Þjóstólfs saga hamramma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Þjóstólfs saga hamramma («Sagaen om Tjostolv Hamramma») er en fiktiv islendingesaga fra siste halvdel av 1700-tallet, skrevet i stilen etter Grettes saga. Sagaen inngår likevel i Guðni Jónssons standardutgave av sagaene fra 1946.

På sine reiser slåss hovedpersonen Tjostolv med troll og isbjørn, og han møter den danske kongen Harald Blåtann.

Man antar at sagaen ble skrevet av den islandske studenten Þórleifur Arason Adaldahl (f 1749), og solgt i en tid da islandske håndskrifter var etterspurt.[1][2] Forfatteren blir beskrevet som evnerik, men svak for alkohol, og skal ikke ha fullført sine universitetsstudier. Det er kjent at han skrev av flere håndskrifter for danske samlere (inkludert Grettis saga), og han må ha tilegnet seg stiltonen på denne måten.[3]

Þórleifur var venn og samarbeidspartner med medstudenten Thorlákur Magnússon Ísfjord (1748-1781). Thorlákur regnes for å ha skrevet den like u-autentiske Hafgeirs saga Flateyings, etter mønster fra Hálfdanar saga Brönufóstra.[3][4] Begge ble immatrikulert ved universitetet i København på samme dag, begge hadde samme veileder (Wadskiær), begge skrev av manuskripter, og begge solgte sannsynligvis sine fiktive sagaer til den samme samleren, Bernhard Møllmann.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schlitz, Stephanie Ann. The Copenhagen sagas. University of Georgia, 1997
  2. ^ handrit.is
  3. ^ a b Peter A. Jorgensen Þjóstólfs saga hamramma, The Case for Forgery I: Gripla, nr 1, 1979. Sitat: «There is considerable evidence to indicate that Þjóstólfs saga is no older than 1771, having been composed by Adeldahl and sold as a copy of a medieval Icelandic work. First of all, it is noteworthy that no other manuscript has ever been known to exist, nor does the saga seem to have ever been mentioned in older sources. In addition, the language evidences numerous modern forms.»
  4. ^ Peter A. Jorgensen, «'Hafgeirs saga Flateyings' An Eighteenth-Century Forgery». Journal of English and Germanic Philology: LXXVI (1977), 155-164.
Eksterne lenker