Arthur Qvist

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Verifiserbarhet: Denne sidens fremstilling lar seg ikke verifisere. Dette impliserer ofte at det er nødvendig å sette på kilder og referanser for å få et startpunkt for informasjonssøk. Bør ha flere referanser - DNL, landssvikdom etc. Det har gått mer enn to uker siden siden ble merket.
Artur Qvist
Født 17. februar 1896
Oslo
Død 20. september 1973
Ullensaker
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Jernkorset 1.klasse og 2. klasse, Østfrontmedaljen og Det tyske ryttermerket i sølv
Rang Obersturmbannführer
Enhet Den norske legion
Militære slag Andre verdenskrig
Fra et NS-arrangementSlottsplassen i Oslo under krigen. Fra venstre Thorvald Thronsen (stabssjef for Rikshirden), Arthur Quist (øverste sjef for Den Norske Legion), Jonas Lie (Politipresident), Carl Haakon Langlie (Quislings adjutant), Karl Leib (leder for Germanische Leitstelle) og Vidkun Quisling (leder for Nasjonal Samling)

Arthur Qvist (født 17. februar 1896 i Oslo, død 20. september 1973 i Ullensaker) var en norsk offiser og rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin. Under andre verdenskrig var Quist frontkjemper i Den norske legion hvor han etter hvert fikk graden Obersturmbannführer og ble dømt under landssvikoppgjøret.

Olympiske leker[rediger | rediger kilde]

Qvist vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam.[1] Han var med på det norske laget som kom på andre plass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland. Laget besto av løytnant Bjart Ording på hesten «And Over», Qvist på «Hidalgo» og Eugen Johansen på hesten «Baby». Qvist kom på åttende plass i den individuelle konkurransen i feltritt med hesten «Hidalgo».

Åtte år senere, under OL 1936 i Berlin, kom han på sjuede plass i lagkonkurransen i dressur og 17. plass individuelt med hesten «Jaspis». I sprangridning ble han nummer tjuefire med hesten «Notatus».

OL-medaljer[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Arthur Qvist (foran til venstre) som bataljonsjef på Østfronten ved Leningrad i mai 1942. Justisminister Riisnæs og ministerpresident Quisling hilser på de frivillige frontkjemperne i Den norske legion.

Da krigen kom til Norge den 9. april 1940 tjenestegjorde Qvist som rittmester og sjef for 2. hjulrytterkompani, samt som nestkommanderende for Hærens rideskole. Han overgav seg med sin avdeling til de tyske styrkene som returnerte fra trefningen på Midtskogen den 10. april. Han ble løslatt etter et kort fangenskap. Han hadde fullført Krigsskolens øverste avdeling i 1917 og ble utnevnt til rittmester i 1932. Han ble oppnevnt som kommissarisk leder for Norges Rytterforbund i november 1940, men han sa fra seg denne stillingen i starten av 1941.

Som offiser ble Qvist frontkjemper etter kapitulasjonen 1940 og tjenestegjorde i den Den norske legion. Han vervet seg til Legionen sommeren 1941 og tjenestegjorde høsten 1941 som sjef for Den norske Legions ski- og hjulrytterbataljon på Torpo i Hallingdal, etter han hadde avsluttet et offiserskurs ved SS-Unterführerschule Lauenberg.

Da den norske legionens hovedstab måtte gå sent på høsten i 1941 etter mye bråk med tyskerne, ble legionsjef oberst Finn Hannibal Kjelstrup og sjef for bataljon Viken major Jørgen Bakke erstattet av major Arthur Qvist. Han ledet Den Norske Legion frem til den ble nedlagt i mai 1943. Som første nordmann mottok han Jernkorset 1. klasse den 17. mai 1942.

I sin periode som legionssjef røk han kraftig uklar med ledelsen i Waffen SS grunnet de mange løftebruddene som forekom. Avtalen var at de skulle til Finland for å kjempe på finsk side mot bolsjevikene, men de ble sendt til Sovjetunionen og Leningrad isteden. Frontkjemperne hadde inngått en seksmånederskontrakt og da det gikk opp for Qvist hva som skjedde med dem, forsøkte han å utnytte denne kontrakten for å få soldatene trukket tilbake til Norge. Tyskerne truet Qvist med tysk krigsrett for sabotasje, men ønsket ikke at dette skulle ble kjent sik at det skulle gjøre det vanskelig for vervingen til Waffen-SS.

Etter Legionen ble trukket tilbake fronten i mars 1943 og oppløst, ble Qvist utnevnt til oberstløytnant av Quisling (på tross hans manglende myndighet til å gjøre dette, og at det ikke eksisterte noen norsk hær). Qvist gikk inn i Landbruksdepartementet som sjef for Statens Hestestyre fra 1. juli 1943, denne stillingen hadden til kapitulasjonen (bortsett fra de fem månedene han ledet III. Hirdfordeling).

Fra februar til september 1944 fungerte han som sjef for III. Hirdfordeling i Trondheim med grad av Nestregimentfører i Rikshirden. I denne perioden organiserte han Hirdens Bedriftsvern og en befalsskole i området. Den tidligere kompani-sjefen i Den norske Legion, kaptein John Braseth tok over som sjef for III. Hirdfordeling etter Qvist. Vinteren 1944/45 var han rådgiver til ministerpresidenten i saker angående dimittering av frontkjempere og deres overføring til Hirden, med sin føringsstab plassert i et kontorene til kanselliet på Slottet. Den 20.4.45 ble han utnevnt til SS-Obersturmbannführer der Reserve. Sammen med Egil Reidar Hoel var han den nordmann med høyest SS-grad.

Som deltaker i Waffen SS ble Qvist dekorert med Jernkorset 1. og 2. klasse, Østfrontmedaljen, Det tyske ryttermerket i sølv og Frontkjempermerket. Qvist ble etter andre verdenskrig idømt 10 års fengsel i landssvikoppgjøret.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ van Rossem, G. (1928). The ninth olympiad Amsterdam 1928 Official report. Amsterdam: The Netherlands olympic comitee. s. 547. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]