Arthur Qvist

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Arthur Qvist
Vidkun Quisling hos norske frivillige på østfronten. (8615082709).jpg
Artur Qvist i Den Norske Legion
Født17. feb. 1896Rediger på Wikidata
ChristianiaRediger på Wikidata
Død20. sep. 1973Rediger på Wikidata (77 år)
UllensakerRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dressurrytter, offiserRediger på Wikidata
Parti Nasjonal Samling (–1945*)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av HirdenRediger på Wikidata
Utmerkelser Jernkorset av 1. klasse, Østfrontmedaljen, FrontkjempermerketRediger på Wikidata
TroskapNazi-Tyskland
Militær gradRittmester, Obersturmbannführer
EnhetDen norske legion
KommandoerDen norske legion
Deltok iAndre verdenskrig

Fra et NS-arrangementSlottsplassen i Oslo under krigen. Fra venstre Thorvald Thronsen (stabssjef for Rikshirden), Arthur Quist (øverste sjef for Den Norske Legion), Jonas Lie (politiminister), Carl Haakon Langlie (Quislings adjutant), Karl Leib (leder for Germanische Leitstelle) og Vidkun Quisling (leder for Nasjonal Samling)

Arthur Qvist (født 17. februar 1896 i Oslo, død 20. september 1973 i Ullensaker) var en norsk offiser og rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin. Under andre verdenskrig var Quist frontkjemper i Den norske legion[1]:38 hvor han etter hvert fikk graden Obersturmbannführer. Han ble dømt til åtte års fengsel under landssvikoppgjøret etter krigen.

Fra 1918 til 1921 var han del av nøytralitetsvaktkompaniet i Sør-Varanger med graden rittmester.[2]

Qvist var medlem av Nasjonal Samling en periode før krigen (visstnok fra 1933[3]), og lot noen år være å betale kontingent uten å melde seg ut. Han meldte seg inn på nytt 21. september 1941[1]:43 (et annet skriver Svein Blindheim september 1940).[1]:169

Qvist var svoger av arkitekt og godseier Harald Didrik Løvenskiold. Også Løvenskiold meldte seg frivillig og trakk seg før han deltok i kamp.[1]:213

Rytter[rediger | rediger kilde]

Qvist vant en olympisk sølvmedalje i OL 1928 i Amsterdam.[4] Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland. Laget besto av løytnant Bjart Ording på hesten «And Over», Qvist på «Hidalgo» og Eugen Johansen på hesten «Baby». Qvist kom på åttendeplass i den individuelle konkurransen i feltritt. På denne tiden var Qvist en av Norges beste ryttere.[3]

Åtte år senere, i OL 1936 i Berlin, kom han på 7.-plass i lagkonkurransen i dressur og 17.-plass individuelt med hesten «Jaspis». I sprangridning ble han nummer 24 med hesten «Notatus».[trenger referanse]

Hans kone var også rytter og en tid på 1920-tallet Norges eneste kvinnelig veddeløpsrytter.[5]

OL-medaljer[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Arthur Qvist (foran til venstre) som bataljonsjef på Østfronten ved Leningrad i mai 1942. Justisminister Riisnæs og ministerpresident Quisling hilser på de frivillige frontkjemperne i Den norske legion.

Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940 møtte han på Gardermoen og satte opp en styrke på 140 dragoner.[3] Qvist tjenestegjorde som rittmester og sjef for 2. hjulryttereskadron i Opland dragonregiment, samt som nestkommanderende for Hærens rideskole. Han overgav seg uten kamp med sin avdeling på 400 mann (hvorav 250 under ledelse av Richard Andvord) til hauptmann Spillers styrke (som returnerte fra Midtskogen[3]) tidlig morgen 10. april. Qvist og hans avdeling ble overrumplet og hadde ikke ladd våpen da de kjørte langs riksvei 50 litt sør for Strandlykkja.[1]:173[6] Ifølge Syltevik var mitraljøser og ammunisjon pakket i kasser da de møtte den tysk avdelingen. De regnet med risikofri reise til nordover til Hedmark.[3] Han ble løslatt etter et kort fangenskap. Han hadde fullført Krigsskolens øverste avdeling i 1917 og ble utnevnt til rittmester i 1932. Han ble oppnevnt som kommissarisk leder for Norges Rytterforbund i november 1940,[1]:43 men han sa fra seg denne stillingen i starten av 1941.

Qvist mente at Tyskland uansett ville vinne krigen, og ifølge ham var bolsjevismen Norges og Tysklands felles fiende.[1]:43 Han vervet seg til Den norske legion sommeren 1941, og tjenestegjorde høsten 1941 som sjef for legionens ski- og hjulrytterbataljon på Torpo i Hallingdal, etter at han hadde avsluttet et offiserskurs ved SS-Unterführerschule Lauenberg.[trenger referanse] Qvist skal ha mislikt NS-propaganda i legionen, som han mente måtte fokusere på at de var nordmenn.[1]:50 Ved rettssaken etter krigen la Qvist vekt på at legionen skulle til Finland for å støtte den finske kampen mot Sovjetunionen.[1]:169 Qvist skal ha vært lite ideologisk og mest opptatt av militær disiplin. Wilhelm Redieß, SS-sjef i Norge, var ikke begeistret for Qvist.[3]

Den norske legionens hovedstab måtte gå av sent på høsten i 1941, etter bråk med tyskerne. Dette førte til at legionsjefen, oberst Finn Hannibal Kjelstrup, og sjef for bataljon Viken, Jørgen Bakke, ble erstattet av Arthur Qvist i desember 1941.[1]:43 Han ledet legionen frem til den ble nedlagt i mai 1943. Som første nordmann mottok han Jernkorset av 1. klasse den 17. mai 1942.

I sin periode som legionsjef røk han uklar med ledelsen i Waffen-SS på grunn av en serie løftebrudd som Qvist påtalte. Avtalen var at de skulle til Finland for å kjempe på finsk side mot Sovjetunionen, men de ble sendt til Sovjetunionen og Leningrad isteden. Frontkjemperne hadde inngått en seksmånedskontrakt, og da det gikk opp for Qvist hva som skjedde med dem, forsøkte han å utnytte denne kontrakten for å få soldatene trukket tilbake til Norge. Tyskerne truet Qvist med tysk krigsrett for sabotasje, men ønsket ikke at dette skulle ble kjent fordi det da kunne bli vanskeligere å rekruttere nye folk til Waffen-SS.

Etter at den norske legionen ble trukket tilbake fra Østfronten i mars 1943 og oppløst,[1]:50 ble Qvist utnevnt til «oberstløytnant» av Quisling (på tross at det ikke eksisterte noen norsk hær). Qvist gikk inn i Landbruksdepartementet som sjef for Statens Hestestyre fra 1. juli 1943, og denne stillingen hadde han frem til de tyske styrkene kapitulerte våren 1945; med unntak av fem måneder da han var fungerende sjef for III. Hirdfordeling.

Fra februar til september 1944 fungerte han som sjef for III. Hirdfordeling i Trondheim med grad av nestregimentfører i Rikshirden. I denne perioden organiserte han Hirdens Bedriftsvern og en befalsskole i området. Den tidligere kompanisjefen i Den norske legion, kaptein John Braseth, tok over som sjef for III. Hirdfordeling etter Qvist. Vinteren 1944/1945 var han rådgiver for Quisling i saker angående dimittering av frontkjempere og deres overføring til Hirden. Den 20. april 1945 ble han utnevnt til SS-Obersturmbannführer der Reserve. Qvist og Egil Reidar Hoel var dermed de to nordmennene som oppnådde med høyest offisersgrad i SS.

Som deltaker i Waffen-SS ble Qvist dekorert med Jernkorset 1. og 2. klasse, Østfrontmedaljen, det tyske ryttermerket i sølv og Frontkjempermerket.

Qvist ble etter andre verdenskrig idømt åtte års fengsel i landssvikoppgjøret. I retten erkjente Qvist at han hadde vært sjef for Den norske legion. Han argumenterte med at dette skjedde før Norge ble alliert med Sovjetunionen høsten 1941. Dessuten skulle legionen kjempe på finsk side. Qvist hevdet at legionen skulle være grunnlaget for en ny norsk hær som skulle befri Norge når tiden var moden. Han var blant dem som ble satt til å grave opp likene i Trandumskogen i mai 1945.[3]

På Qvists eiendom, Qvistebo ved Gardermoen, anla okkupasjonsmakten en fangeleir for omkring 400 sovjetiske fanger.[3][7]

Qvist var under krigen gift med en jødisk kvinne. Hun hadde barn fra et tidligere ekteskap.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Blindheim, Svein (1977). Nordmenn under Hitlers fane: dei norske frontkjemparane. [Oslo]: Noregs boklag. ISBN 8252203965. 
  2. ^ Munthe-Kaas, O. (1964). Norges grensevakt i nordøst: fra 1918 til 1963. Oslo: Gyldendal. 
  3. ^ a b c d e f g h Syltevik, Kåre (2000). Krigsveteraner fra Nannestad forteller om motstandsarbeid rundt Gardermoen 1940-1945. Jessheim: [K. Syltevik]. ISBN 8299578906. 
  4. ^ van Rossem, G. (1928). The ninth olympiad Amsterdam 1928 Official report. Amsterdam: The Netherlands olympic comitee. s. 547. 
  5. ^ Borgen, Per Otto (1973). Corpset - Garden - Klubben: drammensryttere gjennom 200 år. Drammen: Drammen og omegn rideklubb. 
  6. ^ Kristiansen, Egil M. (1990). Da tyskera kom: en beretning om det fredelige Hedemarkens møte med verdenskrigen - våren 1940. Stange: Stange historielag. ISBN 8290139462. 
  7. ^ «Bjørndalen beklager og fjerner video». www.rb.no (norsk). 19. september 2014. Besøkt 20. mars 2019. «Kåre Syltevik var selv vitne til henrettelser av russiske krigsfanger på noe avstand i Qvistebo i Nannestad, før han fikk beskjed av en tysk vaktpost om å forsvinne. Syltevik var også i Trandumskogen en av dagene da norske nazister ble tvunget til å grave opp lik fra massegravene her.» 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]