Christopher de Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kammerherre, greve Christopher Paus, i pavelig kammerherredrakt (spansk renessansestil). Slektsvåpen øverst til venstre, med hans egen rangkrone for greve. Maleri på Herresta Gods.
Ex libris formet som et segl tegnet for Christopher Paus, med teksten S'Christopher Comitis de Paus (Christopher greve av Paus)
Trystorps Slott, hovedbygningen på Trystorp
Navnetrekk for Chr. Paus
Paus er begravet sammen med sin mor Agnes Paus (født Tostrup), sin morfar Christopher H.H. Tostrup, sine onkler Oscar og Thorvald Tostrup og flere andre medlemmer av Tostrupfamilien på Vår Frelsers gravlund. Graven til høyre (med byste) tilhører Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup

Christopher Tostrup (de) Paus[1], som regel kalt Christopher Paus (født 10. september 1862 i Christiania, død 10. september 1943 på Skodsborg, Sjælland i Danmark) var en norsk godseier, pavelig kammerherre og greve, kunstsamler, mesén og arving til trelastfirmaet Tostrup & Mathiesen. Han gav store gaver til museer i Skandinavia og til Den katolske kirke. I Norge er han bl.a. husket for å ha skjenket sin samling av gresk og romersk kunst, den største i Skandinavia, til Nasjonalgalleriet i 1918.[2] Samlingen dannet grunnstammen i Nasjonalgalleriets samling av antikk skulptur.[3][4] Han var en slektning av Henrik Ibsen.

Christopher Paus arvet fra sin morfar Christopher Tostrup eierandeler i firmaet Tostrup & Mathiesen i 1881, og arvet senere også sine to barnløse onkler Oscar og Thorvald Tostrup, slik at han var hovedarving til Tostrupfamiliens andel i firmaet. Han kjøpte godset Narverød ved Tønsberg i 1892.[5] I 1914 kjøpte han godset Trystorp med herskapelig slott i Lekeberg i Sverige. I 1923 kjøpte han godset Herresta ved Mariefred, som fortsatt eies av medlemmer av slekten Paus. Paus konverterte til katolisismen i Roma, og bodde store deler av livet vekselvis i Italia, Sverige og Danmark. I 1922 ble han utnevnt til kabinettskammerherre «med sverd og kappe»[6] av pave Benedikt XV. 25. mai 1923 ble han utnevnt til greve av pave Pius XI.[1][7][8] I Sverige var han medlem av Ointroducerad adels förening fra 1924.[1]

Francis Irgens skriver at kammerherre Paus i perioden før 1929 (mens Vatikanet ikke var anerkjent som stat) fungerte som «en slags uofficiel (norsk) representant ved Vatikanet».[9] Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden av kong Haakon i 1938 for dette arbeidet.[10] Irgens gjengir i sin biografi over Johannes Irgens, som kjente Paus fra tiden som minister i Roma, flere morsomme anekdoter om Paus.[9]

Christopher Paus var en ivrig kunst- og boksamler. Han lot Trystorps Slott restaurere innvendig, visstnok mest for at kunstsamlingen skulle komme til sin rett. Han finansierte også utgivelsen av S. H. Finne-Grønns Familien Tostrup fra Lister (Christiania 1897) og plansjene i Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen (Kristiania 1924).

Paus var ugift, han hadde selv ikke barn og etterlot seg arv til utvalgte medlemmer av slekten Paus, bl.a. Herman Paus, gift med grevinne Tatjana Tolstoy, barnebarn av forfatteren grev Leo Tolstoj. Deres etterkommere eier Herresta og andre svenske herregårder. Herman Paus var sønn av hans tremenning, og ble valgt som hovedarving fordi han hadde inngått et standsmessig ekteskap og fordi han bodde i Sverige. Christopher Paus var kjent innen egen familie og omgangskrets som tilhenger av arrangerte (eller semi-arrangerte) ekteskap med rigide krav til likebyrdighet. Til tross for at han selv ikke hadde barn engasjerte han seg i slektningenes ekteskapsinngåelser.

Maleri av ham i kammerherredrakt, samt malerier av en rekke andre medlemmer av slekten Paus, bl.a. dikterpresten Hans Paus og Susanne Paus, henger på Herresta.

Han var sønn av major og krigskommissær i Molde Johan Altenborg Paus (1833–1894) og Agnes Tostrup (1839–1863)[11] som var brordatter til gullsmeden og hoffjuveléren Jacob Tostrup. Hennes far var Christopher Henrik Holfeldt Tostrup (1804–1881), som bl.a. kjøpte herregården Kjellestad i Stathelle, og hun hadde to ugifte brødre Thorvald (d. 1890) og Oscar Tostrup (d. 1892). Fra disse tre arvet Paus betydelige verdier og ble svært formuende i en alder av 19 år, idet de hadde vært innehavere av bl.a. firmaet Tostrup & Mathiesen sammen med Haaken C. Mathiesen på Linderud gård, og firmaet eide større eiendommer i Hurdal, Hadeland og Nannestad. Tostrup & Mathiesen var dengang en av gigantene i norsk trelastindustri.

Paus var sønnesønn av jurist Henrik Johan Paus og Sophie Lintrup, datter av amtsfysikus Christian Lintrup, og oldebarn av skipsreder Ole Paus og Johanne Plesner. Han var også oldebarn av Andreas Schaft. Henrik Ibsen var hans fars fetter, og som barn hadde Henrik Ibsen og den fire år yngre Johan Altenborg Paus ofte vært sammen og fisket i Børsesjø.[12] Som ung mann besøkte Christopher Paus Ibsen i Roma, en by han selv kom til å bo i store deler av sitt liv. Da 22 år gamle Paus besøkte Ibsen bl.a. i 1884 mens han skrev på Vildanden. Ibsen hadde hatt «skrivesperre», men erklærte i etterkant av besøket at han «skriver for fuld kraft», og fullførte dramaet samme sommer:

«En faktor i denne befrielsen kan ha vært besøket en slektning av ham fra Skien avla i Roma. Det var kammerherre Chr. Paus, i den uoverskuelige krattskogen av Ibsens slektninger sønn av hans halvfetter krigskommissær Paus, som han var ivrig etter å høre nytt fra, særlig om familien i Skien. Paus kunne ikke huske den nøyaktige datoen for besøket, men husket at Edvard og Nina Grieg var der i slutten av mars 1884 og ga en liten konsert med musikk til Ibsens dikt. Ibsen var ingen musikkelsker, noe fru Hegerman-Lindecrones bemerkning viser, men Grieg fortalte senere en venn om hvordan han hadde reagert på fremførelsen av «Jeg kalte deg mitt lykkebud» og «Svanen» – «han kom med tårer i øynene bort til klaveret, hvor vi var, trykket våre hender uten omtrent å kunne si noe. Han mumlet noe om at dette var forståelse...» Et slikt offentlig følelsesutbrudd var utypisk.»[13]

Paus var tremenning til konsul Thorleif Paus, som var far til general Ole Otto Paus og bestefar til visesangeren Ole Paus.

Christopher Paus døde på sin 81-årsdag fredag 10. september 1943 på Skodsborg sanatorium ved Birkerød på Sjælland i Danmark, etter å ha vært syk en tid. Paus hadde kjøpt en eiendom ved Birkerød vel ett år før han døde og hadde flyttet en betydelig del av sine samlinger av malerier, møbler, sølvtøy og våpen til sitt danske hjem.[14] Det ble holdt en messe for den pavelige kammerherren i pavens privatkapell 14. september 1943 med pave Pius XII til stede.[15] En høytidelig requiemsmesse ble holdt i St. Olavs kirke i Oslo onsdag 22. september før Paus ble stedt til hvile i sin mors gravsted på Vår Frelsers gravlund.[16] Hans morfar Christopher H.H. Tostrup, hans onkler Oscar og Thorvald Tostrup, samt flere andre medlemmer av Tostrupfamilien, ligger også begravet der. Graven har nummer 01.043.03.020/021/022 og er registrert som bevaringsverdig. Festet opphørte 27.11.1996, og er overtatt av Gravferdsetaten.

[rediger] Dekorasjoner

[rediger] Litteratur

  • Hvem er Hvem? (red. Christopher Brinchmann, Hjalmar Steenstrup), Aschehoug, 1934

[rediger] Fotnoter

  1. ^ a b c d Gerber, Tage von (1924): «de Paus», i Sveriges ointroducerade adels kalender 1925. Malmö: Sveriges Ointroducerade Adels Förening.
  2. ^ «Hva Nasjonalgalleriet skylder kammerherre Paus» Aftenposten, mandag aften, 13. september 1943, s. 3 [Med pavelig kammerherre Christopher Paus' bortgang har vi mistet en av de nordmenn som trenger en hel verden for å utfolde sig, og som med sin kosmopolittiske innstilling vinner frem til høye stillinger og æresverv i fremmed land. Kammerherre Paus blev av Hans Hellighet Benedikt XV utnevnt til cameriere segreto di spada e cappa — en titel som kan oversettes med kabinettskammerherre. Siden utnevnelsen gjorde han stadig tjeneste ved Vatikanet, også hos Pius XI, og mange nordmenn vil ha ham i takknemlig erindring for den elskverdige imøtekommenhet hvorved han formidlet dem audiens hos paven. Kammerherre Paus ble utnevnt til greve i 1923, og hans dekorasjoner er legio. Til tross for at hans faste bosted vekslet mellom Sverige, Danmark og Italia, glemte han aldri et øyeblikk at han var norsk, og han foretok årvisse sommerreiser hit til landet. Men også i storslåtte gaver manifesterte han en kjærlighet til hjemlandet, og det som alltid vil bevare hans navn er hans betydelige gaver til Nasjonalgalleriet. Det dreier seg da først og fremst om rekken av marmorbyster fra keisertiden.]
  3. ^ Dag Solhjell (1995). Kunst-Norge : en sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen. Oslo: Universitetsforlaget
  4. ^ Haakon Shetelig (1944). Norske museers historie. Oslo: Cappelen
  5. ^ http://www-bib.hive.no/tekster/sem_slagen/gaardshistorie2/150.html
  6. ^ På italiensk Cameriere Segreto di Spada e Cappa (di Sua Santità). Dette var en hovedsakelig seremoniell stilling ved det pavelige hoffet, og den høyeste ære som da kunne tildeles en katolsk legmann. Det var hovedsakelig adelige som ble gitt denne verdigheten, som gav en nominell plikt (eller mer praktisk: rett) til å tjenestegjøre ved pavehoffets seremonier i det apostoliske palass eller den pavelige sommerresidens Castel Gandolfo, f.eks. under salig- og helligkåringer. Kammerherrene bar en sort drakt med hvit foldekrage i spansk renessansestil. Embedet ble avskaffet av pave Paul VI.
  7. ^ Gjennom Lateranoverenskomsten i 1929 anerkjente også Kongeriket Italia adelstitler tildelt av Paven
  8. ^ John Willem Gran (1995). En hånd på min skulder. Av en katolsk biskops erindringer. Oslo: Aschehoug.
  9. ^ a b Irgens, Francis (1952): En norsk diplomats liv ; minister Johannes Irgens 1869–1939. S. 141–143.
  10. ^ a b Aftenposten morgen, 2. desember 1938 s. 5
  11. ^ Finne-Grønn, S.H. (1897): Familien Tostrup fra Lister.
  12. ^ Oskar Mosfjeld, Henrik Ibsen og Skien: En biografisk og litteratur-psykologisk studie, Oslo, Gyldendal, 1949, s. 96
  13. ^ Robert Ferguson (2006). Henrik Ibsen – mellom evne og higen. Oslo, Cappelen, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 312
  14. ^ Artikkel i Aftenposten 13. september 1943 nr. 421, s. 3, samt dødsannonser i Aftenposten 14. september 1943 nr. 423, s. 4, og Aftenposten 21. september 1943 nr. 435, s. 4.
  15. ^ Aftenposten 15. september 1943 nr. 425 s. 3.
  16. ^ Aftenposten 21. september 1943 nr. 435, s. 4, jf. også Aftenposten 13. september 1943 nr. 421, s. 3.

[rediger] Aner

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Christopher_de_Paus&oldid=10481678»
Personlig
Navnerom

Varianter
Handlinger
Navigasjon
Prosjekt
Wikipedia
Andre
Eksternt
Lager
Utskrift
Verktøy
På andre språk