Losskøyte

Losskøyte var en seilskøyte som i eldre tid tok losen ut til ankommende skip og som tok ham til lands fra avgående skip.

Losskøytene er senere blitt avløst av nyere konstruksjoner og helikoptere, les mer på losbåt.

Tøffe forhold for båt og mannskap

Losskøyte av gammel type med dekk og spriseil og fokk.

Det var fri konkurranse om alle losoppdrag i ca. 200 år – fra 1720 til 1899. Førstemann på seilskutas dekk fikk jobben – og betalingen, så det var viktig at losbåten var en rask seiler.

Losene hadde plikt til å lose ethvert skip som hadde heist losflagg – dag som natt, sommer som vinter, så losen måtte ut i all slags vær for å gjøre jobben sin, så det var viktig at losbåten hadde gode sjøegenskaper.

De tidlige losbåtene var åpne båter med spriseil og var bemannet av 2 mann; losen og en losgutt. Når losen var vel om bord i seilskuta, måtte losgutten ta båten til havn alene.

Jobben var farefull. Statistikken viser f.eks. at i årene fra 1833 til 1915 satte 19 av 74 loser livet til bare i distriktet «Ny-Hellesund losoldermannskap». Hver 4. los omkom!

Da båtene ble større og tryggere, kunne de krysse i Skagerrak i en uke av gangen i jakt på oppdrag.

I 1899 ble det for første gang gitt dispensasjon fra forbudet mot «laug» blant losene. Dermed kunne Færderlosene som de første organisere arbeidsinnsatsen bedre og la inntektene gå til en felleskasse.

Først i 1925 var det slutt på konkurranselosing over hele landet.

Peder Norden Sølling innførte dekk

Losskøyte med dekk og gaffelrigg 1882.

De åpne losbåtene, store sjekter, dominerte lenge. Marinekaptein Peder Norden Sølling kalte de gamle båtene «Liig-kisterne». Han var opprørt over all elendigheten han så blant etterlatte etter loser som hadde forlist og omkommet i tjeneste på havet, men det var likefullt disse enkle båtene losene foretrakk, ikke minst av økonomiske grunner. Dekkede båter var vesentlig dyrere.

Peder Norden Sølling fikk derfor bygget «Dæks-Lods Cutter» i 1800. Dette var et skrog av engelsk type med tverr hekk og gaffelrigg. Dette må ha vært et trygt fartøy, men må ha kostet mange ganger det en åpen sjekte kostet. Skrogformen var også fremmed og «Dæks-Lods Cutteren» slo derfor ikke an. Sølling fikk kurset norske losbåtbyggere i å bygge etter tegning og lot dem bygge noen skøyter med dekk etter hans anvisninger. De var 27-30 fot og skulle ha 4-5 tonn ballast. Dette er svært mye for båtstørrelsen, men han omtalte dem da som kantrefrie.

Sølling fikk gjennomslag for at nye losbåter med dekk skulle få et tilskudd på 20 riksdaler i ti år, og det førte til at det ble vanlig med dekk.

Da Sølling døde i 1827 var over 600 dekkede losbåter i tjeneste langs kysten og fra 1850 var åpne losbåter sjeldne.

Skøytetypene

Fyrdirektør Carl Fredrik Diriks skriver i 1863 Om de forskjellige Slags Baade i Norge.

• Her beskrives skøytene fra Lyngør til Farsund som bredere, fyldigere og med høyere fribord enn båtene lengre østover. Han anser dem som bedre sjøbåter, men ikke like velseilende.. Dette var tyngre båter enn de tidligere og spririggen var derfor avløst av gaffelrigg som er mer letthåndterlig når riggen og seilarealet blir større. Et bilde fra 1865 i Lyngør i «Skagerakkysten» av Tor Kjetil Gardsen viser en slik skøyte med gaffelrigg. Den har «stengerigg» dvs toppmast istedenfor pålemast med løs toppseilstang som heises.
• Hvalerskøytene beskrives av Diriks . De var mindre enn Sørlandsskøytene, 28-30 fot, lettbygde og skarpere seilere selv med spririgg.
• Listerbåtene ble også ansett som gode seilere og sjødyktige med nyutviklet form med mere dypgående, høyere baug og vaterbord (smale sidedekk). Listerbåtene skal også ha vært skarpere i dekkslinjen enn Hvalerbåtene, men noe grunnere.
• Skøytene i Vestfold gikk også under betegnelsen «Hvaløerbaader».

Diskusjonen om hvilken båtform som var den beste seiler, gikk varmt i avisene og ledet fram til det store båtstevnet i Stavanger i 1868. Det ble laget mange klasser (med og uten bom osv.), så det ble mange vinnere, men vanskelig å sammenligne egenskapene. Men avisa Bergens A. E. oppsummerer 17/8-1868: «Hvaløerbaaden hævdede imidlertid sit gamle Ry; Øienvidner til denne Veddekamp berette, at den skarpbyggede Listerbaad, langt glattere skar gjennem Søen end Hvaløerbaaden, der med sin flade Boug kastede Sprøiten langt fra sig, men at sistnævnte alligevel holdt sig saa godt baade i Luv og fart, at enhver upartisk Dommer maa erklære dem at være hinanden jevngode.»

Manglende sjødyktighet

Selv om losskøytene hadde fått dekk, og ble betraktet som mye mer sjødyktig enn tidligere, var de fortsatt ikke trygge nok til å hindre forlis i åpent hav. Båtene var relativt grunne og Sølling hadde derfor foreskrevet en solid kasse som ballasten skulle være i så den ikke forskjøv seg. For at kassen ikke skulle oppta all plassen under dekk, foreskrev han jernmalm som ballast. Mange forlis skyltes at de ble slått overende av en brottsjø, rettet seg ikke og fyltes med vann. Det er derfor sannsynlig at Søllings anbefalinger ikke ble fulgt, hverken med ballastmengde eller sikringen av ballasten som opptok mye plass. Tunge båter var også sakte i lett vær og tunge å ro. Alle var klinkbygget og ikke alltid solide nok til å tåle slag fra sjøen så de sprang lekk. Mange loser forsvant fortsatt på havet.

Colin Archers losbåter

Klinkbygging og Kravell

Da Colin Archer startet sin båtbygging av større båter i 1867, var de norske losbåtene fortsatt av den gamle form. Den er karakteristisk ved at forskipet var fyldigere enn akterskipet. På engelsk ble dette kalt «Cod’s head – Mackerel tail». Dette ga til dels meget butt baug som sammen med stor bredde, stoppet farten i motsjø. I tillegg med lite dypgående og liten tyngde, kom de ikke rundt i bauten i storm. Tegninger av Søllings «Dæks-Lods Cutter» viser samme skrogform, butte i baugen og ganske grunn i spanterisset. Det krevdes godt sjømannskap og navigering for å ikke komme opp i vanskelige situasjoner man ikke kom seg ut av igjen, vanskelig i mørket eller dårlig sikt uten noen navigasjonshjelpemidler.

Losskøytenes form bekreftes av enkelte oppmålingstegninger og av publiserte beskrivelser. Chr. Schollert skriver i Aftenposten 4/1-1882: «Den gamle "Hvaløerbaad" havde pumpe Linier, betydelig drøyere Forskib end Agterskib, svært udliggende Boug og ringe Dybgaaende.»

Colin Archer startet med gaffelriggede lystbåter med engelsk skrogform med moderne linjer, god dybde og høyt fribord. De moderne linjer kjennes ved at midtspantet står godt aktenfor midten slik at forskipet blir langt og skarpt og vannlinjen akter fyldigere enn forskipet. Linjene ble da helt motsatt av den gamle formen. Colin Archer beskriver noen av losskøytene i Redningsselskapets konkurranse for redningsskøyte i 1892. «Denne Model representerer nærmest den i Trakten om Arendal sædvanlige Baadform med forholdsvis betydelig Bredde og fyldige Former især i Forskibet.» – og om en vestlandsskøyte: «Midtspantet er i denne Model lagt usædvanlig langt fremme.» - og om en sørvestlandsskøyte: «Som det heraf sees, er denne Model forholdsvis overordentlig bred. Den har derfor fyldige Former, især i Forskibet».

Losskøytenes skrogformen synes således å ikke å ha endret seg vesentlig fra de var blitt dekket og til langt ut i Archers tid.

I 1871 bygde han sin første spissgattede losskøyte på 33 fot. Linjeføringen var moderne og midtspant dypt som på lystbåtene. Skøyteformen var snudd bak/fram. For å gi losene noe av det de var vant til, hentet han stevnprofilene fra Hvalerskøyta, samt dennes lave fribord og spririgg, noe som også gjorde dem billigere. Dette ble raske skøyter og med større dybde var de også mer sjødyktig enn tidligere. Etter eget utsagn, fikk den «Anerkjennelse her blant dristige Lodse baade for Seilads og Södygtighed». Denne nye typen var på 33 fot og gjorde seg gjeldende i losbåtregattaene. En av de første ble bygget til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn som ga den navnet «Garibaldi». I 1873 vant han losklassen i regatten ved Jomfruland. Schollert skriver om Archerbåtene i Aftenposten 4/1-1882: «I sin helhed er lodsbaadens Soliditet, Seileevne og Sødyktighed øget betydeligt».

Alle kystens losbåter hadde innvendig ballast, ofte rullestein og var grunnere enn Archers, og senhøstes 1881 forliste Norges mest kjent los, Ulabrand, med en solid og dekket Tenviksskøyte. Man antar båten ble slått ned med masten i vannet og hadde ikke nok stabilitet til å rette seg før den sank.

Colin Archers femte losskøyte med jernkjøl, tegnet 1886.

Lystbåtene hadde nå ofte jernkjøl, så også Archers. Høsten 1882 tegnet han en losbåt med jernkjøl og denne ble levert i 1883 til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Denne var i tillegg den første kravellbygde losbåten. Den var ca 35 fot, fikk navnet «Garibaldi» og var gaffelrigget.

Med jernkjøl til å sikre stabiliteten, gikk Archer radikalt ned på bredden. De var raske, trygge og kom alltid rundt i bauten, uansett vind og sjø, hvilket ikke var tilfelle med de tradisjonelle skøytene. Archerskøytene gjorde seg gjeldende i losbåtregattaer som f.eks. i Arendal i 1886, hvor de tok de fire første plassene. De var nå i en klasse for seg selv.

Fremskrittet ble ansett som en så banebrytende trygghet for losene, at Archer i 1886 ble utnevnt til 1. Ridder av St. Olavs Orden.

Etter en fralandsstorm utenfor Langesundsbukta i 1892, ble hans losbåter malen for redningsskøyta.

Archer forbedret linjene kontinuerlig og i 1894, modifiserte han losbåtlinjene med erfaringen med redningsskøyta bygget året før. Båten ble bygget til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn som fikk sin tredje Archerbåt med navnet «Garibaldi».

Alt i alt bygde han 50 losbåter, de siste med motor i tillegg til full seilføring. Archers losbåter ble også eksportert til Sverige, Finland og Russland.

Archer-typen

Fram til nærmere 1900, var det kun noen få båtbyggere som tok etter Archers moderne linjer.

Båtbygger Thor Martin Jenssen fra Gjerstad/Risør, var formann hos Colin Archer fra 1879, men startet for seg selv i 1885 med "Porsgrunds Baadbyggeri". Han bygde der losbåter med jernkjøl etter Archers tegninger og noen større enn Archers, men også de av Archer-typen.

I Risør bygde Nils Eriksen Narviken fra 1891 kravellbygde losbåter av Archer-typen med jernkjøl etter Risørs skipskonstruktør Jens Brandis tegninger.

Etter at Archers redningsskøyte RS 1 COLIN ARCHER hadde vist sine egenskaper i redningsaksjonen Hamningberg i mai 1894, ble redningsskøyta forbilde for alle landets skøytebyggere. Skrogformen ble endret og de fleste gikk også over til kravellbygging og kraftigere dimensjonering.

Med økt båtstørrelse, 37-42 fot, som også gir bedre sjødyktighet, valgte de fleste bare innvendig ballast for å bygge billigere, og heller litt større bredde for stabilitet.

Thor Martin Jenssen bygde i 1896 den 42 fot store «Frithjof II» uten jernkjøl, men fortsatt med Archer-typens moderne linjer utført av konstruktør, Fredrik Johannessen. De fleste av Jenssens losskøyter etter dette var uten jernkjøl.

Kristian Dekke i Bergen startet i 1900 med vel så skarpe linjer som Archer, både med og uten jernkjøl.

Skøytetypen i Nord-Norge var tradisjonelt Listertypen, men linjene endret seg også der til mer moderne form selv om de var klinkbygget også en stund etter 1900. Istedenfor jernkjøl, hadde mange der innvendig støpt fast ballast da båtene i hovedsak var fiskebåter som ønsket roligere bevegelser og ikke trengte samme stabilitet som en losskøyte.

Mange valgte å modifisere den gamle form til nær symmetriske linjer. Disse hadde da fortsatt så vidt en fyldigere vannlinje forut enn akter, men baugen var mye skarpere enn før og mange meget velformet. Dette gjaldt flere på Sørlandet, også i Risør etter 1900. Noen bygde også mer fyldig i begge ender. De fleste uansett med moderate linjer så det skal et trenet øye til å se forskjell til Archers og det ble mange gode skøyter.

De nye skrogformene ble, og blir, ofte kalt «Archer-typen», uavhengig av hvem som har konstruert eller bygget dem.

Med de nye skøytetypene, var ikke lenger kantring eller lekkasjer vanlig årsak til forlis.

Motor i skøytene

I 1900 eller 1901 ble det bygget en 41 fots skøyte med motor til Hvasserlos Severin Evensen. Skøyta het «Svalen», bygget av Thor Martin Jenssen og var muligens den første norske losskøyte med motor. Dette ga losen en stor konkurransefordel og flere i samme distrikt satte motor i skøytene. Det gikk likevel over 20 år før det var motor i alle losskøytene. De første motorene var små 12-25 hk og båtene var de samme med full seilføring.

Etter som motorene ble større ble seilføringen redusert og båtene fikk styrhus utover 1940-tallet. Da de tunge glødehodemotorene ble populære, ble skøytene fyldigere akter og etter hvert ble krysserhekken innført.

Med motor ble det mindre viktig med store skøyter så mange var ned mot 36 fot. Steder hvor det var mye losing og særlig der losene etterhvert samarbeidet, som f.eks. ved færder, ble det på slutten av 1940-tallet bygget skøyter på 50-60 fot. De fikk tilnærmet samme skrogform som Motorredningsskøytene med krysserhekk og flere med samme konstruktør, Bjarne Aas.

Senere utvikling

Norsk losbåt i Ålesund

Først i 1958 overtok Staten som eier av alle norske losbåter.

Fra 1970-tallet ble det vanlig å bygge hurtiggående losbåter og størrelsen ble da under 50 fot.

Les mer om den videre utviklingen under Losbåt

Litteratur

• Tor Borch Sannes: Colin Archer skøytene og lystbåtene, Norsk Maritimt Forlag, Oslo, 1979 ISBN 82-90319-01-0 (Ebok fra bokhylla.no)
• Tor Borch Sannes. Båtbyggeren Colin Archer. Norsk maritimt forlag, 1984. 431 s. (Revidert ettbinds-utgave av: Colin Archer : skipene (1978) og Colin Archer : skøytene og lystbåtene (1979)) ISBN 82-90319-05-3
• Arne. R. Hole: Båter og Kystfolk, Aschehoug, 2007. ISBN 9788203234057
• Hartvig W. Dannevig og Jo van der Eynden:Skagerak. Fiskerens historie Gyldendal Norsk Forlag 1986. ISBN 82-05-16727-3
• Jarle Georg Bjørklund og Arne Emili Christensen:Peder Norden Sølling – Den dekkede losbåtens far Utgitt av Kystverkmusea i samarbeid med Kystverket 2012 ISBN 978-8292994-02-3
• Gøthe Gøthesen: Norske Skipskonstruktører på 1700- og 1800-tallet. Norsk Sjøfartmuseum 1990. ISBN 82-90089-22-8
• Jeppe Jul Nielsen: Colin Archer, Jens Brandi, Losbåter, Redningsskøyter, Lystbåter. Seilmagasinet 2013 nr. 2, 3 og 4.
• Jeppe Jul Nielsen: Jens Brandi, Colin Archer og "Lodsbaad af den mere moderne form". Søndeled og Risør Historielag. Årbok 2015. ISBN 978-82-990967-8-2
• Jeppe Jul Nielsen: "Lodsbaad af den mere moderne form" blir redningsskøyte. Søndeled og Risør Historielag. Årbok 2016. ISBN 978-82-690479-0-5
• Magasin for Risør Trebåtfestival 2014: Trebåter i Redningsselskapets tjeneste.
• Einar Chr. Erlingsen: Los ved Færder og Los på Hvasser, ISBN 978-82-998394-0-2 & ISBN 978-82-998394-1-9
• James Ronald Archer og Fredrik Lange-Nielsen: Losskøyta Frithjof. Utgitt av Stiftelsen Losskøyta Frithjof II. Larvik 1996. ISBN 82-993939-0-6
• Tor Kjetil Gardsen: Skagerakkysten - en kulturhistorie i bilder. ISBN 82-90692-04-8
• Carl Fredrik Diriks 1863: Om de forskjellige Slags Baade i Norge

Eksterne lenker

• Losvesen- og losskøyte-lenker på lokalhistoriewiki.
• Losskøyta AMALIE bygget 1886 av Colin Archer. Ombygget til lystbåt MAAGEN 1889 og KAISA 1949.
• Losskøyta WEST WIND ex DAGNY bygget 1889 av Colin Archer.
• Losskøyta PER UGLAND bygget 1891 av Colin Archer.
• Losskøyta LEDA ex NORMAL ex HANS bygget 1891 av Colin Archer.
• Losskøyta NORDSJØ ex SIGRID ex MARTA Arkivert 9. mai 2021 hos Wayback Machine. bygget 1893 av Colin Archer.
• Losskøyta SPENNER bygget 1893 av Nils Eriksen Narviken, Søndeled/Risør.
• Losskøyta FRITHJOF II Bygget 1896/97 av Thor M. Jenssen. Skøyta drives av Venneforening i Larvik og er offentlig tilgjengelig.
• Losskøyta PITKÄPAASI bygget 1898 av Colin Archer. Første av åtte losskøyter til det finske losvesen.
• Losskøyta SKUDESNES bygget 1900 av Brunchorst & Dekke Skibsbyggeri, Laksevåg, Bergen. Konstruert av Kristian Dekke.
• Losskøyta RYVINGEN bygget 1919 Elingårdskilen, Onsøy i Østfold.
• Liste over alle Colin Archers skøyter og lystbåter. Gjenværende båter er merket med gult.
• Båtbygger Thor Martin Jenssen, Eidanger/Porsgunds Baadbyggeri etablert 1885.
• K. Christensen & Co, Moens båtbyggeri - Risør.