Robert Blum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Robert Blum
Robert Blum, portrett mellom 1845 og 1848
Født10. nov. 1807[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Köln
Død9. nov. 1848[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (40 år)
Brigittenau[5]
Wien[6]
BeskjeftigelsePolitiker, bibliotekar, revolusjonær, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Frankfurtparlamentet (1848–1848) Rediger på Wikidata
EktefelleJenny Blum (1840–1848)
Adelheid Mey (1838–1838)[6][7][8]
BarnHans Blum
NasjonalitetKongeriket Preussen
GravlagtDen jødiske kirkegården i Währing
Medlem avLeipziger Burschenschaft Germania[9]
Robert Blum på Commons

Robert Blum (1807–1848) var en tysk arbeider, skribent og politiker i årene før og under revolusjonen i Tyskland i 1848. Han hadde vært aktiv i kommunalpolitikken i Leipzig, da han i 1848 ble valgt inn i nasjonalforsamlingen i Frankfurt. Oppvokst i fattige kår måtte han på egen hånd skaffe seg de nødvendige kunnskaper til å delta i arbeids- og samfunnslivet. Han ble en av lederne i den liberale tysk-katolisismen.

I Frankfurtparlamentet gjorde Blum seg til talsmann for folkesuverenitetsprinsippet, parlamentarisk flertallsstyre og republikk. Republikken ville han innføre etter en lovbestemt prosess uten voldelig opprør.

Under oktoberoppstanden i Wien i 1848, reiste han dit som representant for Frankfurtparlamentet, og deltok etterhvert selv i kampene. Etter at oppstanden var slått ned, ble han stilt for en standrett, dømt til døden og henrettet. Blum er en av de få aktivistene fra revolusjonen i Tyskland i 1848, som fortsatt minnes på sitt hjemsted, som i hans tilfelle var Köln.

Bakgrunn og tidlige år[rediger | rediger kilde]

Blum kom fra fattige kår. Han var begavet, og ga matematikkundervisning allerede som ti-åring. Oppvekstmiljøet var gjennomgående katolsk, og familien bodde like ved kirken, der han også fikk undervisning. Da han stilte spørsmål ved dogmet om den hellige treenighet, vakte det voldsom oppsikt. Han måtte stå skolerett, men fastholdt sin tvil. Blum rapporterte en hjelpeprest for underslag i kollekten, men ble ikke trodd. Den unge Blum unngikk såvidt straff ved at en annen geistlig gikk i mellom.[10][11][12]

Ved fylte 13 år måtte han slutte på jesuittskolen i Köln, ettersom hans mor ikke kunne betale skolepengene. Som følge av et dårlig syn kunne han heller ikke gjøre seg gjeldende i noe håndverk. En tid arbeidet han som håndlanger hos en gjørtler (Gelbgiesser). Etterhvert fikk han arbeid hos laternefabrikant, og reiste som selger over hele Tyskland. I Köln fikk han arbeid som altmuligmann ved Fried­rich Se­bald Rin­gel­hardts (1785-1855) byteater. Blum hadde uten å være immatrikulert, gått på forelesninger ved Köln universitet og der på egenhånd lært seg den tyske litteraturen. Da Ringelhardt i 1830 reiste til Leipzig, fulgte Blum med. Han steg i gradene til prokurist og sjefsbokholder i teatret, og hadde på egenhånd lært seg all nødvendig kunnskap for yrket.[10][11][12]

Tiden i Leipzig[rediger | rediger kilde]

I Leipzig arbeidet han blant annet som redaktør i tidsskriftet Sächsische Vaterlands-Blätter, og fordømte gjennom dette arrestasjonen av den revolusjonære Georg Büchner (1813–1837).[12]

Blum var gjennom hele livet opptatt av å få innpass i borgerskapet, blant annet ved sin virksomhet som skribent. Han skrev dikt, drama, skjønnlitteratur og en libretto til en venns opera. Operaen ble aldri oppført. Heller ikke de øvrige verkene hans, med unntak for noen frihetshymner, vant særlig anerkjennelse.[12]

Blodbadet i Leipzig i 1845[rediger | rediger kilde]

Blodbadet i Leipzig (Leipziger Gemezel) i 1845. Sørgeskaren til kirken i nedre bildehalvdel. Etter en samtidig litografi.

Den 12. august 1845 kom det til opptøyer i Leipzig, som siden har gått under navnet Leipziger Gemezel, tysk for blodbadet i Leipzig.[13] Bakgrunnen var at kong Fredrik August II av Sachsen hadde utnevnt Julius Tragott von Könneritz til regjeringssjef. Utnevnelsen innvarslet en reaksjonær politikk. Det ble tilkalt militære tropper i steden for det kommunale ordensvesen, den såkalte Kommunalgarde, for å stanse demonstrantene. Det ble åpnet ild, og åtte mennesker ble drept. Senere viste det seg at de fleste av demonstrantene var skutt bakfra, og derfor hadde vært på flukt da soldatene skjøt. Dagen etter møtte Blum demonstrantene. Han mante til ro og lovlydighet, og arrangerte en stille marsj til rådhuset. Demonstrasjonstoget gikk nesten lydløst gjennom byens gater. Ved rådhuset ble det fremsatt krav om en begravelse for ofrene, opprettholdelse av lov og orden kun gjennom kommunalgarden og en grundig etterforskning av hendelsen 12. august 1845.[12][13]

Blodbadet i Leipzig er beskrevet i et dikt (Vom Dorfe, Gohlis 1845) av Louise Otto-Peters, en god venn av Blum, som også tilhørte den tysk-katolske bevegelse.[13]

Blums vennskapskrets endret seg etterhvert fra de kulturorienterte til de mer politisk interesserte. Han ble en av de mest kjente politiske talere i Sachsen, og samtidig også sjikanert og på annen måte motarbeidet av myndighetene. Likevel klarte han å bygge et stort nettverk av liberale mennesker over hele Tyskland, og etablerte i 1847 en egen bokhandel.[10]

Som voksen løsrev han seg helt fra kirken. Han tvilte på Jesus som guds sønn, men mente at hans betydning heller ikke var avhengig av noe direkte gudelig opphav. Blum anså Jesus som en jordisk frigjører, og viste til at han hadde gått inn for broderkjærlighet og mot folkehat. Betydningen av Jesus lå etter Blums oppfatning i en foredling og fullstendiggjøring av menneskeheten. Blum tok også avstand fra læren om transsubstansiasjon. Da Blum i sin tid engasjerte seg i tysk-katolisismen, var det av rent politiske grunner. Fra Leipzig holdt han også kontakt med den polske frihetskjemperen Lud­wik Mi­roslaw­ski.[10][12]

Etter at det liberale politiske miljøet hadde begynt å spalte seg, holdt Blum seg i den radikale fløy, mens de mer moderate knyttet seg til filosofiprofessor Karl Biedermann. I 1847 ble han valgt til kommunalforsamlingen i Leipzig, men han ble likevel nektet å tiltre vervet.[10]

Revolusjonsåret 1848[rediger | rediger kilde]

Robert Blum (sentralt i bildet) taler i Frankfurtparlamentet og blir tiltalt av presidenten, Heinrich von Gagern, til venstre. Maleri av Ludwig von Elliot.

I sine taler under revolusjonen gikk Blum inn for folkesuverenitetsprinsippet og for innføringen av republikk. Republikken skulle innføres etter en lovbestemt og demokratisk prosess. Han gikk inn for det parlamentariske flertallsprinsippet og tok i begynnelsen avstand fra voldelige opprør.[10]

Blum ønsket samarbeid mellom kapital og arbeid. Arbeiderne skulle være en selvstendig og selvbevisst del av samfunnet innenfor rammen av et reformert kapitalistisk samfunnssystem. En slik samfunnsorden skulle reguleres i en tysk forfatning. I et globalt perspektiv trodde Blum på en mer rettferdig fordeling av godene i verden. Blum arbeidet for like menneskerettigheter og retten til statsborgerskap for alle.[12]

I 1848 ble Blum valgt til visepresident i Forparlamentet og i femtimannsutvalget. Han ble også valgt inn i Frankfurtparlamentet og ble der medlem av forfatningskomiteen. Blum var blant de få i parlamentet som kom fra det brede lag av foket, og ga venstresiden en fast organisatorisk forankring. I Frankfurtparlamentet ble han leder av den venstreorienterte fraksjonen Deutscher Hof, og styrte derfra den politiske strategien. Store saker var de om løsrivelse av områder med polsk befolkning fra Preussen, og våpenstillstandsavtalen mellom Preussen og Danmark, inngått 26. august 1848 i Malmø.[10][14]

Oktoberoppstanden i Wien[rediger | rediger kilde]

Blum før henrettelsen, i det han avviser å ha bind for øynene. Maleri av Carl Steffeck (1818-1890).

I oktober 1848 vedtok både den radikaldemokratiske og den moderate demokratiske fraksjon i Frankfurtparlamentet å sende representanter til Wien. Der hadde det i oktober brutt ut opptøyer, oppildnet av at en grenaderbataljon hadde nektet å kjempe mot de ungarske revolusjonære. Da representantene fra Frankfurt ankom Wien var gatekampene mellom demonstranter og østerrikske regjeringstropper i full gang. Blum stilte seg først nølende til å delta, men så kastet han og geografen Ju­li­us Frö­bel (1805–1893) seg direkte inn i kampene. Blum ble også såret under en trefning.[12]

Den 30. oktober 1848 var opprøret slått ned. Blum ble sammen med flere andre stilt for standrett, og Blum ble dømt til døden. Henrettelsen den 9. november 1848 i Brigittenau, ble ledet av Alfred Windischgrätz og bivånet av mer enn 2 000 mennesker.[15] Henrettelsen blir regnet som politisk motivert. Beslutningen ble tatt av diplomaten Alex­an­der Graf von Hüb­ner (1811–1892), som var støttet av ministerpresident Fe­lix von Schwar­zen­berg (1800–1852). Hübner og Schwarzenberg anså Blum som en av de fremste representantene for revolusjonen i Tyskland, og ønsket med henrettelsen å bryske seg overfor Frankfurtparlamentet. Det førte også til at Frankfurtparlamentet fjernet seg fra Østerrike.[12]

Det hjalp ikke Blum å hevde sin diplomatiske immunitet, og det overrasket ham fullstendig. Henrettelsen er siden karakterisert som en forbrytelse fra Østerrikes side, rettet mot den tyske staten som da var under etablering.[12]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Skulptur av Robert Blum sentralt plassert på et hjørne av Köln rådhus. Til venstre i bildet bankier og mesen Abraham Oppenheim, politiker i 1848 Ludolf Camphausen. Til høyre for Blum i bildet: arkitekt Ernst Friedrich Zwirner og ytterst Friedrich Vilhelm IV av Preussen.

Blum ble en del av historiefortellingen til DDR og oppført som en av demokratiets martyrer. Hans religiøse forestillinger ble derimot sjelden nevnt.[12]

Han er i tillegg til radikaldemokraten Fried­rich He­cker (1811–1881), den eneste av de revolusjonære fra 1848 som fortsatt minnes på sitt hjemsted. Fremdeles (2024) blir det hver 1. mai nedlagt krans ved minnetavlen ved kirken Groß St. Mar­tin i Köln, der hans foreldrehjem engang sto. «Skutt som Robert Blum» («Er­schos­sen wie Ro­bert Blum»), ble et vanlig uttrykk i Rhinland.[12]

Arbeiderforeningenes Sangbog utgitt i Christiania i 1850, inneholdt sangen «Robert Blum».[16]

Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte som en av de viktigste personer, som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[17]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 8224[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id blum-robert, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6wd4wjg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b www.rheinische-geschichte.lvr.de[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.deutsche-biographie.de[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Wegbereiter der deutschen Demokratie[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Burschenschafter-Stammrolle:. Verzeichnis der Mitglieder der Deutschen Burschenschaft nach dem Stande vom Sommer-Semester 1934[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e f g Angermann, Erich (1955). «Blum, Robert - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 3. februar 2024. 
  11. ^ a b Steinmeier, Frank-Walter; Clark, Christopher (2022). «Robert Blum - Mann des Volkes, Märtyrer der Revolution». Wegbereiter der deutschen Demokratie. Bonn: Bundeszentrale für politische Bildung. ISBN 9783742508249. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k l Scheidgen, Hermann Josef. «Robert Blum | Portal Rheinische Geschichte». www.rheinische-geschichte.lvr.de (tysk). Besøkt 14. februar 2024. 
  13. ^ a b c Guhr, Elisabeth. «Louise Otto-Peters und das». Leipzig-Lese (tysk). Besøkt 19. februar 2024. 
  14. ^ Ragnar Svanstrøm (1988). «Grimberg. Menneskenes liv og historie. Liberalisme, nasjonalisme». www.nb.no. s. 152. Besøkt 18. februar 2024. 
  15. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Das lebendige Museum Online». www.dhm.de (tysk). Besøkt 4. februar 2024. 
  16. ^ «Arbeiderforeningernes Sangbog». www.nb.no. Besøkt 4. februar 2024. 
  17. ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Robert_Blum&oldid=24286970»