Blåkroneifrit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Blåkroneifrit
Blåkroneifrit (hann)
Nomenklatur
Ifrita kowaldi
De Vis, 1890
Synonymi
Todopsis kowaldi,
Ifrita coronata
Populærnavn
blåkroneifrit
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
UnderordenSangfugler
OverfamilieCorvoidea
FamilieIfritidae
SlektIfrita
Økologi
Habitat: montan regnskog
Utbredelse: Ny-Guinea

Blåkroneifrit (Ifrita kowaldi) er en monotypisk spurvefugl (Passeriformes) i slekten Ifrita. Arten er endemisk for Ny-GuineahøylandetNy-Guinea. Ifrita er eneste slekt i familien Ifritidae (ifritfamilien), som hører til gruppen av sangfugler (Passeri).

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Blåkroneifrit er utbredt fra Weylandfjellene og Nassaufjellene og videre østover, gjennom Maokefjellene, Bismarckfjellene og Owen Stanleyfjellene, inkludert fjellene på Huonhalvøya.[1]

Arten trives i fuktig montan regnskog, spesielt skog med mye mose, og habiterer i høyder omkring 1 460–3 680 moh, men er mest vanlig omkring 2 000–2 900 moh.[1]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Blåkroneifrit blir omkring 16–17 cm lang og veier typisk cirka 34–36 g.[1] Hannen har ei karakteristisk krone av skinnende blått på en ellers sort isse. Fjærdrakten ellers har mørkerk olivengrønn overside (og stjert) og okergul underside, men noe lysere farge struperegionen. Nebbet er kort og øynene mørke. Arten har sorte kinn. Hannen har en okergul øyering rundt øyet, samt en lengre hvit strek fra bakkant av øyet og bakover mot nakken. Hunnens kinnstrek er okergul.[1]

Det finnes ganske store variasjoner i utfargingen, men ingen som kvalifiserer for egne underarter. Det skyldes at variasjonene også finnes innenfor de samme populasjonene og utbredelsesområdene, og derfor ikke kan relateres til verken enkelte populasjoner eller bestemte geografiske områder.[2] Det har imidlertid blitt foreslått å skille ut populasjonen i den sentrale og østlige utbredelsen som en egen underart; brunnea, som hevdes å være mer brunoliven på oversiden og å ha en mer rustbrun stjert, men en slik deling savner et klart geografisk mønster, siden all variasjon synes å være klinal.[2][1]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Blåkroneifriter eter helst insekter, inkludert biller (Coleoptera), og av og til litt myk frukt. Maten finner den blant annet i gammel fallved og gjennom å klatre på trestammene og greinene til trær. Arten bruker stjerten som støtte når den klatrer. Det er også kjent at den kan slå seg sammen med andre arter når den eter eller leter etter mat.[1]

Blåkroneifriten er sammen løvplystrer (Colluricincla megarhyncha) og arter av pitohuier (Pitohui) de eneste fuglene i verden som er toksiske.[3] Fuglene har kraftige toksiner i hud og fjær (oppdaget av ornitologen Jack Dumbacher i 1989), og selv om kjøttet er mindre toksisk bør det trolig ikke spises. Allikevel gjør lokalbefolkningen det, men det krever kunnskap og nøyaktighet. Skinn og fjær må fjernes først, uten at toksinet sprer seg til kjøttet.

Giften består av et homobatrachotoksin (et steroid nevrotoksisk alkaloid derivat i gruppen batrachotoksiner).[4][5] Dette er en ekstremt potent gift, som først ble oppdaget hos pilgiftfrosker (i slekten Phyllobates) i Sør-Amerika. Eksperimenter med laboratoriemus viser at batrachotoxin er en av de mest potente alkaloider som er kjent. Effekten på mus (injisert under huden) er ifølge LD50 er 2 µg/kg.[6] Det betyr at toksisiteten er femten ganger større enn for curare, over 250 ganger større enn stryknin,[7] og hele 10 000 ganger større enn for nervegassen sarin.[8]

Det er ukjent om giften gjør disse fuglene mindre sårbare for sine naturlige predatorer, men den kan tenkes å være en forsvarsmekanisme. Likeledes er det, som for pilfroskene, uklart hva kilden til toksinene er. En hypotese er at giften stammer fra næringsopptaket og kommer fra børstebiller i slekten Choresine. Lokalbefolkningen der fuglene lever hevder at billene gir lignende reaksjoner (nummenhet) i huden, munnen og øynene som fuglene gir. Studier viser dessuten at disse artene eter sånne biller.[3][5][9]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Frith et al. (2017).[10] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[11] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende artsuttrykk.

Treliste

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • del Hoyo, Josep; Collar, Nigel J., red. (desember 2016). HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 2 Passerines. Barcelona, Spain: Lynx Edicions and BirdLife International. s. 1013. ISBN 978-84-96553-98-9. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Boles, W. (2017). Blue-capped Ifrit (Ifrita kowaldi). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ a b Beehler, B.M. & Pratt, T.K. (2016) Birds of New Guinea: Distribution, Taxonomy, and Systematics. Princeton University Press, Princeton, New Jersey. ISBN 978-14-008807-1-3
  3. ^ a b Dumbacher JP, Wako A, Derrickson SR, Samuelson A, Spande TF, Daly JW. 2004-11-09. Melyrid beetles (Choresine): a putative source for the batrachotoxin alkaloids found in poison-dart frogs and toxic passerine birds. Proc Natl Acad Sci, USA. 101(45):15857-60. Besøkt 2016-04-24
  4. ^ Dumbacher JP, Beehler BM, Spande TF, Garraffo HM, Daly JW. 1992-10-30. Homobatrachotoxin in the genus Pitohui: chemical defense in birds? Science. 258(5083):799-801. Besøkt 2016-04-24
  5. ^ a b Knud A Jønsson, Rauri C.K Bowie, Janette A Norman, Les Christidis, Jon Fjeldså. 2008-02-23. Polyphyletic origin of toxic Pitohui birds suggests widespread occurrence of toxicity in corvoid birds. Biol. Letters. 4, 71–74. DOI: 10.1098/rsbl.2007.0464. Besøkt 2016-04-24
  6. ^ Tokuyama, T.; Daly, J.; Witkop, B. (1969). «The structure of batrachotoxin, a steroidal alkaloid from the Colombian arrow poison frog, Phyllobates aurotaenia, and partial synthesis of batrachotoxin and its analogs and homologs». J. Am. Chem. Soc. 91 (14): 3931–3938. doi:10.1021/ja01009a052. 
  7. ^ Lewis Mander & Hung-Wen Liu (2010). "Comprehensive Natural Products II: Chemistry and Biology - Volume 1 of 10." Insect Natural Products, 2.04.6.3 Terpenoid and Steroidal Alkaloids, p. 95. ISBN 978-0-08-045381-1
  8. ^ Jiri Patockaa and Ladislav Stredab. 2002. Brief review of natural nonprotein neurotoxins - Batrachotoxins. Applied Science and Analyses, Inc.
  9. ^ Boles, W. (2016). Whistlers (Pachycephalidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-23
  10. ^ Frith, C., Frith, D. & Bonan, A. (2017). Birds-of-paradise (Paradisaeidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  11. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]