Beleiringen av Antwerpen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Beleiringen av Antwerpen
Konflikt: Første verdenskrig

Belgiske artilleristillinger rundt Antwerpen
Dato28. september – 10. oktober 1914
StedBelgias flagg Antwerpen i Belgia
51°12'N 4°22'Ø
ResultatTysk seier
  • Byen ble erobret og garnisonen overga seg
  • Den belgiske hæren trakk seg tilbake til Yser
Stridende parter
Tysklands flagg Tyskland
Østerrike-Ungarns flagg Østerrike-Ungarn		Belgias flagg Belgia
Storbritannias flagg Storbritannia
Kommandanter og ledere
Tysklands flagg Hans von BeselerBelgias flagg Albert 1.
Belgias flagg Victor Deguise
Storbritannias flagg Archibald Paris
Styrker
66 000 (under hovedangrepet)87 300 felttropper
63 000 garnisonstropper
Tap
UkjentBelgia:
Ukjent antall drepte
33 000 internerte i Nederland
30 000 fanget
Storbritannia:
57 drepte
1 480 internerte
900 fanget

Beleiringen av Antwerpen var et slag mellom tyske og belgiske, britiske og franske styrker rundt den befestede byen Antwerpen i Belgia under første verdenskrig. Antwerpen hadde en av verdens travleste havner, og en viktig strategisk beliggenhet ved den engelske kanal. Etter den tyske invasjonen av Belgia i august 1914 beleiret tyske tropper en belgisk garnison, den belgiske felthæren og den britiske Royal Naval Division i Antwerpen-området. Byen var omgitt av fort som ble kalt «den nasjonale skanse», og dette festningsanlegget ble nå beleiret av tyskerne i sør og øst. De belgiske styrkene i Antwerpen gjennomførte tre utfall i slutten av september og begynnelsen av oktober, hvilket gjorde at belgierne bandt opp tyske styrker som var på vei til Frankrike for å kjempe mot den franske hæren og British Expeditionary Force (BEF).

Et tysk artilleribombardement av de belgiske festningsanleggene ble innledet den 28. september 1914. Den belgiske garnisonen hadde intet håp om seier, og til tross støtten fra Royal Naval Division fra 3. oktober greide tyskerne å komme seg igjennom de ytre forsvarsverkene. De belgiske styrkene i Antwerpen hadde holdt kontakt med resten av det ubesatte Belgia via en korridor vest for byen, men da tyskerne strammet grepet rundt denne måtte den belgiske hæren trekke seg tilbake mot kysten. Den 9. oktober overgav den gjenværende garnisonen seg, og tyskerne besatte byen. Enkelte britiske og belgiske tropper klarte likevel å unnslippe til det nøytrale Nederland i nord. Belgiske tropper fra Antwerpen trakk seg tilbake til Yserelven, nær den franske grensen, og gravde skyttergraver for å innlede forsvaret av den siste ubesatte delen av Belgia. Her kom det til et nytt slag mot tyskerne – slaget ved Yser – i oktober og november. Den belgiske hæren klarte her å holde stand frem til den i slutten av 1918 deltok i de alliertes befrielse av Belgia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Strategisk sammenheng[rediger | rediger kilde]

Belgiske festningsstropper i Antwerpen, 1914

Havnebyen Antwerpen lå ved den farbare elven Schelde, ca. 70 fra dennes munning, 14 km fra grensen til Nederland, og 100 km fra grensen til Tyskland. Her fantes det betydelig handelsvirksomhet, industri, skipsfart og store verft og dokker. Ved krigsutbruddet hadde byen ca. 300 000 innbyggere.[1]

Antwerpen ble forsvart av flere fort og andre forsvarsstillinger under ledelse av militærguvernør Victor Deguise, og ble ansett for å være uinntakelig. Siden 1880-årene hadde belgisk forsvarsplanlegging vært basert på å holde en barriere av fort langs elven Meuse fra Liège til Namur, noe som skulle stoppe franske eller tyske styrker i å krysse den. Denne strategien involverte også muligheten for å trekke styrker tilbake til den nasjonale skansen ved Antwerpen, der man satset på å holde ut, inntil de europeiske stormaktene som garanterte Belgias nøytralitet kunne intervenere.[2]

Den nasjonale skansen bestod av et dusin eldre fort omkring 5 kilometer fra byen. Den var blitt bygd i 1860-årene med indre forsvarsverker omkring byen ned mot Schelde i hver ende, og med vollgraver omkring disse og de ytre fortene. Hovedforsvarslinjen bestod av en ring av 21 fort ca. 10–15 kilometer utenfor byen, som var blitt bygd etter 1882. To fort og tre kystbatterier forsvarte Schelde, og i tillegg var det planlagt å kunne sette et lite antall landområder under vann som forsvar.[3][4] Fort som var bygd ved Liège og Namur var av lignende modell og hadde som formål å være «brohoder», altså en ekstra forsvarslinje i tilfelle invasjon fra øst eller sørøst.[5] Befestningene ved Antwerpen hadde kostet over 100 millioner franc, og skulle med sine festningstropper kunne utstå en 12 måneders beleiring av 300 000 mann.[6]

Tysk invasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den tyske invasjonen av Belgia (1914)

Den 2. august 1914 nektet Belgias regjering tyske tropper å passere gjennom landet til Frankrike, og om natten mellom den 3. og 4. august beordret den belgiske generalstaben 3. divisjon til Liège for å stoppe den tyske fremrykningen. Tyskland invaderte Belgia om morgenen den 4. august.[7] Dekket av 3. divisjon, festningsgarnisonen i Liège, en del av kavaleridivisjonen, samt styrker fra Liège og Namur, begynte de kampene ved elven Gete. Den 4. august hadde 1. divisjon samlet seg ved Tienen, 5. divisjon ved Perwez, 2. divisjon ved Leuven og 6. divisjon ved Wavre, hvor de dekket det sentrale og vestlige Belgia og forbindelsen til Antwerpen. Det tyske kavaleriet dukket opp ved Visé tidlig den 4. august og fant broen der ødelagt og belgiske tropper på vestbredden. Tyskerne fant et vadested, krysset elven og tvang belgierne til å trekke seg tilbake mot Liège. På kvelden stod det klart for den belgiske overkommando at 3. divisjon og garnisonen i Liège stod overfor en overlegen invasjonsstyrke.[8]

Kart over befestningene rundt Antwerpen i august 1914

Den 5. august begynte beleiringen av Liège da tyskerne forsøkte å erobre den befestede byen Liège i et lynangrep. Angrepet brøt imidlertid sammen utover natten, og endte i forvirring inntil general Erich Ludendorff igjen fikk samlet infanteriet sitt. Ludendorff angrep igjen rundt middagstid den 6. august og støtte ikke på noen motstand i byen. Den belgiske 3. divisjon var blitt trukket tilbake til Gete og tyske Jäger-enheter (lett infanteri) begynte å rykke nordover til Diest og Hasselt. Den 12. august angrep tysk kavaleri og Jägere i slaget ved Haelen men ble drevet tilbake etter et ti timer langt slag. Den 17. august hadde et stort antall tyske tropper krysset inn i Belgia mellom Meuse, Demer og Gete, tross ødeleggelser gjort av belgierne. De belgiske stillingene på den høyre (sørlige) flanken av Gete var truet av styrker som hadde gått gjennom byen Huy. Den 18. august angrep tyskerne igjen og erobret Halen, gikk inn i Tienen og angrep 1. divisjon. Denne klarte imidlertid å slå tyskerne tilbake.[9]

Med informasjon om at fem tyske korps og seks reservekorps var kommet til Belgia, og uten støtte fra den franske hæren eller British Expeditionary Force, ble den belgiske felthæren beordret til å trekke seg tilbake mot Antwerpen om kvelden den 18. august. De ankom den 20. august uten mostand fra den tyske fortroppen, bortsett fra en trefning mellom 1. divisjon og det tyske 9. korps nær Tienen, hvor belgierne led tap på 1 630 mann.[10][11] Brussel ble erobret den 20. august samtidig med at den belgiske felthæren ankom Antwerpen. Namur falt den 24. august, samtidig som den belgiske felthæren dro mot Brussel.[12][13][14] Statsminister Charles de Broqueville og den belgiske regjeringen forlot Brussel til fordel for Antwerpen for å unngå å bli tatt av tyskerne. Tyskerne hadde sendt 3. reservekorps (en del av 1. armé) til å dekke byen fra stillinger på begge deler av Dijle-kanalen. En brigade fra 4. reservekorps ble sendt innenfor å besette Brussel,[15] mens 9. reservekorps fikk ordre til å rykke til Antwerpen den 22. august.[16]

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Den tyske angrepsplanen[rediger | rediger kilde]

Som ledd i Schlieffenplanen (utformet av Alfred Graf von Schlieffen og senere Helmuth von Moltke d.y. mellom 1898 og 1914) ble det planlagt å isolere Antwerpen for å motvirke faren for at belgiske og britiske styrker kunne true tyskernes nordflanke i det de invaderte Frankrike.[17] Den opprinnelige planen var at tyskerne skulle sette inn 11 divisjoner fra syv reservekorps øst for den nasjonale skansen, hvor det ikke var fare for at belgierne rammet dem med forberedte flommer. Men da stridighetene brøt ut i 1914 satte tyskerne bare inn seks divisjoner, hvorav én av dem måtte brukes til å vokte jernbanen mellom Tienen og Brussel og området mellom Brussel og Antwerpen. Hans von Beseler oppgav derfor førkrigsplanen og gjennomførte i stedet et angrep fra sør-Antwerpen mot fortene i Walem og Sint-Katelijne-Waver. Han sendte også styrker nordover til fortene ved Koningshooikt, Lier, Kessel og elven Nete. Tyske styrker tvang belgiske forposter 6–8 kilometer tilbake den 28. september og dannet en dekningslinje fra Nete til Schelde ved Mechelen. Bak dekningslinjen ble det tyske beleiringartilleriet satt opp øst og sør for Mechelen, klar til å innlede et bombardement av fortene ved Sint-Katelijne-Waver og Walem, samt skansene Dorpveld og Borsbeek nordøst for Sint-Katelijne-Waver. De belgiske forsvarerne av disse områdene ble angrepet med 20 centimeter mortere, og andre tunge våpen.[18]

Belgiske forsvarsforberedelser[rediger | rediger kilde]

Belgiske ingeniørstyrker hadde arbeidet med å utvide forsvarsstillingene rundt Antwerpen helt siden begynnelsen av krigen. De hadde også satt opp nye forsvarsstillinger mellom de eksisterende fortene, og gjort klar for å oversvømme landområder som en del av forsvarsstrategien. Belgierne hadde dessuten ryddet området rundt fortene, men dette skulle faktisk vise seg å være ugunstig, siden fortene da ble mer synlige for angriperne. Skyttergraver kunne bare graves én meter dype på grunn av det høye grunnvannsspeilet, og dermed hadde forsvarerne ingen steder å gå i dekning.[19]

New York Worlds krigskorrespondent E. Alexander Powell skrev om oversvømmelsene og forberedelsene:

«Den 1. august var det ikke den by i Europa som kunne skryte av så vakre forsteder som Antwerpen. […] Den siste dag i august var det alt forsvunnet. […] Hvert eneste hus, hver kirke, mølle, hvert tre, hver hekk, hver bakke i en omkrets av 5–6 km i bredden og 40 km i lengden var bokstavelig talt jevnet med jorden. Mil eller mil var de prektige trærne i alleene på det ubarmhjertigste felt. Bygningene som var verdige å huse en fyrste, ble sprengt i luften. […] Da ingeniørene var ferdig med deres arbeid, kunne ikke en kanin ha nærmet seg fortet uten å bli sett. Da nivelleringsarbeidet var ferdig, ble det oppført endeløse strekninger av piggtrådgjerder og tråden satt i forbindelse med byens elektrisitetsverk, så det med et øyeblikks varsel kunne sendes strøm igjennom den, like så drepende som den som går igjennom den elektriske stol i Sing Sing. […] Tusener av menn ble satt til å spisse pæler og sette dem i jorden med spissen oppover, så hver soldat som falt på dem, ville bli spiddet. […] Og foruten de brede piggtrådbeltene, pælene og fellene var sukkerroe- og potetåkrene overstrødd med miner som skulle eksplodere ved elektrisitet.»[20]

Videre skildrer Powell hvordan det i landskapet sør for Antwerpen, hvor det var et sinnrikt kanalsystem, var anlagt brystvern av sandsekker langs kanalene, skyteskår i bolighus, dynamittladninger under enhver bro og tunnel samt en mengde veisperringer.[20]

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Første utfall, 24.–26. august[rediger | rediger kilde]

Antwerpen: første utfall, 25.–26. august

Den belgiske hæren foretok sitt første utfall fra Antwerpen for å hjelpe franske og britiske tropper som var i kamp ved Sambre og Canal du Centre. Operasjonen hadde som formål å distrahere tyskernes 3. og 9. reservekorps, samt å avskjære tysk kommunikasjon gjennom Leuven og Brussel. Etter rekognosering den 24. august rykket fire divisjoner sørover fra Mechelen den påfølgende dagen, noe som etterlot én infanteridivisjon og kavaleridivisjonen i reserve. Utfallet ble stoppet den 26. august, etter at belgierne var blitt informert om at britene og franskmennene hadde trukket seg tilbake og at den franske øverstkommanderende Joseph Joffre ikke hadde til hensikt å angripe i nær fremtid. De belgiske styrkene vendte derfor tilbake til Antwerpen.[21]

Om natten mellom den 25. og 26. august ble byen bombet av tyske zeppeliner-luftskip. Bombene falt over sivile mål og drepte beboerne, men bombingen undergravde ikke moralen i garnisonen.[22][23] Etter dette begynte man å mørklegge Antwerpen og andre truede byer om natten, så det neste luftskipangrepet i slutten av september mislyktes for tyskerne.[22] Den 27. august hadde von Moltke blitt forledet til å tro at den belgiske hæren hadde mistet evnen til offensive operasjoner, så han beordret brigaden fra 4. reservekorps i Brussel til å rykke sørover og slutte seg til korpset ved Péronne.[24] Den 2. september rapporterte tyske etterretningskilder i Brussel om at om lag 40 000 britiske soldater var gått i land ved Oostende. Disse stod ved kysten vest for Boulogne-sur-Mer, og forsterket dermed stillingen til den belgiske hæren i Antwerpen. Beseler angrep den 4. september med tre divisjoner på hver side av Schelde mot Termonde, og erobret festningen mens han fikk sprengt broene mot nord.[25] Festningen i Termonde var gammel, men belgierne ønsket å forhindre at det tyske kavaleriet fikk fast fotfeste på vestsiden av Schelde, og derigjennom sikre forbindelsen mellom Antwerpen og Gent. På sin side fryktet tyskerne at de britiske troppene ved Oostende kunne omgå den tyske observasjonslinjen her. Tyskerne plyndret Termonde og satte byen i brann i tre dager.[26]

Andre utfall, 9.–13. september[rediger | rediger kilde]

Antwerpen: annet utfall, 9.–13. september

Etter at det første utfallet ble avbrutt sluttet den belgiske felthæren seg til festningsstroppene og arbeidet med å forbedre forsvaret mellom fortene. Tyskerne på sin side var opptatt med å konsoliderte stillingene sine på den øst-vestlige linjen nord for Brussel.[27] Den 31. august fikk Beseler ansvaret for å forsvare de tyske styrkene fra unnsetningsforsøk fra vest. Landsturm-bataljoner ble overført fra den tyske generalguvernøren (som var utpekt til å administrere det besatte Belgia), og dessuten ble feltmarskalk Colmar von der Goltz og en divisjon fra det tyske marinekorpset beordret til området.[28]

Den 1. september fikk belgierne melding om at tyskerne var i ferd med å forberede en fremrykning mot den belgiske vestflanken ved Dendermonde. Den belgiske hærledelsen hadde mottatt rapporter om at det 9. tyske reservekorps og 6. divisjon fra 3. reservekorps var i ferd med å bli avløst av marinedivisjonen og Landwehr-tropper. Tyskerne hadde mottatt etterretningsrapporter om et nært forestående utfall fra Antwerpen og troppekonsentrasjoner i det vestlige Belgia og det nordlige Frankrike, samt ankomsten av britiske tropper til Oostende.[29] Ettersom de allerede forsterket stillingene sine i området utløste rapportene ingen alarm hos den tyske ledelsen.[30]

Den belgiske hærledelsen mente at det tyske angrepet den 4. september var en avledningsmanøver og begynte derfor å planlegge et nytt utfall for å hindre ytterlige tyske troppeoverføringer til Frankrike, og for å forstyrre de tyske kommunikasjonslinjene i det sentrale Belgia. Tyskerne trakk tilbake tropper fra området mellom 5. og 7. september.[30] Et belgisk frontalangrep ble ansett som umulig, omfanget av tyske skyttergraver tatt i betraktning, men et angrep mot østflanken ble ansett som mer realistisk. To belgiske divisjoner skulle forbli i forsvarsstillingene ved Antwerpen, mens tre divisjoner og kavaleriet skulle angripe mot Aarschot. Viktige overganger over Demer og Dijle ble fort tatt, og Aarschot ble erobret den 10. september.[30] Den tyske 6. reservedivisjonen og 9. reservekorps ble derfor overført tilbake til regionen, hvor de sluttet seg til 30. divisjon fra 15. korps fra Alsace. De tyske avdelingene slo tilbake mot utfallet mellom 10. og 13. september rundt Brussel. Den belgiske fremrykningen ble stoppet, og hæren trakk seg tilbake til Antwerpen den 13. september.[30][31]

Tredje utfall, 26.–27. september[rediger | rediger kilde]

Tyske zeppeliner-luftskip under bombingen av Antwerpen, natten mellom 25. og 26. september.

Den tyske troppekonsentrasjonen på den sørøstlige siden av linjen hadde etterlatt et hull mot nord fra Dender til den nederlandske grensen. Hullet strakk seg omkring 20 kilometer fra der hvor Dender løper ut i Schelde ved Dendermonde, og her holdt forsvarene i Antwerpen kontakt med det vestlige Belgia og de allierte styrkene som opererte ved kysten og i Nord-Frankrike.[32] Etter beleiringen av Maubeuge i Frankrike ble det tyngste tyske artilleriet flyttet til Antwerpen. Den 25. september ba den franske generalstaben belgierne på nytt om å gjøre utfall fra Antwerpen, og den belgiske generalstaben begynte planleggingen av en ny operasjon.[32][33] Tegn på tyske forberedelser til et angrep i full skala på Antwerpen betydde at det var færre belgiske styrker som kunne delta i et utfall. 5. divisjon, deler av 4. divisjon og kavaleridivisjonen, som var stasjonert på vestsiden av den nasjonale skansen ved Dendermonde og Waasland, angrep tyske tropper som rykket vestover fra Aalst. Selv om det lyktes belgierne å komme et lite stykke frem, førte et motangrep fra 37. Landwehrbrigade med artilleristøtte til at det belgiske angrepet ble oppgitt. Den 28. september begynte det tyske bombardementet av Antwerpen-festningen.[34]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Bombardement[rediger | rediger kilde]

Det tyske artilleribombardementet begynte den 28. september. Det tyske kanonene ble støttet av observasjonsballonger, og rammet belgiske ammunisjonslagre og kanon- og flankestillinger, noe som var de viktigste delene av forsvarsverkene. Klokken 18 den påfølgende dagen gjorde det treffsikre tyske artilleriet at fortet i Sint-Katelijne-Waver ikke kunne forsvares, og forårsaket dessuten omfattende ødeleggelser på fortet ved Walem.[18] Den 29. september begynte det belgiske hovedkvarteret å forberede tilbaketrekningen av den belgiske hæren til Oostende, slik at sårede, rekrutter, krigsfanger, transportmidler, utstyr, ammunisjon og industrimaskiner gradvis ble flyttet vekk fra Antwerpen.

Veien ut av Antwerpen krysset Schelde på to smale pontongbroer i sentrum av byen og ved Burcht. Tog måtte kjøre sørover langs den høyre bredden, krysse Rupel nær de tyske infanteristillingene kun 9 kilometer fra beleiringsartilleriet ved Mechelen, og deretter krysse jernbanebroen ved Temse 19 kilometer borte. Fra 29. september til 7. oktober kjørte togene uten belysning natterstid, noe som gjorde at de unngikk angrep. 4. divisjon ble samlet ved Dendermonde hvor et tysk angrep var ventet, og kavaleridivisjonen voktet stillingen ved elven for å beskytte retrettmuligheten ut mot kysten.[35] Tidlig den 29. september informerte den belgiske statsminister Charles de Broqueville britene om at hvis alle de ytre fortene gikk tapt, ville regjeringen og felthæren på 65 000 mann trekke seg tilbake til Oostende og overlate til den 80 000 mann sterke festningsstroppen å holde Antwerpen så lenge som mulig. Neste dag spurte Broqueville formelt den britiske og den franske regjeringen om hjelp.[36]

Tyske angrep[rediger | rediger kilde]

Haubits, av den typen som ble benyttet ved bombardementet av fortene i Antwerpen i 1914

Den 1. oktober begynte tyskerne ved 5. reserve og marinedivisjonen angrepet på fortene Sint-Katelijne-Waver, Walem og Borsbeek, samt Dorpveld-skansen. Klokken 11 var Walem-fortet blitt alvorlig skadd og Lier-fortet var blitt truffet av 16-tommers granat. Koningshooikt- og Tallabert-fortet og Bosbeek-skansene var stort sett uskadet, men det mellomliggende området mellom Sint-Katelijne-Waver og Dorpveld-skansen var blitt erobret. Et motangrep var slått feil og 4. divisjon var blitt redusert til 4 800 infanterister. Den belgiske hærledelsen beordret nå hærens vestre fløy til å trekke seg tilbake til en forsvarslinje nord for Nete, som dekket gapet i den ytre forsvarslinjen og holdt byen utenfor rekkevidde av det tyngste tyske artilleriet. I løpet av dagen ble det gjort kjent for byens innbyggere at kong Albert I og regjeringen ville forlate Antwerpen.[37]

Sint-Katelijne-Waver-fortet og Dorpveld-skansen ble tatt i løpet av natten mellom 1. og 2. oktober, mens Walem og Borsbeek-skansen ikke ble erobret før om ettermiddagen den 2. oktober, etter at alle tilgjenglige tyske kanoner var blitt satt inn mot dem. Det tyske bombardementet av belgiernes kanonstillinger, ødeleggelsen av ammunisjonslagre og påfølgende knapphet på ammunisjon førte til at fortene Walem og Koningshooikt falt i hendene på tyskerne, og til at de resterende belgiske stillingene i 3. sektor ble evakuert eller overgav seg – bortsett fra Duffel-skansen. Den belgiske 2. divisjonen på østfløyen av 3. sektor begynte å trekke seg tilbake over Nete ved middag, og en time senere begynte 1. divisjon å trekke seg tilbake til en uferdig mellomstilling fra Rumst 3 kilometer nordvest for Walem-fortet til Duffel og Lisp, 1½ kilometer ovenfor Lier. Disse hadde brohoder ved Duffel, Anderstad og Lier. 2. divisjon ble avløst av 5. divisjon og ble overført til reserven. Tyskerne gjorde intet forsøk på forfølgelse under den belgiske tilbaketrekningen, til tross for at den forberedte flommen på den sørlige bredden av Nete kun var 20–30 centimeter dyp.[38]

Duffel-skansen ble evakuert den 3. oktober etter at garnisonen gikk tom for ammunisjon og at den tyske artilleribeskytningen skiftet over til Kessel-fortet på flanken av angrepet. Dagen etter begynte det tyske tyngste artilleriet å bombardere fortet, noe som tvang garnisonen til å gi det opp. Tyskerne forberedte nå til et angrep mot linjen ved Nete overfor Lier der hvor Grote og Kleine Nete møtes ved Duffel. Den britiske marinebrigaden ankom Lier i rekvirerte londonbusser den 4. oktober og tok stilling omkring den nordlige utkanten av Lier. Den britiske stillingen ble bombardert av tysk artilleri, og det eneste britene hadde til å besvare ilden med var et pansret tog. Tyske angrep mellom Grote og Kleine Nete tvang forsvarene tilbake over Dendre.[39]

Det femkantede Brialmont-fortet, 1914

Ved daggry den 5. oktober krysset to bataljoner fra det tyske 26. reserveregiment Nete ved Anderstad 1½ kilometer sør for Lier, under dekningsild fra stillinger i utkanten av Lier. De krysset elven ved hjelp av en trebro, som var bygd i et vassdrag i nærheten. Stedet der de krysset elven var skjult av vegetasjonen, og de to bataljonene kunne holde elvebredden inntil det ble mørkt, da ytterligere to bataljoner krysset elven. Angrepet ved Lier hadde ført til at byen var blitt erobret opptil linjen ved Kleine Nete, og den tyske flanken hadde den nådd området der belgierne hadde forberedt flommer. Tysk artilleri innledet et bombardement av fortet Broechem mot nord, og det ble ødelagt og evakuert den 6. oktober. Den belgiske ledelsen besluttet å fortsette forsvaret av Antwerpen, da den tyske fremrykningen ikke hadde kommet langt nok til at artilleriet deres kunne nå bykjernen med det tunge artilleriet. Det ble utstedet ordre om et motangrep mot de tyske bataljonene på nordbredden klokken 1.15 den 6. oktober, men dette nådde ikke frem i tide til alle de belgiske og britiske enhetene i området. Angrepet ble gjennomført på eget initiativ av enkelte av de belgiske enhetene, og lykkes å gjenerobre noe land før de ble slått tilbake. Forsvarerne trakk seg tilbake til en halvferdig stilling halvveis mellom Nete og det indre fortet i Vremde 8 kilometer sørøst fra Antwerpen, og til veien mellom Lier og Antwerpen og deretter i sørvest omkring Kontich i løpet av dagen. Marinebrigaden tok plass i skyttergraver nord for Lier–Antwerpen under kommando av den 2. belgiske divisjonen.[40]

Kanontårn i Antwerpen, som ble rammet av en 30,5 cm granat.

På vestflanken ved Dendermonde ved Schelde, 29 kilometer sør for Antwerpen, ble 37. Landwehr-brigade forsterket med 1. Reserve-Ersatz-Brigade. De forsøkte å krysse elven den 5. og 6. oktober ved Schoonaarde, Dendermonde og Baasrode, men ble slått tilbake. Om ettermiddagen den 6. oktober holdt 3. og 6. divisjon stadig fast foran det ytre fortet mellom Walem-fortet og Schelde sørvest for Antwerpen og videre mot vest. I sør og sørøst hadde det tyske angrepet nådd en linje 8–10 kilometer fra byen, noe som var innenfor skuddavstand for det tyske artilleriet, så snart de ble brakt over Nete. 6. divisjon rykket gjennom Temse for å forsterke 4. divisjon og kavaleridivisjonen, som voktet retrettmuligheten mot vest. To britiske brigader med marinesoldater var ankommet den 6. oktober for å forsterke de eksisterende marinebrigadene, men ble i stedet sendt av sted til fort 1 til 8 i den indre ringen. Her viste skyttergravene seg igjen å være for lave med ryddet mark i front, slik at de var lett å finne for de tyske artilleriobservatørene.[41]

I det nordlige Frankrike hadde tyskerne og de allierte siden september forsøkt å omringe hverandre i og nord for Aisne, og de var nå nådd til Arras. Lens ble erobret av 1. bayerske reservekorps den 5. oktober. Tre tyske kavalerikorps hadde forsøkt en ny omringningsmanøver mot nord og 4. kavalerikorps var nådd til Zwartberg og Mont des Cats nær Ieper. Den tyske hærens fremrykning truet med å sperre den vestlige retrettruten for den belgiske hæren ut fra Antwerpen. Den 6. oktober førte samtaler mellom britene og belgierne til en beslutning om å trekke felthæren tilbake til den vestlige bredden av Schelde. Her kunne den holde kontakt med en unnsetningsstyrke, slik at de unngikk å bli fanget på østbredden. Om natten mellom den 6. og 7. oktober krysset 1., 3. og 5. divisjon elven og sluttet seg til kavaleriet, 4. og 6. divisjon mens fort 8 i den indre ringen ble overtatt av festningsstropper. Forbindelsesskyttergraver mellom fort 2 og 7 ble besatt av britiske styrker og 4. og 7. festningsregiment med den belgiske 2. divisjon og den britiske marinebrigaden i reserve. Marineminister Winston Churchill beordret de britiske styrkene under ledelse av generalmajor Archibald Paris til å fortsette forsvaret så lenge som mulig, og stå klare til å krysse over til vestbredden.[42]

Det trekantede Brialmont fort, 1914

Tidlig om morgenen den 7. oktober krysset to bataljoner fra 37. Landwehr-Regiment Schelde ved Schoonaerde i tykk tåke. Den belgiske 6. divisjon foretok flere motangrep, men disse ble slått tilbake. Tyskerne fikk bygget en bro over elven innen det ble kveld, slik at resten av regimentet fikk krysset. Bredden av retrettruten fra Antwerpen var blitt redusert til under 19 kilometer, hvilket fikk den belgiske hærledelsen til å beordre felthæren til å trekke seg tilbake bak Terneuzenkanalen, som løp fra Gent og nordover til den nederlandske grensen. 1. og 5. divisjon hadde hatt de største tapene, og trakk seg sammen med en brigade fra 3. og fra 6. divisjon først tilbake. De resterende styrkene i Antwerpen (med unntak av 2. divisjon) beskyttet flanken ved Schelde og Durme. Det belgiske hovedkvarteret ble flyttet til Zelzate 40 kilometer lenger mot vest. En improvisert belgisk brigade lå ved Gent, og etter at en tysk kavaleridivisjon ble rapportert i nærheten av Kruishoutem 19 kilometer sørvest for byen ble også britiske tropper i området ble anmodet om å rykke dit. Senere på dagen trengte tyske tropper inn i fort Broechem og Massenhoven-skansen mot nord uten å møte motstand, hvilket utvidet hullet i festningsringen omkring Antwerpen til 22 kilometer. Tyskerne besluttet derfor å begynne å flytte det tyngste artilleriet over Nete, noe som tok dem til den 8. oktober. Klokken 23.25 den 7. oktober begynte tyske 6-tommers haubitser å bombardere byen.[43]

Om kvelden den 7. oktober holdt den belgiske 2. divisjon, den britiske Royal Naval Division, samt festningsgarnisonen en forsvarslinje bestående av det indre fortet ved Antwerpen. Den belgiske felthæren var på vei vestover mellom Gent og kysten, en fransk styrke var på vei til Gent, og den 7. britiske divisjonen var samlet ved Brugge. Sørvest for Gent dekket alliert kavaleri et 80 kilometer bredt hull i området mellom Lens og Hazebrouck mot tre tyske kavaleridivisjoner, som rykket vestover. Den 8. oktober ble 27. Landwehr-Brigade forsterket ved Antwerpen med den bayerske 1. Landwehr Brigade og 9. Ersatz Brigade 9 fra 4. Ersatz-Division, som ble avløst av en divisjon marinesoldater. Det tyske angrepet rykket 13 kilometer fremover, noe som førte dem nær Lokeren og også 13 kilometer fra den nederlandske grensen. Den tyske luftrekognoseringen hadde rapportert at veiene vest for Antwerpen var ryddet og at mange folk var på vei nordover mot grensen, hvilket ble antatt å bety at den belgiske hæren ikke forsøkte å unnslippe mot vest. Den belgiske hærledelsen ble forventet å trekke 1. og 5. divisjon tilbake med jernbanen, men mangel på lokomotiver og vogner førte til at de fleste troppene tok landeveien, mens 2. divisjon forble i Antwerpen. 3. divisjon var ved Lokeren, 4. og 6. divisjon holdt hver sin flanke mens kavaleridivisjonen tok plass i vest, hvor den beskyttet jernbanelinjen til Gent.[44]

Belgisk tilbaketrekning[rediger | rediger kilde]

Belgiske og britiske soldater forsøker å nå til Nederland med båt. Maleri av Willy Stöwer

4. og 6. divisjon begynte å trekke seg tilbake i løpet av dagen, selv om de ble forsinket av den tyske fremrykningen til Lokeren i løpet av natten mellom den 8. og 9. oktober. Brorparten av felthæren rykket vest for Gent–Zelzate-kanalen, med baktropper fra Loochristy og nordover. 4. brigade rykket til Gent hvor franske Fusiliers Marins ankom om morgenen. Den britiske 7. divisjon rykket fra Brugge til Oostende for å dekke landgangen til 3. kavaleridivisjon, som begynte ankomsten den 8. oktober. Om natten mellom 8. og 9. divisjon var den belgiske felthæren unnsluppet fra Oostende og var samlet nordvest for Gent, som var forsterket med tre allierte brigader. Ved Oostende, 60 kilometer fra Gent, lå den 7. britiske og 3. kavaleridivisjon. Ved Lokeren var det tyske angrepet på Antwerpen begynt å true retrettmulighetene og ved Antwerpen var tungt tysk artilleri blitt flyttet over Nete. Her var de begynt å bombardere den indre ringen, og branner der kunne ikke slukkes etter at vannverkene var blitt ødelagt. De indre forsvarsverkene ble også bombadert. Beskytningen av fort 3-5 medførte ikke større skader, men fort 1 og 2, som vendte mot øst, ble angrepet av 26. Landwehr-Brigade for å omgå fortene 8–5, som vendte mot sør og avskjære garnisonene deres. Feilaktige rapporter til den belgiske og britiske hærledelsen før daggry den 8. oktober om at fort 1, 2 og 4 var falt, førte til at de besluttet at hvis ikke fortene ble gjenerobret skulle den indre festningsringen oppgis ved kveldstid. Forsvarerne skulle da trekkes tilbake til byens festningsvolder.[45]

General Émile Dossin fører oppsyn med tilbaketrekningen fra Antwerpen. Belgisk relieff.

Da de fikk oppklart de feilaktige rapportene om fortenes fall besluttet hærledelsen å fortsette forsvaret av Antwerpen med garnisonstropper, samtidig som de flyttet den 2. belgiske divisjon og de britiske troppene over Schelde. De bestemte seg også for at hvis fortene 1 og 2 gikk tapt skulle den britiske Royal Navy-divisjonen trekke seg tilbake ved kvelden. Klokken 17 ankom nyheter om at fortene var falt, og ordre ble sendt til den belgiske 2. divisjon og britene om å trekke seg tilbake. Den belgiske divisjonen trakk seg tilbake steg for steg mellom klokken 18.30 og 20, og krysset Schelde klokken 23.30. Britene begynte å trekke seg tilbake klokken 19, men ordrene nådde ikke frem til første flåtebrigade, og kun 1. bataljon trakk seg tilbake. Klokken 21.30 ble feilen oppdaget, og resten av divisjonen begynte å krysse elven fra klokken 22 og rykket langsmed den nederlandske grensen. 1. flåtebrigade nådde Schelde ved midnatt, bare for å oppdage at broene var i ferd med å ødelegges av forsvarerne samtidig som de var under tysk bombardement. Troppene krysset elven i prammer og båter og marsjerte til et møtepunkt ved Zwijndrecht, som ble nådd klokken 4 om natten den 9. oktober. Britene fortsatte til Sint-Gillis-Waas, hvor det kom beskjed om at tyskerne hadde ødelagt jernbanen ved Moerbeke. Den britiske lederen Commodore Henderson besluttet å fortsette mot den nederlandske grensen i nord og klokken 22 ble om lag 1 500 mann internert, dette utgjorde halvparten av den opprinnelige styrken. Omkring 40 etternølere klarte å snike seg langs grensen og unnslippe.[46]

Antwerpens fall, 1914

De britiske styrkene i Belgia fikk instruks den 8. oktober om å dekke tilbaketrekningen av belgierne og britene fra Antwerpen til Gent, Zelzate, Oostende, Torhout og Diksmuide, for deretter å slutte seg til BEFs venstre flanke mens den rykket inn i Flandern. Den 9. oktober rykket det meste av 7. divisjon av sted for å slutte seg seg til de franske og belgiske styrkene i Gent, mens 3. kavaleridivisjon og restene av 7. divisjon ble samlet ved Brugge. Den 87. franske territorialdivisjonen fikk ordre å stoppe ved Poperinghe. Britiske styrker ble samlet ved Abbeville, og Rawlinson, sjefen for det nye 4. korps, fikk instruks om å holde ut ved Gent så lenge som mulig. Tilbaketrekningen fra Antwerpen fungerte greit etter dette, og ingen tyske tropper ble sett vest for Aalst, 24 kilometer sørøst for Gent. En tysk styrke som ble møtt ved Melle 6 kilometer fra Gent om natten mellom 9. og 10. oktober ble slått tilbake med mange tap av de franske marinesoldatene.[47]

De vestallierte besluttet å holde stand ved Gent mens den belgiske felthæren gjennomførte tilbaketrekning. Om kvelden var 1., 3. og 4. divisjon ved Oostende, 5. og 6. divisjon var ved Torhout og Diksmuide og garnisonstroppene fra Antwerpen var i et område nordvest for Gent. De tyske beleirerne hadde ikke oppdaget tilbaketrekningen og 4. Ersatz-Division og Landwehr-troppene ved Lokeren og Moerbeke dreide mot øst i retning av byen før tilbaketrekningen ble oppdaget. 3. reservekorps og 4. Ersatz-Division fikk da ordre om å dreie mot vest og rykke frem til Kortrijk for å forlenge den tyske hovedfronten før de ble sendt mot Gent og Brugge med ordre om å nå Blankenberge og Oostende ved kysten. Den 11. oktober ble tyske tropper oppdaget på vei mot Gent, men på dette tidspunkt hadde de belgiske festningsstroppene sluttet seg til felthæren mens de gjennomførte en gradvis tilbaketrekning fra Gent fra klokken 15 til 22. De tyske troppene gikk deretter inn i byen. Adskillige broer ble ødelagt under tilbaketrekningen, men mange sivile på stamvegen og jernbanebroene gjorde at disse ble spart.[48]

Kapitulasjon[rediger | rediger kilde]

Postkort som viser tyske soldater under angrepet på Antwerpen den 8. oktober

Tidlig om morgenen den 9. oktober oppdaget tyske tropper at noen av fortene i den indre ringen var ubesatte. Beseler stoppet bombardementet og tilkalte den belgiske militærguvernøren, general Deguise, for å be ham overgi seg. Da tyske parlamentærer nærmet seg Antwerpen, dro fire sivile representanter, heriblant borgermester Jan De Vos, ut til Beseler for å be om at bombardementet av byen ble stoppet. I løpet av ettermiddagen, under trussel om gjenopptakelse av bombardementet, godtok de sivile myndighetene å overgi byen.

Om morgenen den 10. oktober da militærguvernørens stabssjef kom for å diskutere en mulig overgivelse ble han møtt av et fait accompli og måtte godta betingelsene de sivile myndighetene hadde skrevet under på.[49][50] Nå overga de siste 30 000 mann i Antwerpen-garnisonen seg, og byen ble besatt av tyske tropper. Denne okkupasjonen kom til å vare frem til november 1918. 33 000 soldater fra garnisonen flyktet nordover til Nederland, hvor de ble internert for resten av krigen. De ble plassert så langt som mulig fra den belgiske grensen, av frykt for å påvirke den nederlendernes nøytralitet.[51][52] Omkring 1 million sivile flyktninger søkte i 1914 til Storbritannia, Nederland og Frankrike. De fleste vendte tilbake etter beleiringens slutt, men en betydelig andel av flyktningene i Nederland ble igjen også etter 1918.[51]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Analyse[rediger | rediger kilde]

Tysk postkort, som feirer general von Besselers erobring av Antwerpen, kjent som «Dronningen av Schelde».

I History of the Great War, den offisielle britiske beretningen om første verdenskrig, skrev J.E. Edmonds at selv om operasjonene for å redde Antwerpen var mislykket, så bidro forsvarerne i å binde opp tyske tropper slik at de ikke kunne delta under slaget ved Ypres. Oostende og Zeebrugge ble erobret av tyskerne uten motstand, men lenger mot vest ble Nieuport og Dunkerque holdt av de allierte, som forhindret det tyske forsøket på å ta de alliertes nordflanke. Forsvarene i Antwerpen bidro også til å forsinke alle tyske manøvre i området. Edmonds skrev at det hadde vært en tabbe å tro at reservetropper var tilstrekkelige til å holde befestningene, og han mente kvaliteten på disse styrkene ikke var god nok til å motstå kraftig artilleribeskytning.[53]

Store mengder ammunisjon og mange av de 2 500 kanonene, det har blitt angitt 1 300,[52] ved Antwerpen ble erobret intakt av den tyske hæren.[54] Etter dette stod også «en mengde forråd fra lagerhusene i den store verdenshavn» til rådighet for tyskerne, skrev den norske oberst og militærhistoriker Gudmund Schnitler, som også bemerket at «Antwerpens fall var noe av et symbol, denne by og festning med sin beliggenhet overfor den engelske kyst blev betraktet som den naturlige inngangsport for engelsk innflydelse på fastlandet, i krig som i fred.»[52] Hittil hadde Antwerpen truet forbindelsen mellom den tyske frontlinjen og hjemlandet. Tryggve Gran, som hadde tjenestegjort i det britiske flyvåpenet, skrev i sine memoarer at de to stridende hærene stod «nogenlunde numerisk likestillet» frem til Antwerpens fall, da «70 000 tyske linjetropper blev frigjort».[55]

De omkring 80 000 overlevende i den belgiske felthæren unnslapp vestover, sammen med det meste av den britiske Royal Naval Division.[56] De britiske tapene var på 57 drepte, 138 sårede, 1 479 internerte og 936 fanget.[57][58]

Etterfølgende operasjoner[rediger | rediger kilde]

Bombeødeleggelser i Antwerpen

De belgiske styrkene som var unnsluppet fra Antwerpen hadde vært i kamp i to måneder, og kongen planla å trekke dem tilbake til vest for en linje fra Saint-Omer–Calais i Frankrike. Her var planen å la dem hvile, og drive opplæring av nye rekrutter. Han ble imidlertid overtalt til å samle hæren i en linje fra Dixmude og nordover til havnen Nieuport og Veurne 8 kilometer sørvest for havnen, dette for at de kunne forsvare belgisk jord. Den belgiske hæren fortsatte tilbaketrekningen den 11. og 12. oktober, dekket av den opprinnelige kavaleridivisjonen og en ny divisjon som var blitt dannet av divisjonskavaleri sammen med syklister og motoriserte maskingeværstyrker. Den 14. oktober begynte den belgiske hæren å gå i stilling langs Yser, mens resten av divisjonen lå i reserve ved Lampernisse mot vest. 4., 1. og 2. divisjon forlenget linjen nordover med fremskutte poster ved Beerst, Keyem, Schoore og Mannekensvere, omkring 1½ kilometer frem på østbredden. Et brohode ble også holdt nær kysten omkring Lombartzyde og Westende for å dekke Nieuport, med 2. kavaleridivisjon i reserve. Den 18. oktober begynte det tyske 3. reservekorps fra Antwerpen på østbredden, i det som ble begynnelsen på slaget ved Yser (16.–31. oktober).[59]

Belgiske krigsfanger marsjerer bort.

De allierte styrkene rundt Gent trakk seg tilbake da de tyske styrkene nærmet seg den 11. oktober. Den britiske 7. divisjon rykket til Aeltre 16 kilometer vestover, hvor de fikk forbindelse med britiske enheter, som var rykket inn i landet fra Brugge og begynte å rykke i retning Ypres. Sørflanken ble dekket av 3. kavaleridivisjon, som var rykket fra Thourout til Roulers og den franske Fusiliers Marins-brigaden rykket til Dixmude. Ved Thielt ble general Capper i 7. divisjon om natten mellom 12. og 13. oktober informert om at det tyske kavaleriet i nærheten av Hazebrouck hadde trukket seg tilbake, slik at det ikke lenger var tyske styrker vest for 7. divisjon. Divisjonen nådde Roulers den 13. og 14. oktober, møtte BEF-kavaleri nær Kemmel og fikk forbindelse til den franske 87. territorialdivisjonen omkring Ypres. Det tyske 4. kavalerikorps var rykket sørover fire dager tidligere, bortsett fra enkelte ułan-styrker som ble tatt til fange av 10. Royal Hussars.[60]

Da man kom til den 18. oktober hadde belgiske, britiske og franske tropper i det nordlige Frankrike og Belgia dannet en forsvarslinje med BEFs 2. korps i stilling med 5. divisjon fra La Bassée-kanalen nordover til Beau Puits, 3. divisjon fra Illies til Aubers og tre divisjoner fra det franske kavalerikorpset under general Conneau i stilling fra Fromelles til Le Maisnil. BEFs 3. korps med 6. divisjon fra Radinghem til Epinette og 4. divisjon fra Epinette til Pont Rouge, BEFs kavalerikorps med 1. og 2. kavaleridivisjon fra Deulemont til Tenbrielen, BEFs 4. korps med 7. divisjon og 3. kavaleridivisjon fra Zandvoorde til Oostnieuwkirke, den franske Groupe Bidon og Antoine de Mitrys kavalerikorps fra Roulers til Cortemarck, de franske 87. og 89. territoriale divisjoner fra Passchendaele til Boesinghe og til slutt den belgiske felthæren og festningsstroppene fra Boesinghe til Nieuport (inklusive Fusilier Marin-brigaden ved Dixmude). Slaget om Yser begynte den 16. oktober.[61]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jenssen-Tusch 1922, s. 240.
  2. ^ Dumont 1996, s. 149–150.
  3. ^ Edmonds 1925, s. 32.
  4. ^ Jenssen-Tusch 1922, s. 240–246.
  5. ^ Edmonds 1926, s. 18–19.
  6. ^ Schnitler 1936, s. 117.
  7. ^ Falls 1959, s. 41.
  8. ^ Edmonds 1926, s. 31–32.
  9. ^ Edmonds 1926, s. 33–34.
  10. ^ Edmonds 1926, s. 34.
  11. ^ Tyng 1935, s. 96.
  12. ^ Strachan 2001, s. 211, 217–218, 231, 241.
  13. ^ Schnitler 1936, s. 25.
  14. ^ Edmonds 1926, s. 48.
  15. ^ Edmonds 1925, s. 38.
  16. ^ Humphries & Maker 2013, s. 233.
  17. ^ Humphries & Maker 2013, s. 96.
  18. ^ a b Edmonds 1925, s. 34.
  19. ^ Edmonds 1925, s. 32–33.
  20. ^ a b Jenssen-Tusch 1922, s. 245–246.
  21. ^ Edmonds 1926, s. 132–133.
  22. ^ a b Jenssen-Tusch 1922, s. 236.
  23. ^ Van den Bossche 2005, s. 296.
  24. ^ Humphries & Maker 2013, s. 268.
  25. ^ Humphries & Maker 2013, s. 476, 481.
  26. ^ Jenssen-Tusch 1922, s. 236–238.
  27. ^ Edmonds 1926, s. 132.
  28. ^ Humphries & Maker 2013, s. 439.
  29. ^ Humphries & Maker 2013, s. 443.
  30. ^ a b c d Edmonds 1926, s. 322.
  31. ^ Jenssen-Tusch 1922, s. 238.
  32. ^ a b Edmonds 1925, s. 30–31.
  33. ^ Jenssen-Tusch 1922, s. 239.
  34. ^ Edmonds 1925, s. 31.
  35. ^ Edmonds 1925, s. 34–35.
  36. ^ Edmonds 1925, s. 35–36.
  37. ^ Edmonds 1925, s. 35–38.
  38. ^ Edmonds 1925, s. 38–39.
  39. ^ Edmonds 1925, s. 42–43.
  40. ^ Edmonds 1925, s. 43–44.
  41. ^ Edmonds 1925, s. 44–45.
  42. ^ Edmonds 1925, s. 46–48.
  43. ^ Edmonds 1925, s. 50–51.
  44. ^ Edmonds 1925, s. 52–53.
  45. ^ Edmonds 1925, s. 53–56.
  46. ^ Edmonds 1925, s. 56–61.
  47. ^ Edmonds 1925, s. 64–65.
  48. ^ Edmonds 1925, s. 65–66.
  49. ^ Edmonds 1925, s. 62.
  50. ^ General Staff 1915, s. 63.
  51. ^ a b Dumoulin et al. 2005, s. 93.
  52. ^ a b c Schnitler 1936, s. 118.
  53. ^ Edmonds 1925, s. 63–64.
  54. ^ Strachan 2001, s. 1032.
  55. ^ Gran 1919, s. 15.
  56. ^ Sheldon 2010, s. 58.
  57. ^ Edmonds 1925, s. 63.
  58. ^ Jerrold 1923, s. 39.
  59. ^ Edmonds 1925, s. 67, 117–118.
  60. ^ Edmonds 1925, s. 66–67.
  61. ^ Edmonds 1925, s. 117–119, 125.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Siege of Antwerp (1914) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Beleiringen_av_Antwerpen&oldid=24141560»