsordning hvor alle samfunnsmedlemmer, arbeidende eller ikke, skulle være berettiget til en garantert minimumsinntekt som skulle sikre eksistensminimum. Resten av samfunnets produksjonsavkastning skulle fordeles mellom arbeid, kapital og talent etter en forhåndsbestemt nøkkel. Både Mill og Charlier var her inspirert av den franske utopiske sosialisten Charles Fourier (Van Parijs 2001).

1900–2000[rediger | rediger kilde]

Paul Samuelson

I 1968 signerte James Tobin, Paul Samuelson, John Kenneth Galbraith sammen med 1200 andre økonomer et dokument som oppfordret den amerikanske kongressen til å introdusere et system for inntektsgaranti og støtte.

I presidentkampanjen 1972 hadde senator George McGovern et opprop for en såkalt «demogrant» som lignet på borgerlønn. I 1973 skrev Daniel Patrick Moynihan «The Politics of a Guaranteed Income» hvor han tilrådet borgerlønn og diskuterte Richard Nixons GAI forslag. Det tidligere amerikanske kongressmedlemmet og presidentkandidaten Mike Gravel tilråder skatterabatt betalt som en månedlig sjekk fra regjeringen til alle borgerne.

I 1984 ble det i England etablert en forskningsgruppe av akademikere og aktivister med interesse for borgerlønn, «Basic Income Research Group» (BIRG), som senere ble til «Citizen’s Income Researh Group» (CIRG).

CIRG var i 1986 en av initiativtakerne til dannelsen av det europeiske nettverket av borgerlønnsforskere, «Basic Income European Network» (BIEN), som holdt sin første internasjonale konferanse i Louvain-la-Neuve i september samme år, og som i 2004 ble til «Basic Income Earth Network» (BIEN). Konferanser har deretter blitt arrangert hvert annet år rundt om i Europa og senere også utenfor Europa.

Siden 2000[rediger | rediger kilde]

Reuters på festen i Basel, Sveits, efter folkeavstemningen om borgerlønn.

I januar 2013 startet borgerlønnsbevegelsen i EU et lignende folkeinitiativ, ECI for UBI. Målet var å samle inn 1 million underskrifter innen 14. januar 2014. Dette klarte de ikke, men bevegelsen har vokst og kom til å danne grunnlaget for det pan-europeiske nettverket Universal Basic Income Europe (UBIE), som ble etablert i Brussel 8. april 2014.

25. desember 2013 erklærte 34 medlemmer av EU-parlamentet fra 13 ulike europeiske land sin støtte[1] til European Citizen’s Initiative (ECI), som har til formål å innføre borgerlønn innad i EU. Oppropet oppfordret EU-kommisjonen om å reformere det nåværende nasjonale trygdesystemet over til borgerlønn.

Pilotprosjekter[rediger | rediger kilde]

Canada[rediger | rediger kilde]

I Dauphin i Canada ble det fra 1974 til 1978 gjennomført et pilotprosjekt med garantert minsteinntekt (Mincome). Dette fikk liten innvirkning på arbeidsmarkedet, men det hadde en markert effekt på innbyggernes livskvalitet.[2][3][4]

En politisk skifte førte til at prosjektet ble avsluttet i 1978. 1800 kartonger med dokumentasjon ble ikke åpnet før i 2009, men da ble materiellet gjennomgått av doktor i medisin, Evelyn Forget. Hun fant 8,5 % reduksjon i sykehusbesøk (10–12 % for gruppen som fikk Mincome), færre arbeidsrelaterte ulykker, mindre vold i hjemmet, færre bilulykker og en sterk reduksjon i psykiatriske innleggelser. Unge fattige valgte å ta utdannelse fremfor å ta dårlig betalte jobber. Kvinner med små barn arbeidet mindre.

Mincome førte til at mødre hadde friheten til å velge å være hjemme med små barn lenger. De hadde mulighet til å velge den aktiviteten de selv anså som mest verdifull. I et velstandssamfunn har vi allerede et for høyt forbruk, og vi må tenke annerledes om vekst. Det som øker livskvaliteten og kvaliteten til samfunnet kan vise seg å være andre aktiviteter enn de som i dag gir en lønnsinntekt.

Når også de som ikke mottok Mincome fikk en bedring av livskvaliteten, kan det være fordi de opplevde en større trygghet. De visste at de også ville få Mincome hvis noe skulle skje. Bøndene trengte ikke frykte at avlingen skulle slå feil.[5]

Namibia[rediger | rediger kilde]

Borgerlønnsprojektet i Otjivero, Namibia, ble vellykket. Fattigdommen ble redusert fra 76 % til 37 %, og dermed ble det også en sterk reduksjon av underernæring blant barn. Frafallet på skolen falt fra ca. 40 % til nesten null på ett år. Etter innføringen betalte 90 % av foreldrene skolepenger og investerte i skoleuniformer til barna. Det å kunne ta utdannelse kan gi gode utviklingsmuligheter både for den enkelte og for samfunnet. Det skjedde også en markant økning i den lokale økonomiske sirkulasjonen. Noen familier startet små virksomheter, som produksjon av murstein, bakeriutsalg, skreddervirksomhet, og så videre Siden beboerne nå fikk økt kjøpekraft, handlet de mer lokalt, og flere av virksomhetene kunne dermed overleve og vokse. Andre positive effekter var redusert gjeld og økt sparing. Samlet kriminalitet falt med 42 %, og kvinner ble mindre avhengige av menn. Studiene viste også fremskritt for kvinner og likeverd. Barnas borgerlønn ble utbetalt til den som hadde hovedomsorgen, og det var i de fleste tilfellene mødrene, noe som reduserte kvinnenes avhengighet av transaksjonsbasert sex og bidro til større selvstendighet for kvinnene.[6]

India[rediger | rediger kilde]

I India har Self Employed Women’s Association (SEWA) samme rolle som landsbyrådet. Tilsammen 20 landsbyer med 6000 innbyggere deltok i et pilotprosjektet i Madhya Pradesh 2011–2013.[7] Det er diskusjoner om hvordan resultatene kan videreføres til nasjonalt nivå.[8]

Iran[rediger | rediger kilde]

Iran inførte en nasjonal borgerlønn høsten 2010 til erstatning for subsidiering av brensel og andre livsnødvendigheter som landet hadde hatt i flere tiår for å redusere fattigdom. Når reformen er helt implementert, skal borgerlønnnen etter planen utgjøre 15 % av landets BNP.[9]

Brasil[rediger | rediger kilde]

President Lula holder tale for mottagere av Bolsa Família i Diadema

Brasils velferdsprogram Bolsa Familia er et fattigdomsreduserende system som ligner borgerlønn. Ytelsen skjer likevel behovsprøvet, og gis bare til fattige familier. Det er et også et krav at barna i familien går på skole.

Sveits[rediger | rediger kilde]

I 2008 ble filmen «Grundeinkommen»[10] lansert, og brukt til å samle de 100.000 underskriftene som er nødvendig for å fremme et folkelig lovforslag. Forslaget ville gi hver voksen innbygger 2500 sveitsiske franc månedlig. Hvert barn skulle få 625 franc månedlig. Regjeringen anslo kostnaden til 208 millioner franc årlig. Det meste av dette kunne bli dekket ved å omfordele eksisterende ytelser, men de siste 25 millonene måtte dekkes ved økt skatteinnkreving.[11] Nasjonalrådet anbefalte å stemme nei med 146 mot 14 stemmer. Sosialdemokratene og De Grønne var delt i spørsmålet.[12] I folkeavstemningen 5. juni 2016 falt forslaget med 23,1 % av stemmene.[13]

Finland[rediger | rediger kilde]

I Finland startet et pilotforsøk med borgerlønn til 2000 arbeidsløse 1. januar 2017.[14]

Nordisk debatt[rediger | rediger kilde]

For borgerlønn[rediger | rediger kilde]

Osmo Soininvaara, Finland. Forsvarer av borgerlønn.

I Norge går de politiske partiene De grønne[15], Rødt[16] Piratpartiet[17] og Demokratene i Norge[18][19] inn for borgerlønn eller tilsvarende. Venstre[20] hadde borgerlønn i sitt valgprogram 2009–2013. BIEN Norge ble stiftet i oktober 2012 som en interesseforening for borgerlønn.

I Island introduserte Piratpartiet idéen overfor Alltinget 2014. Da var nesten ingen av de andre parlamentarikerne kjent med konseptet.[21]

Mot borgerlønn[rediger | rediger kilde]

Borgerlønn vil bryte med den velferdspolitiske linjen som ligger til grunn for at ytelse krever motytelse, eksempelvis i form av arbeid. Frykt for høye skattesatser med disse utgiftene, kan gi motstand mot en slik reform. Borgerlønn vil innebære et brudd på selvforsørgelsesplikten ved at en innfører en ny rettighet uten tilhørende plikter. Dersom mange velger å ikke jobbe, kan det medføre redusert verdiskapning i samfunnet. Et argument mot garantert minsteinntekt er at den kan gi yngre mottakere et påskudd til aldri å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Finansiering[rediger | rediger kilde]

Ved eventuell innføring av borgerlønn kan et stort antall ytelser eller ordninger reduseres eller fjernes. Administrasjonen av disse kan da reduseres eller fjernes, med betydelig innsparing av kostnader. Av disse ordningene kan nevnes: sykepenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger, arbeidsledighetstrygd, uførepensjon, barnetrygd, dagpenger, grunnstønad, studielån, studiestipend, kunstnerlønn, landbrukstilskudd, ventelønn, etableringstilskudd, sosialhjelp, bostøtte, husbanklån, minstefradrag for skatt, rabattordninger for vanskeligstilte, subsidieordninger for matvarer osv.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 34 MEPs call for support for the ECI for UBI Arkivert 27 april 2014 hos Wayback Machine., ECI for UBI
  2. ^ Derek Hum & Wayne Simpson (2. januar 2001). «A Guaranteed Annual Income? From Mincome to the Millennium» (PDF). Policy Options/Options Politique. s. 78–82. 
  3. ^ Hum, Derek; Simpson, Wayne (1993). «Whatever Happened to the Guaranteed Income Project in Canada?». Canadian Public Administration. 36 (3). doi:10.1111/j.1754-7121.1993.tb01963.x. 
  4. ^ Hum, Derek; Simpson, Wayne (1991). Income Maintenance, Work Effort and the Canadian Mincome Experiment. Ottawa, Canada: Economic Council of Canada. 
  5. ^ Evelyn L Forget (februar 2011). «The town with no poverty» (PDF) (engelsk). University of Manitoba. Besøkt 3. februar 2017. 
  6. ^ «Basic Income Grant Coalition Pilot Project» (engelsk). 2014. Besøkt 3. februar 2017. 
  7. ^ Sarath Davala, Renana Jhabvala, Soumya Kapoor Mehta og Guy Standing (mai 2016). «Basic Income. A transformative policy for India» (engelsk). ISSN 2194-6094. doi:https://doi.org/10.1515/bis-2016-0004 Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  8. ^ Renana Jhabvala (17. mai 2016). «India’s time for unconditional cash transfers» (engelsk). 
  9. ^ Hamid Tabatabai (2012). «From Price Subsidies to Basic Income: The Iran Model and its Lessons» (PDF) (engelsk). Besøkt 1. februar 2017. 
  10. ^ «Making-of zum Film Grundeinkommen – ein Kulturimpuls» (tysk). Arkivert fra originalen 2016-12-11. 
  11. ^ Silke Koltrowitz og Marina Depetris (5. juni 2016). «Swiss reject free income plan after worker vs. robot debate» (engelsk). Reuters. 
  12. ^ «Switzerland's lower house rejects basic income, but poll shows popular support» (engelsk). 3. oktober 2015. 
  13. ^ «Grundeinkommen – Medienecho zur Abstimmung» (tysk). grundeinkommen.ch. 12. juni 2016. Besøkt 3. februar 2017. 
  14. ^ FPA utreder hur basinkomst skulle fungera, YLE nyheter, 31 oktober 2015.
  15. ^ MDGs politikkområde velferd og arbeidsliv Arkivert 9 november 2013 hos Wayback Machine.
  16. ^ Velferd til alle. Rødt.
  17. ^ «Referat ordinært landsmøte 2014». 
  18. ^ «Familie og barn». Arkivert fra originalen 2014-10-17. 
  19. ^ «Nyvalgt leder må ta stilling til forslag om dødsstraff - NRK - Trøndelag». 22.04.2012. 
  20. ^ Kjempar for borgarløn i Venstre Arkivert 18 oktober 2014 hos Wayback Machine., ABC nyheter
  21. ^ Jurdan Stanislas (25. november 2014). «Interview: No one in the parliament had heard about basic income before» (engelsk). Basicincome.org. Besøkt 3. februar 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]