Edvard VI av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edvard VI Konge av England og Irland
Navn:	Edvard VI (engelsk: Edward VI)
Regjeringstid:	28. januar 1547 – 6. juli 1553
Født:	12. oktober 1537, Hampton Court Palace, Richmond upon Thames
Død:	6. juli 1553, Palace of Placentia, Greenwich
Foreldre:	Henrik VIII og Jane Seymour
Ektefelle‍(r):	Ingen
Barn:	Ingen

Edward VI av England, født 12. oktober 1537 og død 6. juli 1553, var engelsk konge fra 1547 - 1553.

Han var sønn av Henrik VIII og Jane Seymour, og var tredje monark av Tudordynastiet. Det året Edward fylte 10 år, døde faren og han overtok makten i England og Irland. Ettersom han var mindreårig ble det opprettet et råd, først ledet av hans mors bror, Edward Seymour, hertugen av Somerset, som regjerte i hans sted, mens Edward bare hadde sermonielle oppgaver. Det var mange som konkurrerte om makten på denne tiden, og etter et heftig renkespill, ble John Dudley, Earl of Warwick, den nye lederen for rådet, mens Edward Seymore ble sendt i fengsel i Tower of London.

Det var Henrik VIII som hadde brutt forbindelsen mellom den engelske kirken og Roma, men det var i løpet av Edvards regjeringsperiode at den protestantiske trosretningen ble etablert for første gang i England. I løpet av hans regjeringstid ble det innført flere strengt protestantiske reformer, England mistet kontrollen over Skottland og det var en økonomisk nedgangstid. Sosiale utroligheter som hadde startet før han overtok makten, tilspisset seg og konfliktene med Frankrike økte.

Edvard var ofte syk og døde før han fylte 16 år. Han ble gravlagt i Westminster Abbey i London. Da man så det gikk mot slutten, anbefalte rådgiverne hans å ekskludere hans to halvsøstre, den katolske Maria og den moderate protestanten Elizabeth, fra tronen, og heller gi makten til Lady Jane Grey som var en tro protestant. Etter Edvards død gjenåpnet derfor krangelen om tronerekkefølgen den religiøse konflikten, og Lady Jane var derfor dronning i bare ni dager, og da bare i navnet, før hun ble erstattet med Maria I som siden annullerte mange av Edvards protestantiske reformer.

[rediger] Tidlig liv

Prins Edward i 1538

Edvard ble født på Hampton Court Palace i distriktet Richmond upon Thames. Han var sønn av kong Henrik VIII og hans tredje kone, Jane Seymour som døde tolv dager etter fødselen av barselfeber. Det har blitt hevdet at Jane ofret livet sitt da hun gjennomførte keisersnitt, men dette kan ikke bevises. Kongen ble dypt opprørt over sin dronnings død. Han beskrev henne som den eneste sanne kone, da hun var den eneste som hadde skjenket ham en sønn, som han ønsket så inderlig.

Edvard fikk tittelen hertug av Cornwall allerede fra fødselen av, og ble prins av Wales noen dager senere. Henrik stod for den tidlige pleien av sin sønn, og valgte guvernanter for ham, blant de mest kjente var "Lady Mistress," Lady Brian.

Kongen var særdeles fornøyd da en mannlig arving ble født. Hans tidligere koner, Cathrine av Aragon (mor til Maria) og Anne Boleyn (mor til Elisabeth), hadde ikke født en mannlig arving. Begge ekteskapene ble oppløst: Anne Boleyn ble henrettet, Maria og Elisabeth mistet arveretten til den engelske tronen. Tross dette ble de satt inn i arvefølgen igjen av Edvard i 1544.

Inntil nylig har man trodd at Edvard slet mye med helsa i tidlige år, men nå har det kommet beviser på at han var mye mer robust enn antatt. Det har blitt lagt fram teorier om hvorvidt han også hadde en type syfilis eller tuberkulose. Når prinsen var 4 år gammel led han av høy feber. Sønnens skrøpelighet kan ha vært årsaken til at kongen ville gifte seg på ny, allikevel fikk han ikke barn med noen av de siste tre konene sine. Edvard kom seg raskt fra andre sykdommer senere, og hans egen journal hevder at han ikke hadde en eneste sykdom utenom et lite meslingutbrudd i 1552. Hertugen av Northumberland fungerte som regent for den mindreårige kongen, og skal ha jobbet for å tilrettelegge for Edvards styre når han fylte 16 år og ble myndig, så hans tidlige død kom nok uventet på hertugen.

Edvards antatte fysiske vanskeligheter sinket ikke undervisningen. Han var et meget glupt barn og kunne lese og snakke latin og gresk allerede som 7-åring. Hans viktigste læremestre var biskop Richard Cox, Sir John Cheke og Jean Belmain. Disse var dyktige lærere og lærte ham om blant annet de humanistiske ideene til Erasmus og Vives. Henrik VIII valgte læremesterne ut i fra at de var humanister, og kanskje også fordi de var moderate protestanter, slik at Edvard ikke skulle bli oppdratt som katolikk. Undervisningen til Edvard var inspirert av reformasjonen som florerte i Nederland og Tyskland. Senere lærte han fransk og gresk, og som trettenåring skrev han stiler på sine andrespråk. Edvard var glad i sin stemor Catherine Parr og skrev tre brev til henne, på tre forskjellige språk, fransk, engelsk og latin. Han skrev også brev på latin til sine eldre søstre. Han kalte dem sine "Sweet Sister Temperance". Edvard hadde også sterke følelser for halvsøsteren Mary, men det ble ofte litt kjølig mellom dem ettersom Mary var katolikk og Edvard protestant. Hans kjærlighet overfor læring og skriving gjorde at han grunnla flere skoler oppkalt etter ham.

[rediger] Somerset som regent

[rediger] Regentrådet

Hertugen av Somerset, kongens Lord Protector

Edvard var bare 9 år når faren Henrik VIII døde den 28. januar 1547. Kongen skrev i sitt testamente at 16 av hans menn skulle fungere i et regentråd på vegne av den mindreårige kongen fram til han ble 18 år (allikevel ble det bestemt at Edvard VI skulle få makten som 16 åring). Medlemmene i regentrådet hadde også assistenter som skulle tre inn når de anså det for passende. Medlemmene var alle tilhengere av reformasjonen. Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, Stephen Gardiner og Thomas Thirlby var motstandere av reformasjonen og ble derfor ikke innlemmet i rådet. Umiddelbart etter Edvard ble konge utnevnte rådet hans biologiske onkel Edward Seymour, jarl av Hertford til Lord Protector. Noen dager etter Henriks død ble han utnevnt til hertug av Somerset, ble riksskattmester og Earl Marshal. Edvard VI ble kronet i Westminster Abbey den 20. februar 1547.

Det fantes folk som lurte på om rådet handlet i tråd med den gamle kongens testamente. Derfor søkte alle medlemmene i rådet kongen om dannelse av et nytt råd. Edvard opprettet et nytt råd, med 26 medlemmer, inkludert de 12 assistentene, utenom Thomas Wriothesley, 1. jarl av Southampton (som hadde tjenestegjort som rikskansler men hadde misbrukt makten, og delegert makt til andre offiserer), og Edward Seymour. Han var Lord Protector og skulle bare handle etter rådets vilje. Allikevel fikk han stor makt over myndighetene, da han sa at regentrådet sitt eget påfunn. Lord Protector ble altså den egentlige herskeren over England, og kong Edvard tok bare på seg seremonielle oppgaver. Somersets styring viste seg å være mer barmhjertig, mindre strategisk, mer ideell og mindre praktisk. Henrik VIIIs "landssvik" og "falske lære" ble fjernet eller forandret. Dette resulterte i sosial og politisk uro.

[rediger] Resultatløs styring

Hertugen av Somerset hadde til hensikt å samle England og Skottland til en union. I 1547 marsjerte engelske tropper i Skottland og tok kontroll over lavlandet etter slaget ved Pinkie Cleugh. Slaget satte sluttstreken for The Rough Wooing-krigene, og de anglo-skotske krigene som pågikk på 1500-tallet. I 1548 ble den 6 år gamle dronningen av Skottland, Maria, lovet bort til den 4 år gamle franske arveprinsen Frans, noe som styrket alliansen mellom Skottland og Frankrike.

Hertugen av Somerset kunne strengt tatt ikke stå imot både Skottland og Frankrike, ettersom hans egen posisjon var svekket. Thomas Seymour, 1. Baron Seymour av Sudeley var hertugens bror og enkemann etter Catherine Parr. Thomas visste å nytte seg av brorens svekkede posisjon og planla å avsette ham, men planene ble avslørt i 1549. Hertugen la fram et forslag i parlamentet om å få dømme Thomas uten rettsak, forslaget ble nærmest enstemmig vedtatt. Somerset nølte med å signere brorens dødsdom, så Edvard ga motvillig sin innvilgelse til regentrådet. Thomas Seymour ble henrettet ved halshugging den 20. mars 1549. Den unge kongens forhold til Somerset ble delvis ødelagt etter henrettelsen av Edvards yndlingsonkel.

Den daværende erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer hadde stor innflytelse på Edvard. Både Cranmer og hertugen av Somerset var pliktet til å gjøre England protestantisk. Katolske seremonier ble byttet ut med protestantiske. Cramners Book of Common Prayer (den allmenne bønneboken) ble utgitt på engelsk i 1549 og erstattet de fire gamle liturgiske bøkene på latin. De politiske målene med utgivelsen var å samle moderate religiøse retninger til en protestantisk; messens rolle og de helliges status ble mer eller mindre utvisket. Boken ble satt i virkning med Act of Uniformity 1549 men den ble møtt med stor motstand, både av katolikker og protestanter. Ivrige reformister som John Knox ble utnevnt til hoffkapellaner. Hertugen av Somerset støttet ikke forfølgelsen av katolikker som fant sted i England på denne tiden, han tok avstand fra det da han fryktet at europeiske katolske monarker ville vise vrede, da spesielt Karl V av Det tysk-romerske rike.

[rediger] Bønnebokopprøret

Bønnebokopprøret, også kalt det vestlige opprøret, var en bevegelse med folk som motsatte seg loven Act of Uniformity. Mange engelskmenn godkjente ikke den nye bønneboken, men den ble møtt med størst motstand i Cornwall. Språket her var kornisk og opprørerne forklarte at de ikke forstod engelsk og kunne derfor ikke lese boken. Til tross for dette endret Somerset ikke loven: engelsk skulle være den engelske kirkes språk.

Ledet av framtredende katolske landeiere i området, samlet opprørerne sammen en hær på 3000 som marsjerte mot byen Exeter. Det ble forventet at byen ville slutte seg til opprørerne, men byens borgermester nektet å åpne byens porter. Dette førte til en femukers beleiring, som gav London tid til å lage en plan.

Somerset sendte Sir Peter Carew og broren til å holde den korniske hæren i sjakk inntil John Russel, 1. jarl av Bedford kunne samle sammen en hær som skulle ta knekken på opprøret. Til slutt, med tropper fra Italia og Tyskland som forsterkninger, klarte Russel å angripe og de fleste korneserne mistet livet. Saken gjorde at populariteten til Somerset sank.

[rediger] Somersets fall

Bønnebokopprøret, sammen med Ketts opprør samme år, gjorde at hertugen av Somerset mistet mer og mer støtte, selv i sitt eget råd.

Under utvikling: Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se redigeringshistorikken for detaljer.