William Warham

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William Warham, av Hans Holbein den yngre

William Warham (født ca. 1450 i Church Oakley, Hampshire, England, død 22. august 1532 i Hackington ved Canterbury) var en av de siste katolske erkebiskoper av Canterbury (fra 1504), rikskansler i England og den engelske katolske kirkes primas.

William Warham studerte først ved latinskolen i Winchester og fortsatte deretter med teologi ved New College i Oxford (1475). Etter at han tatt den teologiske doktorgrad, holdt han forelesninger i teologi samtidig som han selv studerte jus. I 1488 ble han advokat ved den kirkelige domstol i London, i 1490 rektor for School of Civil Law i Oxford; etter prestevielsen ble han tilknyttet en menighet. På anbefaling av erkebiskop Morton av Canterbury ble han engasjert i statlig tjeneste: I 1493 ble han erkediakon av Huntingdon og leder for riksarkivet (Master of the Rolls).

I 1501 ble han valgt til biskop av London (den pavelige approbasjon fulgte den 25. oktober samme år). Den 29. november 1503 ble han utnevnt av pave Julius II til erkebiskop av Canterbury, og ble intronisert (høytidelig innført i embedet) den 9. mars 1504. Kort tid etter, den 21. januar 1504, utnevnte kong Henrik VIII ham til Lord Chancellor.

I 1506 ble han kansler for universitetet i Oxford, et embede han hadde inntil sin død. Fra Henrik VIII besteg tronen i 1509 og giftet seg med sin brors enke, Katarina av Aragon (juni 1509), begynte Warhams politiske innflytelse å dale. Paven hadde gitt kongen dispens fra affinitetsimpedimentet («slektskapet» gjennom broren), noe Warham hadde forsøkt å forhindre.

I desember 1515 fratrådte han som Lord Chancellor, og trakk seg tilbake til sitt landsted. Nå viet han seg helt til sine geistlige oppgaver, men han var ikke i besittelse av den nødvendige handlekraft til å sette igjennom de sårt tiltrengte kirkelige reformer. Hans etterfølger som Lord Chancellor, Yorks ærgjerrige erkebiskop og pavens legat kardinal Thomas Wolsey overtok også som primas av den engelske kirke. Men også Wolseys innflytelse tok slutt; han hadde ikke klart å innhente pavelig nullitetserklæring for Henrik VIII fra Katarina av Aragon, og stod i fare for å bli stilt for retten. Etter Wolseys avsettelse (oktober 1529) og død (november 1530), tilbød kongen igjen Warham stillingen som Lord Chancellor, men han avslo.

Warham hadde også spilt en tvilsom rolle i nullitetsprosessen. I 1527 hadde han deltatt under den skinnprosessen Wolsey hadde iscenesatt i den hensikt å påvise syndig ekteskapsførsel. I 1530 oppfordret Warham universitetet i Oxford, og angivelig også andre universiteter, til å erklære kong Henriks ekteskap ugyldig.

Kleresiets Convocation i februar 1531 innvilget under press kongen tittelen «den engelske kirkes og det engelske kleresis overhode», ennskjønt med innskrenkelsen «så langt Kristi lov tillater det». Ved konvokasjonen i mai 1532, ledet av Warham, avstod kirken seg sine uavhengige lovgivningsrettigheter. Fra nå skulle kongens samtykke være nødvendig. Disse vedtakene banet veien for at kongemakten tok full kontroll med kirken og løsrev den engelske kirke fra Roma i 1534 (Act of Supremacy).

Denne utviklingen hadde Warham ikke kunnet forutse, og ikke hadde han ønsket den heller. Hans tilbakekallelse av vedtakene fra 1531/32 fra sitt dødsleie, fikk ingen virkning.

I sin personlige livsførsel var Warham uten taddel, og understøttet også forskning og vitenskap. For eksempel hadde han vært med på å finansiere Erasmus' greske og latinske bibelutgave (1516). Han ble spart for Wolseys skjebne og døde en naturlig død, uten penger og uten gjeld.


Forgjenger:
 Henry Deane 
Erkebiskop av Canterbury
Etterfølger:
 Thomas Cranmer 
Forgjenger:
 Henry Deane 
Rikskansler i England
Etterfølger:
 Thomas Wolsey