Bandy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
VM i bandy 2004 for kvinner.

Bandy er en lagsport på is mellom to lag som hver består av elleve spillere. Alle spillerne bruker skøyter, og alle utenom målvakten har kølle. Spillets formål er å bruke kølla til å slå en ball inn i motstanderlagets mål. Det laget som gjør dette flest ganger vinner kampen. Bandy kan kategoriseres som en ballsport og en vintersport.

Bandy er forløperen til ishockey, og det var ikke noe klart skille mellom de to idrettene fram til 1920-tallet. Videre har bandy også slektskap til innebandy og landhockey. De to sistnevnte idrettene er organisert i Norge som særidretter under Norges Bandyforbund.[1]

Regler[rediger | rediger kilde]

Den russiske bandyspilleren Rinat Sjamsutov i aksjon.

Spillets kjerne[rediger | rediger kilde]

  • To lag med elleve spillere prøver i løpet av kampen å få bandyballen inn i motstanderens mål. Det av lagene som gjør dette flest ganger i løpet av en kamp, kåres som vinner.
  • Alle spillerne bruker skøyter. De ti utespillerne bruker kølle, målvakten ikke.
  • Mål kan kun scores med kølla, og de fleste ballberøringer foretas med den. Ballen kan i tillegg stanses med kroppen og skøytene. Ingen av utespillerne kan berøre ballen med hendene, armene eller hodet. Målvakten kan ta ballen med hendene, så lenge han eller hun er innenfor straffefeltet.
  • Det spilles med offside. En spiller som befinner seg nærmere motstanderens mål enn den nest bakerste motspilleren (inkludert målvakten) når en pasning spilles mot ham, er i offside. Regelen tilsvarer den regelen som benyttes i fotball. Flere andre regler i bandy er de samme som i fotball, for eksemplene reglene for fysisk kontakt mellom spillerne.

Lagene[rediger | rediger kilde]

  • Hvert lag består av elleve spillere, hvorav én må være målvakt. Lagene kan ha opptil fem innbyttere. Dersom fem innbyttere brukes, må en av dem være reservemålvakt. Et lag har ikke lov til å begynne en kamp med mindre enn åtte spillere.[2]
  • Innbytte foregår løpende. En spiller som starter på innbytterbenken kan når som helst bytte inn på en valgfri posisjon (med unntak av målvaktsposisjonen). En spiller som er byttet ut kan når som helst byttes inn igjen på banen. Dette gjelder ikke når et av lagene har corner. Man må da vente til corneren er slått for å bytte.

Banen[rediger | rediger kilde]

Standard banemål
  • Bandy spilles på en rektangulær isflate som er like stor som en fotballbane, 90–110 meter lang og 45–65 meter bred. Banen er merket med heltrukne sidelinjer, kortlinjer, midtbanestrek, og to straffefelt. Hvert straffefelt er en halvsirkel med 17 meters diameter, med sentrum i midten av målet. På hvert straffefelt er det markert to frislagspunkt. I tillegg er det markert et punkt til straffeslag 12 meter unna hvert mål og et punkt som markerer midt på banen. Rundt frislagspunktene og midtpunktet er det trukket en sirkel med radius på fem meter.[2]
  • Langs sidelinjene er det et 15 centimeter høyt og fire centimeter tykt vant av tre, plast eller aluminium. Vantene skal sikre at baller langs isen ikke kommer utenfor banen. Vantene slutter 1–3 meter fra hjørnene og blir satt sammen av fire meter lange delvant som ikke festes til isen.[2] Dette er av sikkerhetsårsaker fordi vantene enkelt skal gli unna dersom spillere kolliderer i dem.
  • Målburene, som er plassert midt på hver kortlinje, er 3,5 meter brede og 2,1 meter høye. I tillegg skal de være minst to meter dype på bakkenivå og minst en meter dype i overkant.[2] Målburene er i aluminium eller stål og har nettmasker av stål eller lignende materiale.

Spilletid[rediger | rediger kilde]

  • Hver kamp spilles i to ganger 45 minutter, men med ekstratid og/eller straffeslagkonkurranse i kamper der det skal kåres en vinner.

Dommere[rediger | rediger kilde]

  • Spillet overvåkes av en hoveddommer og to meddommere. Alle tre kan bevege seg fritt rundt på isen. Dommernes avgjørelser i løpet av en kamp er endelige og kan ikke omgjøres. Unntak oppstår ved hendelser i løpet av kampen som spillere kan bli både etterforsket og anmeldt for ved en senere gjennomgang. Eksempler på slike tilfeller kan være angrep på dommer, uforsvarlig takling/felling av motstander, usportslig opptreden, upassende ordbruk osv.

Forseelser[rediger | rediger kilde]

  • Alt voldsomt og farlig spill er forbudt. Eksempler på forseelser som dommerne kan slå ned på er slag på motstanderens kølle, slag på skøyter, hindring av motspiller utenfor ballens rekkevidde, stygge taklinger eller holding. Det er ikke tillatt å delta aktivt i spillets gang uten kølle, eller når man med vilje har lagt seg ned eller står på kne på isen.
  • Man kan nytte kølla til å slå, stoppe, forandre retning eller føre ballen så lenge ballens treffpunkt på kølla ikke er over skulderhøyde. Hvis det ikke er forbundet med fare for øvrige spillere, kan man hoppe fra isen og stoppe eller slå ballen, eller dirigere den til medspiller eller egen kølle. Det er ikke tillatt å stoppe eller slå ballen med hender, armer eller hode.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

  • Brudd mot spillets regler straffes med frislag imot, eventuelt straffeslag dersom forseelsen er begått innenfor forsvarende lags straffefelt. I visse tilfeller gis det også utvisning. Disse gis enten tidsbestemt, fem minutter (hvitt kort) eller 10 minutter (blått kort), eller som kampstraff (rødt kort). For enkelte forseelser kan det gis advarsel (gult kort).

Igangsetting av spillet[rediger | rediger kilde]

Forsvarende lag i oppstilling like før et hjørneslag. Alle spillerne må stå bak kortlinjen idet hjørneslaget blir tatt.
  • Hvis ballen går over kortlinjen uten at den går i mål, og det er en spiller fra angripende lag som har vært sist nær ballen, skal målvakten sette ballen i spill ved å kaste den ut på banen.
  • Hvis ballen passerer sidelinjen, slås den inn igjen på banen av en spiller på laget som ikke var sist nær ballen, fra det stedet den passerte sidelinjen.
  • Hvis ballen passerer kortlinjen uten at den går i mål, og det er en spiller fra forsvarende lag som har vært sist nær ballen, skal det dømmes hjørneslag. Ved hjørneslagets utførelse må det forsvarende lag være på eller bak mållinjen/kortlinjen. Kølla kan plasseres på isen foran mållinjen/kortlinjen. Angriperne skal befinne seg utenfor straffefeltet og ingen andre enn den som utfører hjørneslaget, kan før slaget blir tatt befinne seg nærmere enn fem meter fra kortlinjen.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Kølle og ball
  • Bandyballen er 63 millimeter i diameter og veier mellom 60 og 65 gram.[2] Ballen er laget av plast og har en kjerne av kork, oftest er ballen rød, orange eller rosa.
  • Hver utespiller bruker en bandykølle som er laget av tre, komposittmateriale eller glassfiber. Den er lang og bueformet nederst, der den også er bredere enn i skaftet (maksimalt bredde: 7 cm). Kølla skal nå deg til navlen når du har på deg skøyter og kan ikke overstige 125 centimeter målt langs yttersidens bøyning. Lengde og krumning på bladet kan variere, men det er ikke tillatt med bøyd kølleblad (bladet skal være symmetrisk).[2]
  • Skøyter er nødvendig for å bevege seg på isen. Disse må ikke ha skarpe spisser som kan være farlige for andre spillere.[2] Bandyskøyter har gjerne lengre stål og noe lavere støvel enn ishockey- og kunstløpsskøyter, men adskillig kortere stål enn lengdeløpsskøyter.
  • Hjelm, munnbeskyttelse og halsbeskyttelse er påbudt utstyr.[2] I tillegg bruker en bandyspiller knebeskyttelse, lår- og hoftebeskyttelse, susp og spesiallagde hansker. Gitter på hjelmen til å beskytte ansiktet er påbudt for alle under senioralder.

Målvakten[rediger | rediger kilde]

  • Målvakten må ha en drakt som skiller seg fra de andre spillernes drakter og kan ikke bruke kølle. Innenfor straffefeltet kan målvakten bruke hvilken som helst kroppsdel til å stanse, gripe eller slå ballen. Han eller hun kan holde ballen i maksimalt fem sekunder før den må kastes eller slippes ned på isen slik at andre spillere kan ta den.
  • Målvakten bruker en god del mer beskyttelsesutstyr enn utespillerne, blant annet gitter foran ansiktet og store leggskinn, men dette utstyret skal kun være til personlig vern og kan ikke stikke langt ut fra kroppen. Målvaktens hansker skal for eksempel ha form som en vanlig hanske med fem adskilte fingre.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Spor og ruiner av bandylignende aktivitet kan finnes i Iran (Persia), Egypt og Hellas. På veggene i grav nr. 16 i Beni Hassan i Nildalen, nær Minia, vises et tablå der to spillere med bandykøller er i ferd med å starte en kamp med noe som synes å være en ball. Et ferskere veggmaleri fra ca. 480 f.Kr. i Hellas viser seks spillere i omtrent samme situasjon, kampstart.

Idrettens røtter har tatt forskjellige former og forskjellige navn i mange deler av verden: Historikere nevner fransk «hocquet», irsk «hurling», skotsk «shinty», engelsk «hawkey» og «hockey», walisisk «bandy», georgisk «lelo» og islandsk «knattleikr». Bandy, hockey, knattleikr og shinty har blitt spilt på sletter på sommerstid og på is på vinterstid. Det walisiske ordet «bandy» er muligens hentet fra det teutoniske «bandja» (en kroket kjepp). I boken «Sports and Pastimes» fra 1801 beskriver Joseph Strutt bandykølla som «the bandy», (pl. bandies) og skriver om et spill kalt «bandy-ball» fra det 13. århundre.

Bury Fen er vuggen til det moderne spillet på is, og det kan dateres tilbake til ca. 1750, med Bury Fen Bandy Club som den mest kjente klubben. Enkelte velkjente fotballklubber (Sheffield United (opprinnelig Sheffield Southerand and Bandy Club, 1855) og Nottingham Forest, 1865) hadde «bandy» i sine navn. Den første bandykamp mellom to London-lag ble spilt i 1875. Tidligere kamper var blitt spilt mellom blant andre Bury Fen BC, Virgina Water BC, Wenchester BC, og Northampton BC.

Reglene[rediger | rediger kilde]

Reglene ble skrevet ned i 1891 da «National Bandy Association» ble stiftet i England. Tidligere hadde lagene blitt enige om midlertidige regler foran hver kamp. To lange grener ble frosset fast i isen, og bøyet sammen for å lage «tverrligger». Målene ble plassert så langt fra hverandre som isen tillot (en innsjø, for eksempel). Kølla var vanligvis av alm eller ask, bøyd i bladet for å gi en større flate å treffe ballen med.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Bandyspillet, eller «hockey på is» ble introdusert til Sverige i februar 1894 av en Bury Fen-spiller ved navn C. G. Tebbutt, som også organiserte den første internasjonale kamp i 1891 mellom Bury Fen og nederlandske Haarlem. Svensken Clarence von Rosen startet den første svenske klubben i Stockholm i 1895. Organisert bandy forekom i en viss grad i Sveits, Tyskland og Nederland i 1890-årene. Russland introduserte bandy i 1888, Norge i 1903 og Finland i 1908. Sporten inntok sin nåværende form i 1955 da det for første gang ble internasjonal enighet om reglene, Det Internasjonale Bandyforbundet (IBF) ble stiftet, og VM spilt for første gang.

«Bandy» og «Hockey» som benevnelse ble brukt parallelt i mange år. Et britisk flåtelag spilte i 1890-årene oppvisningskamper i Nova Scotia, og de amerikanske lagene kunne bare stille med syv spillere. De hadde plunder med å treffe ballen, og skar en skive av den, altså en puck. Dermed var avleggeren ishockey skapt. Derfra har de to spillene bandy og ishockey utviklet seg i hver sin retning på hver sin side av Atlanteren. Amerikansk hockey ble spilt med syv spillere helt til depresjonen i 1930-årene, da de ble for dyrt å reise med så mange spillere. Dermed ble antallet spillere redusert til de nåværende seks.

England vant det åtte nasjoner store European Bandy Championships i 1913, men etter første verdenskrig forsvant interessen i Mellom-Europa og England. Fra 1920 og i mange år framover var det kun Norge, Sverige, Finland og Russland som fortsatte å dyrke sporten. Bandy er i dag så godt som ukjent i England.

Historie i Norge[rediger | rediger kilde]

Det er ukjent når bandy-/hockeysporten først kom til Norge. Det er imidlertid kjent at Christiania Footballclub bestilte hockeyutstyr fra England i 1888.[3] I 1903 ble Christiania Hockeyklub dannet. Norgesmesterskap ble arrangert fra og med 1912, men idretten ble i starten organisert under Norges fotballforbund.

Det hadde lenge vært et ønske blant de lag som drev hockeysporten å få et eget forbund. Den 17. oktober 1920 møttes ni klubber i Kristiania, og de vedtok å danne et eget forbund. Navnet ble Norges Ishockeyforbund. De ni klubbene var: Drafn, Drammens Idrettsforening, Frigg, Hasle, Kjapp-Rjukan, Mercantile, Rapp-Trondheim, Ready og Trygg.[4] Det første styret var:

Forbundet ble innmeldt i Landsforbundet 21. oktober 1920 og offisielt tatt opp på Idrettstinget i juli 1921. Stiftelsen av et nytt særforbund fikk god mottakelse i pressen. Tidens Tegn skrev: «Den sunde og utviklende ishockey vinner stadig større og større utbredelse og det nye forbund vil bli hilst med glæde i norsk idræt.» I Aftenposten het det: «Dannelsen av det nye forbund vil utvilsomt bety at hockeysporten nå for alvor bryter igjennem.»[4]

1920-1934: Skillet fra ishockey[rediger | rediger kilde]

Et tilbud om å delta i verdensmesterskapet i canadisk ishockey ble avslått i 1921. Derimot godtok man et forslag fra Svenska Fotbollsförbundet om en landskamp i 7-manns bandy. Kampen som ble spilt på Dælenengen i februar 1921, vakte stor interesse. Det var mange tilskuere, og arrangementet var en suksess både sportslig og økonomisk. Sverige var representert ved årets Stockholmsmestere «AIK», og det norske laget besto av spillere fra Trygg og Ready. Nordmennene overrasket og vant stort, 7-3. Kampen er dog ikke innregistrert som landskamp, idet svenskene rett før kampen nektet å godkjenne den som sådan.[5]

Pressen slo seieren stort opp, men i Idrettsliv og i dagspressen for øvrig kom flere innsendere inn på at man med en gang måtte gå over til 11-mannsspillet, idet man da ville få flere tilhengere.

I 1929 ble navnet endret fra Norges Ishockeyforbund til Norges Bandyforbund.[6] I de følgende år utkrystalliserte det seg et skille mellom de som ønsket å spille etter reglene som Akershus Bandykrets hadde skrevet i 1929, og de som ønsket å spille canadisk ishockey. I 1934 ble Norges Ishockeyforbund stiftet, og idrettene bandy og ishockey ble helt skilt fra hverandre.

1934-1970[rediger | rediger kilde]

Etter skillet fra ishockey, ble det dannet bandykretser over store deler av landet.[7] Under krigen fortsatte spillet under illegale forhold, og rekrutteringen fortsatte. I 1945 hadde Norges Bandyforbund 150 klubber med i alt 6900 medlemmer.[8] I de følgende årene ble kampene fortsatt avviklet på islagte vann, og dårlige vintere ødela rekrutteringen. I 1953 hadde medlemstallet sunket til 3100 medlemmer.[9]

Norges landslag deltok også i landskamper i denne perioden, men med vekslende hell. Ofte var deltagelse i internasjonale kamper og mesterskap betinget av god økonomi hos Bandyforbundet.

Til tross for at bandykretser og -klubber var etablert over store deler av landet, var det i Drammensområdet og Osloområdet at idretten sto sterkest. I årene 1930-1970 var samtlige norgesmestre og finaledeltagere fra disse områdene.[10]

Bandy var oppvisningsidrett under Vinter-OL 1952. Norge tapte den første kampen på Dælenenga med 3-2 for Finland etter å ha ledet 2-0. Dagen etter var det duket for Norge mot Sverige. Kampen ble sett av ca. 3000 tilskuere, hvorav ca. 1000 svenske. Mest prominent var nok prins Bertil av Sverige som var godt plassert på ærestribunen. «Norsk bandys største dag» endte med 2-1 seier til Norge. Dette var den første norske landskampsseieren noensinne, 25 år etter den første landskampen ble spilt mot Sverige på Frogner stadion 6. februar 1927. Sverige mot Finland ble spilt på Bislett. Svenskene vant kampen hele 4-0 og til slutt OL-turneringen med Norge på andreplass. Norge tok sin første VM-medalje i 1965 etter uavgjort 2-2 mot Sverige og 2-1 seier over Finland. Dette var første gang det ble spilt bandy-VM i Sovjetunionen. Det skulle gå 28 år til neste medalje. Bandy-VM i 1993 ble spilt i VikingskipetHamar. Norge slo Finland 5-3 i bronsefinalen.

Bandy for damer[rediger | rediger kilde]

Damelandslaget feirer bronsemedaljen i VM 2007.

Bandy for damer ble introdusert i Norge vinteren 1979/80 av Asbjørn Karlberg og Boye Skistad. Landslaget debuterte i en internasjonal turnering i Örebro i mars 1980. Turneringen ble spilt som rinkbandy. Norges første mål i damebandy ble scoret av Turid Blixt fra Bergen. Sesongen 1980/81 ble det spilt serie med 6 deltakere: Vålerenga, Drafn, Manglerud/Star, Mjøndalen, Hasle/Løren og Haslum. Vålerenga vant serien med Drafn på andreplass.

Sesongen 1980/81 ble det spilt en internasjonal damebandyturnering i Furusethallen, der de samme fire nasjoner deltok. Sverige vant nok en gang overlegent. I 1981/82 ble en tilsvarende turnering spilt i Eindhoven i Nederland, der Norge endte på 2. plass.

Bandy for damer spilles nå i syv land. Sverige, Russland, Finland, Canada, Norge og USA var alle med i bandy-VM for kvinner i Drammen i Norge i februar 2010. Norge kom for tredje gang på bronseplass.

Utbredelse i dag[rediger | rediger kilde]

Kart over landene som inngår i «Federation of International Bandy».

Det internasjonale bandyforbundet arbeider for å øke antall medlemsland og har i dag 29 medlemmer.[11] 19 av disse er innmeldt på 2000-tallet.

I det forrige verdensmesterskapet for herrer deltok 14 nasjoner: Finland, Hviterussland, Kasakhstan, Norge, Russland og Sverige spilte i A-puljen. Canada, Latvia, Ungarn og USA i B-puljen, mens Estland, Japan, Nederland og Ukraina spilte i C-puljen.

Øvrige nasjoner som har sluttet seg til det internasjonale bandyforbundet er Afghanistan, Argentina, Armenia, Australia, England, India, Italia, Irland, Kina, Kirgisistan, Litauen, Mongolia, Polen, Serbia og Sveits.

Internasjonale turneringer[rediger | rediger kilde]

Bandy-VM for herrer har blitt arrangert siden 1957. Fra og med 2003 har mesterskapet gått årlig. Russland (tidligere Sovjetunionen) og Sverige har dominert verdensmesterskapene kraftig. Sovjetunionen vant de første 11 bandy-VM før Sverige brøt dominansen i 1981. Siden har Sovjet/Russland og Sverige fordelt titlene mellom seg med unntak av i 2004 da Finland vant.

Damenes verdensmesterskap gikk av stabelen første gang i 2004. Sverige har vunnet samtlige turneringer som har blitt arrangert.

De viktigste klubbturneringene i internasjonal bandy har vært Europacupen, som det internasjonale forbundet har stått bak, og den svenske turneringen Bandy World Cup. Europacupen ble arrangert første gang i 1974 og foreløpig siste gang i 2009. World cup har vært spilt hvert år siden 1974. Disse turneringene blir avviklet på høsten før de nasjonale seriespillene har begynt.

Norske klubber[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lov for Norges Bandyforbund (Microsoft Installer)
  2. ^ a b c d e f g h i Spilleregler for bandy (pdf). Norges Bandyforbund (14. oktober 2013). Besøkt 22. november 2013.
  3. ^ Riis, Arne (red); Norges Bandyforbund 1920-1970, side 9. Oslo 1970
  4. ^ a b Riis, Arne (red); Norges Bandyforbund 1920-1970, side 12. Oslo 1970
  5. ^ Riis, Arne (red); Norges Bandyforbund 1920-1970, side 13. Oslo 1970
  6. ^ Riis, Arne (red); Norges Bandyforbund 1920-1970, side 16. Oslo 1970
  7. ^ Riis, Arne (red); Norges Bandyforbund 1920-1970, side 19-27. Oslo 1970
  8. ^ Riis, Arne (red); Norges Bandyforbund 1920-1970, side 33. Oslo 1970
  9. ^ Riis, Arne (red); Norges Bandyforbund 1920-1970, side 50. Oslo 1970
  10. ^ Riis, Arne (red); Norges Bandyforbund 1920-1970, side 95-100. Oslo 1970
  11. ^ Members (engelsk). Federation of International Bandy. Besøkt 22. november 2013.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Internasjonale bandyforbund: