Hopp til innhold

Bernhard Øverland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bernhard Øverland
Foto: Stortingsarkivet
Født27. des. 1845[1]Rediger på Wikidata
Trondheim
Død5. des. 1916[2]Rediger på Wikidata (70 år)
Stjørdal
BeskjeftigelsePolitiker, forretningsdrivende Rediger på Wikidata
PartiVenstre
NasjonalitetNorge
Stortingsrepresentant
1. januar 1907–31. desember 1909
ValgkretsNordre Trondhjems amts 1. krets, Stjørdalen
EtterfølgerAndreas Galtvik
Stjørdals ordfører
1. januar 1902–31. desember 1907
EtterfølgerPeter Andreas Hofstad
Nedre Stjørdals ordfører
1. januar 1892–31. desember 1901
ForgjengerJohn O. Arnstad
Nedre Stjørdals ordfører
1. januar 1884–31. desember 1889
ForgjengerJohn O. Arnstad
EtterfølgerJohn O. Arnstad
Bernhard Øverland på Commons

Bernhard Martinus Øverland (1845–1916) var en norsk politiker (V) og brukseier på By i Stjørdal.

Han var Nedre Stjørdals ordfører det meste av tiden fra 1884 til herredsdelingen i 1902, så Stjørdals ordfører frem til 1908. Han var en radikal venstremann med arbeidere og håndverkere på Stjørdalshalsen som sine viktigste velgergrupper.

Som ordfører medvirket han til at staten kjøpte Værnes gård og la Værnes garnison hit, og til byggingen av Hegra festning. Han tok også initiativet til at kommunen kjøpte gården Nedre Stokkan med sine mange parseller på Stokkmoen, noe som fikk stor betydning for utviklingen på Halsen. Eiendommen fikk navnet «Øverlands Minde».

Øverland var stortingsmann for Nordre Trondhjems amt fra 1907 til 1909. Etter at Stortinget innførte en brenneriavgift, som i praksis var et næringsforbud mot brenneridrift, frasa han seg gjenvalg som stortingsmann for å kunne ivareta sine næringsinteresser.

Familie og yrkesliv

[rediger | rediger kilde]

Bernhard Øverland vokste opp i et småborgerhjem i Trondhjem som eldst av fem barn av tobakkspinnermester Elling Martinus Øverland og hustru Caroline Marie Linderup. Farfaren Elling Øverland var kapteinvaktmester på Munkholmen og kom fra en husmannsplass under gården Øverland i Bolsøy i Romsdal. Historiker Ole Andreas Øverland og sogneprest på Kvikne og Ila Gerhard Andreas Øverland var Bernhard Øverlands søskenbarn.[3][4][5]

Han begynte som handelsbetjent etter folkeskolen, men flyttet tidlig til Stjørdal og den voksende småbyen på Halsen.[5] Øverland giftet seg i 1873 med Lina Erichsen, datter av landhandler Peder Erichsen på Minde på Halsen. Paret fikk syv barn. De bodde i Kjøpmannsgata, i et herskapelig hus med en vakker hage.[6]

Øverland ble handelsbetjent, fra 1866 kontorsjef og fullmektig ved Karl Løchens handelsforretning på Spende.[5][6] Løchen var en allsidig industrieier, hvis største foretak var brenneriet og storgården på By.[7][8] Øverland ble disponent ved brenneriet etter Karl Løchens død i 1894, så medeier etter sønnen Ole Løchens død i 1896. Øverland kjøpte ut de andre aksjonærene i 1903. I tillegg til brenneri ble det drevet vanlig gårdsbruk, brenntorvfabrikk og skiferbrudd ved Skardsjøen. Brenneriavgiften av 1908 tvang Øverland til å innstille driften og selge By til svigersønnen, proprietær Tobias Bernhoft Richter på Mæle.[9][10] Da Øverlands brenneri opphørte i 1910, var det ett av de to siste privateide brenneriene i landet; han ble kompensert av staten for nedleggelsen.[11]

Kommunalpolitisk arbeid

[rediger | rediger kilde]

Karl og Ole Løken hadde ikke brydd seg nevneverdig om kommunepolitikk, men det gjorde derimot Øverland. Øverland hadde på sin side mer konsentrerte næringsinteresser enn sine forretningspartnere. Han var innvalgt i Nedre Stjørdal herredstyre 1878–1901, så etter herredsdelingen i Stjørdal herredsstyre 1902–1907. Han var ordfører 1884–1889 og 1892–1907.

Militæret har fra gammelt av satt sitt preg på Stjørdalshalsen, og synet på denne tilstedeværelsen var delt i samtiden. Selv om mange venstrefolk så verdien av militæret på Stjørdalshalsen, kviet mange av dem seg også for å slippe inn for mange. Det var en velkjent sak at de fleste militære, spesielt offiserene, var høyrefolk. Øverland gjorde imidlertid en stor innsats for å få en fast treningsleir på Værnes. Som ordfører greide han i 1887 å få staten med på å kjøpe den ærverdige og historierike Værnes hovedgård, en stor seier for den økonomisk svake kommunen. Slik la han mye av grunnlaget for utviklingen der på 1900-tallet.[12][13]

Av andre tillitsverv han bekledte kan nevnes: Stjørdalshalsen brann- og bygningskommunes første ordfører, forlikskommissær, formann i amtskattekommisjonen 1892–1894, medlem av tilsynskomiteen for Meråkerbanen fra 1889, medlem av direksjonen i Norges Bank i Trondhjem 1908–1915 og formann i forstanderskapet i Stjørdalens Sparebank 1887–1915. I 1915 ble han sparebankens administrerende direktør.

Øverland var Stjørdals ubestridt mektigste kommunepolitiker på slutten av 1800-tallet. Venstre i Stjørdal delte seg inn i to fraksjoner, kalt «Øverlandspartiet» og «Arnstadpartiet». Øverlands fraksjon ble også kalt «Myrmannpartiet», fordi mange av fraksjonens støttespillere var folk på Stjørdalshalsen som hadde fått stemmerett ved å kjøpte seg en billig, liten jordparsell. Øverland var aldri involvert i noen politisk skandale, selv om Venstre nasjonalt og lokalt ble representert av enkelte svært fargerike personligheter, men det kan nevnes at Øverland i 1888 mente at et herredsstyremedlem hadde ytret injuriende beskyldninger mot ham.[14]

Offentlig debatt

[rediger | rediger kilde]

Øverlands svigersønn, Tobias Bernhoft Richter, skrev om stjørdalspolitikken i disse årene:

«Bygdepolitikken blomstret i disse årene som aldrig før – en brytningens tid mellem fremgang og status quo. Ofte svære debatter og lange herredstyremøter der gav et positivt eller negativt resultat om end ofte med et knepent flertall. Et konservativt bondevenstre i sin indstilling egoistisk og selvgod. Slik karakteriserer jeg Arnstadpartiet kontra Øverlands. Det siste tilhørte mer det rene Venstre. Med stemmer fra småfolk og arbeidere var partiet adskillig elastisk stående, mere fritt og ubundet likeoverfor tidens mangehånde nye krav, som Øverland forsøkte å drive gjennem til bygdens ve og vel.»[15]

Stjørdalshalsen rundt århundreskiftet, med Bernhard Øverlands «Øysletten» i forgrunnen.
Foto: Jan Berg

Stjørdal på slutten av 1800-tallet var et eksplosivt voksende samfunn, og den offentlige debatten var stor og involverte folk flest. Stjørdalens Tidende etablerte seg som første avis i juli 1877, og tok med én gang del i den offentlige debatten. Avisen var for det meste fylt med ulykker, mord og fæle eller rare ting som skjedde alle andre steder enn i Stjørdal, og det var mange leserinnlegg. Først var avisen venstreorientert, og falt i god jord hos Øverland, men drev etterhvert mot høyre, og inneholdt fra da av mest kritikk mot amtets stortingsmenn og forsvar av unionen og alt det kongen foretok seg. Dette førte til at Øverland og et flertall i kommunestyrene i Nedre Stjørdal og Hegra sluttet å lyse ut møtene sine i Stjørdalens Tidende, men heller averterte i avisene i Levanger og Trondheim. Stjørdalens Blad kom etterhvert til, og veide opp for ubalansen mellom meningene hos henholdsvis avismediene og opinionen i Stjørdal på den tiden. Redaktørene i «Tidenda» og «Bladet» kom i personlig uvennskap. Ingen av dem var noen lettvektere, og i en politisk diskusjon mellom de to ble temperaturen så høy at Stjørdalens Tidende-redaktøren ble kastet ut gjennom vinduet på sitt eget kontor.[12]

Høyres sterke stilling i Stjørdal i forhold til i resten av fylket, hvor partiet knapt eksisterte, var også med på å holde debatten levende, selv om Høyre sjelden hadde flertallet med seg. Den ledende høyremannen var prost og tidligere stortingsmann Carl Theodor Rode. Øverland og Arnstads fraksjoner bidro til at det politiske engasjementet forble høyt også innenfor Venstre. Høyrefolk og venstrefolk hadde i tiden vanskelig for å omgås, og det var vanskelig nok også for en «Arnstad-kar» og en «Øverland-kar». Det er blitt fortalt om en høyremann som kom til kirken og stod hele prekenen, fordi den eneste ledige sitteplassen var ved siden av en venstremann. Særlig på Stjørdalshalsen og Skatval ble det ofte holdt folkemøter med talere som Øverland, Arnstad og Rode til stede, og her kunne det gå hardt for seg. Fra et folkemøte på Røkke er det fortalt at to naboer hadde gått til møtet vel forlikte, men hadde røket opp og begynt å slåss på hjemveien.[12]

Stortingsrepresentant

[rediger | rediger kilde]
Øverland portrettert som eldre mann

Ved stortingsvalget i 1906 ble Øverland valgt inn for Stjørdalen krets i Nordre Trondhjems amt. Han hadde tidligere vært valgmann ved de fleste stortingsvalg siden 1882 og vararepresentant til Stortinget fra flermannskretsen Nordre Trondhjems amt 1895–1900. Øverland satt i Stortingets tollkomité i sin tid på Stortinget, som varte ut 1909. Øverland var fra Stortingets side involvert i saken om reguleringen av vannstanden i Mjøsa etter en omstridt konsesjonssak i Glomma, den såkalte Mjøsreguleringen, som endte med statsminister Christian Michelsens avgang. Øverland var også medlem av en departementskomité om veiloven.[5] Da han sommeren 1909 søkte staten om erstatning for stortingsbeslutningen som tvang ham til å oppgi brenneridriften, frasa han seg også gjenvalg som stortingsmann.[16]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 971[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 57[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Fosvold, Anders (1937). Bygdebok for Stor-Elvdal. Bidrag til bygdens historie. 2. Hamar. s. 442. 
  4. ^ Olafsen-Holm, Jørgen (1948). Bolsøyboka: En natur- og samfundshistorisk skildring av Bolsøy prestegjeld og herred. Annen del: Oversikt over Bolsøy herreds gårder og deres historie. Utgitt av Bolsøyboknemnda. Molde. s. 257. 
  5. ^ a b c d Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og statsraadet 1814–1914. Bd. 1, d. 2: Biografier L–Ø samt tillæg. Kristiania. s. 971–972. 
  6. ^ a b Stjørdalsboka. Bd. 2, d. 1: Gards- og slektshistorie, Stjørdal herad. Stjørdal. 1950. s. 579. 
  7. ^ Leirfall, Jon (1972). Stjørdalsboka. Bd. 1, d. 3: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdal. s. 208–211. 
  8. ^ Folvik, Søren (1957). Stjørdal Potetmelfabrik 25 år 1932–1957. Litt om potetens historie i dalføret. Trondheim. s. 33–34 og 39–47. 
  9. ^ Stjørdalsboka. Bd. 2, d. 2: Gards- og slektshistorie, Stjørdal herad. Stjørdal. 1950. s. 385–394. 
  10. ^ Folvik, Søren (1957). Stjørdal Potetmelfabrik 25 år 1932–1957. Litt om potetens historie i dalføret. Trondheim. s. 49–51. 
  11. ^ Borgedal, Paul (1968). Norges jordbruk i nyere tid. Bd. 3: Økonomi og omsetning. Oslo: Bøndenes forlag. s. 212–214. 
  12. ^ a b c Leirfall, Jon (1972). Stjørdalsboka. Bd. 1, d. 3: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdal. s. 219–224. 
  13. ^ Aune, Kjell Arnfinn (6. juni 2007). «120 år med Forsvaret på Værnes». Stjørdals-Nytt. Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 1. juli 2009. 
  14. ^ Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987 : Kommunalt selvstyre i 150 år. Stjørdal kommune. s. 84. 
  15. ^ Leirfall, Jon (1972). Stjørdalsboka. Bd. 1, d. 3: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdal. s. 209. 
  16. ^ «Stortingsmand Øverland frasir sig Gjenvalg». Nordenfjeldsk Tidende: 2. 14. juli 1909. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Leirfall, Jon (1970). Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, bind I, del III. Stjørdal. s. 208–211. 
  • Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987 : Kommunalt selvstyre i 150 år. Stjørdal kommune. s. 352. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bernhard_Øverland&oldid=24219759»