Slaget ved Haelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget ved Haelen
Konflikt: Første verdenskrig
Slag van Halen.jpg
Postkortframstilling av slaget ved Haelen
Dato12. august 1914
StedHalen, Belgia
50°56′00″N 5°06′00″Ø
ResultatTaktisk belgisk seier
Stridende parter
Belgia BelgiaKeiserriket Tysklands flagg Det tyske keiserriket
 • Preussens flag Preussen
Kommandanter og ledere
Belgia Generalløytnant Léon de WitteKeiserriket Tysklands flagg Georg von der Marwitz
Styrker
5 regiment:
  • 2 400 kavalerister
  • 450 skyttere på sykkel
6 regiment:
  • 4 000 kavalerister
  • 2 000 infanteri
  • Tap
    160 døde
    320 skadde
    150 døde
    600 skadde
    300 fanger
    Slaget om grensene
    Mulhouse  • Haelen  • Lorraine  • Ardennene
    Charleroi  • Mons  • Grand Couronné
    Den tyske invasjonen av Belgia (1914)
     • Haelen  • Liège  • Namur  • Charleroi
     • Mons  • Antwerpen  • Yser  • Ypres

    Slaget ved Haelen, også kjent som «Slaget om sølvhjelmene» (fransk Bataille des casques d'argent, nederlandsk slag der zilveren helmen), var et kavalerislag ved begynnelsen av den første verdenskrig mellom tyske og belgiske styrker. Slaget fant sted 12. august 1914 ved den lille belgiske markedsbyen Haelen. Byen var et viktig punkt for den tyske fremrykningen siden det var et bra punkt og krysse elven Gete. Slaget endte med en taktisk seier til Belgia. Det ble kjent som «Slaget om sølvhjelmene» på grunn av de mange kavalerihjelmene som ble etterlatt av de tyske kavaleristene.

    Tysk kavalerihjelm funnet etter slaget.

    Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

    3. august nektet de belgiske styresmaktene et tysk ultimatum som krevde å bruke territoriet til det erklært nøytrale Belgia til troppetransport av tyske styrker. Storbritannia hadde garantert militær støtte til Belgia om Tyskland skulle invadere. Belgia brøt de diplomatiske båndene med Tyskland etter at landet erklærte krig mot Frankrike. 5. august erklærte Tyskland krig også mot Belgia, og tyske styrker krysset den belgiske grensen.

    En uke etter invasjonen hadde tyskerne Beleiret Liège og det tyske kavaleriet nærmet seg Hasselt og Diest. Belgierne valgte Haelen som byen der de ville forsøke å forsinka fremrykkingen slik at den belgiske hæren kunne trekke seg mot vest. Den belgiske kavaleridivisjonen ble sendt fra St. Trond til Budingen og Haelen for å utvide den belgiske venstre flanken.[1]

    11. august så belgiske speidere store grupper med tysk kavaleri, artilleri og infanteri i området mellom St. Trond, Hasselt og Diest. For å stoppe frammarsjen ble den belgiske kavaleridivisjonen under generalløytnant Léon de Witte sendt for å vokte broen over Gete ved Haelen. Hovedveien fra Hasselt til Diest gikk gjennom landsbyen. Kavalerister til fots fikk i oppgave å forsvare broen, i tillegg til en linje bak landsbyen om Haelen skulle bli tatt av tyske styrker. [2]

    Slaget[rediger | rediger kilde]

    Kart over Haelen, med Diest i nord og Tienen (Tirelmont) i sør, fra 1914.

    Den 2. tyske kavalerikommandoen (tyske Höhere Kavallerie-Kommando 2/HKK 2) under ledelse av Georg von der Marwitz startet først en forflytting 12. august ettersom hestene deres var utslitte av sommervarmen og mangel på havre. 2. kavaleridivisjon under generalmajor von Krane forflyttet seg gjennom Hasselt til Spalbeck og 4. kavaleridivisjon under generalløytnant von Garnier rykket frem via Alken til Stevort. Det belgiske hovedkvarteret hadde gjennom tyske radiomeldinger oppdaget at tyske tropper nærmet seg stillingen til de Witte, og sendte 4. infanteribrigade for å styrke kavaleridivisjonen.

    Marwitz gav orde til 4. kavaleridivisjon om å krysse Gete, og kl 8.45 gikk 7. og 9. Jäger-bataljon ram.[3] En tysk gruppe speidere fra Herk-de-Stad kom under belgisk beskytting. Rundt 200 belgiske soldater prøvde å sette opp en befestet posisjon i det gamle bryggeriet i Haelen, men ble drevet ut av tysk feltartilleri.[4]

    Belgiske ingeniører hadde sprengt broen over Gete, men strukturen var ikke blitt fullstendig ødelagt. Rundt 1000 tyske soldater kom seg til sentrum av Haelen.[4] Den viktigste belgiske forsvarslinjen var vest for Haelen, i terreng som gav angriperne dårlig sikt. De tyske 17. og 3. kavaleribrigadene hjalp Jäger-styrkene slik at de kunne frakte artilleri til sørenden av landsbyen, men angrepet i åkrene utenfor ble slått tilbake med mange tap.[3] Mot slutten av dagen brøt Marwitz av kampen. 2. kavaleridivisjon trekte seg tilbake mot Hasselt og 4. kavaleridivisjon til Alken.[5][3] De Witte hadde klart å slå tilbake det tyske kavaleriet ved å få sine egne kavalerister til å kjempe til fots og møte angriperne med massiv geværild.

    Døde hester etter slaget ved Haelen.

    Av de tyske styrkene var rundt 150 døde, 600 såra og 200–300 tatt til fange. Rundt 400 hester var gått tapt.[6] Den belgiske hæren hadde rundt 160 døde og 320 såra.[7]

    Det tyske kavaleriet hadde klart å skjule operasjonene på den tyske høyre flanke og dannet en frontlinje parallelt med Liège. Tyskerne hadde også oppdaget stillingene til den belgiske felthæren, men hadde ikke klart å bryte gjennom den belgiske frontlinja.[5][8]

    Selv om slaget endet med belgisk seier, hadde seieren liten strategisk betydning. De tyske styrkene beleiret og erobret de befesta områdene Namur, Liège og Antwerpen, som den belgiske forsvarsstrategien hvilte på. Den tyske fremrykkingen ble stoppet av slaget ved Yser i slutten av oktober 1914. Da hadde tyskerne drevet de belgiske og allierte styrkene ut av mesteparten av Belgia.[9]

    2. kavaleridivisjon ble værende rundt Hasselt for å vokte området ved Gete frem til invasjonen av Frankrike. 4. kavaleridivisjon dro sørover den 13. august til området rundt Loon, og deretter sørøst for Tirlemont til de nådde 9. kavaleridivisjon.

    Kilder[rediger | rediger kilde]

    Bøker
    Nettsider

    Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

    1. ^ Essen 1917, s. 106–107
    2. ^ Essen 1917, s. 107
    3. ^ a b c Humphries & Maker 2013, s. 108
    4. ^ a b General Staff 1915, s. 19
    5. ^ a b General Staff 1915, s. 20–21
    6. ^ Duffy 2009
    7. ^ Essen 1917, s. 113
    8. ^ Humphries & Maker 2013, s. 109
    9. ^ Strachan 2001, s. 208–224, 262–281