Adam von Itzstein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Adam von Itzstein
Illustrasjon fra 1842.
Født28. sep. 1775Rediger på Wikidata
Mainz
Død14. sep. 1855Rediger på Wikidata (79 år)
Hallgarten
BeskjeftigelsePolitiker, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av andrekammeret i Badens stenderforsamling
  • Medlem av Frankfurtparlamentet Rediger på Wikidata
NasjonalitetStorhertugdømmet Baden
GravlagtHessen

Vingården Hallgarten i Rheingau, var eid av Adam von Itzstein.

Johann Adam von Itzstein (1775–1855) var en tysk (badisk) jurist og liberal publisist og politiker. Under Vormärz ble han ansett som den fremste liberale motspiller til Metternich. Gjennom diskusjonforumet Hallgarten-kretsen som han holdt på sin egen vingård, bidro han til dannelsen av den liberale bevegelse i samtiden og de demokratiske krav som den formulerte.

Itzstein opplevde Mainzrepublikken på nært hold, og var selv medlem av Frankfurtparlamentet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han ble født 28. september 1775 i Mainz, som det 14. barnet av en geheimeråd og leder (Direktor) av Hofgericht (hoffretten) i Mainz, statens øverste domstol. Familien eide i tillegg en vingård på 40 morgen (måleenhet), i Hallgarten i Rheingau. Hallgau er i dag en del av byen Oestrich-Winkel. Itzstein-familien hadde bodd i Hallgarten i mange generasjoner, og vingården kom i inn i familien gjennom bestefarens giftermål med Maria Klara Hardy.[1][2]

Som 17-årig jusstudent i Mainz opplevde Itzstein Mainzrepublikken på nært hold. Etter avsluttede studier, arbeidet han som jurist i Amorbach, Miltenberg, Schwetzigen og Mannheim. Han representerte Mannheim i Badens stenderforsamling i 1822 og ble kjent som en slagferdig og god taler. Etter kort tid ble han leder av den liberale opposisjonen i landdagen, og i denne rollen forsvarte han ved flere anledninger folkeforsamlingens rettigheter overfor regjeringen.[3]

Storhertugdømmet Baden var på denne tiden en av de få tyske stater som hadde en forfatning som gjorde det mulig for folk å delta i den politiske beslutningsprosessen. Men også Itzstein ble møtt med sensur og forfølgning av myndighetene. På et tidspunkt gikk han ut av forvaltningen og startet som publisist i kretsen rundt statsviteren og historikeren Karl von Rotteck og initiatitvtakeren til Hambachfesten, Georg August Wirth.[2]

Den norske historikeren P.A. Munch beskrev i 1848 i et tillegg til en oversettelse av Heinrich Hermes verk De europæiske Staters Historie efter Wiener-Congressen, forhandlingene i Badens andre landdag, som varte fra 18. mars til 31. desember 1831:[4]

Folkets Taler fremfor alle var den gamle von Itzstein, hvis Ord hadde den største Vægt, da han med jævn Ligefremhed stedse gikk den korteste Vej, for at naae Maalet.[5]

Den politisk liberale Hallgarten-kretsen ble etablert hjemme på Itzteins vingård, første gang i 1832 og deretter årlig fra 1839. I kretsen ble det helt frem til Frankfurtparlamentet drøftet grunnlaget for et parlamentarisk styresett. Medlemmer av kretsen var blant andre Friedrich Daniel Bassermann, Karl Mathy, Robert Blum, Heinrich von Gagern og Johann Jacoby. Til kretsen hørte også flere kunstnere, blant andre forfatteren av Deutschlandlied, Hoffmann von Fallersleben.[3][1] I 1844 ble Itzstein feiret av sine tilhengere, i en stor fest i Mannheim. Det ble laget en minnemynt til hans ære, og Fallersleben skrev et hyllingsdikt:[4]

Fedrelandet fryd deg!

Din natt, den går mot dagens lys:

Itzstein er vår stjerne

lyser nært og i det fjerne.

Vaterland freue dich!/Deine Nacht wird immer heller:/Itzstein unser Stern/Leuchtet nah und fern.

Også andre steder ble det arrangert demonstrasjoner til hans ære, som da han sammen med sin venn Franz Hecker fra Nord-Tyskland dro til Berlin, og deretter ble utvist av byen av de prøyssiske myndigheter. Dette markerte også høydepunktet for Itzsteins politiske arbeid og innflytelse.[4]

Itzstein ble valgt som visepresident i førparlamentet, en større forsamling som forberedte Frankfurtparlamentet. Han var medlem av det såkalte sjuerutvalget i Heidelberg, og sørget gjennom dette for at den radikale krets under Friedrich Hecker fikk delta i førparlamentet. I Frankfurtparlamentet representerte han det venstreorienterte partiet Deutscher Hof, og fikk 32 stemmer i valget av riksforstander.[3][6]

Etter Frankfurtparlamentets oppløsning reiste Itzstein til Stuttgart der han deltok i det såkalte Rumpfparlamentet (etter engelsk: Rumpparlament, et parlament bestående av restene av de opprinnelige), inntil det ble oppløst med makt av regjeringstropper. Han ble siktet for høyforræderi og uriktig anklaget for medvirkning til oppstanden i Baden i 1849. Deretter dro han i eksil i Sveits og Elsass. Han døde i Hallgarten i 1855.[6]

Hans organisatoriske og diplomatiske egenskaper ga ham tilnavnet Den liberale Metternich, etter Klemens von Metternich. Hans politiske syn gikk i retning av republikken, noe som er forklart med at den franske revolusjon skjedde i hans egen levetid, innflytelse fra hans lærer Andreas Josef Hofmann og medlemskapet i jakobinerklubben i Mainz.[3]

Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte som en av de viktigste personer, som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Adam von Itzstein». Rheingau (tysk). Besøkt 14. desember 2021. 
  2. ^ a b «Adam von Itzstein». demokratie-geschichte.de (engelsk). Besøkt 14. desember 2021. 
  3. ^ a b c d Biographie, Deutsche. «Itzstein, Johann Adam von - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 14. desember 2021. 
  4. ^ a b c Historische Commission bei der königl. Akademie der Wissenschaften (1881). «Itzstein, Johann Adam v.». Allgemeine Deutsche Biographie, Bd. 14. Duncker & Humblot. s. 649. Besøkt 15. desember 2021. 
  5. ^ De europæiske Staters Historie efter Wiener-Congressen. P. T. Mallings Forlags-Boghandel. 1848. s. 443. 
  6. ^ a b «Biographie von Johann Adam von Itzstein - regionalgeschichte.net». www.regionalgeschichte.net. Besøkt 14. desember 2021. 
  7. ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.