Frederik III av Danmark og Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Frederik III Konge av Danmark-Norge
Valgspråk:		Herren er mig forsyn
Regjeringstid:		1648 - 9. februar 1670
Født:		18. mars 1609, Haderslevhus
Død:		9. februar 1670
Foreldre:		Christian IV og Anna Kathrine
Ektefelle‍(r):		Sophie Amalie av Braunschweig-Lüneburg
Barn:		Christian, f. 1646 Anne Sofie, f. 1647 Frederikke Amalie f. 1649 Vilhelmine Ernestine f. 1650 Frederik, 1651-1652. Jørgen (George), f. 1653 Ulrika Eleonora av Danmark f. 1656 Dorthea Juliane 1657

Frederik III (født 18. mars 1609, død 9. februar 1670) var konge av Danmark og Norge 1648–1670 og tilhørte huset Oldenburg. Valgspråket hans var Herren er mig forsyn.

[rediger] Barndom og familieforhold

Han ble født på Haderslevhus i 1609 som nest eldste sønn av Christian IV og dronning Anna Kathrine. Da Christian IVs eldste sønn, den utvalgte prins Christian, døde i 1647, ble Frederik som nest eldste sønn valgt som tronfølger. Ved kroningen i 1648 måtte han underskrive den hittil strengeste håndfestning, som økte Riksrådets makt betydelig. I de første årene etter tronbestigelsen førte Frederik III en tilbaketrukken tilværelse og overlot ledelsen av Danmark og Norge til Riksrådet og embedsmennene. I 1643 giftet den 35-årige Frederik seg med den 15-årige Sophie Amalie av Braunschweig-Lüneburg. I løpet av ekteskapet fikk de åtte barn, derav fem piker.

Frederik III døde av lungebetennelse i februar 1670 og ble gravlagt i Roskilde Domkirke.

[rediger] Maktkampen i Danmark

Da maktkampen mellom rikshovmester Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested på den ene siden, og Riksrådet på den andre brøt ut i lys lue, stilte kongen seg på Riksrådets side og bidro dermed til å styrte to av landets dyktigste menn. Kongen hadde muligens også hatt personlige grunner, da han ikke brydde seg om svogeren Ulfeldt. Corfitz Ulfeldt ble senere dømt til døden in absentia for landsforræderi, og hustruen Leonora Christina – Christian IVs yndlingsdatter – satt i fengsel i Blåtårn i 22 år som medskyldig.

[rediger] Krigen mot Sverige 1657-1660

På det utenrikspolitiske området gjenopptok Frederik sin fars kamp om herredømmet i Østersjøområdet. I 1657 gikk Danmark til krig mot Sverige, mens Karl X Gustav var opptatt i Polen og Brandenburg. Dessverre hadde Danmark verken noen særlig slagkraftig hær eller betydelige allianser på det tidspunkt. Den svenske kongen forlot Polen og marsjerte med sin hær på 6000 ryttere og 2500 fotfolk opp gjennom hertugdømmene og Jylland. Svenskene inntok den nyanlagte festningen Frederiksodde og tok blant annet den hardt sårede øverstbefalende for den danske hær, riksmarsk Anders Bille, til fange. Inntil videre forhindret den danske flåte den svenske hær å krysse Lillebælt, men tre måneder senere lyktes det svenskene å gå over isen til Fyn, og få dager senere fortsatte de over isen på Storebælt mellem Langeland og Lolland. Danskenes forsvar brøt sammen og Frederik III måtte kapitulere til arvefienden.

Ved Freden i Roskilde i februar 1658 ble Skåne (med Bornholm), Halland og Blekinge, samt Bohuslen og Trondheim len i Norge avstått til Sverige. Det verste var nesten at Corfitz Ulfeldt, som hadde flyktet til Sverige, satt som svensk representant ved forhandlingene. Kort tid etter brøt Karl Gustav freden og rykket frem mot København, som ble beleiret. Frederik III deltok aktivt i forsvaret. Han ble oppfordret til å forlate hovedstaden, men sa at han ville «dø i sitt rede», noe som gjorde ham umåtelig populær blant Københavns borgere. Beleiringen mislyktes, ikke minst takket være byens kvinner, som deltok aktivt i forsvaret av vollene. Da Karl døde i begynnelsen av 1660, ble det sluttet fred i København. Roskildefreden av 1658 ble stadfestet, og de skånske områder forble svenske. Kun Trondhjems len kom tilbake til Norge. Bornholm hadde allerede i 1658 befridd seg selv og overdratt øyen til Frederik III som arv og eiendom.

[rediger] Tronfølgestrid og enevelde

På det etterfølgende stendermøte i 1660 utnyttet Frederik uenigheten mellom adelen på den ene siden, og borgere og geistlige på den andre siden, samt den nyvunne folkelige populariteten til å oppnå arverett, få annullert håndfestningen, og innføre enevelde. Den 18. oktober samme år avla stenderrepresentantene ed til den nykårede arvekongen foran Københavns Slott. Peder Schumacher – senere adlet som Griffenfeld – utarbeidet Kongeloven, verdens eneste nedskrevne enevoldsgrunnlov, som fastslo kongens uinnskrenkede makt. I den omtales kongen som «det ypperste og Højeste Hoved her på Jorden over alle menneskelige Love». Frederik III skrev under Kongeloven i 1665.

[rediger] Innsats for vitenskapen

Frederik III, som var en belest mann interessert i teologi og datidens vitenskaper, grunnla omkring 1648 Det Kongelige Bibliotek basert på sin egen boksamling, samt en rekke adelige biblioteker som han hadde kjøpt opp. Han var også interessert i alkymi, og da han hadde brukt opp sine titler da Gothersgade og Vendersgade i København fikk navn, brukte han av metallene - slik fikk Sølvgade sitt navn. I Rigensgade hadde han en alkymist ved navn Borri i sving i et laboratorium. Det nærliggende Garnisonssykehuset fikk derfor tilnavnet Gullslottet, inntil soldater som var pasienter der, fikk det omdøpt til Grøtslottet. ^[1].

Videre fikk han oppført dagens Rigsarkiv, med arsenal i 1.etasjen, bibliotek i 2.etasjen og «kunstkammer» i 3.etasjen. Det siste inneholdt rariteter som skjelettet av hunden Tyrk som holdt vakt i hans far Christian 4.s soverom; hodeskallen til pave Lucius I som ble fjernet fra Roskilde domkirke etter reformasjonen; atten rotteunger med sammenviklede haler; et forstenet foster som en kvinne hadde gått gravid med i 28 år; et tommelangt misfoster som Sehested hadde kommet med, og som angivelig var et av de 365 fostrene grevinne Marie av Holland nedkom med på én gang; samt en blærestein, skåret ut av Griffenfeld og større enn et hønseegg. ^[2] Dessverre har bare en liste over severdighetene overlevd, bortsett fra pave Lucius' hodeskalle, som nå oppbevares i Københavns katolske domkirke, Sankt Ansgar.

[rediger] Referanser

1. ^ R. Broby-Johansen: Det gamle København (s. 154), forlaget Thanning og Appel, København 1978, ISBN 87-413-6347-7
2. ^ R. Broby-Johansen: Det gamle København (s. 102)

[rediger] Kilder/henvisninger

• Søren Sørensen (www.aerenlund.dk)
• Lexopen

[rediger] Stamtavle